Farvel pappa -

De siste dagene er det som jeg har vært med i en indie-film. Du vet typen, den hvor ingen er Hollywood-pene og hvor handlingen går sakte og hvor det ikke nødvendigvis skjer de helt store tingene, men hvor du følger menneskene i filmen gjennom noe livsendrende. Jeg har hørt scene i hodet mitt og sett hvordan filmen har blitt skrevet mens livet mitt bare skjedde rundt meg.

scene
Jeg sitter på kurs. Det er pause, mamma har ringt to ganger så jeg ringer henne opp. Jeg tror hun skal ringe for å spørre om detaljer om en øyeoperasjon jeg skal ta, men hun ringer for å fortelle meg at pappa ligger for døden og hvis jeg skal dit må jeg dra nå. Hun kan hente meg i Sandvika. Jeg får henne til å sjekke om pappa vil jeg skal komme, vi har nemlig ikke snakket med hverandre på 6-7 år. Pappa vil gjerne se ungene sine, sier han, og jeg har bestemt meg for mange år siden om å komme på dødsleiet om han vil treffe meg.

scene
Jeg er i en liten trygdebolig et sted utenfor Sandvika. Det lukter sigaretter og slik alle leilighetene til pappa har luktet i alle år. Og der er han. Den tynneste mannen det er mulig å forestille seg, dødssyk, så tynn som jeg bare har sett på dokumentarfilmer om aidssyke på slutten og fangeleire fra andre verdenskrig. Kroppen hans er full av utslett, pusten er tung. Jeg setter meg ned, vi snakker, jeg viser bilder av barnebarnet hans og forteller om da jeg giftet meg og om hyggelige ting fra jeg var barn. Tidspunktet for å ta opp noe vanskelig har kommet og gått for lenge siden. Pappa ligger der, krøllet sammen i en toseters sofa fordi det ikke finnes noen sykeseng til ham enda. Vi tar en røyk sammen selv om jeg har sluttet, og jeg takker hjemmesykepleien fordi hun tar vare på ham. Etter 20 minutter drar jeg, nummen, da pappa er så sliten at han sovner mens han snakker. Han vil gjerne jeg skal komme igjen, men jeg må ikke stresse...

scene
Jeg er hjemme fra jobb. Jeg er så sliten, så forvirret. Det er så mye å tenke på. Jeg leker med Knappen, lager mat, drar på senteret. Tar meg en sigg på verandaen. Selv om jeg har sluttet.

scene
Jeg drar på jobb. Svarer på hvordan det går med meg. Trener en times tid. Spiser mat. Har med meg fotoalbum fra da jeg var liten i sekken i tilfelle noen ringer meg og sier jeg må komme ut. Gjør jobben min. Men er ikke helt tilstede.

scene
Halvbroren min ringer meg. Jeg fikk tak i ham via facebook, bare flaks. Vi har ikke snakket med hverandre på 20 år. Det er en rar samtale. Og hyggelig. Gjør dagen enda mer surrealistisk. Jeg gir ham alle telefonnumre han trenger.

scene
Jeg er 10 meter fra inngangsdøren hjemme når jeg får en telefon om at jeg må komme nå hvis jeg vil treffe pappa en siste gang. Lillebror er i utlandet, han rekker ikke hjem. Han skal ringe. Halvbror kjører visst så raskt han kan fra Sørlandet - for å se en far han ikke har hatt kontakt med på 19 år.

scene
Jeg får en venninne til å kjøre meg. Mamma møter meg der. Jeg snakker med hjemmesykepleien som forklarer status, pappa orker ikke snakke mer, er vanskelig å få kontakt, men man merker han hører. Det hadde visst vært fint da Lillebror snakket med ham.

scene
Jeg kommer inn i rommet, jakken av, men skoene på. Pappa er om mulig enda tynnere enn for to dager siden. Det er tydelig at han ikke har lenge igjen å leve. Jeg snakker med fetteren min som har kommet inn, med hjemmesykepleien igjen. Med mamma. Jeg sitter på en stol ved siden av sykesengen pappa endelig har fått. Jeg holder dem magreste hånden jeg har sett. Den klemmer av og til i min. Jeg har ikke så mye å si. Av og til snakker jeg bare for å snakke - detaljer fra da jeg giftet meg, om ting fra da jeg var liten. Jeg bare passer på at han ikke er alene. Han fortjener ikke å dø alene, tross all fortid.

scene
Jeg sigger igjen. Jeg står på terrassen da pappa, noe ufrivillig, har sluttet å røyke denne dagen. Han kan ikke engang drikke. Jeg sigger mer enn jeg egentlig har stamina til. Jeg har med en vannflaske jeg drikker av. Ingen forsyner seg fra kjøleskapet. Hjemmesykepleien har vasket dagen før, så det skulle være fint der, på slutten. Hun avbestiller nattevakten, vil følge pappa til slutten.

scene
Halvbror kommer. Han er hel lik pappa, bare uten skjegg. Han er så lik Lillebror at jeg stadig tar meg i å tenke at det er som å stå og snakke med broren min, og det er det jo. Dette er jo den andre broren min. Han jeg ikke kjenner. Han snakker med pappa, forteller ting, og jeg ser den gamle, grånende, syke mannen dra så vidt på smilebåndet - den første reaksjonen jeg har sett på mange timer.

scene
Min onkels samboer kommer. Fetter drar. Mamma drar. Det er fire igjen; hjemmehjelpen, halvbror, onkels samboer og meg. Jeg sigger mer. Jeg holder pappa i hånden. Jeg viser alle bildene i fotoalbumet og vi fire kan snakke om dem. Pappa har ingen endring, men vi tror han hører. Jeg sigger igjen.

scene
Det blir sent. Jeg merker at jeg vil hjem. Det er akkurat som om pappa forsøker å ikke slippe taket enda, selv om han puster raskere nå, øynene er oppe. Halvbror sier han kan kjøre meg, han har fått sagt hadet nå. Pappa er i gode hender hos de to som blir igjen.

scene
Jeg sier farvel. Forteller at han må huske at uansett hva som har vært så har alle det godt nå. Alle ungene hans har gode liv, han har tre flott barnebarn. Alt er godt. Han kan godt slippe taket nå om han vil. Det er greit. Det er lov. Jeg sier at han ikke trenger å være redd, er det noe som er sikkert er det at vi alle skal dø en gang, og hvis han vil dø nå - så er det bra. Han trenger ikke leve mer. Alt er godt. Alt er bra.

scene
Jeg og Halvbror står utenfor i snøisregnet og tar en røyk. Hjemmesykepleieren kommer løpende. Etter at jeg hadde gått hadde pappa grått. Jeg har aldri sett ham gråte. Han har visst ikke grått noe særlig i det siste heller.  Det går i overkant inn på meg.

scene
Jeg er hjemme. Det er natten nå, jeg har akkurat pusset tennene. Telefonen ringer. Pappa er død. Han ga slipp en halv time etter at jeg dro. De skal nå stelle ham og kle ham i klærne jeg har bedt om. Jeg sier takk. Jeg gir de andre beskjed. Jeg legger meg. Jeg gråter ikke.

scene
Jeg våkner opp. Det er lørdag. Jeg har ingen pappa mer. Jeg kaster pakken sigaretter i søpla.

Og det er her indiefilmer slutter. Det kommer ingen løsninger, ingen ferdige svar.

Men for meg er det ikke slutt.
For meg er det å oppdage at ingen har snakket med pappa noe særlig på mange år. Jeg er glad han ikke døde alene, glad jeg fikk være der. Men jeg kjenner ikke at jeg er glad. Jeg er nummen. Jeg er nummen og med hovedansvaret for å stede ham til hvile, arveoppgjør og dødsboet. Jeg har så mange lag av komplisert smerte og sorg at jeg ikke kan kjenne på det, og blir sint fordi så mange forteller meg at jeg nok ikke er lei meg siden pappa og jeg ikke har hatt kontakt - samtidig som det kjennes ut som jeg går i stykker.

For det er pappa. Uansett. Den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Min pappa. Og han lever ikke mer. Og jeg må få sørge på min måte, ut i fra mine forutsetninger, mitt liv. Og det må ta den tiden det tar.

Paradigmeskifte

Man får en baby og høye på pæra lover seg selv at man ikke skal bli til de foreldrene, for man er bedre enn dem helt klart. Skulle bare mangle liksom.

Men så; to tenner, søvnløse netter og en familievid forkjølelse senere - når Timmy Tid har feilet og alt foreldrene gjør er feil, så sitter man der da - og lar barnet se på treningsvideo* på tv mens hun gnager på fjernkontrollen og trykker på alle knappene. Man innser plutselig at man har blitt til en sånn en og gir blanke, barnet er i alle fall stille og virker sånn nogenlunde fornøyd.

Ikke at hun er sjefen eller noe altså. Langt der i fra...


*Ja, treningsvideo - Jillian Michaels faktisk. Av ukjente årsaker er dette noe av det gøyeste hun vet. Vi satt 25 minutter en tannrelatert sutrekveld og så på menn på YouTube som gjorde kettlebells-øvelser (ja, bare menn, damene var visst kjedelige og hun begynte å sutre igjen...).

Elixia - Oppsigelse av et hatforhold

For alt jeg vet er hele Elixia-kjeden møkk - de sliter i alle fall hardt med slike enkle kundeserviceting som å oppgi pris hvis man kontakter dem. Akkurat dette irriterer meg faktisk så grenseløst at den eneste grunnen til at jeg meldte meg inn er beliggenhet; Elixia på Lambertseter er dessverre enerådende her oppe.

Dessverre, fordi Elixia på Lambertseter er mye mulig det dårligste senteret i hele Oslo. De er i alle fall det dårligste senteret jeg noensinne har satt mine ben i, og jeg har trent på senter siden jeg var 17.

Elixia surfer en del på at de har spa-avdeling og nye apparater. Men som alt annet her i verden hjelper det ikke å være pen utenpå hvis det mangler en hel del innvendig. På Lambertseter-avdelingen er det nemlig kun en liten håndfull med instruktører som vet hva de holder på med, resten er så hårreisende dårlige at de ikke burde få undervise noe sted som helst (og ja, jeg tror jeg har testet alle nå). Jeg har vært på styrketime der øvelsene har blitt vist feil, jeg har vært på andre timer som skal være "enkle og for alle" der øvelsene har vært sammensatte og umulig å tilpasse for mennesker med skader (som er et sånt type menneske jeg dessverre er), yogainstruktørene deres er middelmålige på det beste (med et hederlig unntak for Masimo) og er man uheldig nok til å forville seg inn på en spinningtime får man raskt lyst til å simultant gnage over pulsåren og legge seg over sykkelstyret og sovne. Da mannen min skulle ha en av sine to inkluderte PT-timer så kom PT'en over et kvarter for sent og var så ufordragelig at min meget avdempete og høflige ektefelle bare gikk.

Og ikke bare er de som underviser der langt under pari kvalitetsmessig, men de som jobber i resepsjonen er så sure at man kan få hakeslepp av mindre. Dette er faktisk et tidspunkt der man burde la førsteinntrykket fra resepsjonen tale for seg og deretter flykte til et annet treningssenter så fort man bare kan. Fortrinnsvis et som ikke er Elixia da de har markedets dårligste bookingrutiner og man kun kan reservere klasser fra dagen i forveien, og i tillegg har de markedets dyreste månedspris uten å levere innhold som matcher.

Elixia på Lambertseter kommer dog nok ikke til å slite med kundetallet. De har ingen konkurrenter og har godt over 7.000 medlemmer. Dette betyr at senteret til enhver tid er så proppfullt at det faktisk gjør det vanskelig å få trent der, og det fungerer ikke akkurat som noe incentiv for Elixia kjeden å faktisk gjøre grep slik at Lambertseter-avdelingen kan bli bra.

Etter å ha slitt med Elixia et knapt år nå orker jeg bare ikke mer. Så i dag skal jeg si opp, betale ut bindingstiden min og ikke se meg tilbake. Jeg har meldt meg inn på World Gym, og foreløpig er alt og alle der så bra at jeg og de støle magemusklene mine allerede gleder oss til å trene i morgen.

Nye tider -

Klokka er litt over åtte om morgenen og jeg sitter med bena i sofaen, pc'en på fanget og har en kaffekopp lett tilgjengelig. I og for seg ikke et helt underlig scenario for de fleste, men for meg er dette et tegn på Nye Tider som kommer etter at man har fått sånn barn.

Ikke bare er jeg oppe og kaffedrikkende på denne tiden av døgnet, men jeg har også vasket og hengt opp en maskin med klær, ryddet og vasket på et fullstendig bomba kjøkken inkludert legge på duk på bordet og sette på oppvaskmaskinen. Jeg har vannet planter, ryddet i stua, tatt ut av tørketrommelen, spist frokost, ryddet i gangen, lett etter en forsvunnet andesokk, satt på rent trekk på vippestolen og selvsagt vasket, stelt, matet og lekt med Knappen. Før klokka åtte om morgenen... på en lørdag...