Always look on the bright side...

Selvsagt er det kjipt for Knappen min at hun har feber og er syk. Men siden hun bare er litt syk så er det begrenset hvor ille hun har det, og dessuten er hun barnehagebarn så det at hun ryker på noen sykdommer hist og pist er bare å forvente.

Og det som er så fint når jeg har syk-Knapp er at hun blir koselig; vil sitte på fanget og være hyggelig og myk og bitteliten og fin. Til vanlig spinner hun rundt som en liten turbo og har aldeles ikke tid til kosestund med foreldrene sine, men i dag har vi lest mange bøker, sunget Petter Edderkopp en million ganger og sett Kung Fu Panda.

Samt at når hun ikke har matlyst kan hun få smoothie og rosiner til middag og så kan jeg få kyllingvinger mens jeg ser på film etter at hun og Frøken Kanin har lagt seg til å sove. (Og julebrus, smågodt og mer film.)

Seminar på Leangkollen

Det er helt greit å våkne opp til en sånn utsikt med en litt ufotogen tåke som sniker seg rundt tretoppene...

Jeg har vært på seminar på Leangkollen. Et sted som lever opp til sitt rykte om fantastisk lunsjbuffet. Middagen var også god, men jeg har en høne å plukke med frokosten... Men det er greit - jeg kan leve på minnene om lunsjen en liten stund.

Mange klager over at rommene er små, men etter å ha feriert tre uker i Japan for noen år siden virker alle hotellrom gigantiske. Dessuten var sengen så myk og deilig at det var som å sove i en tegneseriesky. Ikke ble jeg vekt kl 06 av en utålmodig halvannetåring heller!

Og selve seminaret? Det var også forbløffende bra. Jobben hadde klart å finne noen som hverken snakket med barnehagestemme eller som fikk oss til å gjøre teite leker. Vi ble kommunisert med direkte, voksent og ærlig og øvelsene var fine stort sett. Faktisk har jeg fått en del å fundere over og et par aha-opplevelser. Ikke døde ryggen min av å sitte rett opp og ned mye av dagen heller. Og man kan da virkelig ikke forvente mer enn det!

Hurra for seminar!

Bokblogging - Tor Åge Bringsværd: Ker Shus

Noen ganger får jeg endelig en bok i hendene etter å ha ønsket meg den så lenge at det nesten blir et antiklimaks det å lese den. Eller - i det minste er jeg redd for at det skal bli et antiklimaks, tenk om den ikke lever opp til hypen jeg har laget inne i hodet mitt?

Fint reisefølge på banen

Sånn var det med Ker Shus som jeg var så heldig å få i bursdagsgave. Jeg har hatt lyst til å lese den i flere år, men den har vært vanskelig å finne. Nå derimot, ser den ut til å ha blitt relansert.

Ker Shus er science-fiction. Sånn i bunnen. Men det er også en bok om definisjoner, følelser, omtanke, tilhørighet og om oppdagertrangen samt en god dose samfunnskritikk.

Vi møter Rokam som er et hårløst menneske som lever med Felin og må låne andres pels for å holde seg varm. Vi møter andre mennesker, grusomme metallfugler, store og døde byer og den siste levende byen; Ker Shus. Dette er Rokam sin historie. Men det er også historien til alle de ulike menneskene, gudene og om overlevelsen i skyggeverden.

Den er magisk bra, Ker Shus. Historien, språket, skrivestilen. Den er alt som gjør at jeg nok ville blitt til en fnisende fangirl om jeg noensinne møter Bringsværd. Det startet med Ruffen og ser ikke ut til noensinne å stoppe.

Realitetsorientering

Det å ta seg selv og egen suboptimale helse på alvor har en del bieffekter med ulikt verdifortegn.

• Jeg har fått som delmål å orke kitten heels på julebordet i stedet for joggesko (dette er nedgradert fra "trene en time thaiboksing før jul"). 
• Jeg spiser ikke lenger en pakke med smertestillende i uka.
• Selv med dårlig samvittighet er det å skulle tilbake på jobb på tirsdag om en uke et prøveprosjekt, ikke en sannhet skrevet i sten.
• Husarbeidet flyter, jeg hviler. 
• Jeg begynner å bli god på å hekle bestemorsruter som jeg kan gjøre mens jeg hviler/ser på tv. 

Seså. Sånn er det. Og det er jo helt greit, sånn egentlig.

Jeg er

Jeg er nå (endelig) sykemeldt på grunn av ryggen. Det føles som en stor lettelse og jeg kjenner at sakte begynner reservene mine å fylle seg opp - jeg skjønner plutselig enkle ting som tidligere har vært uoverkommelige oppgaver (mye av det er Mac-relatert).

Men den største forandringen er at jeg unngår smertestillende. Ikke bare gir jeg kroppen min ro fra å håndtere piller, men jeg merker hva som gjør vondt og når det er på tide med hvile - slik får kroppen også tid til å gro. Å ikke haste fra A til C innom B mens jeg tar mer og mer smertestillende er helt tydelig bra for meg.

Jeg er så lat jeg bare klarer. Ser på tv-serier, tar lur og har lært meg å hekle bestemorsruter.

Jeg tar vare på meg selv. Og det er godt.

This is a weeping song -

Jeg lider for tiden av en akutt og velbegrunnet frykt for å bli "hun syke". Dette plager meg noe helt enormt da dette er en merkelapp jeg har kjempet i mot så lenge.

Men så lurer jeg på om det å anerkjenne sin egen sykdom og svakhet kan være den grunnflaten jeg trenger for å komme meg videre til et liv med bedre helse? Slik som det er akkurat i dag er jeg nemlig hjemme fra jobb med smerter i ene hoften som stråler nedover i benet - det er så ille at jeg ikke kom meg ut av døren i morges. Og det er slik fordi jeg går til en hel enorm mengde kiropraktorbehandlinger, PT, jobb og det å ha en halvannetåring. Jeg får beskjed om å hvile siden kroppen er litt lealaus for tiden - men i realiteten så leker jeg en times tid på gulvet etter jobb og må ha hjelp til å komme meg opp i sofaen igjen.

For jeg er nemlig ikke hun syke, neida. Jeg er hun som biter tenna sammen og bare klarer seg og fikser det og jaddadetgårsåbraså. Og så bare kjører jeg på, full damp fremover!

Selv om det strengt tatt ikke har fungert så bra tidligere.

Det som derimot ser ut til å fungere utmerket er å kun trene med min PT. Jeg har nå trent hardt og målrettet i to måneder uten å skade meg - blitt sterkere og bedre og tilrettelagt for den formen jeg er i akkurat den dagen.

Og akkurat denne måten å gjøre ting på må da kunne være overførbart til andre deler av livet? Tilpasse til slik virkeligheten er i stedet for å tvinge virkeligheten til å forme seg slik jeg vil at den skal være?

Derfor er jeg hjemme i dag. Jeg kunne ha tatt to paralgin forte da jeg stod opp og lett høy dra for å oppbevares på jobb. Men det ville ha vært den gale tingen å gjøre - på langt sikt ville det ha gjort meg enda dårligere og på kort sikt ville jeg ha utført arbeidet mitt langt under pari i dag.

Faktisk føler jeg at dette er min sjanse til å bryte min egen sirkel av å skulle få til alt og heller la andre gjøre jobben sin. Stole på dem når de sier at jeg må hvile mer og trene riktig. Og så blir det opp til meg å sørge for å se hvor den hvilen rent realistisk kan tas fra - som i dag var arbeidsgiver.

Det hender jeg vil skrike fordi all tid er for lang tid. Jeg vil fungere bedre, og jeg vil fungere bedre nå. Det er ekstremt frustrerende å ikke orke ting andre tar for gitt - som fulle dager på jobb, leke med barnet sitt på lekeplassen, gå tur i skogen med familien, feste uten andre konsekvenser enn "dagen derpå", dra på konsert, stå i en kø, hoppe i sølepytter og unngå magesår av for mye smertestillende.

Men det tar tid. Jeg innser det selv, og det er også en ting alle forklarer meg - at det tar tid. Det er bare så vanskelig å opprettholde en positiv innstilling når jeg har vondt og ikke er der jeg føler jeg gjerne ville ha vært.