Helt Rå - Oslo

Selv om jeg holder meg unna sukker kan jeg få inmari lyst på kake. Kake er en hyggeting, en sosial ting og noen anledninger bare krever liksom kake.

Som i dag da jeg skulle ut med Venninne S på noe som helt klart utpekte seg som en kakedate.

Siden jeg er Vanskelig i Matveien bestemte jeg at vi skulle teste ut Helt Rå som er en raw food café i Tollbugata.

Jeg er som tidligere nevnt fascinert av raw food konseptet når det kommer til snopete saker. Det er umulig for meg å ikke la meg lokke inn i den besnærende tanken om at dette er bra for meg og ikke bare godt for ganen.

Om helse-claimsene er sanne eller ei orker jeg ikke å forholde meg til, og jeg er nok latterlig langt unna å bli en raw-food-entusiast.

Derimot er jeg etter i dag godt på vei til å bli en raw-kake-entusiast. Denne nøttebunnen jeg fant i begge kakene var rett og slett saftig og god, og sjokoladesmaken på sjokoladekaken overbeviste oss begge. Siden jeg kjøpte en mini-versjon av kakefest (de hadde bare to kaker inne) hadde jeg også et stykke eplekake som ikke skuffet og litt melkefri kokos-is som smakte awesome. Jeg har laktoseintoleranse så det er ikke så ofte jeg spiser is - uansett sukkerfri periode eller ei.

Vi kjøpte også hver vår smoothie som også smakte kjempegodt. Det eneste jeg har å utsette på de var at de var nesten i overkant fyldige og mektige og ikke fungerte som tilbehør til kake egentlig. Hvis de på et tidspunkt vil utvide smoothie-menyen sin med noe litt friskere tror jeg ikke det er det dummeste de kan gjøre.

Neste gang må jeg nok teste litt mat også.

Delirium tester raw sjokolade - Nut Pie

I min søken etter en slik sunn kropp har jeg så vidt begynt å snuse litt på raw sjokolade - den frister jo tross alt med at den er direkte sunn og bra for en, og det er en salgsmerkelapp jeg har vanskelig for å motstå. Om jeg tror at den merkelappen er direkte sann er en helt annen sak.

Jeg bestilte i alle fall en pakke med ymse fra the raw chocolate shop. Jeg har ingenting å utsette på å handle derfra; kjapt, trygt og billig og alt det der.

Og så testet jeg ut en raw chocolate nut pie. Nettsiden og pakken sier at den serveres best direkte fra kjøleskapet, men dette er ikke en uttalelse jeg kan stille meg bak. Jeg mener nemlig at den fortrinnsvis ikke burde serveres i det hele tatt.

Fysj og fy. Den hadde utseendet og konsistensen til asfalt og den smakte ganske asfaltete også. Den gikk rett i søpla i går kveld. Æsj.

Nød lærer ikke spesielt naken kvinne å kjøpe sko

Jeg hater virkelig å være passiv mottager av smerter. Når jeg bare sitter der og har vondt og ikke kan gjøre noe med det, når jeg sitter på jobb og bare vil krype inn under pulten og gråte (men er usikker på om jeg ville kommet meg ut og opp igjen) og når jeg våkner opp om morgenen og har så vondt at jeg ikke går påtagelig normalt inn i dusjen før jeg skrur varmtvannet på skoldhett.

Å bare få vondt gjør meg sinna. Sur. Atal. Bitter. Kort i stemmen og kort i tankene.

Så i dag har jeg tatt grep.

Først tvang jeg meg avgårde til treningsstudioet mitt for å sykle i 20 minutter på innstillingen "latterlig lite motstand" før jeg noe lettere i kroppen dro hjem og åpnet pakken Voltaren snille legedamen ga meg forrige uke. På grunn av trykkbølgebehandling skal jeg helst unngå NSAIDs, men jeg fikk lov å ta dem om det ble nøvendig. Og det ble det.

I tillegg rakk jeg akkurat senteret før det stengte og er nå eier av et par masai-sko. Jeg håper de hjelper på sikt, jeg fikk i alle fall umiddelbar smertelindring i symfysen ikke ulikt slik jeg føler det når jeg går i skogen.

Kanskje ikke sokker med Hello Kitty neste gang?

Og mentalt har det hjulpet masse å gjøre noe selv om jeg fortsatt har vondt. Jeg er nesten blid er jeg sitter med en glass juice i sofakroken!

Trening som smertelindring

Det at trening er den beste smertelindring er noe som er vanskelig å huske på og motivere seg for når man føler seg som en taggete, piggete, stiv og fæl knute av au.

Aller helst ville jeg i morges krype sammen som en pelsete katt under dyna og ligge der til jeg ble myk igjen, men det var ikke et alternativ. Det er aldri et alternativ da man ikke blir myk av å ligge stille i seng. Så i stedet tok jeg på meg klær så koselige at de nesten ga meg en klem, pakket ned tøy for å trene i, la et par paracet i lommeboka og dro på jobb som et normalt menneske.

Vel på jobb skrev jeg en mail til kolleger og informerte dem om at jeg a) ikke var noen rosenknopp/people person/tilsnakkandes i dag pga vondt og at jeg b) skulle trene kl 10 (jeg får trene inntil to timer i uken i arbeidstiden). Deretter skylte jeg ned paraceten med kaffe slik at kroppen skulle gi slipp på de verste stikkende plagene før trening.

Om det er tilrådelig å trene på smertestillende? Eh. I utgangspunktet er dette noe jeg unngår, men nød og spinning og alt dette her.

Klokka ti var jeg ferdig skiftet og hadde informert min faste sykkel-instruktør om at jeg ikke akkurat er en superperson for tiden slik at jeg måtte få trene i mitt eget lille tempo. Og i eget tempo trente jeg; strammeskruen på sykkelen var knapt nok på, jeg stod aldri, men fulgte tråkkfrekvens-skiftene i programmet. En halv time spinning ble etterfulgt av en halv time med hardt modifisert core-trening i sal med andre folk uten skader.

En time senere hadde jeg ikke svettet en dråpe, men var likevel kvalm fordi jeg tidvis hadde vært så nære smertegrensen min. Et kvarter senere kunne jeg legge merke til at jeg var løsere og finere i musklene enn da jeg stod opp i morges og var som en bonus betraktelig blidere - fravær av mye smerte gjør meg glad gitt.

Så jo. De har jo rett. Legene. Fysioterapeutene og alle andre -peutene. Jeg vet det jo, og er glad for at det igjen ble bevist for meg - tilrettelagt trening er alfa og omega når man har en kranglete kropp. Smågodt og stillesitting er ikke det.

Heldigvis (hahahhahhaaaaa) har jeg lang erfaring med å tilrettelegge for mine spesifikke skader slik at jeg kan troppe opp på vanlige treningssentertimer og jobbe innenfor egne rammer. Jeg vet godt hva jeg kan og ikke kan gjøre, og det er deilig med en gruppetrener som motivator selv om min grense for "godt jobba" for tiden er så lav at jeg normalt sett ikke ville giddet å skifte for å yte objektivt sett så lite.

Og det er faktisk det vanskeligste med å trene tilrettelagt. Man føler seg fort litt dust der man traver sakte på en tredemølle andre jogger som en helt på. Der man løfter halvkilosvekter i stedet for den tyngden man kunne før man skadet seg. Der man må gi seg etter kanskje bare et par repetisjoner av en øvelse man tidligere trodde man kunne gjøre i all evighet. Det er gjerne sånn at man føler seg litt uglesett blant andre som trener så mye hardere og tøffere. Jeg kan av og til føle dem tenke at jeg ikke har noe der å gjøre. Men jeg har lært meg å ikke bry meg om dem - vi jobber nok godt oppunder grensen vår både jeg med skadene og hun med sixpacken og fitnessryggen og vi har begge mål å nå.

Så i dag er jeg stolt av meg selv forresten. Ikke bare har jeg klart å tilrettelegge for meg selv og trent bort litt av vondtene, men jeg har bevist for meg selv at jeg ikke har gitt opp. Tiden for å gi opp kom og gikk for flere år siden nemlig, og jeg skal få til å bli normalfungerende igjen - i alle fall før jul.

Redd meg fra meg selv -

Å herreminfred så lei jeg er av å bo i min egen kropp. Nå har jeg vært syk og hatt vondt snart så lenge jeg kan huske, kanskje jeg hadde en liten pause for 4-5 år siden tror jeg, men er ikke helt sikker - det er så lenge siden.

De siste månedene har det ikke vært så ille. Jeg har trent og holdt meg i aktivitet og klart å begrense meg ganske bra innenfor rammene mine. Når jeg ikke har klart det har jeg kastet ibux/kodein på problemet (les: smertene) til det har gått over. Det har Funka For Meg.

Akkurat nå funker det ikke for meg. Jeg har så vondt at jeg ikke er på jobb. Stod opp midt på natten for å ta migrenemedisin og gjør alt annet enn å heie på trykkbølgebehandlingen som gjør at jeg må holde meg vekk fra ibux - paracet har virkelig ikke samme schwung på betente kroppsdeler.

Alt er vondt. Jeg er sur og lei meg og sikker på at det ikke kommer til å gå over. Jeg forsøker drikke te for å muntre meg opp. Det virker ikke. Jeg fantaserer om å bytte ut morgendagens trykkbølgetortur med en fiffig kortinsoninjeksjon i hver hofte som i utgangspunktet var det jeg ville unngå. Akkurat nå gir jeg blaffen. Bare kom med den lange, vonde sprøyten - det er helt greit for meg.

Jeg har så vondt nå at en del av meg bare har gitt opp. Prosjekt kropp. Sunn helse. Vil bare kaste det hele ut vinduet og spre det for vinden og la det vaskes bort med regnet. Det føles så meningsløst å skulle anstrenge seg når jeg er her likevel. Egentlig vil jeg spise en kilo smågodt og bli tykk og enda surere. Legge meg under dyna og ikke snakke med noen før til neste år.

I stedet er jeg snusfornuftig og har legetime om halvannen time for å få henvisning til fysio. Og en resept på betennelsesdempende kur som jeg kan ha klar til å tylle i meg hvis trykkbølgedamen tillater det i morgen. Og i stedet for en kilo smågodt skal jeg spise pannekaker basert på kremost med friske bær. Jeg kommer sikkert til å takke meg selv for det ved en senere korsvei - håper jeg. Og kanskje jeg til og med klarer å smile i løpet av dagen, jeg kjenner at det hadde gjort seg.

Finnes det ny kropp til salgs på Clasern?

I dag er jeg sur. Og sinna. Grrrrr.

Jeg har vondt over alt. Nesten. Jeg er fanget i en kropp som ikke virker og det føles ikke noe greit i det hele tatt. Venstre hofte har en betennelser jeg ikke får hive ibux på pga pågående trykkbølgebehandling. Høyre benet har nå bestemt seg for å få strålingssmerter og låse seg og slutte og virke med ujevne mellomrom fordi jeg har feilbelastet pga smerter i venstre siden. Den gamle ryggskaden min liker ikke å føle seg utenfor så den bestemmer seg for å bli vond igjen når jeg ikke klarer å bevege meg skikkelig. Når det skjer vil den gamle nakkeskaden min være med og leke også og da overrasker det kanskje ingen at hodepinen kræsjet festen.

Seriøst. Dette suger. Alt er vondt. Det er veldig spennende å bære en kaffekopp og bæring av barn er en risikosport ingen vil jeg skal delta i.

Rent logisk nok vet jeg at dette går over igjen. Det er ikke første gangen kroppen min har låst seg helt og bare er vrien. Men det er alltid en liten stemme bakerst i hjernen min som forteller meg at denne gangen gikk jeg visst i stykker for godt.

Mugg og alger i badeleker for barn

Knappen fikk av meg et sett med små badedyr i plast til å leke med i badebaljen sin. Du vet slike hule, med et lite hull i. Det har slått meg at det kan bli ekkelt på sikt all den tid jeg har hatt både dam og akvarie å holde rent i sin tid, men så har jeg ikke tenkt mer på det og Knappen har elsket lekedyrene sine.

Ikke før i går da jeg slapp badelekene ned i vannet og lurte på hvorfor de var så misfarget i plasten. Sorte i flekker liksom, og noen steder så det nesten ut som om lekene var skyggelagt. Jeg tok opp den ene leken og kikket på den og så at noe av det svarte beveget på seg mens jeg rørte på leken. Da Knappen begeistret trykket på sin leke (hun liker at det spruter vann ut av dem) kom det masse ekkel algeaktig slimete substans ut. Utrolig ekkelt. Jeg aner ikke om det er mugg eller alger, men det spiller ingen rolle...

Se mine sorte sjatteringer, en gang var jeg helgul

Så disse lekene er nå i søpla, og nye badeleker skal kunne enkelt skylles, tørkes og helst kunne slenges i oppvaskmaskinen.