Delirium leser - Nettserier.no sin jubileumsbok

Jeg var så heldig og få nettserier.no sin jubileumsbok til å anmelde på bloggen. Etter at den har ligget brakk på kjøkkenbordet en ukes ting fikk jeg i morges endelig krøllet meg sammen i sofaen med en liten bøtte kaffe, en bolle smågodt og store mengder velvilje.

Faktisk hadde jeg ikke trengt så mye velvilje. Boka er knall. Den er pent trykket, forordene og mellomordene er jevnt over morsomme og godt skrevet, og jeg lot meg raskt sjarmere av Olaf Moriarty Solstrand sin lekne nynorske skrivestil. Og som en som ikke har vært noen fast leser på nettserier.no (jeg er så lat, så lat og orker sjelden lete etter gull på slike samlesteder) var denne presentasjonen av sidens mest populære serier en klar oppmuntring til å bokmerke en haug serier jeg vil lese arkivet til og så følge videre. 


En del av seriene har jeg lest før som biserier i den horven tegneserieblader jeg kjøper/har pleid å kjøpe (digresjon: har pleid å kjøpe - jeg synes Norge nå faktisk har for mange stripeserier med egne blader slik at det er vanskelig å finne nok biserier av en kvalitet som gjør at jeg orker å kjøpe mange tegneserieblader hver måned. Når jeg da i tillegg bor i leilighet med begrenset lagringsplass har jeg blitt en person som heller kjøper M, Kollektivet og Eon og sånt i samlebøker. Slik går jeg da også glipp av geniale småtegneserier. Digresjon over.). 

Serier jeg gjerne vil ha med meg videre er blant annet Indemnis, Havet og Reveland. Til gjengjeld faller Brutally Silly milevis utenfor mitt smaksmessige nedslagsfelt, men den er det jo helt sikkert noen andre som liker.

Fans av tegneserier som gjerne vil lese litt om norske serier vil gjøre dårligere valg enn å plukke med seg et eksemplar. Og til nettserier.no - hvis dere virkelig vil at denne samlingen skal være innfallsporten til bruk av siden deres burde dere få en fin, enkel og tydelig søkefunksjon - slik at man slipper å søke opp interessante serier på onkel Google.

Ut på tur, aldri sur!

For fem år siden tok jeg lappen som 30-åring. Frem til jeg forsøkte å bo på i hus på landet hadde jeg ikke sett noe behov for å kunne kjøre bil.

Og etter at jeg innså at jeg ikke er noen huseier av natur og flyttet fra mannen med bilen (ikke på grunn av huset, tror jeg) så har jeg ikke kjørt bil. Jeg flyttet tilbake til Oslo og har rett og slett ikke hatt behov for å eie bil - før jeg fikk Knappen i fjor.

Vi har derfor tatt konsekvensen av å være småbarnsfamilie uten noen familie og nære venner i umiddelbar nærhet og har derfor kjøpt bil. En solid, brukt Toyota Corolla. Grønn. Plass til barnesete og bagasje. Svak eim av røyklukt fra de forrige eierne.

Dessverre har jeg fått litt bilkjøringsangst av å ikke ha kjørt på drøyt fire år. Dette er ikke en ubegrunnet angst, og alle burde være glade for at jeg ikke bare har slengt meg ut på veiene med min manglende trafikkforståelse og semipanikk for å ikke finne blinklyset.

Kent har derfor stått for familiefrakten siden vi kjøpte bilen for en drøy måned siden, men i dag måtte jeg til pers og ble rekjent med bilkjøring på en parkeringsplass. Det var meg der. Og en bil med en annen kone som lærte å kjøre bil - det var tydeligvis koneopplæringsdagen i dag.

Bortsett fra den ene gangen jeg fikk en ufrivillig bakkestart gikk det ganske greit. Jeg skadet ikke noen(n) og kjørte til og med de to minuttene fra parkeringsplassen til Plantasjen. Ja, kjørte på veien faktisk.

Sånn reelt sett skal jeg nok øve mer før jeg begir meg ut på veier med fartsgrense over 30km/t siden jeg får litt panikk både av andre biler, fotgjengere og det å måtte parkere mellom to biler på en helt ordinær plass. Men uansett er det hurra for meg! Det gikk bedre enn fryktet, første skritt er tatt og snart kan jeg nok bruke sertifikatet mitt til andre ting enn overpriset legitimasjon.