De siste dagene har vi hatt en meget irriterende lyd hjemme. En slags høyfrekvent hvine- og pipelyd. Litt som en klagende katt eller en fugl i nød. Uansett hva vi har gjort har den vært nesten umulig å stoppe, og den har blitt mer avbrutt av en høy vrælelyd heller enn latterlyder.
Jada. Det er Knappen. Knirke-Knappen. Dag og natt. I går kveld og store deler av natten ville hun bare ligge stille i sengen sin og sove hvis pappaen hennes stod ved siden av henne. Forsøkte han å gå kom den høye vrælelyden tilbake igjen. I dag var det helt ok å dra på jobb kjente jeg - ingen av kollegene lagde høyfrekvente lyder og jeg hadde musikk, kaffe og marsipan.
Men mystisk nok har knirkingen og hviningen avtatt i løpet av dagen i dag. Det var uvisst hvorfor helt til Knappen bestemte seg for å tygge litt på fingeren min i sted og det var betraktelig vondere enn vanlig fordi det var noe meget spisst der inne. En taggete liten babytann som helt sikkert kommer godt med når Knappen tar frem rovdyret i seg og blir til Alma Sokkefanger.
Konkurransen mest velskrevne mammablogg ruller og går, men snart er det over - dette blir siste innlegg i stemmefasen.
Jeg har oppdaget at jeg trass i at jeg kanskje ikke er en typisk mammablogger veldig gjerne håper å komme sånn nogenlunde plassert i den konkurransen, og vil derfor gjerne pent anmode de som liker bloggen min om å stemme på meg. Det vil være hyggelig og takk og takk.
For å stemme går man hit, scroller ned til mest velskrevne mammablogg, huker av for frem fra skyggene og stemmer.
Sååååå glad vil mamma bli om du stemmer på hennes blogg!
Vi er ikke så harde på vintersport i min lille familie. Det var faktisk med gru her tidligere i vinter vi innså at til neste år må Kent og jeg gå til innkjøp av utendørslekeklær til oss selv... Vi eier ingen ski - hverken av bortovertypen eller nedovertypen. Ikke har vi snowboard heller. Faktisk er vi nok mer av typen til å sitte med solkrem i fjeset og en kopp kakao i solveggen.
Men i går utøvet vi en vintersport vi kan stille oss helhjertet bak, nemlig babyaking! Vi har kjøpt et akebrett der man kan binde fast babyen og så var det bare å trave avgårde. Lille frøken Knapp er en adrenalinjunkie så hun elsket å kjøre i bittesmå babystørrelse nedoverbakker, og da jeg løp med henne bortover veien skoggerlo hun. Svært lite slår ivrig babylatter over gnistrende.. eh... møkkete .... eh... grusstrødde... eh... veier. Altså. Svært lite slår liten jente latter!
It Gets Better Project gir meg troen på at folk som meg slipper å ha hatt den sånn som meg. At det finnes en verden vi kan lage der mennesker bare er mennesker og ikke blir bokselagt og plaget og satt utenfor det store shiny fellesskapet. En virkelighet der det ikke er om å gjøre å presse seg inn i en bitteliten trang konform kiste og bruke all sin energi på å bare fremstå som mer normal og A4 enn man er i stand til.
Jeg tilbragte mesteparten av barndommen og ungdommen i en sånn kiste. Dessverre er jeg skrekkelig dårlig på å fake slik at kisten min var proppfull av sprekker der det skinte igjennom at jeg nok egentlig var en sær dust. Sære duster får ingen venner, de får ikke være med på ting som er gøy. Sære duster får skjellsord og ting frastjålet seg og latter og plaging.
Etter flere år med å forsøke å undertrykke meg selv og så bli plaget hver gang jeg skinte i gjennom hadde jeg for det første ikke den fjerneste anelse om hvem jeg egentlig var, men jeg hadde heller ingen evner til normal sosial omgang. Årevis med empiri hadde lært meg at når jeg åpnet munnen så ville jeg med 50% sannsynlighet få dritt tilbake noe som gjorde meg usikker og fjern i sosiale sammenhenger - noe som jeg kan røpe at ikke akkurat gjorde underverker for mine evner til å ha det gøy samt å forholde meg til andre og for andre til å forholde seg til meg. Jeg hadde fått en virkelighetsoppfatning der ingen likte meg og der kanskje folk bare lot som om de likte meg for å siden peke og si hahaha, du trodde det du, men du er egentlig ubrukelig. Dette gjorde meg til en nervøs, hakkete dukkeperson. At jeg i tillegg på videregående skjønte at jeg var bifil var noe jeg klokelig holdt fullstendig kjeft om til langt oppi 20-årene.
Hvis noen er i tvil så er det ikke noe ok å ha det sånn. At jeg fortsatt åpnet munnen og sa hva jeg mente om ting etter mange år på skolen skyldes delvis en overutviklet rettferdighetssans og delvis en del av meg som er utrolig sta og har en vannvittig sterk egenvilje som mamma påstår har vært en del av meg omtrent fra før jeg kunne gå.
More gothic than thou - Delirium anno 1999
Da jeg sluttet på skolen ble det bedre. På høgskolen var det flere folk og annerledes folk, og i gothmiljøet som jeg oppdaget på den tiden var det av alle ting fremelsket å ramle utenfor dette A4-livet jeg hadde brukt mesteparten av livet mitt til å forsøke å passe inn i. Sakte, men sikkert begynte jeg å endre meg. Få mer tro på at jeg var genuint verdt å lytte til, at jeg var bra nok og kanskje til og med morsom av og til. Jeg møtte andre som likte det jeg likte, tenkte som jeg tenkte - og det var nesten magisk.
Det tar tid. Ikke minst siden deler av arbeidslivet er akkurat som skolen. Ikke alle arbeidsplasser synes det er stas med noen som skiller seg ut på hverken den ene eller andre måten, og jeg har hatt flere arbeidsgivere som mener at særhet og egen vilje er noe de helst ikke vil se snurten av. Fordelen med jobb fremfor skole er dog soleklar - man kan slutte og finne seg et annet sted å tjene til livets opphold.
I dag har jeg en helt annet selvtillit enn før. Jeg har omfavnet det at jeg nok fremstår som noe sær med interesser som til dels faller langt unna normalen og med en hang til å bli fullstendig otaku i hodet mitt. Gjennom årene har jeg fått samlet mennesker som faktisk liker meg, feil og alt. Jeg har en ektemann som synes jeg er genuint morsom og en arbeidsplass der folks små særegenheter dyrkes frem og settes pris på. Jeg har sluttet å forsøke å tilpasse meg til enhver tid, lar folk få se den ekte meg og gir tidvis genuint blaffen i om jeg ikke er likt av alle.
Noe er alderen. Noe er tiden som har gått. Noe er oppmerksomhet og samtaler med mennesker jeg er glad i. Noe er miljøskifte. Og noe er psykologtimer.
Men uansett så er det sant. Det blir bedre. Og blir det ikke bedre på egenhånd fordi du har stanget hodet mot et taggete bur for lenge så finnes det heldigvis profesjonell hjelp å få.
Og så synes jeg du burde høre på denne sangen, som er dagens inspirasjon for meg.
Det å ikke handle klær er det nyttårsforsettet mitt det er hardest å holde. (Hvis ikke jeg regner med å leve sunt, men det gjør jeg ikke. Ikke akkurat i dette øyeblikk etter gårsdagens øl i alle fall.)
Egentlig er det ganske skremmende hvor godt det sitter i ryggmargen å svippe innom en klesbutikk etter jobb eller i lunsjen. Hvor forlokkende skiltene med ”salg” er og hvor mye jeg har lyst på bare den genseren eller å prøve det skjørtet der. I tillegg har jeg flere ganger omtrent måtte fysisk holde fast i shoppefingeren min som har vibrert over ymse ”kjøp”-knapper på internett. 22 dager inn i å ikke handle klær har jeg fortsatt nemlig til gode å bruke mer enn kanskje 1/5 av det som allerede befinner seg i klesskapet – noe som jeg mener er et fabelaktig bevis på at jeg virkelig, virkelig ikke har behov for mer tøy med det aller første. Med andre ord er min lyst til å shoppe beviselig emosjonelt drevet: trøsteshopping, koseshopping og belønning er de motiverende faktorene for visakortbruk.
Og sånn vil jeg jo ikke ha det! Jeg vil jo selvsagt gjerne av og til handle ting for å hygge meg, men ikke slik at det eller å spise skal være default. Shopping gjør meg jo kronisk blakk og ukritisk spising gjør meg litt tjukk og i dårlig form.
Så da er det bare å holde blikket stivt festet på sparekontoen og utfordre mine kreative evner ifht å mikse og trikse med det jeg allerede eier. Jeg er nemlig helt overbevist om at dette prosjektet er sunt for meg på så mange ulike plan.
Helt seriøst tror jeg det spørsmålet jeg har fått hyppigst siden jeg fikk baby er "hvordan kan du ha så pene negler hele tiden etter at du fikk barn". Det litt sleivete svaret på det spørsmålet er "barn sover en del". Men det er sant og ikke bare tøys. Jeg lakker nemlig neglene etter at Knappen har lagt seg for kvelden. Jeg vet at dette er en tid andre mødre bruker på å rydde og sånt, men det er en prioritering jeg ikke kan stille meg bak.
Mine negler. Behørlig fotgrafert.
Det hjelper selvsagt å ha en stor dose neglelakkgalskap under beltet før man får barn. Jeg har knappe 250 neglelakker og det hele har bikket over i hobby og samling for lenge siden. Neglene mine føles rare og nakne uten lakk på og jeg bruker uhorvelig mye tid på nettet for å kikke på ting som er neglelakkrelatert.
I tillegg har jeg jo noen tips.
For småbarnsmødre som gjerne skulle ha lakket neglene.
Lakk neglene etter at barnet har lagt seg. Sørg gjerne for å ha partneren din hjemme så vedkommende kan gå inn hvis barnet våkner.
Ha en god underlakk slik at lakken holder lenger og du ikke trenger lakke så ofte. Jeg kan foreslå Seche Base om man har ruglete negler, og mange sverger til CND Stickey.
Lakk flere tynne lag. Du trenger ikke la lakken tørke mellom lagene pga magien i punkt 4.
Ha en hurtigtørkende overlakk. Min HG er Seche Vite. Den tas på i et godt og tykt lag mens den fargede lakken fortsatt er våt og neglene tørker på meget kort tid. I tillegg blir neglene ekstremt blanke og fine, og lakken holder lenger.
Neglelakk du har sølt på fingeren skrapes av i dusjen neste morgen.
Fra jeg starter å lakke til neglene er ca tørre tar det en episode av en av favorittseriene mine. Multitasking kalles det.
For en kjapp manikyr kan jeg anbefale å ha grei tid på badet en morgen du ikke har neglelakk på. Bruk litt kroppsskrubb på hendene mens du er i dusjen og blir ren. Når du er ferdig dusjet er neglebåndene dine fine og myke og du kan dytte litt på dem og skrape av eventuell neglebånd som har festet seg på selv neglen. Smør så på håndkrem.
Du trenger selvsagt ikke ha barn for å ta glede av denne måten å lakke negler på. Det er vel ingen som liker å gå rundt og være redd for å stange i ting med fargerike tupper?
Produkter kan kjøpes på nettet - eBay har det meste og jeg handler mye på Transdesign som har ca alt. For flotte bilder, inspirasjon, masse lenker og alt annet som er bra synes jeg Neglelakkmani er den uovertrufne beste norske neglelakkbloggeren.
(og for ordens skyld. siden det har blitt så populært visstnok å sponse bloggere med ting: jeg er ikke sponset. Hahhaaa - som om noen av disse stedene vet at jeg finnes... jeg bruker mine egne hardt opptjente penger for å dekke galskapen.)
Jeg skal ikke gå så langt som å si at komplimentene har haglet etter at jeg har kommet tilbake på jobb, men jeg har fått sanket med meg både "du er så pen og veltrent" og "det ser ut som du aldri har vært gravid". Jeg smiler pent og sier takk, mens jeg inne i meg ler rått og takker meg selv for en tillært evne til å kle meg.
Det er nemlig ikke slik at 10 kg slanket vekk slik at jeg nå er på samme sted som før jeg ble gravid har gitt meg tilbake den samme kroppen. Nei, det er langt derifra. Forsvunnet er den tiden da jeg bestod blyanttesten og midjen min har begynt å samle på fett på en måte jeg er helt sikker på at den ikke gjorde før.
Men som sagt, takk for komplimentene. Det er jo hyggelig å indirekte få høre at jeg kan kle meg! At en strategisk plassert cardigan her og noen bukser med høyt liv der samt nye bh'er tilpasset meg gir inntrykket utad av jeg er både slank og veltrent. Hvis jeg ikke tenker meg om før jeg hopper inn i dagens påkledning har jeg nemlig plutselig både muffinstopp, hengepupper og en glippe der noe blekt fett titter frem og jeg tilbringer hele dagen med å dra i klærne mine for å føle meg mer komfortabel.
Så for dere som tror at "alle andre" driver og smelter inn i klærne sine og bare spretter tilbake i fasong vil jeg gjerne si at neida - de fleste av oss gjør nok ikke det, og jeg mistenker at jeg er gjennomsnittskvinnen personifisert. Og for å bevise hvor magisk klær er tenkte jeg at jeg i ærlighetens og sammenligningens navn skal sprenge illusjoner av meg som en sånn trent tynnas og vise meg frem både slik jeg faktisk ser ut og slik som jeg fremstår post klestrylling.
Her har jeg tryllet med cardigan og mønstrete kjole
Her har jeg tryllet med høye jeans og trang singlett
Sånn ser jeg ut. Vel, jeg holder da magen litt inn,
er tross alt meget forfengelig av meg...
Mottoet er med andre ord at hvis man ikke har det, så kan man fake det - samt at gode gamle klestips og råd om å kle seg etter den figuren man har skal virkelig ikke kimses av...
Oi.
Jeg er visst nominert til noe. Med premier. Jeg liker premier. Og blogge. Jeg liker å blogge også.
Jeg er nominert i kategorien mest velskrevne mammablogg. Det er ganske sjeft i seg selv, og i beste Oscarvinnerstil vil jeg gjerne takke gråtkvalt og ektefølt for nominasjonen.
Hvis du vil stemme på meg kan du gjøre det her hos foreldremanualen. Jeg blir glad for hver eneste stemme.
Og se så glad Knappen kommer til å bli hvis jeg vinner:
En uke på jobb. Eller - fem hverdager, to helgedager og en hverdag til.
Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta å venne seg til å være tilbake på jobb, og svaret er kortere enn du skulle tro. Nøyaktig regnet tre og en halv arbeidsdag. Da satt jeg og dinglet med føttene mine (fordi jeg ikke har klart å reinnstille kontorstolen min) og lurte på om jeg ikke kunne få gå hjem snart. Det kunne jeg ikke, ikke minst fordi tidsregningsystemet på jobb har vært vennlig nok til å spare på minustimene mine slik at jeg har 5,5 timer å arbeide inn før jeg starter på null igjen.
Det går fortsatt bra da. Jeg kommer meg avgårde i tide, har mini-fest i hodet mitt fordi hjernen faktisk fungerer og drikker en god del kaffe fra en ny kaffeautomat på jobb som magisk nok lager god kaffe; crema og alt. Lest halvannen bok på banen har jeg gjort også.
Det er så mye tid til meg. Å komme hjem drøyt to timer før barnets leggetid er nesten som å være på besøk hos noen der man leker med det søte barnet før man vasker eller bader det, nusser på den myke babyhuden, fniser med og legger i sengen hvor hun sovner.
Mamma er hjemme!
Og på lørdag hadde jeg ikke bare muligheten til å sove så lenge at jeg nesten forsov meg, men jeg var også på en hardt tiltrengt treningstime (ja, jeg døde nesten...). Og jeg handlet i butikken uten barnevogn. Deretter var det så dårlig vær at vi uten dårlig samvittighet kunne strø barneleker over hele stuen og bare kose oss i timer på timer. Knappen var så begeistret over å ha begge foreldrene sine hjemme at hun tidvis bare vibrerte. Det er greit, jeg var ganske så begeistret jeg også.
For selv om det er stor stas med all denne alenetiden så hender det jeg sitter på jobb og får et bittelite knip et sted inne i meg fordi jeg savner Knappen sånn. Det er ikke bare-bare å ha vært omtrent oppå noen i mange måneder og så bare dra hver morgen og være borte i timesvis. Samt at ingen på jobben er så knusesøt som Knappen min, ikke i nærheten engang.
Etter åtte måneder i permisjonsboblen har jeg i dag stått opp, kledd på meg, stelt Knappen, spist frokost, slengt veska over skulderen, vinket farvel til Knappen og Kent og tasset til t-banen. Det var helt mørkt der ute og jeg hadde sommerfugler i magen mens jeg satt på fremkomstmiddelet som en helt vanlig person.
Det var så lett å gå opp trappene fra Stortinget t-banestasjon og opp til gateplan uten en diger gravidemage og krykker eller Knapp og barnevogn. Og resten av dagen fortsatte i samme lette leie - det hadde faktisk ikke vært nødvendig å grue seg så mye at jeg møtte opp på første arbeidsdag med noe lite søvn innabords. Jeg fikk kaffe, passord, oppdaterte rutiner, lunsj, mer kaffe og snakket med kollegene mine.
Utsikten fra kontoret mitt
Faktisk var det så fantastisk å tilbringe en hel dag med opptil flere voksne folk at jeg muligens fremstod som noe manisk fordi jeg ble så giret og glad at jeg snakket kjempefort og kjempemasse og smilte som Jokeren i Batmanuniverset. Alle på jobb kunne konversere, sitte selv, spise selv og underholde seg selv. Litt mer mystisk er det at ingen på jobb trengte lur, og jeg tenker på at dette muligens er en oversett ting i arbeidslivet.
Man blir jo litt rar i hodet av å være hjemme med barn i månedsvis. Det er en helt egen verden og den har faktisk ikke så mye å gjøre med det resten av den arbeidende befolkningen holder på med. Jeg gikk fra å glede meg masse til å komme tilbake til å grue meg en hel del og lure på om jeg faktisk ville være i stand til dette etter å ha fulgt min egen lille rutine så lenge. Andre med erfaring har beroliget meg med at jeg ikke trengte bekymre meg - å ha baby gjør jobb morsommere og fritid bedre og man har glemt mindre i permisjon enn man tror.
Jeg husker forbløffende mye av hvordan jeg skal utføre arbeidsoppgavene mine og hva kollegene mine liker å gjøre. Det er skikkelig deilig å gjøre et arbeidsslag uten å ha gravideteflonhjerne og jeg har store forhåpninger til at dette kan bli bra. I morgen skal jeg pimpe kontoret mitt med plakater og fargerike ting slik at det blir enda bedre.
Og klokka halv fire pakket jeg sammen sakene mine, skrudde av pc og lys og forsvant med lette skritt til t-banen. Da den stoppet på min holdeplass måtte jeg ta meg skikkelig sammen for å ikke løpe hele veien hjem - hjem til min hemmafru og en Knapp som var full av smil over å se meg igjen.
