De siste dagene er det som jeg har vært med i en indie-film. Du vet typen, den hvor ingen er Hollywood-pene og hvor handlingen går sakte og hvor det ikke nødvendigvis skjer de helt store tingene, men hvor du følger menneskene i filmen gjennom noe livsendrende. Jeg har hørt scene i hodet mitt og sett hvordan filmen har blitt skrevet mens livet mitt bare skjedde rundt meg.
scene
Jeg sitter på kurs. Det er pause, mamma har ringt to ganger så jeg ringer henne opp. Jeg tror hun skal ringe for å spørre om detaljer om en øyeoperasjon jeg skal ta, men hun ringer for å fortelle meg at pappa ligger for døden og hvis jeg skal dit må jeg dra nå. Hun kan hente meg i Sandvika. Jeg får henne til å sjekke om pappa vil jeg skal komme, vi har nemlig ikke snakket med hverandre på 6-7 år. Pappa vil gjerne se ungene sine, sier han, og jeg har bestemt meg for mange år siden om å komme på dødsleiet om han vil treffe meg.
scene
Jeg er i en liten trygdebolig et sted utenfor Sandvika. Det lukter sigaretter og slik alle leilighetene til pappa har luktet i alle år. Og der er han. Den tynneste mannen det er mulig å forestille seg, dødssyk, så tynn som jeg bare har sett på dokumentarfilmer om aidssyke på slutten og fangeleire fra andre verdenskrig. Kroppen hans er full av utslett, pusten er tung. Jeg setter meg ned, vi snakker, jeg viser bilder av barnebarnet hans og forteller om da jeg giftet meg og om hyggelige ting fra jeg var barn. Tidspunktet for å ta opp noe vanskelig har kommet og gått for lenge siden. Pappa ligger der, krøllet sammen i en toseters sofa fordi det ikke finnes noen sykeseng til ham enda. Vi tar en røyk sammen selv om jeg har sluttet, og jeg takker hjemmesykepleien fordi hun tar vare på ham. Etter 20 minutter drar jeg, nummen, da pappa er så sliten at han sovner mens han snakker. Han vil gjerne jeg skal komme igjen, men jeg må ikke stresse...
scene
Jeg er hjemme fra jobb. Jeg er så sliten, så forvirret. Det er så mye å tenke på. Jeg leker med Knappen, lager mat, drar på senteret. Tar meg en sigg på verandaen. Selv om jeg har sluttet.
scene
Jeg drar på jobb. Svarer på hvordan det går med meg. Trener en times tid. Spiser mat. Har med meg fotoalbum fra da jeg var liten i sekken i tilfelle noen ringer meg og sier jeg må komme ut. Gjør jobben min. Men er ikke helt tilstede.
scene
Halvbroren min ringer meg. Jeg fikk tak i ham via facebook, bare flaks. Vi har ikke snakket med hverandre på 20 år. Det er en rar samtale. Og hyggelig. Gjør dagen enda mer surrealistisk. Jeg gir ham alle telefonnumre han trenger.
scene
Jeg er 10 meter fra inngangsdøren hjemme når jeg får en telefon om at jeg må komme nå hvis jeg vil treffe pappa en siste gang. Lillebror er i utlandet, han rekker ikke hjem. Han skal ringe. Halvbror kjører visst så raskt han kan fra Sørlandet - for å se en far han ikke har hatt kontakt med på 19 år.
scene
Jeg får en venninne til å kjøre meg. Mamma møter meg der. Jeg snakker med hjemmesykepleien som forklarer status, pappa orker ikke snakke mer, er vanskelig å få kontakt, men man merker han hører. Det hadde visst vært fint da Lillebror snakket med ham.
scene
Jeg kommer inn i rommet, jakken av, men skoene på. Pappa er om mulig enda tynnere enn for to dager siden. Det er tydelig at han ikke har lenge igjen å leve. Jeg snakker med fetteren min som har kommet inn, med hjemmesykepleien igjen. Med mamma. Jeg sitter på en stol ved siden av sykesengen pappa endelig har fått. Jeg holder dem magreste hånden jeg har sett. Den klemmer av og til i min. Jeg har ikke så mye å si. Av og til snakker jeg bare for å snakke - detaljer fra da jeg giftet meg, om ting fra da jeg var liten. Jeg bare passer på at han ikke er alene. Han fortjener ikke å dø alene, tross all fortid.
scene
Jeg sigger igjen. Jeg står på terrassen da pappa, noe ufrivillig, har sluttet å røyke denne dagen. Han kan ikke engang drikke. Jeg sigger mer enn jeg egentlig har stamina til. Jeg har med en vannflaske jeg drikker av. Ingen forsyner seg fra kjøleskapet. Hjemmesykepleien har vasket dagen før, så det skulle være fint der, på slutten. Hun avbestiller nattevakten, vil følge pappa til slutten.
scene
Halvbror kommer. Han er hel lik pappa, bare uten skjegg. Han er så lik Lillebror at jeg stadig tar meg i å tenke at det er som å stå og snakke med broren min, og det er det jo. Dette er jo den andre broren min. Han jeg ikke kjenner. Han snakker med pappa, forteller ting, og jeg ser den gamle, grånende, syke mannen dra så vidt på smilebåndet - den første reaksjonen jeg har sett på mange timer.
scene
Min onkels samboer kommer. Fetter drar. Mamma drar. Det er fire igjen; hjemmehjelpen, halvbror, onkels samboer og meg. Jeg sigger mer. Jeg holder pappa i hånden. Jeg viser alle bildene i fotoalbumet og vi fire kan snakke om dem. Pappa har ingen endring, men vi tror han hører. Jeg sigger igjen.
scene
Det blir sent. Jeg merker at jeg vil hjem. Det er akkurat som om pappa forsøker å ikke slippe taket enda, selv om han puster raskere nå, øynene er oppe. Halvbror sier han kan kjøre meg, han har fått sagt hadet nå. Pappa er i gode hender hos de to som blir igjen.
scene
Jeg sier farvel. Forteller at han må huske at uansett hva som har vært så har alle det godt nå. Alle ungene hans har gode liv, han har tre flott barnebarn. Alt er godt. Han kan godt slippe taket nå om han vil. Det er greit. Det er lov. Jeg sier at han ikke trenger å være redd, er det noe som er sikkert er det at vi alle skal dø en gang, og hvis han vil dø nå - så er det bra. Han trenger ikke leve mer. Alt er godt. Alt er bra.
scene
Jeg og Halvbror står utenfor i snøisregnet og tar en røyk. Hjemmesykepleieren kommer løpende. Etter at jeg hadde gått hadde pappa grått. Jeg har aldri sett ham gråte. Han har visst ikke grått noe særlig i det siste heller. Det går i overkant inn på meg.
scene
Jeg er hjemme. Det er natten nå, jeg har akkurat pusset tennene. Telefonen ringer. Pappa er død. Han ga slipp en halv time etter at jeg dro. De skal nå stelle ham og kle ham i klærne jeg har bedt om. Jeg sier takk. Jeg gir de andre beskjed. Jeg legger meg. Jeg gråter ikke.
scene
Jeg våkner opp. Det er lørdag. Jeg har ingen pappa mer. Jeg kaster pakken sigaretter i søpla.
Og det er her indiefilmer slutter. Det kommer ingen løsninger, ingen ferdige svar.
Men for meg er det ikke slutt.
For meg er det å oppdage at ingen har snakket med pappa noe særlig på mange år. Jeg er glad han ikke døde alene, glad jeg fikk være der. Men jeg kjenner ikke at jeg er glad. Jeg er nummen. Jeg er nummen og med hovedansvaret for å stede ham til hvile, arveoppgjør og dødsboet. Jeg har så mange lag av komplisert smerte og sorg at jeg ikke kan kjenne på det, og blir sint fordi så mange forteller meg at jeg nok ikke er lei meg siden pappa og jeg ikke har hatt kontakt - samtidig som det kjennes ut som jeg går i stykker.
For det er pappa. Uansett. Den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Min pappa. Og han lever ikke mer. Og jeg må få sørge på min måte, ut i fra mine forutsetninger, mitt liv. Og det må ta den tiden det tar.
14 kommentarer:
Jeg tenker på deg.
indiefilmer. fy fan. det er så rart hvordan livet blir til en film, med en gang noe sånt skjer, noe som føles surrealistisk og tungt og absurd. jeg lurer på hvordan folk distanserte seg før filmen. eller, før indiefilmen enda mer.
trist. hva er det man sier, kondolerer? jeg håper tiden det tar gjør jobben sin godt. og gruer meg til det er min tur.
Gjør det som føles riktig for deg. Klem!
(jeg forstår at du reagerer som du gjør for nå har jeg stirret på skjermen i 15 min. for å fordøye innlegget og jeg kjenner at jeg mangler de rette ordene)
Det er ikke mange ganger gjennom livet vi opplever så dramatiske omdreininger av livsskruen, uavhengig av samværshistorikk. Nært og vakkert beskrevet. Ta deg tid til å sørge på din måte. Alle må unne deg det. Alt det praktiske høres tøft ut. Noen sa en gang at når livet er på sitt hardeste, må man ta det et kvarter av gangen. Varme tanker sendes deg - lykke til.
♥klem♥
Oj, dette var en sterk fortelling. Og desverre veldig mye jeg kjenner igjen fra da min egen far døde, bare at han bodde i et land langt borte. Han forlot barna sine for mange år siden og kom aldri tilbake. Jeg dro også sporenstreks da telefonen kom at han lå for døden, og jeg rakk heldigvis å ta farvel. Og det var mange vanskelige følelser i de møtene vi hadde. I de følelsene var det mye sorg over alt som ikke var, en far som aldri var en far. Og den er ikke enkel å håndtere. Jeg er ihvertfall glad for at mine barn har en god pappa, og det er jeg sikker på at din lille knapp også har. Det er godt å tenke på oppe i alt.
Jeg føler med deg, ta vare på deg selv!
Klem fra Anne
Kondolerer!
Har aldrig lest bloggen din før, ikke vet jeg hvem du er heller, men når jeg leste dette rant tårene mine! Du er flink til å beskrive sted og følelser,fortsett med det :)
Dette var både vondt og vakkert å lese - vondt fordi jeg kjenner det risper i noen sår som akkurat har begynt å hele, og vakkert fordi du med enkle ord beskriver en situasjon som griper like inn i kjernen av det å være menneske.
Jeg har prøvd flere ganger å finne de rette ordene til denne teksten, men tror jeg nøyer meg med dette; ta vare på deg selv og familien! Så håper jeg du kan få hjelp til det praktiske, slik at du får både tid og rom nok til å sørge på den måten som er best for deg.
Mange gode tanker sendes din vei Delirium.
*klem*
Kondolerar!
Ta vare på deg sjølv, som Earl Gray seier.
Klem
Kom tilfeldigvis over bloggen din i dag. Så denne overskriften som gjorde at jeg måtte lese. Kunne ikke stoppe når jeg først hadde begynt å lese. Ble sittende å stirre fremfor meg og tårene trillet. Når man skriver så bra som deg påvirker du leseren til de grader. Selv har jeg et helt annet forhold til pappa´n min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det når han en dag ikke lenger tar telefonen eller sender meg korte, men innholdsrike mail. Skal fortsette å titte innom bloggen din. Ønsker deg alt godt selv om jeg ikke kjenner deg. Hilsen Marte
oi.. dette var sterkt. Sitter med tårer i øynene, og tenker på livets mange forestillinger. Kondolerer! Og klem!
Utrolig vakkert skrevet. Klump i halsen og tårer i øynene. Ta godt vare på deg selv, gode tanker sendes i massevis!
Så sterkt, så grelt og så vakkert jeg opplevde å lese dette! Det er livet - hverdagen og det eksepsjonelle - fanget i ord. Det er en knallsterk hsitorie du deler, og jeg gråt mens jeg leste. Og tenkte at det alltid er sårt å miste noen som står så nær, som har en slik plass i ens liv .. det viser du tydelig her. Kondolerer. Gode tanker til deg. Klem
Måtte komme tilbake til denne posten etter en stund... Finner ikke noen ord som føles riktige, men vil sende deg varme tanker.
*Klem*
Legg inn en kommentar