Sommerlykke II

Ettersjokk III

Det er fem dager siden bomben ble sprengt i regjeringskvartalet og mange mennesker ble nådeløst skutt på Utøya. Fem dager hvor hjernen min forsøker å ta inn over seg hva som har skjedd. Fem dager med mange tanker, mange følelser på alle ender av skalaen og med en uendelig mengde ekstremt livaktige drømmer. Jeg sover, men føler meg ikke uthvilt når jeg våkner.

Det er sommer, jeg vil nyte den...

Terrorangrepet har gjort en del ting med meg utover at jeg føler meg som en emosjonell tryllekunstner som kan skifte fra ett humør til ett annet uten synlige hjelpemidler og triks. Hjernen min driver og går igjennom hva som er viktig og uviktig i livet.

Jeg har skrudd av pcen min oftere enn før de siste par dagene. Jeg har sittet og skisset opp planer om DIY-prosjekter da jeg har lyst til å bruke tid på å lage noe mer eller mindre vellykket i julegave til alle jeg er glad i dette året (jeg er ikke så flink, men tanken teller - ikke sant?). Jeg har også slettet en drøss blogger fra rss-leseren min og jobber med en bedre sortering av de gjenværende. Jeg har ikke lagt til en eneste ny person i g+ og lurer på om jeg overhodet orker å forholde meg til et sosialt nettverk jeg ikke er investert i. Jeg har strøket Knappen over håret og klemt henne hardt inntil meg mer enn en aktiv ett-åring setter pris på.

Jeg har også følt meg ensom.

Jeg er altså, helt objektivt sett, ikke en spesielt sosialt veltilpasset person. Det kan jeg ikke huske å noen gang ha vært. Jeg er hun rare som plumper ut med ting som setter meg på siden av mennesker jeg desperat forsøker å passe sammen med. Jeg er også hun som først var alvorlig syk med depresjon, deretter alvorlig syk med sarkoidose og så til slutt ble jeg dårlig mens jeg var gravid før jeg forsvant inn i den boblen man får når barnet kommer.

Jeg har aldri hatt mange venner og har vært varierende fornøyd med å ha det slik. Har kanskje hatt en god del bekjente og en romslig omgangskrets, men ikke mange venner. Og etter noen år med dårlig helse, mange avlyste avtaler og en situasjon der både jeg og vennene mine og mine bekjente er voksne og opptatte og lite fleksible befinner jeg meg i en situasjon der jeg kanskje ikke helt vil være alene akkurat nå, men ikke helt føler at jeg har noen å strekke hånden ut til som vil eller kan komme for å holde i den. Resultatet blir at jeg forsvinner vekk, skjermer meg, fjerner meg fra situasjoner der jeg vil bli avvist eller føle at jeg eksisterer som en tilskuer på siden av de sosiale greiene andre folk har gående.

For en uke siden ville jeg sagt at jeg hadde alt jeg trengte. Familie, venner, omgangskrets - både i RL og på nett. Jeg oppfattet meg selv som både lykkelig og heldig.

Men i dag føler jeg meg bare ubeskrivelig ensom og alene og skulle ønske flere var glade i meg.

Jeg tror kanskje ikke dette er reelle tanker. En analytisk del av hjernen min forsøker å fortelle meg at dette er en reaksjon på at jobben min er sprengt i lufta. At mennesker er glade i meg, som jeg er glade i dem. At i virkeligheten kan jeg faktisk ha genuine vennskap og at andre ikke er venner med meg "fordi de må" eller fordi "de synes synd på meg". At  jeg egentlig har mennesker jeg kan kontakte for å si "jeg er så jævla trist kan du komme hit og være snill med meg, ta med kake" bare at jeg akkurat nå ikke klarer å se utenfor noen smale rom hjernen min låser seg inn i når den er stresset. At slik jeg har det nå er en stressreaksjon der mine tidligere symptomer på depresjon bestemmer seg for å gjøre en gjesteopptreden. At dette vil gå over. At det ikke er reelt at jeg vil bli avvist eller ledd av om jeg ber om hjelp.

Det kan godt gå over snart. For akkurat nå føler jeg meg så ensom, venneløs og forlatt at det gjør vondt.

Ettersjokk II

I dag har jeg grått i all offentlighet i en bolle med rødkarri.

Men før det møtte jeg opp i departementet mitt sine midlertidige lokaler på Grønland for et informasjonsmøte for alle ansatte, også de av oss som har ferie. Det var så godt å se at alle var fysisk hele, selv om gråten, skjelvingen og historiene om hvordan vi hadde det viser at det er svært få av oss som føler seg ok - og noen mindre enn andre.

Det var sterkt å være med de som var tilstede da bomben smalt i regjeringskvartalet for ett minutt med stillhet. Det er ikke noe annet sted jeg heller ville ha vært - stående og med tårer rennende nedover ansiktet.

Jeg er ingen klemmer av natur, men i dag har jeg klemt så mange. Jeg har klemt dem hardt. Jeg har holdt hender og hjelpesløst hørt på historier om smellet, om å komme ut av bygget og se alle omgivelsene knust, blod og mennesker på bakken. Jeg har hørt om hvordan ting raste ned, ganger som ble fulle av røyk og om dører som måtte sparkes opp for å få ut de som var innestengt på kontorene sine. Historier om hvordan det var å gå over plassen i en følelse av at hele verden var stille og stod stille og at man var den eneste som beveget seg fordi alle andre var på bakken.

Jeg har følt på en stolthet om å være en del av departementet hvor godt vi tar vare på hverandre, hvor flinke folk er og hvor dyktige alle er i å få hele departementstrukturen opp og gå så fort som mulig. Jeg skal ikke tilbake på jobb før om halvannen uke, men det er ikke sikkert jeg får jobbe da heller fordi en god del av oss må bli permittert inntil videre da det hverken er plass til oss eller behov for oss.

Det var også godt å få tilbakemelding på at det er helt naturlig å være traumatisert når jobben er sprengt i fillebiter. Selv om man ikke var der, men var en av dem som sjokkert så bilder på tv om at stedet jeg går til fem dager i uken bare er ødelagt. At alle reaksjoner er ok. Det er lov å reagere akkurat som man gjør. Og at det også er helt normalt med tankene om at hva om jeg ikke hadde måttet ta fri fordi Knappen ikke har barnehageplass enda, hva om kollegaen min ikke hadde snudd for å fikse en ting på pc'en før hun dro hjem, hva hvis noen av oss hadde dødd, hva hvis jeg hadde dødd?  Det er fint å få legitimert egne sterke følelser som man nesten lurer på om man "får lov til" å ha all den tid man ikke var der rent fysisk.

Der inne bak sperringene er jobben min

Etter et viktig, følelsesladet og nyttig informasjonsmøte gikk jeg og en annen kollega som har ferie og kjøpte blomster. Vi la blomster ved Domkirken og tente lys. Så gikk vi opp til jobben, kom så nære vi bare kunne ved sperringene og bare så. Der fremme var jobben vår. Kontorene våre. Stedet der så mye av hverdagen vår befinner seg, men som nå ser ut som en krigssone.

Jeg var bare nummen. Nummen og sulten og etter å ha funnet flere av mine favorittrestauranter stengt fikk jeg satt meg ned på Nam Fah. Bestilt en panang kylling og vårruller. Sendt av gårde noen sms. Lest litt i twitterfeeden min. Og så fikk jeg satt meg ned i ro og fred uten noen distraksjoner sammen med maten da den kom. Og så sluttet jeg helt plutselig å være nummen.

Derfor har jeg grått i en bolle med rødkarri i dag. Det var helt nødvendig. Og jeg klarte ikke anse det som pinlig eller noe. Verden er bare for brutal for å bry seg om slikt for tiden.

Blomsterhav ved Domkirken

Ettersjokk

Jeg vil bare gråte. Kontinuerlig har jeg et spor inne i hodet mitt som bare vil sette meg ned og gråte. Jeg vil være stille. Jeg vil være alvorlig. Jeg vil være sakte.

Da bomben gikk av i Regjeringskvartalet i går var jeg som alle andre sjokkert over denne handlingen som drepte flere og rammet Norges maktsentrum. En drøy time senere var jeg ytterligere rystet over at samme mann hadde reist til Utøya og begynt å skyte ungdommer. Da jeg våknet opp i morges var det til en virkelighet jeg ikke vil være en del av - 80 døde sa tv-skjermen og tallet fortsatte å stige.

Det er umulig å tenke seg at dette ville skje. Alle mine tanker går til ofrene og deres pårørende.

Og så håper jeg at i dette med at gjerningsmannen er norsk at mange vil gå og skamme seg litt, for så å benytte denne muligheten til å endre på sin generelle virkelighetsoppfatning og verdigrunnlag. Det var så stygge tendenser der i går, jeg ønsker ikke å se flere av dem i min by, i mitt land.

Jeg ser også så mye hjertevarme og godhet. Så mye varme. Og så mye kompetanse på alle hold som har deltatt og deltar i denne krisehåndteringen. Jeg er imponert over hver eneste en - fra de som har lagt planene til politi, helsepersonell og politikere.

Jeg ønsker alle mine lesere en god helg med klemmer og omtanke.

Bombe i regjeringskvartalet

Det er helt uvirkelig. Når man som meg har arbeidet i regjeringskvartalet i åresvis er det jo en del av en som forventer at "noe" skal skje. At dette "noe" er en diger bombe som river kvartalet i noe som på tv-bilder minner om fillebiter er rett og slett mer enn hjernen min klarer å ta inn over seg.

Jeg er heldigvis på ferie så slapp å være i det selv. Men jeg skjelver og tar meg selv i å være på gråten. Flere av kollegaene mine måtte bli evakuert da de ikke kunne komme seg ut av bygget selv, men det går takk og lov bra med alle mine.

Jeg tror ikke kontoret mitt har vindu lenger. Jeg vet ikke om jeg har noe kontor å komme tilbake til om halvannen uke eller om vi skal gjøre det beste ut av det i midlertidige lokaler. Det er selvsagt lagt planer for sånt som dette, men det er vel ikke noen som i ramme alvor trodde behovet ville melde seg.

Veldig mye virker lite viktig akkurat nå. Og mye virker veldig viktig. Jeg har i det minste lyst til å gi alle jeg kjenner en klem.

Kortison og trochanterbursitt / betennelse i hoften

Jeg har hatt av-og-på-vondt i hoftene mine i flere år, men det har alltid gått over igjen helt til det virkelig satt seg da jeg fikk betennelse i venstre hofte da jeg var 6 uker gravid. Behandling man kan få som gravid er ikke så variert som ellers så jeg måtte bare gå med den vonde hoften som ikke akkurat ble bedre av alvorlig bekkenløsning og baby i magen.

Etter at jeg fødte har det vært litt variabelt hva som har blitt gjort. En runde voltaren og fysio tok knekken på en del av det i fjor, men så kom smertene tilbake etter en stund. Ettersom jeg har vært meget skeptisk til kortison har jeg prøvd andre utveier enn kortisonsprøyte i hofta. Blant det jeg har forsøkt er trykkbølgebehandling som gjorde meg mye, mye verre og jeg har de siste ukene hatt ganske vondt og hatt store begrensninger på hva jeg orker å gjøre. Selv tilrettelagte øvelser har forverret smertene mine.

I dag ble jeg lei av å være lite mobil og fikk time hos legen for å forlange at noe blir gjort, og helst nå. Min lege er på ferie så jeg fikk time hos en litt eldre herremann. Og takk og pris for det siden samtalen forløp seg litt slik: Jeg oppsummerte sykehistorie og behandling. Han spurte om jeg ville ha kortisonsprøyte, jeg sa ja, han gikk og hentet kortisonsprøyte siden han hadde satt hundrevis før (fastlegen min setter ikke slike), han advarte meg om bivirkninger, jeg sa jeg hadde oversikt og ga blaffen på dette tidspunktet siden tydeligvis ikke noe annet hjelper, jeg lot være å se på nåla som jeg vet er jævlig lang, han satt sprøyte som var overraskende lite vondt der og da og jeg fikk umiddelbart smertelindring!

Jeg mener virkelig - massiv smertelindring i hofta! Jeg ble helt halleluja og jeg har sett lyset i hodet mitt da jeg kunne røre benet frem og tilbake og løfte det uten at det gjorde vondt (en bevegelse som da jeg skulle ta på meg klær i morges medførte grimaser og gryntelyder)! Jeg ble så glad at legen ble glad og jeg erindrer at jeg pumpet armen hans opp og ned i noe som minnet om et håndtrykk da jeg dro i pur lykke.

Pur usminket lykke

Siden det er bedøvelsesmiddel i sprøyta vet man med en gang om den er satt riktig sted, og jeg kan visst forvente noe vondt utover kvelden når bedøvelsen gir seg helt. Jeg skal ta det med ro i helgen og kan begynne å trene meget pent på mandag. Er jeg ikke helt smertefri innen 10. august skal jeg tilbake for å ta en ny sprøyte. Rent teknisk sett kan jeg få tre sprøyter i en runde og så må jeg vente ett år før neste runde.

Det finnes nesten ikke ord for hvor glad jeg er for å gjøre noe håndfast som så godt som helt sikkert hjelper. Dette vil gi meg den pausen jeg trenger for å få bygget opp musklene og kroppen min slik at betennelsen forhåpentligvis ikke kommer tilbake igjen ved en senere anledning. Hurra!

Jeg blir ikke brun, jeg blir flekkete...

Og på listen over første-verdens-problemer jeg skal stri med kan jeg nå føye til at jeg ikke blir brun i ansiktet.

Jeg bruker solfaktor 20 i fjeset og 30 eller 50 på melasma-flekkene jeg har under øynene/øverst på kinnbena. Jeg bruker solfaktor 20 og 30 på kroppen. Semi-religiøst begge deler.

Kroppen blir brunere og brunere. Ansiktet forblir like hvitt - jeg kan fortsatt bruke samme foundation som i vinter! Det eneste som skifter farge i ansiktet mitt er melasmaen som trass i høy solfaktor bare blir mørkere og mørkere (jeg forsøker late som om de er pene fregner, men siden de er i ett langt strekke er det litt vanskelig).

Jeg har testet Lancome sin selvbruner for ansikt som ga meg en litt skitten farge. Jeg bruker BHA-syre mot kviser som er en topisk peeling - er det grunnen til at jeg ikke blir brun?

Er det noen som vet noe om dette? Jeg begynner seriøst å bli litt grinete og har nettopp smurt meg ganske så rikelig inn med en gammel litt vel flytende Kanebo-selvbruner for kroppen jeg fant i skapet slik at jeg akkurat nå krysser fingrene hardt for at jeg ikke er skjoldete om et par timer.

15 måneder gammel Knapp

Det er akkurat som om noen har skrudd på en bryter inne i hodet til Knappen. Helt plutselig i løpet av et par dager har hun begynt å slippe seg fra bordkanten (mens hun smiler som en kry hane) og hun er veldig opptatt av å hjelpe til med borrelåsen på skoene sine når vi skal ut. Hun vet at duplo-mennesker (og -dyr) skal i førersetet på lekebilen og kan sparke og kaste ball. Hun kan skille mellom mennesker, dyr og fugler. Dyr heter vovov og fugler heter pappapp og hver eneste en må pekes på når vi er på tur, gjerne etterfulgt av et ektefølt oi! Hun kan ta på seg solhatten sin og øver iherdig på sokker.

Hun har også begynt å forstå så mye mer. Hun observerer, peker ut og forklarer om detaljer og ting hun forrige uke ikke visste at fantes selv om hun kunne se dem da også. Det er akkurat som om hun tenker mer og kan sette sammen handlinger og ting på en helt annen måte i hodet sitt. Hun ble plutselig et veldig mye større barn. Det er som om hun tok et utviklingshopp i stedet for et utviklingssteg, og det er ekstremt fascinerende å se på.

Har reddet litt av det tørre brødet før vi ga alt til fuglene

Men alle utviklingstrinn har en bakside. Og selv om jeg synes ungen min er den søteste i verden har det vært noen stunder de siste dagene der jeg bare har hatt lyst til å gi henne bort (men bare til noen fysisk nære meg slik at jeg kunne hente henne når jeg savnet henne for mye). I går flyktet jeg ut på balkongen mens jeg mumlet noe om at det nå var Kent sin unge en liten stund og at jeg desperat trengte en timeout.

Hun har nemlig blitt så inmari sinna. Å herreminfred så sinna den ungen blir når hun ikke får det som hun vil eller vi ikke skjønner hva hun mener. Hun forklarer oss alt mulig, men med et ordforråd på mindre enn 10 ord er det ikke alltid så lett å formidle når det meste høres ut som gibberish for foreldrene. Det er heller ikke så lett for noen på drøye året dette med å forstå at noen ganger får man lov til noe og andre ganger ikke (hadde det vært opp til henne skulle hun sett på vovovene på tv hele dagen lang).

Og når Knappen blir sinna så hyler hun! Høyt! Og lenge. Og knurrer som et lite villdyr. Kaster seg på gulvet og er knust mens tårene triller og plasker ned i gulvbelegget. Hun kan trasse med vilje og gråte på kommando. En bitteliten rasende person som blir så sinna at hun hikster og knapt nok får puste. Og når hun bli virkelig sinna - da biter hun. Hardt. I går fikk hun ikke leke med ledningene (hun har altså aldri fått leke med de ledningene) og hun alternerte mellom å bite meg i armen så jeg fikk merker og bite sofaen mens hun vrælte.

Dette var ikke så lenge før jeg forsvant ut på balkongen forresten.

Hun har heller ingen tålmodighet mer og flyr fra det ene gjøremålet til det andre. Bøker leses en gang før de kastes til side og man henter en ny. Hvis vi ikke har tid til å leie henne gjennom huset slik at hun må krabbe litt blir hun sinna. Mat som ikke smaker slik hun vil? Sinna. Drikke som bare er vann? Sinna. Noen som husker på huska når hun vil huske? Sinna. Er trøtt? Sinna.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med denne lille sinna-personen som har flyttet inn hos meg. Det dog sikkert like lite moro for henne som for oss, og jeg kan bare håpe det går seg til når vi alle venner oss til denne nye fasen i livet hennes (som erfaringsmessig straks blir erstattet av en ny!).

I mellomtiden har jeg akkurat i tide til barnehageoppstart om tre uker skjønt hvorfor en god del foreldre bruker ordene barnehage og deilig i samme setning.

Sommerlykke

Amadeus-parken

Jeg elsker Amadeus-parken - den ganske lille, men fine, dyreparken akkurat passe kjøreavstand fra Oslo. Det er mange år siden sist jeg var der, men forrige uke tyvstartet jeg på litt ferie og dro ut med hele svigerfamilien, Knappen og Kent.

Parken har en liten mengde eksotiske dyr, et hus med reptiler og mer kjente dyr som man kan klappe og gi mat. Midt i parken er det hoppeslott og lekeplass samt griller som de fyrer opp slik at man kan grille medbrakt. Det er også en liten kiosk der de selger noen små leketing, is og drikkevarer. Parken er akkurat passe stor for barn i barnehagealder og gøyal for meg også som synes dyreparker er noe av det beste i verden.

Denne gangen fikk jeg klappe zebra, slange, esel og geit og slått av en prat med noen emuer. Knappen sovnet som en stein på vei hjem, alle var enige om at det hadde vært en fin dag og til neste år skal vi huske papptallerkner.

Denne føltes det tryggest å mate på gjerdet

Kameler i norsk natur

Lekeplass! Wheeee!

Skeptisk femåring klapper myke, fine slangen

Google+

Ryktene skal ha det til at Google bare har akseptert "mennesker med en sterk sosial graf" inn for å teste sin Google+. Jeg kan i så fall både skjønne hvorfor (hva er vitsen med å teste ut et sosialt nettverk med folk som ikke er hypersosiale på nett?) og jeg kan skjønne hvorfor jeg uten videre ble akseptert inn i det gode selskap.

Jeg mener. Google vet at jeg har blogg, gmail og twitter. Google vet at jeg er en aktiv bruker av wave (som snart er RIP, hikst og hulk) og de er vel ikke sjokkerte over at jeg har facebook-konto heller samt bruker instagram nesten daglig.

Nå har jeg brukt G+ i et drøyt døgn og blablabla det ser fint ut og det gjøres stadig småendringer etterhvert som produktet testes i system. Men mest av alt er jeg er ihuga fan av hele konseptet - G+ ser ut til å være alt jeg noensinne ville at Facebook skulle vært, for ikke å nevne at jeg får lov til å eie mine egne bilder der. Vel, akkurat den delen oppsummerer vel xkcd mye bedre enn jeg noensinne vil være i stand til.