Dagens oppgave: Sortere neglelakker i min Helmer

Slik så det ut da jeg startet

Det er viktig å starte det nye året ferdig organisert - eller noe sånt. Derfor utsatte jeg alt annet på min Teux Deux til fordel for å ta ut alle skuffene av mine to røde Helmere for å resortere, rydde og merke alle skuffene. Og sørge for at alt stemmer i excel-arket mitt selvsagt.

Siden jeg per av i dag eier ganske nøyaktig 327 neglelakker (dubletter og klistrelakker ikke regnet med) så er det en del å ta fatt i. Jeg tar min hobby seriøst - eventuelt har jeg et problem med å kvitte meg med ting; du kan velge selv hvilken side av det gjerdet du lander på.

Neglelakkene mine har jeg valgt å sortere etter farge, samt egne skuffer ubrukte lakker, udefinerbart glitter, foil, metalliske lakker, magnetlakker, shatter og flakies. Jeg vurderte om jeg skulle sortere etter merke, men siden jeg aldri sitter og tenker på om jeg vil lakke med China Glaze, Chanel eller OPI en kveld, men heller farge og finish så var det egentlig ikke noe å lure på. Egentlig. Selv om jeg nok har brukt uforholdsmessig mye tid til å tenke gjennom akkurat den problemstillingen...

Men nå er alt pent og ryddig. Ti skuffer har neglelakker sirlig sortert og to skuffer inneholder sminkeoverskuddet som jeg ikke har plass til på badet. Så da er i alle fall jeg klar for et godt og fargerikt 2012!

Ferdig! Skuff for ubrukte kan skimtes øverst til venstre.

Estetisk sans

Det er en del ting man gir slipp på når man blir noens mamma - rene klær, gulv man kan gå på uten å skade seg på noen leker og privatliv på do.

Og øredobber.
En sånn bitteliten baby med overraskende hardt grep har en tendens til å bare hekte seg fast i smykker og dra. Knappen har røket mangt et kjede i sitt korte liv, og jeg har etter å ha snakket med noen som faktisk har fått øreflippen splittet av kombinasjonen ørering og baby tatt ut mine ørepiercinger ca rundt Knappens ankomst i verden.

Av alle ting er det disse øredobbene jeg har savnet mest, jeg har hatt dem siden jeg var tenåring og jeg føler meg rett og slett som litt mindre meg når jeg ikke har noe sølvfarget dinglende på hver side av hodet mitt.

I går tok jeg derfor og benyttet meg av halv-skatt-lønningen og dro på Pinpoint mellom jobb og trening. Der videt de ut mine nesten gjengrodde hull og vipsvips fem nye ringer og jeg ble mer enn fem ganger så pen (Minst. I alle fall innvendig.). De er litt ømme nå, men det vil gå seg til på noen dager og så blir alt som før!

Den lekre rødsprengte looken skyldes treninga!

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke gikk til en frisør og fikk skutt opp igjen hullene så kommer det faktisk ikke på tale at de får lage hull i kroppen min etter at jeg lærte hvor sykt usterile og fulle av bakterier slike pistoler er. På den mer estetiske siden vil jeg ha piercingringer til hverdags uansett og da blir det i alle fall latterlig å gå veien om en frisør først.

Det er bare å late som!

Da jeg gikk til sengs i åtte-tiden i går kveld med en kaktus godt plassert i halsen og minst 50 kilo iskaldt bly i blodårene mine var det med en vag følelse av at neste morgen nok ikke akkurat ville bringe med seg store mengder energi og friskhet. Bare kall meg synsk - jeg våknet opp forkjølet og da jeg ble slått ut av en dusj bestemte jeg meg for at det nok bare var å holde seg hjemme fra jobb (noe som satt langt inne, å bli syk når man er 50% sykemeldt er et logistikkmessig mareritt).

Derfor sendte jeg mann og barn avgårde til jobb og barnehage, leste et halvt Pondus og krøp godt inn under to dyner. Tenkte jeg kanskje kunne gjøre det beste ut av det og spille Super Mario og drikke te når jeg våknet en gang rundt lunsjtider.

Klokka ni rev telefonen meg skrekkelig brutalt ut av den søteste søvn. Det hjelper faktisk ikke å ha Map of Tasmania som ringelyd når man er (bokstavelig talt) sykt trøtt. De som ville ha ta i meg var barnehagen. Knappen hadde visst et akutt tilfelle av omgangssyke gående og om jeg bare kunne hente henne ca nå?

Joda. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putte tyggis i munnen, dra på meg joggedress, lue over håret som bar preg av å ha blitt sovet med mens det var vått og småjogge hvesende til en t-bane jeg rakk så vidt.

Flaks den ungen er søt.

Og blid. Herreminfred så blid! Omgangssyke meg her og der tenker tydeligvis hun og hun spurtet leende rundt inne i barnehagen da jeg dukket opp. Og stort sett var hun så blid resten av dagen. Vi har sett litt på Biler på tv, lekt med hest, hoppet, sett på snøen, kranglet litt om det at sylteforkjølede mammaer ikke vil ut og leke i snøen selv etter to paracet med det omgangssykebefengte barnet, lekt mer med hesten, lest flere bøker, laget mat, laget kaffe, kosemost i sofaen, kranglet litt om behovet for å drikke vann når man har omgangssyke, danset til barnesanger, sett på litt mer tegnefilm på tv og med jevne mellomrom kollapset på sofaen for å samle mer energi.

Vi har kost oss, men seriøst? Hva er greia med at små barn ikke ser ut til å bli nevneverdig slått ut av å være syke? Det har tatt enorme mengder viljestyrke fra min side å holde tritt med den lille TurboKnappen i dag. For som voksen og syk er det virkelig ikke noe annet jeg heller har hatt lyst til enn å krype sammen under ett pledd med noe varm drikke og noe hjernedødt på tv.

I stedet har jeg kollapset på sofaen nå. Jeg driver med massiv lading av meg selv. For små jenter som har hatt et tilfelle av omgangssyke på morgenen får nemlig ikke dra i barnehagen før tidligst fredag og ingen tar det aller minste hensyn til at mammaen heller ikke er frisk.

Kan, kan ikke. Eller, facebookstatusene jeg aldri skrev.

Jeg leste inne hos Frøken Makeløs i dag, og kom til å tenke på hvor mange ulike måter man kan presentere seg og livet sitt på. Alle kan være sanne, i form av at det man sier ikke er løgn, men selve sannheten ligger ikke der - i facebookstatusene, sms-ene, twitteren og de kjappe samtalene. Og hvor er min sannhet, liksom.

Hvis jeg ville kunne jeg latt som om jeg bare har det såååå bra. Er såååå perfekt, awesome rett og slett.

Adventslys

Det er ikke vanskelig å skulle vektlegge alt jeg får til. Alt jeg gjør. Fortelle om hvor fint og rent det var her på onsdag, om at jeg hadde en form for hjemmelaget adventsstake fremme første søndag i advent, at jeg har bakt et helt slag med julebakst og er nesten ferdig med julegavene. Jeg kan med god samvittighet legge ut om hvor flink jeg er på trening to ganger i uken - og at jeg nå løfter over 60 kilo i markløft, øver på chin-ups og har fått så vidt synlig muskulatur i både armer og lår. Jeg kan begeistret fortelle om at jeg har bedre bevegelighet i brystryggen enn jeg har hatt på nærmere 10 år. Ikke er jeg vond og be for å fortelle om hvor flink den lille klatremusKnappen er, og hvor søt og pen og morsom når hun nå har begynt å snakke og forsøker å bruke to ord sammen når hun ikke kan så mange ord i utgangspunktet. Å, så enkelt det er å vise frem et bilde av min nye adventsnøstjerne som henger i vinduet i stua, for ikke å snakke i det vide og brede om hvor utrolig god maten var på Trancher da jeg spiste der på lørdag.

Her hadde jeg ryddet bittelitt på bordet skal sies

Men dette er ikke sannheten, det er ikke livet mitt. For livet mitt er også at det kun var fint og rent her på onsdag fordi jeg hadde hatt vaskehjelp, at adventsstaken var fire umake kubbelys og litt pakkebånd som jeg satt på et lilla glassfat jeg fant i skapet på kjøkkenet og det tok meg under tre minutter å slenge det hele sammen. Et slag med julebakst var verdens enkleste biscotti som jeg kun lagde fordi jeg hadde hatt barnefri en hel helg og det var søndag. Trening to ganger i uken er selvsagt utrolig moro, men det er også utrolig slitsomt og ikke noen kjære mor - jeg trener ikke bare fordi det er gøy, men fordi jeg må og fordi kroppen min ikke tåler noen som helst form for treningspause (ikke for det, jeg elsker treningen, det er virkelig blant ukens høydepunkt!). Jeg skryter kanskje heller ikke akkurat av hvor masse tv Knappen har sett de siste månedene da det ikke er spesielt ok å bruke tv så mye som barnevakt, men nød lærer visst småjenter å se en hel del barnetv. Jeg legger så lite vekt jeg kan på at hvis jeg står 10 minutter i en ubehagelig stilling eller tilbringer et par timer på cafe/en tur på teater/en god stund i bil så kramper ryggen seg til igjen og at jeg derfor legger mine få sosiale aktiviteter på en dag der jeg ikke skal på jobb dagen derpå. Det er heller ikke så bra for selvtilliten å dele for mye om at jeg satt i en halv time og glodde på min splitter nye iPad som jeg hadde i fanget før jeg fant krefter til å ta den ut av plasten sin, eller at jeg tidvis bare ikke gjør husarbeid.

Og det er vanskelig å sammenføre disse to delene av livet mitt. At jeg faktisk kan løfte kvasiobjektive tunge vekter og trene en klasse muay thai uten andre bivirkninger at jeg blir sliten, mens jeg på samme tid har problemer hvis jeg sitter i en pinnestol en times tid. Det er akkurat som om disse to aspektene av livet mitt ikke passer sammen og føles uforenelige når jeg skal prate med andre. I tillegg føles det som fordekt syting når jeg begeistret kan dele at jeg nå jevnlig går fire etasjer uten stikkende smerter i ryggen og hofte - noe de fleste tar som en selvfølge og som for meg er fullstendig magisk. Slik ender jeg ofte opp med å være hun som entusiastisk snakker om datteren sin, gjerne med bilder til.

Min sannhet er også at jeg ikke klarer å jobbe 100% akkurat nå. Legen sykemeldte meg i 50% forrige uke ut året slik at jeg jobber 3 korte dager, med pause mellom hver arbeidsdag. Derfor har jeg den siste uken både ryddet litt, vasket klær og hengt opp adventslys i vinduet i stuen. Og i dag orker jeg til og med å forsøke dette med å forklare litt hvordan det er  - dette med å være dårlig.

Noen dager er jeg glad og fornøyd, andre dager er jeg tverr, sur, lei og utslitt. Men uansett er dette meg og mitt. Og en sannhet til er at jeg hele tiden gjør så godt jeg kan, enten det er noens objektive mye eller lite.