Mitt sunne, sukkerfrie liv - eh.... vent litt....

Jeg har jo siden april vært inmari flink på dette med sukker, snop og andre usunnheter. Jeg har funnet gode erstatninger for det søte i hverdagen og bakt og kokkelert bra mat.

Mmmmm - digg

Dessverre er jeg en stress-spiser og den siste måneden har vært litt for røff til at jeg har orket å tenke på hverken det å lage spesielt sunn, hjemmelaget mat eller å bekymre meg nevneverdig over dette med sukkeret.

Jeg er litt stolt over at jeg stort sett har holdt meg unna min nemesis smågodtet, dog og det har gått mest i potetgull, øl og 70% sjokolade. Jeg har ikke blitt tjukk, men har blitt bemerkelsesverdig mer daff og mer svingende i energinivået i forhold til hvor lenge siden sist jeg inntok næring.

Det er ingen del av meg som orker å kjefte på meg selv fordi jeg hadde et midlertidig tilbakeslag. Det har vært ekstraordinære forhold den siste måneden.

Men - jeg kan jo ikke fortsette sånn! Spesielt ikke siden jeg merker på kroppen at det ikke er bra for meg.

Ulempen er at jeg fortsatt ikke har overskudd til å tenke nevneverdig selv. Derfor har jeg bestilt noen bøker av lavkarbodronningen Hexeberg - hvor det blant annet i presentasjonen på nett ble lokket med "fire ukers meny" for å komme i gang. Høres perfekt ut for meg.

Er det noen som har erfaringer med Hexeberg å dele med meg? Sånn før jeg setter i gang når bøkene ankommer...

And this is when it starts

I går var jeg den mammaen som sendte barnet sitt i barnehagen med prikker da de ikke så vannkoppete ut og hun ellers virket helt frisk. I går var jeg den mammaen med dårlig samvittighet da det fortsatt helt friske barnet hadde utviklet vannkopplignende prikker i ansiktet - og jeg la planer for eventuelt legebesøk og vi la "være hjemme med sykt barn hele uken"-kabalen.

Prikkeprikkeprikke

Men siden skjebnen er en underlig filur var barnet så godt som prikkeløst i morges og sitter i dette øyeblikk i barnehagen og spiser havregrøt.

Jeg derimot har pådratt meg min første barnehagerelaterte sykdom* og er klassisk hodeforkjølet med vond hals, vondt hode, generell slapphet og den underlige, prikkete følelsen jeg får i kroppen når jeg er syk.

Så nå har jeg benket meg i sengen med varme sokker, pysj og skjerf i halsen. Lille Frøken Mac Air på fanget og en god del wordfeud-spill gående på mobilen. Det er så stille og fredelig her hjemme at jeg nesten føler jeg har tusket til meg en fridag - det vil si til jeg rører på hodet eller svelger, da kommer jeg i hu at jeg er sånn syk.

Og det er visst bare å bli vant til det. Den første tiden med barnehagebarn sier ryktene at man jevnt over er mer syk enn frisk.


*Det er jo ikke sikkert det er barnehagen sin skyld. Jeg tar tross alt offentlige kommunikasjonsmidler daglig, og ikke alle holder seg for ansiktsdeler når de hoster og nyser. Ekle folk.

Om de tårene som renner nedover mitt ansikt

Jeg liker ikke å gråte så noen ser meg.

Ikke engang i begravelser er jeg fullstendig komfortabel med å gråte, skjuler helst tårene mine når jeg ser film og går ut av min vei for at ikke noen andre enn min absolutt nærmeste familie skal se at det renner vann ut av øynene mine.

Dette er jo selvsagt fullstendig irrasjonelt all den tid jeg ikke skammer meg over de emosjonelle tilstandene som gjør at jeg gråter. Jeg har heller ingen vansker med å fortelle at jeg har grått - det være seg over film, bok, sorg, sinne eller glede.

At andre gråter finner jeg helt naturlig. Jeg synes aldri det er hverken klønete, flaut eller underlig når andre gråter - langt derifra. Jeg opplever deres tårer som en av de mange måtene kroppen uttrykker følelser på.

Men jeg. Jeg gjemmer meg. Mamma mener dette omtrent må være medfødt. Da jeg var liten pleide jeg be henne om å synge verdens tristeste sang for meg (det er "i en sal på hospitalet" forresten) før jeg etter siste vers løp av gårde på de små bena mine for å gjemme meg under dyna for å gråte salte små barnetårer.

Selvsagt er dette en del av et større bilde. Jeg liker ikke å vise negative følelser for noen. Ingen. Jeg blir bundet og forknytt inne i meg ikke bare når det gjelder å gråte, men også hvis jeg er sint eller såret. Jeg er den dama som i ytterste emosjonelle stress hvor jeg er i ferd med å knuses innvendig kun skjelver litt lett på hendene i det øyeblikket jeg befinner meg i samme rom som andre.

Da jeg gikk til psykolog spurte han meg om hvorfor jeg har det sånn. Svaret er så enkelt som det er komplekst, farget av livet jeg har levd og ytterst, ytterst sårt - jeg er redd for at andre ikke skal like meg. At hvis de ser meg hudløs og i reaksjonenes vold så vil de slutte å like meg for godt og jeg vil bli utstøtt og alene.

Det er ikke så greit å ha det sånn. Og selv om jeg vet at det bare er tøv - for eksempel har jeg da aldri sluttet å sette pris noen fordi de har grått eller fordi de var sinte en gang - så er det vanskelig å overbevise den innerste delen av meg selv om at jeg faktisk har noe å gå på i sosiale sammenhenger jeg også.

Og derfor, selv i en situasjon der jeg nå har observert snart halvparten av mine kolleger gråtende etter 22/7, er jeg et emosjonelt vrak fordi jeg utslitt begynte å gråte på jobb på fredag. Jeg gråt ikke ladylike med et lite lommetørkle, eller med små snufs. Jeg var utslitt på alle områder og gråt store, gigantiske tårer som nektet å slutte helt før det hadde gått nærmere en time.

Hadde noen andre grått masse ville jeg nok ikke engang tenkt nevneverdig over det på mandag - utover at jeg håpet vedkommende hadde fått slappet godt av. Siden jeg der den som gråt derimot er jeg delvis søvnløs, livredd for å ha blitt en sosial paria over helgen, at ingen av kollegene mine synes jeg er en ok dame lenger, at de har snakket om meg bak min rygg samt alle mulig andre tenkelige scenarioer.

Hjernen min prøver å hjelpe meg med å fortelle meg at det ikke er slik det fungerer. At det kanskje til og med er en positiv ting at det synes på utsiden hvordan jeg har det på innsiden (i stedet for tøffasfasaden som gjør at ingen helt tror meg hvis jeg forteller dem rolig at jeg sliter litt for tiden).

(Og hvis noen lurer - ja, jeg har tatt kontakt med bedrifthelsetjenestens psykolog og venter på time. For som Willy Nilsen sier det: Sånn kan vi ikke ha det!)

Betente hofter og annet dritt

Noen som vil ha en betent hofte? Eller to? De er ikke så pent brukt, men gis bort gratis - eller helst i bytte mot en hofte som virker.

Jeg blir veldig sliten av hoftevondt. Jeg blir veldig sur av hoftevondt. Jeg husker ikke sist jeg ikke hadde vondt og en del av hjernen min har foreslått for meg i ramme alvor at jeg kanskje vil bli pillemisbruker da det er så fristende å hive smertestillende på vondtene mine selv om de egentlig er akkurat under grensen for hva jeg må hive piller på.

I livet mitt har jeg nå min gamle fysioterapaut, en fastlege og en splitter ny personlig trener som alle blander seg i hoftevondten. Jeg skal visst også settes i kontakt med en kiropraktor og en ultralydapparat. Jeg kaster alle pengene mine på problemet og håper noen klarer å fikse meg. Jeg blir nemlig miserabel av å ha kontinuerlige smerter.

Jeg er i ferd med å gi opp mentalt, men er for sta til å gjøre det i virkeligheten. Det hadde vært fint å kunne dra på kickboksing i januar - det er mitt nye mål. Om det går er jo en helt annen sak, spesielt siden ikke engang  kortisonsprøyter gjorde susen.

Barnehagebarn - uke 2

Knappen elsker fortsatt barnis. Hun elsker den! Alt er moro - det er leker og barn og mat og soving og hun er stort sett begeistret over å være der. Personalet sier at hun er forbløffende blid og fornøyd hele dagen, selv om det visstnok er noe klaging når hun må inn og leke.

Når vi kommer for å hente henne er hun ferdig med å være i barnehagen sånn helt plutselig. Når mamma eller pappa kommer da er det full vinking og hadet, og det er nesten umulig for oss å snakke med de som jobber der med mindre vi henter henne begge to. Skal vi hjem skal vi hjem skal vi hjem, liksom.

Men selv for det mest fornøyde barn kan det gå litt gæærnt dette med barnehagestart. Det er ikke bare-bare å være uten foreldrene sine nesten hele dagen med helt andre rutiner enn vanlig og høyere aktivitetsnivå. Derfor har Knappen bestemt seg for at å sove det er for pingler og andre unger samt at hun hun helst vil ha syv måltider om dagen og i tillegg våkner kl 05 for frokost. Og ikke vil hun legge seg om kvelden heller.

Vi forsøker nå å bare gjøre om litt på rutinene hjemme på kvelden samt at hun får være oppe og pusle litt. Det er i alle fall ikke noe poeng å søvntrene en unge som er ny i barnehagen og som hyler seg vekk på null komma svisj.

Så mens vi ikke har noe særlig voksentid og utholder en viss mengde hysterisk skriking fra en ettåring som ikke vil sove og sånt er det nok greit å nynne på Tim Minchin i mens. Sort humor er noen ganger den eneste formen for humor som duger.

Hei alle nye lesere!

Hei.
Ja - hei til deg ja. Og til du. Og til deg på jobben min som jeg vet at leser bloggen etter at du fant den på vg.no. Og hei til deg som jeg har jobbet med før eller bare kjent en gang. Og hei til deg som jeg overhodet ikke kjenner.

Det er hyggelig at du leser her inne. Jeg ser at jeg har en vannvittig mengde lesere i forhold til hva jeg pleier å ha. En del av meg fikk litt angst da jeg innså at folk på jobb leser bloggen min nå. Spesielt siden jeg har skrevet åpenhjertlig og ærlig om å være alvorlig syk.

Så nå har jeg lest gjennom mange av mine mer sensitive og personlige innlegg. Kjenner jeg står for hvert ord. Og at jeg er glad for at jeg har skrevet om emner som mange opplever som tabubelagte. Jeg er for åpenhet og det å sprenge grenser.

Men du. Hvis du jobber med meg og ikke vil vite for mye ting du kanskje ikke ønsker å vite noe om så kan du bare la være å lese i de eldre arkivene mine. Men hvis du gjerne vil lese og har noe du vil spørre om er du like velkommen til å stoppe meg i gangen som å kommentere på bloggen. Jeg kan nemlig snakke om både alvorlig sykdom, været og den søte ungen min i fullt monn og uten å skjemmes.

Tilbake på jobb

I dag har jeg vært tilbake på jobb. Tilbake fra lang sommerferie. I teorien tilbake til hverdagen, i praksis alt annet enn.

Jeg våknet med vondt i hodet og stramme skuldre. Stod lenge i dusjen med skoldhett vann i et håp om å myke meg opp, men måtte gi tapt og spiste et par ibux etter frokost på vei ut døren da jeg vinket farvel til familien. Busset til byen med musikk på øret - en musikk som aldri ble riktig og jeg skiftet sanger hele tiden.

Så gikk jeg alldeles ikke av på Stortinget. Jeg gikk av på Grønland. Dro føttene mine på halvvåt, ganske ukjent asfalt og ventet utenfor underdirektoratet på noen med kort så jeg kunne komme inn. Ventet. Møtte kollega som skulle skrive meg inn og fikk fineste, lengste klemmen. Ble fulgt opp. Heis. Følte meg desorientert - og var det; jeg måtte spørre noen en times tid senere om hvilken etasje jeg befant meg i.

Alt gikk egentlig som smurt. Alle har vært griseflinke og fått det tekniske og praktiske opp og gå med det som er en enorm fart tatt i betraktning at det kun er to uker siden 22/7 (bare to uker - det er umulig å fatte). Jeg fikk også mange gode klemmer, tålmodig forklaringer, eget kort, informasjon om det lille man vet om hva som skjer fremover, kaffe, en plass å sitte ved og vann i glass.

Men inne i hodet mitt var det tomt. Det var hvit lyd. En hodepine som aldri forsvant, og kvalme. Jeg har sittet i hele dag og følt meg utenfor alt som skjer. Akkurat som om noen bare har løftet meg ut av livet mitt og sluppet meg inn i et kinesisk kontorlandskap der alle ansiktene er kjente, men alt annet er ukjent. Under lunsjen snakket de andre livlig om emner jeg nesten ikke husker noe av fordi jeg følte meg så utenpå. Så fremmed. Og så kvalm.

Etter lunsj hvor jeg fortsatt følte meg forvirret og utslitt fikk jeg med meg en god kollega ut, ut, ut av huset og på kaffebar. Jeg måtte ut fra kontorlandskapet. Hun ble med. Vi fikk snakket - den gode samtalen. Den som gjør fint i magen og som man kan ta med seg og blir styrket av både på kort og langt sikt. Jeg følte meg bedre.

Da jeg kom tilbake til plassen min ble jeg kvalm igjen. En kvalme som ikke ga seg før jeg hadde gått for dagen og pustet inn den friske regnluften i noen minutter.

Dette har vært en lang dag. En arbeidsdag hvor jeg knapt nok har gjort et arbeidsslag utover å trykke nølende på tastaturet og stirre forvirret inn i skjermen, men likevel er fullstendig utslitt.

Men den første arbeidsdagen er noe jeg måtte igjennom. Stressreaksjonene på dette er noe jeg må igjennom for å komme ut på den andre siden i en tilværelse der det unormale og midlertidige løsninger er det normale. Så nå er det gjort. Og så er det bare å sette en fot foran den andre og puste mens jeg beveger meg fremover i mitt eget tempo.

Barnehagebarnet mitt!

Det kommer til å kreve litt og bli vant med å levere barnet i barnehagen utover disse tre dagene med innkjøring og en vanlig dag.

Vel.

For meg i alle fall. Knappen laget i går og i dag en sutregråtelyd da jeg dro i sånn underkant av fem sekunder før hun har tilbrakt resten av dagene med å leke og være smørblid. Jeg derimot var store deler av dagen i dag litt stresset fordi jeg jo bare hadde dumpet Knappen hos nesten fremmede før kl åtte, vinket, smilt og dratt min vei for å være borte i timesvis. 

Knappen første dagen i barnis

Knappen på sin side trives bedre i barnis enn en fisk gjør i vann. Hun elsker å være der! Det er leker, masse leker, mere leker og barn! Drøssevis av barn. Og sånne snille, fine voksne. Og mat.

Og når det gjelder det med maten vil jeg gjerne beklage på vegne av mitt avkom til alle som har barn i samme barnehage som Knappen. Det er nemlig hun som stjeler mat ut av matboksen til barnet ditt. Dette er ikke noe hun har lært hjemme, men hun har ingen impulskontroll enda og hun elsker mat. Spesielt elsker hun mat som ikke er den kjedelige maten hun har med hjemmefra. Fremmed mat er som alle vet morsommere enn egenpakket mat...

Knappen har vært litt lite med andre barn så vi har vært noe bekymret for hvordan dette skulle gå. Det hadde vi ikke trengt å være. Barnehagepersonalet beskriver henne som et barnehagebarn - og hun leker med de andre barna, er blid absolutt hele dagen, sover når hun skal og er generelt bare en kul, liten kid. Da jeg kom i dag var hun begeistret over Timmy-Tid-matboksen til en av sine nye venner og pekte og forklarte med stor entusiasme og alvor om alle de ulike figurene - sånn i tilfelle han ikke visste om dem selv liksom. Faktisk var hun så opptatt av det samt å spise eplebiter at hun knapt nok hadde tid til den kjedelige mammaen sin hun ikke hadde sett hele dagen! 

Så kanskje det skal gå greit å levere henne i barnis likevel når jeg tenker meg om. Hun har det jo tydeligvis fullstendig fabelaktig der! (og så hjelper det at jeg liker og stoler på alle som jobber der)