Ettersjokk II

I dag har jeg grått i all offentlighet i en bolle med rødkarri.

Men før det møtte jeg opp i departementet mitt sine midlertidige lokaler på Grønland for et informasjonsmøte for alle ansatte, også de av oss som har ferie. Det var så godt å se at alle var fysisk hele, selv om gråten, skjelvingen og historiene om hvordan vi hadde det viser at det er svært få av oss som føler seg ok - og noen mindre enn andre.

Det var sterkt å være med de som var tilstede da bomben smalt i regjeringskvartalet for ett minutt med stillhet. Det er ikke noe annet sted jeg heller ville ha vært - stående og med tårer rennende nedover ansiktet.

Jeg er ingen klemmer av natur, men i dag har jeg klemt så mange. Jeg har klemt dem hardt. Jeg har holdt hender og hjelpesløst hørt på historier om smellet, om å komme ut av bygget og se alle omgivelsene knust, blod og mennesker på bakken. Jeg har hørt om hvordan ting raste ned, ganger som ble fulle av røyk og om dører som måtte sparkes opp for å få ut de som var innestengt på kontorene sine. Historier om hvordan det var å gå over plassen i en følelse av at hele verden var stille og stod stille og at man var den eneste som beveget seg fordi alle andre var på bakken.

Jeg har følt på en stolthet om å være en del av departementet hvor godt vi tar vare på hverandre, hvor flinke folk er og hvor dyktige alle er i å få hele departementstrukturen opp og gå så fort som mulig. Jeg skal ikke tilbake på jobb før om halvannen uke, men det er ikke sikkert jeg får jobbe da heller fordi en god del av oss må bli permittert inntil videre da det hverken er plass til oss eller behov for oss.

Det var også godt å få tilbakemelding på at det er helt naturlig å være traumatisert når jobben er sprengt i fillebiter. Selv om man ikke var der, men var en av dem som sjokkert så bilder på tv om at stedet jeg går til fem dager i uken bare er ødelagt. At alle reaksjoner er ok. Det er lov å reagere akkurat som man gjør. Og at det også er helt normalt med tankene om at hva om jeg ikke hadde måttet ta fri fordi Knappen ikke har barnehageplass enda, hva om kollegaen min ikke hadde snudd for å fikse en ting på pc'en før hun dro hjem, hva hvis noen av oss hadde dødd, hva hvis jeg hadde dødd?  Det er fint å få legitimert egne sterke følelser som man nesten lurer på om man "får lov til" å ha all den tid man ikke var der rent fysisk.

Der inne bak sperringene er jobben min

Etter et viktig, følelsesladet og nyttig informasjonsmøte gikk jeg og en annen kollega som har ferie og kjøpte blomster. Vi la blomster ved Domkirken og tente lys. Så gikk vi opp til jobben, kom så nære vi bare kunne ved sperringene og bare så. Der fremme var jobben vår. Kontorene våre. Stedet der så mye av hverdagen vår befinner seg, men som nå ser ut som en krigssone.

Jeg var bare nummen. Nummen og sulten og etter å ha funnet flere av mine favorittrestauranter stengt fikk jeg satt meg ned på Nam Fah. Bestilt en panang kylling og vårruller. Sendt av gårde noen sms. Lest litt i twitterfeeden min. Og så fikk jeg satt meg ned i ro og fred uten noen distraksjoner sammen med maten da den kom. Og så sluttet jeg helt plutselig å være nummen.

Derfor har jeg grått i en bolle med rødkarri i dag. Det var helt nødvendig. Og jeg klarte ikke anse det som pinlig eller noe. Verden er bare for brutal for å bry seg om slikt for tiden.

Blomsterhav ved Domkirken