Award og ting om meg

Skolelyst har gitt meg en award. Shiny og alt mulig.

Sammen med denne hyggelige awarde’en kom det en utfordring om å fortelle åtte ting om meg selv.

1.       Jeg pleide å være neat-freak ala Monica fra Friends. En sykdomsperiode etterfulgt av en i overkant røff graviditet har rettet på dette og jeg overser nå støv, skitt og rot som en proff. Dette er hendig all den tid en ett-åring klarer å rote og møkke til helt latterlig mye.

2.       Søvn er noe av det beste jeg vet, og jeg orker  ikke styre med søvnunderskudd i lengden. Derfor er jeg stort sett i seng rundt kl 22 og er en av de få relativt uthvilte småbarnsmødrene jeg vet om selv om Knappen jevnt over mener det er morgen lenge før det objektivt sett er sant.

3.       Det at jeg ga bort 10-12 bæreposer med bøker i vinter synes ikke i bokhyllene mine fordi det stod så mye dobbelt. Jeg er en boksamlehamster og har meget godt av å nå eie en kindle.

4.       Jeg er ute av stand til å lære meg å strikke skikkelig. Dette irriterer meg noe grenseløst.

5.       Jeg var veggis (korrekt term: pescianer) i 6-7 år før jeg begynte å spise kjøtt igjen i fjor av helsemessige årsaker. Nå spiser jeg omtrent alt av rent kjøtt bortsett fra sau og lam som jeg synes har guffen ettersmak. Jeg spiser dog ikke noen farse- og blandingsprodukter eller kjøttdeig – da foretrekker jeg fortsatt veggis-alternativer.

6.       Å lese bok i ro og fred under et pledd mens jeg spiser snop har vært min favorittaktivitet siden jeg lærte å lese første dagen på barneskolen.

7.       Jeg er medlem av Mensa . Å være i besittelse av slik høy IQ har ingen praktisk betydning i hverdagen utover at jeg er over middels flink til å se generelle sammenhenger og organisere ting. Jeg er ikke nevneverdig geniaktig i matte og strøk i fysikk i første gym.

8.       Jeg er jålete – noe både klesskap og sminkepung(er) bærer preg av. Har derimot aldri fortsått den greia mange kvinner har med sko.

Jeg ser! En laseroperasjon for øynene senere...

Jeg har brukt briller siden jeg var seks år gammel og lærte og lese. Da begynte man nemlig å legge merke til at jeg bokstavelig talt satt med hodet i en bok, og siden har synsfeltet mitt vært preget av innramming. Da jeg var 18 fikk jeg meg linser, men ettersom jeg har skjeve hornhinner og linser for det må ligge nøyaktig på øyet (de har en vekt nederst) har dette ikke fungert så bra for meg.

Det siste halvannet året har jeg omtrent kun brukt briller og har blitt skikkelig lei. Jeg må ta de av meg når jeg trener, de dugger, de blir fulle av regn og etter at Knappen oppdaget brillene har de vært fulle av bittesmå fingeravtrykk. Derfor var jeg ikke vanskelig å puffe i retning av en laseroperasjon av øynene, og for halvannen uke siden var jeg til pers.

Jeg opererte meg hos Memira på Majorstua via godt syn. Metoden som ble brukt heter lasik, og ble vurdert som det beste for meg etter en veldig begivenhetsløs forundersøkelse.

Så.
Hvordan var det? Sånn uten å hverken overdrive eller underdrive?

Vel, først av alt var jeg skikkelig nervøs. Kvelden før var jeg full av snakk om å kanskje bare la være å møte opp og heller bare la de 25.000,- kronene gå inn i kategorien for svinn, men det var jo selvsagt ikke et alternativ. Da jeg ankom Memira var jeg nesten i neglebiter-land, men ble av alle ting fullstendig rolig av at de var skikkelig forsinket. Da hadde noe gått galt, og da var det liksom greit i hodet mitt (jada, jada - jeg har aldri påstått at hodet mitt fungerer optimalt...). Så da satt jeg og leste en stund, dro ut og handlet lunsj og noe overpriset sjokolade i bursdagspresang til en kompis og tok livet fullstendig med ro.

Da det endelig ble min tur fikk jeg en valium. Den hadde jeg sett frem til hele dagen og var litt vel entusiastisk tror jeg og veldig "hei, valium, min nye venn, kom hit så jeg kan spise deg" før jeg ble plassert på et hvilerom. Jeg er bare semibevandret i beroligende midler, men skjønte den virket da American Gods plutselig ble like intrikat som et Escher-bilde.

Og takk og pris for Herr Valium! På grunn av den var jeg ganske så rolig og lot meg lede som et lam til slaktebenken der jeg bare var helt "ok, du teiper fast det øyet der ja, og Clockwork Orange åpner det andre øyet ja, og så drypper du bedøvende dit ja, og kikke på den prikken sier du, dumdidum, ja og så pirker du der ja, og oi der skjedde det noe rart og se på alle de fine fargene der oppe oi oi, og der vibrer noe ja da skjærer du vel i øyet mitt da, javel, oi, så fine farger og usj svidd lukt altså æsj det er øyet mitt og ja, vips er du ferdig ja og da skal vi gjøre det samme en gang til og oi så fine farger" i stedet for å frike ut. (Svigermor har gjort dette uten valium og hatten av for henne!)

Da jeg reiste meg opp var alt tåkete og damen fulgte meg inn på et hvilerom med en divan der jeg lå med pledd og bare halvdormet og var litt stolt av meg selv og halvsløv på valium (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker den valiumen?). Etter en tre kvarters tid sjekket de at alt var gått som det skulle, dryppet øynene med bedøvende dråper og sendte meg hjem med mann og barn som ventet med bil.

Jeg hadde hørt veldig blandede erfaringer om hvor vondt det er etter en sånn laseroperasjon. Alt fra at det knapt nok var smerter til at det var helt forjævlig innom at noen tok et par paracet. De på klinikken hadde heller ingen konsensus, men jeg holder meg til at min personlige oppfatning av min subjektive opplevelse av min smerte er at hun som sa at jeg kom til å ha det skikkelig vondt hadde helt rett. Jeg startet med to ibux. Høynet raskt med to paracet og etter en liten stund til ropte jeg på Kent om at han måtte komme med kodeinet mitt (de fleste har ikke det løst og har kanskje litt paralgin forte slengende, men jeg bedriver blandingsmisbruk pga ryggskade). Det er meget mulig jeg ulte noe i retning av at jeg angret før jeg kastet alle  ut av det mørklagte soverommet og lyttet til musikk med sammenbitte kjever.

På et eller annet tidspunkt sovnet jeg. Og sov som kun de dopede sover. Våknet opp rett før Knappen skulle legge seg og bortsett fra noe mildt ubehag var øynene fabelaktige. Jeg var skikkelig lyssensitiv og skrudde av alt lyset i leiligheten, men kunne fint nok se på barnetv med mitt barn og så litt voksentv etter at hun hadde lagt seg. Uten briller.

I en uke måtte jeg dryppe fem ganger daglig med antibiotika og har kunstig tåreveske som skal benyttes ved behov. Behovet varierer og er sterkere på jobb enn hjemme. Dessverre reagerer jeg allergisk på Oxyalen som jeg fikk på klinikken (jeg får eksemlignende utslett under øyet som sprekker) så forsøker nå en annen kunstig tårevæske jeg har kjøpt på apoteket.

Jeg ser som en haukørnugle og det er magisk. Synet mitt er mye bedre enn noen linse eller brille kunne gjøre det, og på fredag trente jeg og hadde hele salen og instruktøren i fokus. Jeg er dog dønn avhengig av en solbrille utendørs og er blitt hun på t-banen som har solbriller på inne i tunnelen også. Dette kan sikkert høres slitsomt ut, men jeg er foreløpig ekstatisk over at jeg kan bruke solbriller i stedet for mitt ene par med styrke og har den siste uken kjøpt to par nye solbriller (yey!). Så får folk bare tenke sitt der jeg sitter og sniktitter bak mørke glass, jeg på min side er bare søt og begeistret - helt sant!

Rosa. Rosa Plattan. Rosa briller. Rosa boble.

En av dine nærmeste er død - vennligst rykk tilbake til start

Etter at pappa døde for to uker siden har jeg delvis vandret nummen omkring i verden og delvis taklet noe som har føltes som en enormt berg av ansvar og papirarbeid. I denne prosessen har jeg lært en del ting.

Det er ikke noe som heter å si fra seg arv. Dette er en vanlig misoppfatning og noe som gjorde at jeg i åresvis trodde jeg slapp å styre med boet etter pappa som hovedsakelig er fullt av gjeld og ingen formue. Å si fra seg arv kalles å be om offentlig skifte - da gjør det offentlige jobben og du kan i den prosessen si "ok, takk for hjelpen - nå vil jeg ikke ha mer med arven og boet å gjøre". Problemet er at dette koster minimum 40.000 kr som er hva staten tar seg betalt for å gjøre dette. Jeg har ikke 40.000,- kr.

Når man er født av noen må man altså, uansett forhold til avdøde, styre med begravelse og arv. Arveloven kan løst sett tolkes som "den mest ansvarlige av avdødes barn sitter i møkka med alt papirarbeidet og alle telefonene og all planleggingen osv mm".

Man kan arve gjeld, det er ingen myte.

Når boet knapt nok har vekslepenger i seg nok til å dekke gravferd bruker man skjema som heter erklæring om skifte av bo av liten eller ingen verdi. Hvis det er mindre enn 75.000,- kr igjen etter at begravelsen er betalt blir de pengene utbetalt til personen som står ansvarlig for gravferdsutgiftene (det siste her tok det meg intet mindre enn tre telefoner til tre ulike steder å finne ut, forresten). Blir det mer enn den summen igjen står man kun ansvarlig for gjeld innen boets verdier, dvs at man ikke arver noen gjeldsfelle.

Man kan søke NAV om refusjon av gravferdsutgifter. Man kan få et maksimalbeløp på rundt 19.000,- kr og er behovsprøvd etter avdødes likning. Dette lønner det seg helt klart å la begravelsesbyrået ta seg av.

Begravelsesbyrået er i det hele tatt en uvurderlig kilde til informasjon og hjelp.

Det er ikke den ynkelige pamfletten staten gir deg som forteller deg mer om hvordan du skal sørge enn om hva du skal gjøre med det praktiske.

Du kan ikke få ut noen informasjon om avdødes økonomi eller annet uten skifteattesten. Skifteattesten får du ikke før du har sendt inn alle papirene der du skal fylle ut spesifikke punkter om avdødes økonomi. Man kan dog få en midlertidig skifteattest.

I tillegg kan du ikke få noe tilsendt noe særlig i posten som avdødes bobestyrer. Neida, man må ta seg fri fra jobb, møte opp med et papir i hånden personlig og så kan man få hjelp. Dette er latterlig.

Jeg er nå så utrolig for å forenkle dette. Jeg ønsker at man kan få en konvolutt fra begravelsesbyrået når man kontakter dem. Der ligger det et skjema med hvor man kan fylle ut hvem som er død og hvem som står som dokumentansvarlig/midlertidig bobestyrer, denne sender man inn sammen med dødsattesten. Vips får man i posten de aktuelle skjema for arv, gravferdsstøtte, fjorårets likning for avdøde og annen relevant informasjon et offentlig kontor kan skrive ut med et tastetrykk. Mennesker i sorg slipper slik å ringe et utall offentlige instanser. Skjemaene man skal fylle ut kan også i de fleste tilfeller forenkles betraktelig.