Nød lærer ikke spesielt naken kvinne å kjøpe sko

Jeg hater virkelig å være passiv mottager av smerter. Når jeg bare sitter der og har vondt og ikke kan gjøre noe med det, når jeg sitter på jobb og bare vil krype inn under pulten og gråte (men er usikker på om jeg ville kommet meg ut og opp igjen) og når jeg våkner opp om morgenen og har så vondt at jeg ikke går påtagelig normalt inn i dusjen før jeg skrur varmtvannet på skoldhett.

Å bare få vondt gjør meg sinna. Sur. Atal. Bitter. Kort i stemmen og kort i tankene.

Så i dag har jeg tatt grep.

Først tvang jeg meg avgårde til treningsstudioet mitt for å sykle i 20 minutter på innstillingen "latterlig lite motstand" før jeg noe lettere i kroppen dro hjem og åpnet pakken Voltaren snille legedamen ga meg forrige uke. På grunn av trykkbølgebehandling skal jeg helst unngå NSAIDs, men jeg fikk lov å ta dem om det ble nøvendig. Og det ble det.

I tillegg rakk jeg akkurat senteret før det stengte og er nå eier av et par masai-sko. Jeg håper de hjelper på sikt, jeg fikk i alle fall umiddelbar smertelindring i symfysen ikke ulikt slik jeg føler det når jeg går i skogen.

Kanskje ikke sokker med Hello Kitty neste gang?

Og mentalt har det hjulpet masse å gjøre noe selv om jeg fortsatt har vondt. Jeg er nesten blid er jeg sitter med en glass juice i sofakroken!