Ettersjokk III

Det er fem dager siden bomben ble sprengt i regjeringskvartalet og mange mennesker ble nådeløst skutt på Utøya. Fem dager hvor hjernen min forsøker å ta inn over seg hva som har skjedd. Fem dager med mange tanker, mange følelser på alle ender av skalaen og med en uendelig mengde ekstremt livaktige drømmer. Jeg sover, men føler meg ikke uthvilt når jeg våkner.

Det er sommer, jeg vil nyte den...

Terrorangrepet har gjort en del ting med meg utover at jeg føler meg som en emosjonell tryllekunstner som kan skifte fra ett humør til ett annet uten synlige hjelpemidler og triks. Hjernen min driver og går igjennom hva som er viktig og uviktig i livet.

Jeg har skrudd av pcen min oftere enn før de siste par dagene. Jeg har sittet og skisset opp planer om DIY-prosjekter da jeg har lyst til å bruke tid på å lage noe mer eller mindre vellykket i julegave til alle jeg er glad i dette året (jeg er ikke så flink, men tanken teller - ikke sant?). Jeg har også slettet en drøss blogger fra rss-leseren min og jobber med en bedre sortering av de gjenværende. Jeg har ikke lagt til en eneste ny person i g+ og lurer på om jeg overhodet orker å forholde meg til et sosialt nettverk jeg ikke er investert i. Jeg har strøket Knappen over håret og klemt henne hardt inntil meg mer enn en aktiv ett-åring setter pris på.

Jeg har også følt meg ensom.

Jeg er altså, helt objektivt sett, ikke en spesielt sosialt veltilpasset person. Det kan jeg ikke huske å noen gang ha vært. Jeg er hun rare som plumper ut med ting som setter meg på siden av mennesker jeg desperat forsøker å passe sammen med. Jeg er også hun som først var alvorlig syk med depresjon, deretter alvorlig syk med sarkoidose og så til slutt ble jeg dårlig mens jeg var gravid før jeg forsvant inn i den boblen man får når barnet kommer.

Jeg har aldri hatt mange venner og har vært varierende fornøyd med å ha det slik. Har kanskje hatt en god del bekjente og en romslig omgangskrets, men ikke mange venner. Og etter noen år med dårlig helse, mange avlyste avtaler og en situasjon der både jeg og vennene mine og mine bekjente er voksne og opptatte og lite fleksible befinner jeg meg i en situasjon der jeg kanskje ikke helt vil være alene akkurat nå, men ikke helt føler at jeg har noen å strekke hånden ut til som vil eller kan komme for å holde i den. Resultatet blir at jeg forsvinner vekk, skjermer meg, fjerner meg fra situasjoner der jeg vil bli avvist eller føle at jeg eksisterer som en tilskuer på siden av de sosiale greiene andre folk har gående.

For en uke siden ville jeg sagt at jeg hadde alt jeg trengte. Familie, venner, omgangskrets - både i RL og på nett. Jeg oppfattet meg selv som både lykkelig og heldig.

Men i dag føler jeg meg bare ubeskrivelig ensom og alene og skulle ønske flere var glade i meg.

Jeg tror kanskje ikke dette er reelle tanker. En analytisk del av hjernen min forsøker å fortelle meg at dette er en reaksjon på at jobben min er sprengt i lufta. At mennesker er glade i meg, som jeg er glade i dem. At i virkeligheten kan jeg faktisk ha genuine vennskap og at andre ikke er venner med meg "fordi de må" eller fordi "de synes synd på meg". At  jeg egentlig har mennesker jeg kan kontakte for å si "jeg er så jævla trist kan du komme hit og være snill med meg, ta med kake" bare at jeg akkurat nå ikke klarer å se utenfor noen smale rom hjernen min låser seg inn i når den er stresset. At slik jeg har det nå er en stressreaksjon der mine tidligere symptomer på depresjon bestemmer seg for å gjøre en gjesteopptreden. At dette vil gå over. At det ikke er reelt at jeg vil bli avvist eller ledd av om jeg ber om hjelp.

Det kan godt gå over snart. For akkurat nå føler jeg meg så ensom, venneløs og forlatt at det gjør vondt.