Nodee - Revisited

På torsdag var jeg på date med min ektemann. Barnet var for en gangs skyld godt plassert hos barnevakt over natten og vi benyttet anledningen til å se Thor i 3D og spise middag på Nodee.

Jeg har vært på Nodee og spist en gang før og forventet meg derfor bra mat. Det fikk vi ikke. Jeg ble rett og slett virkelig skuffet - og det å bli skuffet med en 650,- kr prislapp er verre enn å bli skuffet med en prislapp på det halve bare så det er avklart.

Vi bestilte noen sushibiter til forrett. Risen var hard, rett og slett underkokt. Det var miserabelt dårlig. Var det ikke fordi jeg hadde litt knapt med tid mellom middag og kino ville jeg klaget. Ikke var det wasabi mellom risen og fisken heller, noe de med et passe halvnedlatende tonefall forrige gang jeg var der hadde bedyret at de alltid serverte nigiri-sushien sin slik (det er slik nigiri serveres i Japan, alltid, selv på de billigste stedene - hvorfor dette jevnt over ikke gjøres i Norge er uforståelig for meg).

Til hovedrett delte vi en Crispy Duck, en rett jeg kun har spist på Dinner tidligere. Og som jeg kun kommer til å spise på Dinner igjen. For det første er det den minste anden jeg har sett i mitt liv, for det andre var den dårlig oppskåret slik at det var både slintrer og brusk innimellom kjøttet og for det tredje var det lite grønnsaker. Men siden rett skal være rett har de bedre ho-shin-saus enn Dinner og man fikk flere rispannekaker.

Det kan hende servitørene overhørte at vi baksnakket middagen for påfallende nok ble vi aldri spurt om maten hadde smakt.

Uansett ble dette siste gangen jeg spiser på Nodee. Jeg betaler ikke masse penger for middag hvis jeg risikerer å få objektivt dårlig mat og det tross alt finnes en Dolly Dimples rett opp i gata som leverer varene som forespeilet hver eneste gang.

Problemer med definisjonen av lavkarbo - personlig avklaring

Når noen spør, og jeg svarer bekreftende, på at jeg stort sett spiser lavkarbo nå må jeg følge opp med å forklare. Jeg vet hvor forvirringen kommer fra, for inntil jeg la om kosten og leste meg opp og brukte masse tid på dette var "lavkarbo" ett begrep for meg.

I virkeligheten er "lavkarbo" en ekstremt ubrukelig sekkebetegnelse. Den brukes stort sett om de fleste typer kosthold som involverer at man spiser betraktelig mindre karbohydrater enn nordmenn flest gjør i dag. Og for ordens skyld så spiser man fort på et "normalt norsk kosthold" en 70-80% karbohydrater. Jeg har talt nemlig - med god hjelp av vektklubbens kostholdskalkulator.

Og denne sekkebetegnelsen gjør det unødvendig komplisert å snakke om lavkarbo da folk flest etter noen runder med dagspressen forbinder kostholdet med Atkins eller andre dietter hvor man tvinger kroppen i ketose for å forbrenne fett.

For ordens skyld stiller jeg meg tvilende til dette med at gudoghvermansen gjerne vil i ketose. Dette er ikke en ukomplisert ting å gjøre for kroppen og legger en god del press på ens fysikk. Det anbefales at man er minst 10 kilo overvektig og gjerne følges opp av lege. Det er veldig mange som er opptatt av å snakke med meg om at ketose i mange forskningsmiljøer oppleves som potensielt helsefarlig. Dette har ikke jeg medisinsk kompetanse til å uttale meg om, men er det noe som er allment kjent er det at overvekt har så store helsemessige konsekvenser at for veldig mange mennesker vil ketose i samarbeid med lege (selv med ukjente langtidsvirkninger) være en positiv ting. Jeg har vel til gode å møte noen som føler seg dårligere av å nå en normalvekt. Men jeg mener også det at så lenge helsepersonell faktisk mistenker at det kan ha uheldige konsekvenser for kroppen på sikt å være i ketose så trenger man da ikke å lefle rundt med slikt på egenhånd for å bli kvitt en 5-6 kilo for mye. For alle som vil teste ut ketose: les bøker - ikke nettsider, og les hele boken; starten legger ofte føringer det kan være viktig å få med seg.

Så nei. Jeg er ikke i ketose. Jeg vil ikke i ketose. Det er ingenting ved min kropp som tilsier at jeg kan og vil benytte meg av den diettmetoden.

Jeg spiser frukt, korn og meieriprodukter i moderasjon, litt ris og skeier ut med grovt brød og potetgull i helgene. Jeg får ikke angst av å spise litt potet og har gjerne en flaske appelsinjuice i kjøleskapet. Derimot unngår jeg kaker, loff, pasta, smågodt, melkesjokolade, is og andre klassiske sukkerprodukter. Jeg har denne uken takket nei til kake og/eller vafler hver eneste dag (seriøst - hver dag har noen gjerne ville gi meg kake!). For ordens skyld spiste jeg hjemmelaget eplepai i forbindelse med 17. mai og Kents bursdag dagen etter, hjemmelaget pizza lørdag forrige uke og skeiet ut med pepsi max på restaurant i går.

En vanlig dag spiser jeg 4-korn frokostblanding med cocoa nibs, gojibær og naturell yogurt. Lunsj er ofte blandet salat med masse grønnsaker, egg og linser hvis ikke de har en god varmrett i kantina som passer spisingen min. Middag er noe protein (bønner/egg/fisk/kjøtt) med mye grønnsaker til, og som mellommåltid spiser jeg noe frukt, nøtter eller annet.

For meg er ikke dette et ekstremt kosthold og jeg føler at jeg ikke kjenner meg igjen i slik lavkarbo som mat blir oppfattet av "folk flest" jeg snakker med selv om jeg uten tvil spiser slik at jeg holder meg innen definisjonen. Hvis jeg skal gradere meg innenfor de ulike retningene av lavkarbo spiser jeg et sted mellom low carb/high fat og Fedon Lindberg.

For ordens skyld føler jeg dette passer meg supert, men det er en utlegning for et annet innlegg.

For videre informasjon om lavkarbo ser denne nettsiden ut til å ha satt seg ned og skrevet et ganske fornuftig sammendrag,

Sykdom, sykdom og mer sykdom - Eller; jeg er et persilleblad

Jeg har kanskje ikke kost meg så mye i tre ukers permisjon som man kunne ha trodd i forveien. Jeg har ikke fått gått masse ned til Østensjøvannet, jeg har ikke fått startet et eneste syprosjekt og hadde det ikke vært for at jeg hadde tilstedeværelse nok til å vaske leiligheten første permisjonsdag ville vi nok levd i en svinesti alle tre.

Det jeg derimot har fått vært er syk. Bortsett fra den første uka hvor kun pollenet plaget meg. Da var jeg ellers frisk og storkoste meg utendørs. Rett skal være rett.

Men syk altså. Først med uvi som heldigvis hadde vett nok til å gå over uten antibiotika. Men så mens immunforsvaret mitt var nede for telling ble jeg inmari forkjølet. Heldigvis hadde jeg fine, engelske forkjølelsesmedisiner slik at jeg fikk tatt vare på Knappen - Knappen som ble syk akkurat når jeg begynte å bli frisk igjen og hvis sykdom sørget for at vi så godt som avlyste 17. mai her i huset. Og nå som hun begynner å kvikne til har jeg vondt i halsen og hodepine som ikke vil gå over uansett hvor mange piller jeg kaster på den.

Så teit er det å være syk på 17. mai

Dette begynner å bli latterlig. Jeg skulle ledd rått hvis det ikke var for at jeg er for sliten. Samt at jeg synes skrekkelig synd på meg selv. Skrekkelig. Rent manneforkjølelsesynd på meg er det.

Det er akkurat som om immunforsvaret mitt har sluttet å virke. Klappet sammen. Takket for seg. Dratt på utenlandsferie. Skrekkelig urettferdig er det all den tid jeg både tar omega3 og spiser masse antioksidantrik mat og grønnsaker og sunne ting sånn ellers.

Og så lover det ikke så godt for høsten når Knappen skal starte i barnehagen hvis jeg skal plukke opp hver eneste liten sykdom andre har. Kanskje jeg trenger å lage meg en snasent kjede laget av små ampuller med håndsprit?

Åpent brev

Kjære Aardman Animation.

Jeg vil gjerne benytte denne dagen til å takke dere fra dypet av mitt hjerte for å ha gitt oss i åresvis brilliante animasjonsserier og -filmer. Dere har fått denne damen til å le og kose seg i flere år enn jeg synes vi skal dvele ved. Ikke bare har dere godt håndverk og gode ideer, men dere gjennomfører med stil og lager barneserier som også voksne synes det er gøy å se på.

Spesielt vil jeg gjerne takke dere for Timmy Time. Timmy er uten tvil den hyggeligste lille rampesauen i tv-historien, og jeg elsker den lilla streberuglen ganske mye også.

Men min store kjærlighet til dere akkurat i dag skyldes ikke at jeg har fnist når den lille katten fornærmet sier miiiauuu, men det at Timmy Time tydeligvis er et magisk program.

I natt tiltet nemlig min lille ettåring. Hun hadde så vondt et eller annet ukjent sted, og var så forvirret av høy feber at det eneste hun kunne gjøre var å hyle skikkelig høyt, skikkelig mye og skikkelig lenge. Hun gråt så sårt at det ikke gikk an å få kontakt med henne og en bekymret meg med sovehår og singlett lurte veldig på om det er sånn det føles rett før man må pakke barnet i bilen og reise på legevakten.

I ren desperasjon satt jeg da klokken fire i morges på en episode av Timmy etter å ha gitt barnet nattens andre paracet. Intromusikken hadde ikke holdt på mer enn i noen sekunder før datteren min gikk fra gråting til lett hiksting, pekte på tv og sa bæ bæ bæ. Ikke bare sluttet hun å gråte, men vi fikk også lurt i henne brødskive og litt smoothie. Deretter sovnet hun og sov et par timer før hun våknet opp overraskende blid og fornøyd.

Jeg vet ikke hva dere har gjort med denne serien for å gjøre den så magisk, men takk. Tusen, tusen takk.

Bare bittelitt uggen

En sånn syk en

I dag har jeg lært meg noe nytt. Jeg har lært at hvis noen kaster opp på meg så blir jeg sympatikvalm. Ikke gir det seg på noen timer heller. Og når man er sympatikvalm orker man ikke laks til middag faktisk.

Men stakkars lille febrile Knappen min orker ikke hverken vått eller tørt - to biter med lapskaus er ikke middag, og tre skjeer med grøt er ikke kveldsmat. Hun slår vannflasken og snurper munnen sammen for alt annet enn smoothie på pose hun kan drikke selv. Derfor har jeg selvsagt kjøpt inn omtrent alle smoothieposene de har på Rema og trøster meg med at selv om hun er en tynn liten jentunge har hun sikkert litt å gå på for noen dager.

Knappen ble dog glad for en flaske med morsmelkserstatning. Vi satt og koste oss med den mens vi så på litt tv. Koste oss veldig helt til hun veldig overrasket kastet opp et par dl med nylig inntatt melk over meg, seg selv, sofaen, gulvteppet, Timmy-bamsen sin og gulvet. Da var vi vips ikke noe glad for den flasken med melk lenger og Knappen gråt og jeg måtte trøste og vaske og alt på en gang. Da Kent kom hjem fem minutter senere skal jeg innrømme at jeg sjelden har vært så glad for å se ham, og ga klar beskjed om å bade avkommet mens jeg vasket meg, sofa, teppe, Timmy og gulvet.

Nå, fire timer senere, er jeg fortsatt sympatikvalm, får kyllingvinger som trøst og håper at Knappen våkner opp frisk og rask i morgen.

Klart som glass

Etter at jeg fikk barn er jeg mer lettrørt enn før. Jeg kan ikke se eller høre om noen som mister foreldrene eller barna sine uten at det kjennes ut som om innsiden av kroppen min blir skåret opp med bittesmå kniver.

I sted var jeg og Knappen ute og så på barnehagenes 17. mai tog. Og der, midt inne i toget var det en tydelig kreftsyk mamma med datteren sin i den ene hånda. De hadde flagg begge to, smilte fra øre til øre- den ene i pensko, den andre i joggesko - og var de som ropte høyest hurra av alle sammen. Det var bra jeg hadde solbriller på siden jeg måtte klemme litt ekstra på min egen lille datter mens jeg gråt varme tårer. De var så fine, og så tydelig begeistret over å kunne være der sammen de to, akkurat i dag. De var så glade og mer levende og tilstedeværende enn alle andre i hele det enormt lange toget.

Skjønnhetsdill som virker for meg - Pedikyr med PedEgg

Jeg liker å ha pene, myke, velhydrerte og skjønne føtter. Derimot liker jeg ikke å sitte og bade føttene fordi det er kjedelig og jeg synes en tradisjonell fotfil egentlig ikke funker så bra. Det kommer ikke på tale at jeg skjærer bort død hud selv med en liten skalpell og jeg synes en time hos fotpleier egentlig er ganske kjedelig og gjør sistnevnte kun hvis jeg føler jeg må (som da jeg var gravid eller hvis tåneglene mine plager meg).

For et par år siden var det noen amerikanske blogger jeg leste som skrøt av PedEgg og sa at det var omtrent det beste innen fotpleie siden hjulet - eller noe i den retning.

Og det er faktisk sant. Det er nesten magisk. Jeg har nettopp bestilt nye etter at jeg slet ut mitt forrige og fikk stelt vintertørre føtter i morges.

For det første skal den brukes på tørr hud, ikke noe søling med vann og fotsalt og ladida. Man filer av den tørre, harde huden med en grov fil som mest av alt minner om en osterasp og dernest går man over med den siden som minner om sandpapir. Svosj svosj og 10 minutter senere er føttene mine myke og pene og klare for en fet krem. Man skal visstnok være litt forsiktig for å ikke overfile, så langt har jeg klart meg helt fint og jeg har brukt denne en god stund nå.

Den kan bestilles for en ganske rimelig penge på eBay.

Infeksjonstid igjen

I fjor på denne tiden her var jeg ganske så syk med en brystbetennelse.

I år på denne tiden her er jeg syk med mitt livs første urinveisinfeksjon.

Jeg håper ikke dette skal bli en vane slik at jeg neste år får en ny infeksjon. Det hadde jo vært litt teit synes jeg.

Uansett så er jeg trøtt, sliten, grinete og har mye mer vondt i magen enn jeg hadde innbilt meg at man fikk av en uvi. Det svir ikke når jeg tisser og takkogprisfordet (jeg har nemlig fått det beskrevet av andre i meget livlige termer og er glad for de små ting!). Magen verker som et blåmerke og av og til nøkker den til for moro skyld og gir meg ekstra vondt.

Legen min er tydeligvis en hippie og har ikke gitt meg antibiotika. I teorien er jeg veldig for å være restriktiv med sånt siden medisinen tross alt ikke eksisterer i et vakuum, men her jeg drikker hemningsløse mengder med vann og tranebærjuice mens jeg avventer at det hele skal kunne gå over av seg selv så er jeg litt mer pro løslig omgang med antibiotika enn jeg var for bare en uke siden.

Bakemester Harepus - feiring av en ettåring

For noen uker siden ble Knappen ett år. Jeg har vanskeligheter med å tro det. Dette året har bare sust avgårde og det har skjedd så mye at det er helt sprøtt.

Jeg tok jo tross alt med meg denne her hjem fra sykehuset i april 2010:

Se så liten. Bitteliten. Helt ny.

Og nå har jeg en robust ettåring! En ettåring hvis bursdag selvsagt måtte feires med selskap (et stille og rolig selskap ettersom hun hadde bursdag midt i påsken). Og det er ikke selskap uten kake, det er noe alle vet!

Jeg gikk kanskje litt amok med kakebakingen. Jeg kom inn i en sånn lomme av kreativitet som ikke skjer meg så ofte i alle fall, men hvor det er hyggelig å være og man blir lykkelig av å sitte og fikle med ting. Derfor fikk Alma sin egen spisekake som var en muffin med smørkrem og lys på, jeg hadde hadde gele og jeg hadde laget en oreo-sjokoladekake med Timmy-Tid tema ettersom Knappen elsker Timmy Tid.

Det er Timmy-kaken jeg er stolt av. Virkelig stolt. Jeg viser den frem til alle som marginalt er interessert i å se på bildene. Det tok meg et par timer å lage Timmy i marsipan og ingen fikk spise ham. Nå pryder han en hylle på kjøkkenet, og jeg tror han trives godt der!

She's my heartbeat

Det er virkelig ikke noe slaraffenliv å være hjemme i permisjon med en ett-åring. Det er mer som et evig sirkus og tivoli på en gang der Knappen sier oooo og oi og der og er generelt begeistret for omtrent alt vi ser. Hun elsker barn, dyr og mennesker med mørk hud og flørter hemningsløst med alle som vil.

Å sitte på fanget er for andre, mindre barn og ikke noe hun bedriver lenger. Kosing er også noe mammaen hennes håper kommer tilbake på et senere stadie for akkurat nå har frøken Knapp for mye maur i baken for sånt.

Hun kan si pappa, favorittallet seks (det er så mange skjeer det er i en flaske med melk til henne!), bø, der, hallo, hadet, nei og dalek (ja, dalek). Hun kan av og til si ja, gidder ikke si mamma og prøver å etterape nesten alt vi sier.

Bildet til venstre er fra i går morges da vi hadde delt min frokost. Hun forlangte nemlig meget bestemt å få spise frokosten min og jeg er myk og ga etter. Faktisk overrasker det meg hvor flink hun er til å formidle hva hun vil, og hvor mye av det hun vil som hun har tenkt ut helt av seg selv i det lille hodet sitt. Det må være egenviljen som gjør seg gjeldende i annet enn raserianfall, og det er jo litt hyggelig.

For raserianfallene hennes er nemlig ikke like hyggelige og jeg er fullstendig målløs over en ettåring som kaster seg ned på gulvet og hyler som en stukken gris når hun ikke får det som hun vil. Eller som i hemningsløst sinne kaster seg bakover i bue så hodet dunker i gulvet og kun lynraske reflekser hos foreldrene gjør at hun ikke går boms i bakken fra sofaen når sinnet presser seg frem mens hun er på fanget.

For jeg er litt sånn at er dette virkelig min søte lille jente som vanligvis tripper rundt og skravler kontinuerlig? Hun som ler så nesen krymper seg sammen og som kaster hodet bakover og liksomskoggerler når hun synes hun har vært morsom. Den lille ettåringen som danser når det settes på musikk og som er lykkelig når hun er omringet av bøker hun kan bla i, som hviner av fryd når de bøkene er Kokos verdens minste elefant og som begeistret klapper i hendene hvis noen har vært flinke enten i virkeligheten eller på tv.