Magi som kompetanse

Jeg er mer enn middels plaget med smerter spesielt i rygg, nakke og hofte. Jeg tror jeg har vært hos over 30 behandlere som har utvist sterkt varierende kompetanse, og har i desperasjon til og med prøvd det meste innenfor alternativmedisinhumbug.

Det siste året har jeg hatt en flink osteopat og trent på egenhånd som har fungert sånn ca. Jeg har vært til trykkbølgebehandling som gjorde meg verre enn noensinne og tatt to kortisonsprøyter som hadde bra, men meget midlertidig, effekt.

Jeg vurderte å bare gi opp alt og forsone meg med at jeg er 35 år og fanget i kroppen til en 70-åring.

Men siden jeg er litt dårlig på å gi opp booket jeg meg i stedet en personlig trener med skader som kompetansefelt for å få bygget opp musklaturen på best mulig måte. Hun på sin side syntes det var en del "rart" med meg og spurte om jeg var villig til å treffe hennes kiropraktor for røntgenbilder, ultralyd og evaluering. Med lite annet å tape enn penger sa jeg jatakk til det og booket time hos mannen som jeg nå bare tenker på som magiske Sindre.

For det Sindre fant, som kanskje noen andre burde ha tenkt på (og ja Ryen ortopedisenter, jeg ser ekstra hardt på dere) er at ikke bare har jeg flere nerver og blodårer pent i klem og bruker kun 60% av det autonome nervesystemet mitt, men jeg har også en fullstendig avstivet nakke uten nakkekurve samt skoliose i ryggen. Disse funnene forklarer så mange av tingene som plager meg at er latterlig. Samt uforståelig for meg at ingen har sett på meg de siste 11 årene og tenkt at en ryggrøntgen er på sin plass... I tillegg tok det ham en justering av korsryggen å gjøre hofta like smertefri som kortisonen gjorde. En justering! Ingen gift sprøytet inn i kroppen!

Det er rart at man må finne en bestemt person for å få hjelp. Eller - i mitt tilfelle; to. Personlig trener og kiropraktor skal nemlig samarbeide. Jeg skal slippe å tenke, skal bare møte opp og trene hardt og bli justert i ryggen (tilsammen bruker jeg nå fem dager i uka på dette).

Men selv om magiske Sindre mener jeg kan være sikker på å bli markant bedre nå kan jeg ikke gi meg ende over. Jeg er fortsatt skeptisk optimist (men håpefull, å så håpefull på et liv uten daglige smerter og kanskje litt overskudd... ).

Myk og føyelig

Jeg puster. Inn og ut. Inn og ut. Lar magen være med og lungene fylles opp. Tømmes.

Inn. Ut. Inn. Ut.

Forsøker å la luften inne i meg senke tankestrømmen. Berolige hodet. Mykgjøre kantene og stresset og alle hvahvis-tankene som ikke vil slippe taket av seg selv og som bare vokser seg større og mer uoverkommelige.

Med pusten plukker jeg hendelser og følelser fra hverandre. Finner de mentale knaggene av ekte og sann virkelighet og sorterer med både hard og vennlig hånd. Både på inn og utpust. Får separert vekk alt hjernen min finner på av negative ting og sitter igjen med noe som mer reflekterer sannheten og verden slik den faktisk er.

Puster.
Kommer sakte, men sikkert ut av den spiralen som tankene mine kan være når ting er trøblete for meg.

Puster lettere. Lever lettere. Lykkeligere. Smidigere.

Hver dag gjør jeg dette. Hver dag jobber meg med tankemønstrene mine. Bygger nye tankestier. Nye kognitive reaksjonsmønstre. Det er hard jobb, men verdt det.

Jeg fortjener nemlig også å være lykkelig og kunne slappe av i livet jeg har.

Høsttrøtt

Jeg er altså så latterlig trøtt for tiden. Hadde det vært opp til meg skulle jeg lagt meg klokken åtte hver kveld og sovet i 12 timer. Jeg skulle i tillegg fått formiddagslur.

Hvorfor jeg er så trøtt?

En ting er at prosjekt-sukkerfritt skeiet helt ut og jeg blir daff og trøtt og guffen av å spise alt det sukkeret. Grep er tatt. Fra av i dag - men på mystisk vis har det ikke hjulpet umiddelbart.

I tillegg har jeg sittet på så mange dårlig tilpassede midlertidige kontorstoler i det siste at ryggen min har slått seg fullstendig vrang. Jeg blir trøtt både av å ha vondt samt av alle paralgin fortene jeg har behov for å stappe i meg. Grep er tatt her også, men igjen meget mystisk hjelper det ikke å ha bestilt time hos osteopaten sin - det må bli onsdag og timen må gjennomføres først også.

I mellomtiden gjør jeg ting som å ikke gjøre noe husarbeid, la manikyrene mine skale av nesten ned til neglebåndet før den skiftes, stirrer tomt ut i luften, har ikke noe særlig bloggelyst og sleper meg på jobb hvor jeg bruker opp energien min. Og så tvangskoser jeg Knappen - unger er fine til sånt.

Ekte kjærlighet

Knappen elsker hunder. Hun har en radar for når det er hunder i nærheten som grenser til å være psykisk anlagt. Det er vovvov her og vovvov der hele dagen lang. 

Og i går forelsket hun seg i en hund langt større enn henne på IKEA. Det var akkurat den hunden - ikke noen av de andre prikk like som fantes i samme boksen. Det er ekte kjærlighet, så verden: Møt en liten jente og hennes store kjærlighet Dekdek.