Det at trening er den beste smertelindring er noe som er vanskelig å huske på og motivere seg for når man føler seg som en taggete, piggete, stiv og fæl knute av au.
Aller helst ville jeg i morges krype sammen som en pelsete katt under dyna og ligge der til jeg ble myk igjen, men det var ikke et alternativ. Det er aldri et alternativ da man ikke blir myk av å ligge stille i seng. Så i stedet tok jeg på meg klær så koselige at de nesten ga meg en klem, pakket ned tøy for å trene i, la et par paracet i lommeboka og dro på jobb som et normalt menneske.
Vel på jobb skrev jeg en mail til kolleger og informerte dem om at jeg a) ikke var noen rosenknopp/people person/tilsnakkandes i dag pga vondt og at jeg b) skulle trene kl 10 (jeg får trene inntil to timer i uken i arbeidstiden). Deretter skylte jeg ned paraceten med kaffe slik at kroppen skulle gi slipp på de verste stikkende plagene før trening.
Om det er tilrådelig å trene på smertestillende? Eh. I utgangspunktet er dette noe jeg unngår, men nød og spinning og alt dette her.
Klokka ti var jeg ferdig skiftet og hadde informert min faste sykkel-instruktør om at jeg ikke akkurat er en superperson for tiden slik at jeg måtte få trene i mitt eget lille tempo. Og i eget tempo trente jeg; strammeskruen på sykkelen var knapt nok på, jeg stod aldri, men fulgte tråkkfrekvens-skiftene i programmet. En halv time spinning ble etterfulgt av en halv time med hardt modifisert core-trening i sal med andre folk uten skader.
En time senere hadde jeg ikke svettet en dråpe, men var likevel kvalm fordi jeg tidvis hadde vært så nære smertegrensen min. Et kvarter senere kunne jeg legge merke til at jeg var løsere og finere i musklene enn da jeg stod opp i morges og var som en bonus betraktelig blidere - fravær av mye smerte gjør meg glad gitt.
Så jo. De har jo rett. Legene. Fysioterapeutene og alle andre -peutene. Jeg vet det jo, og er glad for at det igjen ble bevist for meg - tilrettelagt trening er alfa og omega når man har en kranglete kropp. Smågodt og stillesitting er ikke det.
Heldigvis (hahahhahhaaaaa) har jeg lang erfaring med å tilrettelegge for mine spesifikke skader slik at jeg kan troppe opp på vanlige treningssentertimer og jobbe innenfor egne rammer. Jeg vet godt hva jeg kan og ikke kan gjøre, og det er deilig med en gruppetrener som motivator selv om min grense for "godt jobba" for tiden er så lav at jeg normalt sett ikke ville giddet å skifte for å yte objektivt sett så lite.
Og det er faktisk det vanskeligste med å trene tilrettelagt. Man føler seg fort litt dust der man traver sakte på en tredemølle andre jogger som en helt på. Der man løfter halvkilosvekter i stedet for den tyngden man kunne før man skadet seg. Der man må gi seg etter kanskje bare et par repetisjoner av en øvelse man tidligere trodde man kunne gjøre i all evighet. Det er gjerne sånn at man føler seg litt uglesett blant andre som trener så mye hardere og tøffere. Jeg kan av og til føle dem tenke at jeg ikke har noe der å gjøre. Men jeg har lært meg å ikke bry meg om dem - vi jobber nok godt oppunder grensen vår både jeg med skadene og hun med sixpacken og fitnessryggen og vi har begge mål å nå.
Så i dag er jeg stolt av meg selv forresten. Ikke bare har jeg klart å tilrettelegge for meg selv og trent bort litt av vondtene, men jeg har bevist for meg selv at jeg ikke har gitt opp. Tiden for å gi opp kom og gikk for flere år siden nemlig, og jeg skal få til å bli normalfungerende igjen - i alle fall før jul.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar