Jeg lider for tiden av en akutt og velbegrunnet frykt for å bli "hun syke". Dette plager meg noe helt enormt da dette er en merkelapp jeg har kjempet i mot så lenge.
Men så lurer jeg på om det å anerkjenne sin egen sykdom og svakhet kan være den grunnflaten jeg trenger for å komme meg videre til et liv med bedre helse? Slik som det er akkurat i dag er jeg nemlig hjemme fra jobb med smerter i ene hoften som stråler nedover i benet - det er så ille at jeg ikke kom meg ut av døren i morges. Og det er slik fordi jeg går til en hel enorm mengde kiropraktorbehandlinger, PT, jobb og det å ha en halvannetåring. Jeg får beskjed om å hvile siden kroppen er litt lealaus for tiden - men i realiteten så leker jeg en times tid på gulvet etter jobb og må ha hjelp til å komme meg opp i sofaen igjen.
For jeg er nemlig ikke hun syke, neida. Jeg er hun som biter tenna sammen og bare klarer seg og fikser det og jaddadetgårsåbraså. Og så bare kjører jeg på, full damp fremover!
Selv om det strengt tatt ikke har fungert så bra tidligere.
Det som derimot ser ut til å fungere utmerket er å kun trene med min PT. Jeg har nå trent hardt og målrettet i to måneder uten å skade meg - blitt sterkere og bedre og tilrettelagt for den formen jeg er i akkurat den dagen.
Og akkurat denne måten å gjøre ting på må da kunne være overførbart til andre deler av livet? Tilpasse til slik virkeligheten er i stedet for å tvinge virkeligheten til å forme seg slik jeg vil at den skal være?
Derfor er jeg hjemme i dag. Jeg kunne ha tatt to paralgin forte da jeg stod opp og lett høy dra for å oppbevares på jobb. Men det ville ha vært den gale tingen å gjøre - på langt sikt ville det ha gjort meg enda dårligere og på kort sikt ville jeg ha utført arbeidet mitt langt under pari i dag.
Faktisk føler jeg at dette er min sjanse til å bryte min egen sirkel av å skulle få til alt og heller la andre gjøre jobben sin. Stole på dem når de sier at jeg må hvile mer og trene riktig. Og så blir det opp til meg å sørge for å se hvor den hvilen rent realistisk kan tas fra - som i dag var arbeidsgiver.
Det hender jeg vil skrike fordi all tid er for lang tid. Jeg vil fungere bedre, og jeg vil fungere bedre nå. Det er ekstremt frustrerende å ikke orke ting andre tar for gitt - som fulle dager på jobb, leke med barnet sitt på lekeplassen, gå tur i skogen med familien, feste uten andre konsekvenser enn "dagen derpå", dra på konsert, stå i en kø, hoppe i sølepytter og unngå magesår av for mye smertestillende.
Men det tar tid. Jeg innser det selv, og det er også en ting alle forklarer meg - at det tar tid. Det er bare så vanskelig å opprettholde en positiv innstilling når jeg har vondt og ikke er der jeg føler jeg gjerne ville ha vært.
2 kommentarer:
Det er helt forferdelig å skulle være "hun syke", men som du sier selv så gjør det antagelig saken bare verre å presse kroppen altfor langt. Fint å høre at PT-treningen fungerer så godt for deg. Frustrasjonen er vel også et tegn på sterk vilje og motivasjon til å bli frisk. Ikke at det gjør det lettere å holde ut tiden det tar å bli bedre, men det høres likevel ut som om du er på riktig vei. Ønsker deg god bedring!! (Må slenge på en *trøsteklem* også!)
Å godta seg selv når en ikke fungerer som samfunnet har en forventning om at en skal gjøre er en lang, personlig prosess.
Min erfaring er at jeg bruker mye mindre energi på sykdom og temaer relatert til det når jeg har akseptert at ting er som de er. Før jeg kom så langt, ble den lille energien brukt til mye vonde følelser pga situasjonen min.
Du må lese dette innlegget:
http://marittotland.blogspot.com/2011/10/kven-er-dei-ufre.html
Det er omtrent dette du snakker om!
Legg inn en kommentar