Livet AS

Herregud. Jeg er sykemeldt. Igjen.

Etter et av tidenes kjipeste migreneanfall for to uker siden som varte i herlige fire dager og hvor jeg på et tidspunkt ville sagt "jatakk bare skyt meg som en halt hest" (selv om jeg selvsagt ikke mener det nå hvor hjernen ikke forsøker å krype ut av høyre hodehalvdel og jeg ikke har blandet en spennende cocktail av det jeg måtte ha tilgjengelig av hardt dop mens jeg vurderer om jeg må på legevakta i et håp om at de har strengere skyts der nede).

Som en fantastisk ettervirkning av denne migrenen har jeg nå hatt middels hodepine i varierende grad hver eneste dag, hvert eneste minutt siden anfallet roet seg. Musklene i ryggen min kan man sikkert sprette mynter på som en militært oppredd seng og jeg må konsentrere meg med all min kraft for å utføre de enkleste oppgaver. Ryggen min som har beveget seg så fint i det siste har strammet, strammet seg til og bare sluttet å være samarbeidsvillig.

Bare tro meg også når jeg sier at tålmodigheten min til verden generelt er nede på et målbart lavt nivå med all denne hodesmerten. Her om natten (i noe som burde vært en stille natt, men som var en bråkete natt fordi Knappen og vi ikke klarer å komme frem til noen som helst måte å hjelpe henne med å sove for tiden) måtte jeg gå inn til min mann og si at NÅ, nå måtte han gå og ta barnet fordi jeg ikke klarte mer. Jeg kjente hardt på den biten av et menneske som plutselig mister tålmodigheten med barnet og kanskje bare rister litt for hardt. Jeg er ikke dum, jeg klemte henne litt ekstra inntil meg i stedet mens jeg mumlet noe om at jeg elsker deg din lille drittunge og så vekket jeg pappaen hennes.

Det tar tid, sier helsepersonellet. Du må regne med tilbakefall, sier helsepersonellet. Du har hatt skikkelig uflaks med denne ryggskaden, sier helsepersonellet. Du blir nok aldri helt bra, sier helsepersonellet. Og så minner de meg på at det tar tid når jeg nøkker og rykker og blir utålmodig og helst vil jobbe 100% hele tiden og ta med Knappen ut og ake og sånt som et helt vanlig menneske.

Det er faktisk nesten (nesten) verre med tilbakefall enn å bare gå rundt og ha det vondt. Den subjektive opplevelsen av å bli fratatt livskvalitet og faktisk hele oppfatningen av smerten er verre, kjipere, mer påtagelig. Og mye vanskeligere å forholde seg til. Etter en lang stund med kroniske, kontinuerlige smerter venner man seg til det - man får en ny linje for hvordan man organiserer livet sitt og hva man forventer å få til med den energien man har til rådighet: Faktisk smiler man og gjør så godt man kan og prioriterer hardt, fokuserer på de bra tingene og lar hjernen til vanlig hoppe over det andre (og så forteller man en venninne hvordan man har det kanskje, og så blir man sjokkert når hun gråter fordi man ikke oppfatter sitt eget liv som så ille fordi man må liksom bare være glad i det livet man faktisk har fordi det er sånn det virker). Men når man har kjent på å gjøre mer, strukket seg utenfor den veldig marginale sfæren sin, er det nesten brutalt det å få denne opplevelsen revet bort igjen.

I det hele tatt er denne greia med å ikke være frisk utrolig stigmatiserende. Inne i mitt eget hode altså. Jeg rangerer meg selv som noe annenrangs, som en som skuffer, ikke takler og bare ikke er bra nok. Når jeg svikter på jobb merker jeg hvor mye av selvbildet som er knyttet til dette med jobben - ikke bare å gjøre en god jobb, men faktisk det å være der; selve oppmøtet. Å skulle reorganisere mitt menneskeverd, min verdi her i livet, til å måles i helt andre ting (som fritid, trening, tålmodighet med mitt barn, lese en bok, være oppe lenger enn til kl 21 om kvelden) er utrolig vanskelig og jeg føler det som om det er en direkte motsetning til hvordan man "skal være". Sykemelding smaker nederlag.

Jeg tror ikke jeg er spesielt unik i dette. Faktisk mistenker jeg at dette er en helt normal selvoppfattelse blant mennesker som ikke er velsignet med den normalt gode helsen. Blant mennesker som faktisk ikke har muligheten til å smile, ta seg sammen og løfte seg opp på et forventet normalnivå.

Akkurat som at jeg mistenker at jeg ikke er særskilt unik i dette at jeg nekter, nekter med nebb, klør og blod, svette og slike tårer, å godta at jeg kan være en av dem som må akseptere at jeg mye mulig ikke har en kropp som virker.