Det er dag fire i mitt nye, sukkerfrie liv.
Frem til nå vil jeg si at det har gått bra, easy-breezy, nema problema. Har bare følt meg bra - flink og makeløst deilig å ikke kræsje fra sukkerhøyder hele dagen.
Men akkurat nå er det fredag kveld og jeg tar meg selv i å dagdrømme om snop samt å surfe nettet etter alternative ting å stappe inn i munnen min, du vet - bare for å spise fordi det er så fint å spise. Noe søtt. Mmmm.
Akkurat nå føles dette første-verdens-problemet ganske stort - kanskje jeg skal gå og opprette en kiva-konto eller noe for å få litt perspektiv på sakene. Jeg skal i alle fall ikke spise noe snop (dessuten har jeg vært forutseende nok til å tømme alle skap for alle søtsaker!).
fredag 29. april 2011
onsdag 27. april 2011
Fri som fuglen
Jeg har bare to dager igjen på jobb før jeg skal ha tre og en halv uke hjemme med Knappen igjen.
Forrige gang det var oss to lå hun stille mest, og rullet kun hvis det var helt presserende.
Nå skal jeg være hjemme med en som danser og synger for meg, som spiser mye mat selv, som kan opptil flere ord og som krabber med lynets fart. Hun vil helst bare stå og klatre og har fått sin første hårklipp. Hun er stor, liten jente nå - og jeg gleder meg så mye til å fjase rundt og leke med henne, hun er tross alt den kuleste jeg vet om.
fredag 22. april 2011
Sukker! Sukker! Sukker!
Det begynner å bli en tre års tid siden jeg for første gang bestemte meg for å kutte ut sukker fra kostholdet mitt. Ut i fra den informasjonen jeg hadde da erstattet jeg hvitt sukker med fruktose og kuttet ned på mel og en del andre ingredienser som omdannes til sukker i kroppen.
Det gikk skeis etter en stund. Som det alltid har gjort med meg.
I fjor spiste jeg lenge et passe strengt kosthold med kun grove kornprodukter, minst mulig sukker, lite snacks og kun 1-2 frukt om dagen. Jeg følte meg, som alltid, veldig bra med et sunnere kosthold. Så forsøkte jeg å innføre sukkerholdig mat i moderasjon - og så gikk det galt. Igjen.
Dette er bare to eksempler. Jeg ser ut til å være ute av stand til å forholde meg til sukkerholdige matvarer som normale folk. Får jeg litt vil jeg ha mer og mer og mer. Jeg tuller ikke når jeg sier sukkerholiker og stapper i meg mens jeg føler at dette ikke er bra for meg - sukker gjør meg ikke bare tjukk, det gjør meg også sur, gir meg hodepine, gjør meg slapp og tom i hodet (sånn etter at det initielle sukkerrushet har gitt seg...). Forskningsmessig debatteres det om sukkeravhengighet er fysisk eller psykisk - for meg føles det subjektivt som en kombinasjon.
De siste par månedene har jeg derfor gjort et slags eksperiment. Jeg startet med å fjerne alle former for sukker fra kostholdet mitt: Vanlig sukker, honning, meieriprodukter, frukt, kornprodukter, ris, pasta - absolutt alt. Jeg beholdt cottage cheese til frokostshaken min pga proteininnholdet. Jeg spiste med andre ord en høyproteindiett, men sørget for å ikke gå i ketose. Hver lørdag skeiet jeg ut med alt som ellers i uken var forbudt både for å kunne holde meg i skinnet og for å fylle på karbohydratlagrene mine.
Målet var å få kontroll på sukkerinntaket, tvinge kroppen til å gå ned rundt midjen (som var 91 cm ved start, et sunt midjemål for en normal kvinne er under 80 cm) (det tykkeste punktet rundt midjen min var rundt 100 cm...) samt å gå ned mer i vekt (66 kg ved start) (da jeg startet å slanke meg for et drøyt halvt år siden veide jeg 74 kg).
De første par ukene var jeg sur. Sinna. Sukkerabstinenser. Men jeg var sterk, og så ga det seg. Etter en måned følte jeg meg full av energi, fikk enormt mange kommentarer på hvor bra jeg har sett ut og har gått ned fra ca 100 cm til 92 cm på det tykkeste punktet på magen, ned til 86 cm rundt midjen og vinket farvel til et par kilo.
Så kom del to av prosjektet: Opprettholde et høyproteinkosthold til vanlig, men spise litt kake på fredager på jobb, si jatakk til sjokolade om ble budt det, samt spise hva jeg ville på seminar i Bergen.
Resultatet kan oppsummeres med ordet snøballeffekt... Jeg klarer altså ikke å spise bare litt sukker. Plutselig sitter jeg der og spiser snop daglig i store mengder og kjenner et genuint behov for loff uten at jeg er helt sikker på hva som skjedde mellom den første kakebiten og nå.
Og midt i en slags mental fortvilelse over at jeg ikke klarer å begrense meg dukker Is Sugar Toxic artikkelen opp. Den er en oppsummering og vurdering av forskning som har foregått siden 1970-tallet og konkluderer med at det er større forskjell på kroppens behandling av sukker-sukker og sukkeret som finnes i feks ris. Den viser også til at sukker ikke bare oppleves som vanedannende, men også som giftig for kroppen i de kvanta de konsumeres i den vestlige verden, knyttes til utviklingen av en rekke sykdommer samt at man ved å innta en sukkerfri diett i stor grad kan reversere skadene man påfører kroppen.
For meg ble dette et slags aha-øyeblikk. Øyeblikket der alt jeg har lest de siste årene i kombinasjon med mine egne opplevelser ifht sukker bare falt på plass med dette som den siste puslespillbiten.
Jeg tror at sukker skremmer meg litt faktisk. Like mye som sigaretter skremte meg da jeg sluttet å røyke for snart fire år siden. Og jeg mistenker at jeg, med mitt tydelig vanedannede forhold til sukker, trenger å behandle sukker som jeg behandlet røyk og som en del mennesker må behandle alkohol - si neitakk, fjerne det, unngå fristelser.
Det kommer til å bli skikkelig vanskelig. Jeg lever i et samfunn der søte saker er forbundet med kos og hvor man oppleves som frekk om man ikke vil ha. Jeg har leflet med tanken om å lyve på meg en diabetesdiagnose bare for å gjøre det sosialt lettere for meg selv - det kommer nemlig til å være hardt nok med de unnskyldningene jeg klarer å finne på inne i mitt eget hode.
Oppstart er når påsken er over.
Og jeg går ikke med på å feile denne gangen her. Det føles nemlig som om alt for mye står på spill i forhold til min egen helse.
Det gikk skeis etter en stund. Som det alltid har gjort med meg.
I fjor spiste jeg lenge et passe strengt kosthold med kun grove kornprodukter, minst mulig sukker, lite snacks og kun 1-2 frukt om dagen. Jeg følte meg, som alltid, veldig bra med et sunnere kosthold. Så forsøkte jeg å innføre sukkerholdig mat i moderasjon - og så gikk det galt. Igjen.
Dette er bare to eksempler. Jeg ser ut til å være ute av stand til å forholde meg til sukkerholdige matvarer som normale folk. Får jeg litt vil jeg ha mer og mer og mer. Jeg tuller ikke når jeg sier sukkerholiker og stapper i meg mens jeg føler at dette ikke er bra for meg - sukker gjør meg ikke bare tjukk, det gjør meg også sur, gir meg hodepine, gjør meg slapp og tom i hodet (sånn etter at det initielle sukkerrushet har gitt seg...). Forskningsmessig debatteres det om sukkeravhengighet er fysisk eller psykisk - for meg føles det subjektivt som en kombinasjon.
De siste par månedene har jeg derfor gjort et slags eksperiment. Jeg startet med å fjerne alle former for sukker fra kostholdet mitt: Vanlig sukker, honning, meieriprodukter, frukt, kornprodukter, ris, pasta - absolutt alt. Jeg beholdt cottage cheese til frokostshaken min pga proteininnholdet. Jeg spiste med andre ord en høyproteindiett, men sørget for å ikke gå i ketose. Hver lørdag skeiet jeg ut med alt som ellers i uken var forbudt både for å kunne holde meg i skinnet og for å fylle på karbohydratlagrene mine.
Målet var å få kontroll på sukkerinntaket, tvinge kroppen til å gå ned rundt midjen (som var 91 cm ved start, et sunt midjemål for en normal kvinne er under 80 cm) (det tykkeste punktet rundt midjen min var rundt 100 cm...) samt å gå ned mer i vekt (66 kg ved start) (da jeg startet å slanke meg for et drøyt halvt år siden veide jeg 74 kg).
De første par ukene var jeg sur. Sinna. Sukkerabstinenser. Men jeg var sterk, og så ga det seg. Etter en måned følte jeg meg full av energi, fikk enormt mange kommentarer på hvor bra jeg har sett ut og har gått ned fra ca 100 cm til 92 cm på det tykkeste punktet på magen, ned til 86 cm rundt midjen og vinket farvel til et par kilo.
Så kom del to av prosjektet: Opprettholde et høyproteinkosthold til vanlig, men spise litt kake på fredager på jobb, si jatakk til sjokolade om ble budt det, samt spise hva jeg ville på seminar i Bergen.
Resultatet kan oppsummeres med ordet snøballeffekt... Jeg klarer altså ikke å spise bare litt sukker. Plutselig sitter jeg der og spiser snop daglig i store mengder og kjenner et genuint behov for loff uten at jeg er helt sikker på hva som skjedde mellom den første kakebiten og nå.
Og midt i en slags mental fortvilelse over at jeg ikke klarer å begrense meg dukker Is Sugar Toxic artikkelen opp. Den er en oppsummering og vurdering av forskning som har foregått siden 1970-tallet og konkluderer med at det er større forskjell på kroppens behandling av sukker-sukker og sukkeret som finnes i feks ris. Den viser også til at sukker ikke bare oppleves som vanedannende, men også som giftig for kroppen i de kvanta de konsumeres i den vestlige verden, knyttes til utviklingen av en rekke sykdommer samt at man ved å innta en sukkerfri diett i stor grad kan reversere skadene man påfører kroppen.
For meg ble dette et slags aha-øyeblikk. Øyeblikket der alt jeg har lest de siste årene i kombinasjon med mine egne opplevelser ifht sukker bare falt på plass med dette som den siste puslespillbiten.
Jeg tror at sukker skremmer meg litt faktisk. Like mye som sigaretter skremte meg da jeg sluttet å røyke for snart fire år siden. Og jeg mistenker at jeg, med mitt tydelig vanedannede forhold til sukker, trenger å behandle sukker som jeg behandlet røyk og som en del mennesker må behandle alkohol - si neitakk, fjerne det, unngå fristelser.
Det kommer til å bli skikkelig vanskelig. Jeg lever i et samfunn der søte saker er forbundet med kos og hvor man oppleves som frekk om man ikke vil ha. Jeg har leflet med tanken om å lyve på meg en diabetesdiagnose bare for å gjøre det sosialt lettere for meg selv - det kommer nemlig til å være hardt nok med de unnskyldningene jeg klarer å finne på inne i mitt eget hode.
Oppstart er når påsken er over.
Og jeg går ikke med på å feile denne gangen her. Det føles nemlig som om alt for mye står på spill i forhold til min egen helse.
onsdag 13. april 2011
Hjertesukk fra en multiallergiker
Jeg er sånn multiallergiker - dette regnes som en, to, multi - og for meg innebærer dette ting som at jeg ikke tåler mygg, laktose, katter, hunder, alt av pollen og kan dø av kontrastvæske for CT-undersøkelse.
Det er selvsagt litt kjipt med allergier, spesielt når sykehus glemmer at jeg er allergisk mot kontrastvæske slik at jeg må krangle meg til annerledes undersøkelser enn de har gitt beskjed om. Og pollenallergi er heller ingen spasertur i parken med mindre man har med seg både øyedråper, solbriller og massive mengder med snytepapir - og jeg må også begrense lufting fra mars til august hvert år.
Men alt i alt er det greie nok allergier jeg har sånn i det daglige. Jeg kan spise melk uten å omkomme av det, og kan spise litt meieriprodukter før jeg får magevondt hvilket er hendig i sosiale sammenhenger.
Derimot har jeg nå tydeligvis utviklet en ny allergi for et eller annet. Det fant jeg ut i dag da armen min plutselig så slik ut i fem-tiden:
Sannsynligvis er det en eller annen form for kryssallergi fordi jeg reagerer på pollen, men hva? Bortsett fra en liten bit sellerirot har jeg ikke spist noe annet i dag enn det jeg har hatt i meg de siste ukene. Man kan jo også være kryssallergisk mot det meste av normale matvarer og de trenger ikke være relatert til det pollenet som er ute akkurat nå.
Jeg håper inderlig at i dag bare var en engangsforeteelse fordi jeg virkelig, virkelig synes det virker slitsomt med allergier til mat, og ikke aner jeg hvordan jeg skal gå frem for å finne ut hva jeg faktisk reagerer på heller.
Det er selvsagt litt kjipt med allergier, spesielt når sykehus glemmer at jeg er allergisk mot kontrastvæske slik at jeg må krangle meg til annerledes undersøkelser enn de har gitt beskjed om. Og pollenallergi er heller ingen spasertur i parken med mindre man har med seg både øyedråper, solbriller og massive mengder med snytepapir - og jeg må også begrense lufting fra mars til august hvert år.
Men alt i alt er det greie nok allergier jeg har sånn i det daglige. Jeg kan spise melk uten å omkomme av det, og kan spise litt meieriprodukter før jeg får magevondt hvilket er hendig i sosiale sammenhenger.
Derimot har jeg nå tydeligvis utviklet en ny allergi for et eller annet. Det fant jeg ut i dag da armen min plutselig så slik ut i fem-tiden:
 |
| Det klør, det klør - tiddelibom |
Sannsynligvis er det en eller annen form for kryssallergi fordi jeg reagerer på pollen, men hva? Bortsett fra en liten bit sellerirot har jeg ikke spist noe annet i dag enn det jeg har hatt i meg de siste ukene. Man kan jo også være kryssallergisk mot det meste av normale matvarer og de trenger ikke være relatert til det pollenet som er ute akkurat nå.
Jeg håper inderlig at i dag bare var en engangsforeteelse fordi jeg virkelig, virkelig synes det virker slitsomt med allergier til mat, og ikke aner jeg hvordan jeg skal gå frem for å finne ut hva jeg faktisk reagerer på heller.
søndag 3. april 2011
Mac sier du?
Jeg har vært en pc-jente siden jeg lærte meg opp og ned på sånn summende boks med tastatur og skjerm koblet til. Det skal innrømmes at jeg gikk igjennom en fase i 19-års alderen der de var skumle som bare av det, men så tilhører jeg da også en generasjon som hadde skrivemaskin i valgfag på ungdomsskolen og bare virkelig rare folk tok data på videregående.
Lite visste vi den gang kan du si, og noen år senere skrudde jeg pc med mye iver og imponerte stort i delebutikker der jeg som jente kom og visste hva jeg skulle ha. Jeg kjøpte brukte deler av spillfanatiske venner og var i overkant knyttet til frankensteinmaskinen min. Bare det å gå over til bærbar var for meg et stort skritt - man kan jo ikke gjøre noe med en sånn liten nett en sammenlignet med et slikt monster man har på gulvet.
Og en Mac! En Mac skulle jeg i alle fall aldri ha. Det var bare sånne klysete designermennesker uten sans for ekte datamaskin som drev med sånt. Pha! Og ha! Og phøy!
Men nå har jeg falt langt. Jeg har falt fra min høye pc-hest og mykt og deilig ned i fanget på min MacBookAir. Jeg og lille frøken Air er nok egentlig skilt ved fødselen. Da den ble lansert fremstod den som alt jeg noensinne har ønsket meg i en maskin, og nå som jeg har den i mine klamme små fingre kan jeg bekrefte at den er perfekt. Perfekt. Jeg kommer nok i overkant lenge til å la meg begeistre over at det er en egen knapp for @ samt den geniale strømtilkoblingen som jeg vil gå så langt som å kalle sexy.
Jeg liker det her i epleverden med min iPhone og min Air. Og jeg kommer aldri til å gå tilbake. No, sir.
Lite visste vi den gang kan du si, og noen år senere skrudde jeg pc med mye iver og imponerte stort i delebutikker der jeg som jente kom og visste hva jeg skulle ha. Jeg kjøpte brukte deler av spillfanatiske venner og var i overkant knyttet til frankensteinmaskinen min. Bare det å gå over til bærbar var for meg et stort skritt - man kan jo ikke gjøre noe med en sånn liten nett en sammenlignet med et slikt monster man har på gulvet.
Og en Mac! En Mac skulle jeg i alle fall aldri ha. Det var bare sånne klysete designermennesker uten sans for ekte datamaskin som drev med sånt. Pha! Og ha! Og phøy!
Men nå har jeg falt langt. Jeg har falt fra min høye pc-hest og mykt og deilig ned i fanget på min MacBookAir. Jeg og lille frøken Air er nok egentlig skilt ved fødselen. Da den ble lansert fremstod den som alt jeg noensinne har ønsket meg i en maskin, og nå som jeg har den i mine klamme små fingre kan jeg bekrefte at den er perfekt. Perfekt. Jeg kommer nok i overkant lenge til å la meg begeistre over at det er en egen knapp for @ samt den geniale strømtilkoblingen som jeg vil gå så langt som å kalle sexy.
Jeg liker det her i epleverden med min iPhone og min Air. Og jeg kommer aldri til å gå tilbake. No, sir.
 |
| I like it here on the dark side |
lørdag 2. april 2011
Nyttårsforsetter og -planer for 2011 - Første evaluering
Jeg gikk høyt ut med planer for 2011 og det utfordrende å klare å tenke på så mange områder med endring på en gang. Har det funket i det hele tatt?
Jeg føler meg med andre ord jevt over flink, sunnere og balansert. Det er faktisk ganske deilig å ikke hele tiden gi etter for innkjøp av alt mulig rart og stappe i seg med masse usunn mat til enhver tid. Å spare penger på konto gir en helt egen form for tilfredsstillelse og det samme gjør vissheten om at jeg ikke jevnlig drar ræl inn i mitt eget hjem.
- Spare mer: Dette har fungert fabelaktig. Heldigvis. PC'en min bestemte seg nemlig for å parkere tøflene for et par uker siden, og da var det strålende å ha en konto å ta av. Driver nå og refyller den.
- Nøysom med handling/unngå shopping som terapi: Fungerer også strålende. Jeg har flere ganger stoppet meg selv i en døråpning eller hengt tilbake ting jeg har i hånden eller lukket en fane i nettleseren min når jeg har innsett at jeg bedriver emosjonell shopping. Selv da pappa døde klarte jeg å ikke ramle inn i gamle vaner.
- Ønske meg ting: Dette er faktisk ganske gøy! Jeg får en finfin ønskeliste og her om dagen handlet jeg en treningsbag til meg selv som jeg trengte og hadde sett på ganske lenge.
- Skal kun kjøpe klær jeg trenger: Dette fungerer også kjempebra. Jeg har kjøpt litt klær hver måned, og har nå flere bukser enn en som passer og er på utkikk etter noen flere topper. Har klart å unngå å handle topper som er ca bra i påvente av å finne noen som er perfekte.
- Prosjekt sunnere og bedre meg er også i full gang. Jeg har strammet inn på dietten noe som går relativt bra. Den har litt mer rom for å skeie ut. Det er vanskelig å bli kvitt de siste 4-5 kiloene og de siste 8 cm rundt midjen, men jeg jobber aktivt med saken. Trener 2-3 dager i uka og er forelsket i kettlebells. Den siste halvannen måneden har jeg vært ekstra flink og får nå kommentarer på hvor raskt andre ser endring i meg. Jeg føler meg som en reklameperson for at trening er bra for en!
- Ta med handlepose i butikken gikk så bra at jeg måtte begynne å kjøpe poser for å ha noe å kaste søpla i! Klarer stort sett å unngå å få med meg sånne små fjaseposer fra steder som ikke kan gjenbrukes som søppelpose.
- Og bonusprosjektet lese mer går nok mye mulig i boks siden jeg har lest 18 bøker i år allerede.
Jeg føler meg med andre ord jevt over flink, sunnere og balansert. Det er faktisk ganske deilig å ikke hele tiden gi etter for innkjøp av alt mulig rart og stappe i seg med masse usunn mat til enhver tid. Å spare penger på konto gir en helt egen form for tilfredsstillelse og det samme gjør vissheten om at jeg ikke jevnlig drar ræl inn i mitt eget hjem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)