It Gets Better Project - igjen

It Gets Better Project gir meg troen på at folk som meg slipper å ha hatt den sånn som meg. At det finnes en verden vi kan lage der mennesker bare er mennesker og ikke blir bokselagt og plaget og satt utenfor det store shiny fellesskapet. En virkelighet der det ikke er om å gjøre å presse seg inn i en bitteliten trang konform kiste og bruke all sin energi på å bare fremstå som mer normal og A4 enn man er i stand til.

Jeg tilbragte mesteparten av barndommen og ungdommen i en sånn kiste. Dessverre er jeg skrekkelig dårlig på å fake slik at kisten min var proppfull av sprekker der det skinte igjennom at jeg nok egentlig var en sær dust. Sære duster får ingen venner, de får ikke være med på ting som er gøy. Sære duster får skjellsord og ting frastjålet seg og latter og plaging.

Etter flere år med å forsøke å undertrykke meg selv og så bli plaget hver gang jeg skinte i gjennom hadde jeg for det første ikke den fjerneste anelse om hvem jeg egentlig var, men jeg hadde heller ingen evner til normal sosial omgang. Årevis med empiri hadde lært meg at når jeg åpnet munnen så ville jeg med 50% sannsynlighet få dritt tilbake noe som gjorde meg usikker og fjern i sosiale sammenhenger - noe som jeg kan røpe at ikke akkurat gjorde underverker for mine evner til å ha det gøy samt å forholde meg til andre og for andre til å forholde seg til meg. Jeg hadde fått en virkelighetsoppfatning der ingen likte meg og der kanskje folk bare lot som om de likte meg for å siden peke og si hahaha, du trodde det du, men du er egentlig ubrukelig. Dette gjorde meg til en nervøs, hakkete dukkeperson. At jeg i tillegg på videregående skjønte at jeg var bifil var noe jeg klokelig holdt fullstendig kjeft om til langt oppi 20-årene.

Hvis noen er i tvil så er det ikke noe ok å ha det sånn. At jeg fortsatt åpnet munnen og sa hva jeg mente om ting etter mange år på skolen skyldes delvis en overutviklet rettferdighetssans og delvis en del av meg som er utrolig sta og har en vannvittig sterk egenvilje som mamma påstår har vært en del av meg omtrent fra før jeg kunne gå.

More gothic than thou - Delirium anno 1999

Da jeg sluttet på skolen ble det bedre. På høgskolen var det flere folk og annerledes folk, og i gothmiljøet som jeg oppdaget på den tiden var det av alle ting fremelsket å ramle utenfor dette A4-livet jeg hadde brukt mesteparten av livet mitt til å forsøke å passe inn i. Sakte, men sikkert begynte jeg å endre meg. Få mer tro på at jeg var genuint verdt å lytte til, at jeg var bra nok og kanskje til og med morsom av og til. Jeg møtte andre som likte det jeg likte, tenkte som jeg tenkte - og det var nesten magisk.

Det tar tid. Ikke minst siden deler av arbeidslivet er akkurat som skolen. Ikke alle arbeidsplasser synes det er stas med noen som skiller seg ut på hverken den ene eller andre måten, og jeg har hatt flere arbeidsgivere som mener at særhet og egen vilje er noe de helst ikke vil se snurten av. Fordelen med jobb fremfor skole er dog soleklar - man kan slutte og finne seg et annet sted å tjene til livets opphold.

I dag har jeg en helt annet selvtillit enn før. Jeg har omfavnet det at jeg nok fremstår som noe sær med interesser som til dels faller langt unna normalen og med en hang til å bli fullstendig otaku i hodet mitt. Gjennom årene har jeg fått samlet mennesker som faktisk liker meg, feil og alt. Jeg har en ektemann som synes jeg er genuint morsom og en arbeidsplass der folks små særegenheter dyrkes frem og settes pris på. Jeg har sluttet å forsøke å tilpasse meg til enhver tid, lar folk få se den ekte meg og gir tidvis genuint blaffen i om jeg ikke er likt av alle.

Noe er alderen. Noe er tiden som har gått. Noe er oppmerksomhet og samtaler med mennesker jeg er glad i. Noe er miljøskifte. Og noe er psykologtimer.

Men uansett så er det sant. Det blir bedre. Og blir det ikke bedre på egenhånd fordi du har stanget hodet mot et taggete bur for lenge så finnes det heldigvis profesjonell hjelp å få.

Og så synes jeg du burde høre på denne sangen, som er dagens inspirasjon for meg.