Godt nytt år til alle!
Bildekavalkade. 2010.
fredag 31. desember 2010
Farvel til 2010 -
2010 har vært et av de beste årene i mitt liv. Det har skjedd så mye og aldri har ett år gått så fort med så mye innhold. Jeg sitter og holder en liten jente på fanget mitt nå i stedet for å okke meg over en diger mage som jeg hadde da året startet. 2011 blir forhåpentligvis ikke fylt med noen voksende mage, men med masse annet spennende (men ikke for spennende, bare akkurat passe hadde gjort seg!).
Godt nytt år til alle!
Bildekavalkade. 2010.
Godt nytt år til alle!
Bildekavalkade. 2010.
onsdag 29. desember 2010
Nyttårsforsetter og -planer for 2011
Vel vitende om at å få baby nok ville rokke ved selv de beste nyttårsforsetter for 2010 lagde jeg meg bare ett: Jeg skulle lese flere bøker og tegneserieromaner i 2010 enn i 2009. Jada, dere som har barn fra før jeg hører latteren deres resonnere helt hit.... Jeg feilet selvsagt - med mindre jeg klarer å lese fem bøker på to dager, og det tror jeg ikke jeg gidder å prøve på en gang.
For 2011 derimot har jeg planer om å være betraktelig mer ambisiøs.
For 2011 derimot har jeg planer om å være betraktelig mer ambisiøs.
- Jeg skal spare mer. Bufferkontoen min er helt ok, men den er ikke kjempebra og trenger noe påfyll. Jeg kommer fra en familie med dårlig råd og føler meg derfor alltid bedre hvis jeg har penger i bakhånd som jeg kan sitte og gnukke litt på.
- Jeg skal bli mer nøysom med handling. Shoppe som terapi vil jeg fortrinnsvis unngå og heller kjøpe fine ting jeg har hatt lyst på en stund. Dette startet jeg med nå i vinter og har tro på det som et langvarig prosjekt.
- Jeg skal forsøke å ønske meg ting i stedet for å bare kjøpe meg ting. Det er gøy å ha en skikkelig ønskeliste klar både til jul og bursdag, og det er fint å glede seg også.
- Jeg skal kun handle klær jeg virkelig, virkelig trenger. Dette betyr at jeg nok må gå til innkjøp av et par nye jeans i løpet av året samt noe treningstøy. Men ellers skal jeg prøve å bruke alle klærne i skapet mitt. Prosjektet innebærer at alle klær med dårlig passform, dårlig stoff og ting som er for slitt eller som jeg virkelig ikke liker lenger skal ut av klesskapet. Hvis dette skaper et behov for noe nytt skal jeg bruke tid på å finne et plagg jeg virkelig vil ha og tenke kvalitet fremfor kvantitet.
- Jeg skal også fortsette på Prosjekt Sunnere & Bedre Meg, og skal finpusse sunn og god mat, trene, samt gå ned de siste fem kiloene jeg mangler til min medisinske optimale vekt.
- Og noe enkelt, men viktig: Take my canvas bag to the supermarket. (Klikk på linken. Bare gjør det. Tim Minchin, ftw)
En del av forsettene henger jo sammen i den store samlesekken "bruk mindre penger". Men jeg kan ikke ha det som forsett fordi det blir for vanskelig å håndtere. Prosjektet med å ikke handle klær bare fordi jeg ser noe jeg synes er fint er uten tvil det vanskeligste, men også det jeg vil bli mest stolt av om jeg klarer å fullføre. Og klarer jeg å lese mer i år enn i 2009 er det en fabelaktig bonus, men ikke noe jeg vil ha som forsett gitt (Referanse: 35 bøker lest i 2009).
Så, da er det vel bare å ønske meg selv lykke til! (Lykke til!)
mandag 27. desember 2010
Sarkoidose - Tiden går
Den perioden jeg ble utredet og til slutt diagnostisert med sarkoidose er en av de mest stressende i mitt liv. Ikke bare var jeg midt i et behandlingsopplegg for en alvorlig depresjon på tidspunktet jeg ble syk slik at jeg hadde lite mentalt spillerom, men jeg ble jo også fysisk dårlig av den nye, sære sykdommen min.
Det siste året eller så har jeg dog følt meg helt frisk, men har ikke hatt noen mulighet til å feire. Graviditet i seg selv gjør nemlig sarkoidose bedre fordi kroppen produserer mer kortison, og det er dessverre relativt vanlig med et tilbakefall et halvt års tid etter at man har født. Det er også meningsløst å ta spirometri mens man er gravid, og røntgen utgår.
Men nå har jeg endelig fått tatt alle prøvene jeg trenger og det ser ut til at sykdommen objektivt har brent seg ut. Lymfeknutene i brystkassen min er ikke lenger forstørrede, alle blodprøver er normale og spirometrien er innenfor normalområdet (selv om drøyt tre år år med nesten ingen fysisk aktivitet pga sykdom har senket lungevolumet mitt fra 110% til 98%).
Dette betyr at jeg er frisk! Det er ikke tilfeldig at jeg ikke har hatt leddsmerter i vinter eller at jeg ikke får smerter i musklene mine lenger. Det er ikke bare noe jeg tror at jeg har mer overskudd enn tidligere og ikke blir sykelig utmattet av en liten treningsøkt.
Det er dessverre heller ikke noe jeg innbiller meg at lungene mine er i dårligere form, men det er nesten greit å vite at det ikke bare eksisterer inne i hodet mitt. Det tar lenger tid å bygge seg opp enn å forfalle - så det er bare å være tålmodig og trene jevnt og trutt.
Om jeg er overlykkelig og klar for å slå jul, rope ut fra hustak og sånt? Ikke egentlig. Jeg er bare sånn stille glad inne i meg og det er godt å få bekreftet en subjektiv følelse av at sykdommen har forsvunnet. Det er rett og slett bare fint å ikke lenger ha en sånn mystisk Dr. House sykdom.
Det siste året eller så har jeg dog følt meg helt frisk, men har ikke hatt noen mulighet til å feire. Graviditet i seg selv gjør nemlig sarkoidose bedre fordi kroppen produserer mer kortison, og det er dessverre relativt vanlig med et tilbakefall et halvt års tid etter at man har født. Det er også meningsløst å ta spirometri mens man er gravid, og røntgen utgår.
Men nå har jeg endelig fått tatt alle prøvene jeg trenger og det ser ut til at sykdommen objektivt har brent seg ut. Lymfeknutene i brystkassen min er ikke lenger forstørrede, alle blodprøver er normale og spirometrien er innenfor normalområdet (selv om drøyt tre år år med nesten ingen fysisk aktivitet pga sykdom har senket lungevolumet mitt fra 110% til 98%).
Dette betyr at jeg er frisk! Det er ikke tilfeldig at jeg ikke har hatt leddsmerter i vinter eller at jeg ikke får smerter i musklene mine lenger. Det er ikke bare noe jeg tror at jeg har mer overskudd enn tidligere og ikke blir sykelig utmattet av en liten treningsøkt.
Det er dessverre heller ikke noe jeg innbiller meg at lungene mine er i dårligere form, men det er nesten greit å vite at det ikke bare eksisterer inne i hodet mitt. Det tar lenger tid å bygge seg opp enn å forfalle - så det er bare å være tålmodig og trene jevnt og trutt.
Om jeg er overlykkelig og klar for å slå jul, rope ut fra hustak og sånt? Ikke egentlig. Jeg er bare sånn stille glad inne i meg og det er godt å få bekreftet en subjektiv følelse av at sykdommen har forsvunnet. Det er rett og slett bare fint å ikke lenger ha en sånn mystisk Dr. House sykdom.
fredag 24. desember 2010
Bildejulekalender - 24. desember
torsdag 23. desember 2010
onsdag 22. desember 2010
tirsdag 21. desember 2010
mandag 20. desember 2010
søndag 19. desember 2010
lørdag 18. desember 2010
fredag 17. desember 2010
Bildejulekalender - 17. desember
Pyntet til jul.
Den lille snødamen og konglenissen laget jeg som liten.
torsdag 16. desember 2010
onsdag 15. desember 2010
Bildejulekalender - 14. og 15. desember
En tur til London. Magisk. Deilig. Alt en ferie skal være. Nå også i noen få bilder.
Vi leker ikke Tim Minchin billetter
Gleder meg så mye til Tim Michin at er på en snurr
Øln, Alltid fint med øln.
Ål på Miyama.
Winter Wonderland!
Der jeg lærte at roasted chesnuts er æsj.
Ellers magisk og litt fantastisk.
De leker ikke julepynt på puben i London
Hjemme. Bliss.
mandag 13. desember 2010
søndag 12. desember 2010
lørdag 11. desember 2010
fredag 10. desember 2010
Selvbilde etter graviditet og fødsel
Ærlighet.
Det er straks åtte måneder siden Alma ble plukket ut av magen min og ble en verdsatt del av familien. Åtte måneder der jeg har slanket meg flerfoldige kilo, trent flere dager i uken og forsøkt å ta vare på meg selv i tillegg til å ta vare på den kuleste og peneste babyen i universet (objektiv vurdering).
Jeg hører om folk som elsker sin postgravide kropp fordi den bar frem barnet og annet romantisk vås. Eller - kanskje det ikke er vås, men det høres ut som svada i mine ører. Jeg elsker ikke arrene på magen etter at de teipet meg med plaster jeg ikke tåler (selv om jeg hadde sagt i fra). Strekkmerkene og den nye, deigete mageformen min får heller ikke noen spesielle mengder med kjærlighet fra meg. Keisersnittarret hater jeg intenst der det er mørkerødt fortsatt, og sammen med det faktum at puppene gikk fra å være min favorittkroppsdel til noe som definitivt tar seg best ut i en bh med ekstra løft og oompf så sier det kanskje seg selv at jeg ikke er superbegeistret for dama i speilet. Og det trass i at jeg jo føler at jeg ser fantastisk bra ut sammenlignet med utgaven av meg selv som eksisterte for et halvt år siden - men dette er ikke en vektgreie, dette er "alt det andre", det som ikke kan fikses på. Jeg kjenner ikke igjen kroppen min når jeg titter ned på den eller tar på den.
Dette er veldig forvirrende for meg. Jeg har nemlig så godt som alltid likt kroppen min. Uansett om jeg har vært syltynn, litt tjukk, trent eller utrent så har jeg følt meg sexy og kvinnelig og fantastisk naken. Så hvorfor er det slik at den mest kvinnelige tingen å gjøre, bære frem og føde et barn, har etterlatt meg med en følelse av ukvinnelighet og av å være stygg?
Er det damebladene sin skyld? Eller kjendiser som fremstår som perfekte noen få uker etter fødsel der de ikke får puste i hold-in-klærne sine? Er det slik stelt at jeg var såpass gammel før jeg fikk barn at jeg var uforberedt på at kroppen skulle forandre seg så mye fordi jeg var vant til den jeg hadde? Eller er det bare det at alle disse endringene har skjedd så raskt at jeg ikke har klart å henge med? Kanskje jeg bare har en dårlig periode og selvbildet mitt vil ta seg opp igjen? Og så skal vi jo ikke se bort i fra at jeg rett og slett er gæærn.
Men - hvordan re-aksepterer man den kroppen man bor i når peeling, hudkremer, trening og neglelakk ikke ser ut til å virke? Det er jo i alle fall ikke noe alternativ å mislike kroppen resten av livet heller liksom.
Det er straks åtte måneder siden Alma ble plukket ut av magen min og ble en verdsatt del av familien. Åtte måneder der jeg har slanket meg flerfoldige kilo, trent flere dager i uken og forsøkt å ta vare på meg selv i tillegg til å ta vare på den kuleste og peneste babyen i universet (objektiv vurdering).
Jeg hører om folk som elsker sin postgravide kropp fordi den bar frem barnet og annet romantisk vås. Eller - kanskje det ikke er vås, men det høres ut som svada i mine ører. Jeg elsker ikke arrene på magen etter at de teipet meg med plaster jeg ikke tåler (selv om jeg hadde sagt i fra). Strekkmerkene og den nye, deigete mageformen min får heller ikke noen spesielle mengder med kjærlighet fra meg. Keisersnittarret hater jeg intenst der det er mørkerødt fortsatt, og sammen med det faktum at puppene gikk fra å være min favorittkroppsdel til noe som definitivt tar seg best ut i en bh med ekstra løft og oompf så sier det kanskje seg selv at jeg ikke er superbegeistret for dama i speilet. Og det trass i at jeg jo føler at jeg ser fantastisk bra ut sammenlignet med utgaven av meg selv som eksisterte for et halvt år siden - men dette er ikke en vektgreie, dette er "alt det andre", det som ikke kan fikses på. Jeg kjenner ikke igjen kroppen min når jeg titter ned på den eller tar på den.
Dette er veldig forvirrende for meg. Jeg har nemlig så godt som alltid likt kroppen min. Uansett om jeg har vært syltynn, litt tjukk, trent eller utrent så har jeg følt meg sexy og kvinnelig og fantastisk naken. Så hvorfor er det slik at den mest kvinnelige tingen å gjøre, bære frem og føde et barn, har etterlatt meg med en følelse av ukvinnelighet og av å være stygg?
Er det damebladene sin skyld? Eller kjendiser som fremstår som perfekte noen få uker etter fødsel der de ikke får puste i hold-in-klærne sine? Er det slik stelt at jeg var såpass gammel før jeg fikk barn at jeg var uforberedt på at kroppen skulle forandre seg så mye fordi jeg var vant til den jeg hadde? Eller er det bare det at alle disse endringene har skjedd så raskt at jeg ikke har klart å henge med? Kanskje jeg bare har en dårlig periode og selvbildet mitt vil ta seg opp igjen? Og så skal vi jo ikke se bort i fra at jeg rett og slett er gæærn.
Men - hvordan re-aksepterer man den kroppen man bor i når peeling, hudkremer, trening og neglelakk ikke ser ut til å virke? Det er jo i alle fall ikke noe alternativ å mislike kroppen resten av livet heller liksom.
torsdag 9. desember 2010
onsdag 8. desember 2010
Chocolate Chip Cookies - Oppskrift
Flere vil gjerne ha oppskriften på disse cookiesene. Det er opprinnelig en oppskrift jeg fant "et sted på nettet" (det er en standard cookie-oppskrift) som jeg gjør litt annerledes ca hver gang jeg lager dem alt etter hva jeg har liggende. Dette er i alle fall den fra i går.
115 gram myknet smør
110 gram hvitt sukker
110 gram brunt sukker
1 egg
Vanilje - jeg brukte 1/4 ts vaniljefrø
190 gram mel + en dæsj for å få røren til å bli fast, ikke flytende
1/2 ts bakepulver
Litt varmt vann
1/4 ts salt
170 gram sjokoladebiter*
60 gram hakkede cashewnøtter (røstede og saltede)
*Sjokoladen jeg brukte i går var 40 gram belgisk jeg hadde liggende, en pose Freia melkesjokoladelinser og litt hakket m&m.
Bland smør og begge sukkertypene til det blir jevnt. Bland inn egg, rør inn vanilje. Rør ut bakepulver i varmt vann. Ha i røren sammen med salt og mel og bland godt. Er røren ganske flytende ha i mer mel til den blir litt fast. Rør så inn sjokolade og nøtter.
Dekk til deigen og sett den kaldt i kjøleskapet en halvtime.
Sett som store skjefuller på bakepapir på en stekeplate (det burde bli ca 20 av denne oppskriften).
Stekes på 175 grader i ca 10 minutter. Dette varierer jo fra ovn til ovn - de er ferdige når de fortsatt er litt gylne, men mørknet og sprø i kantene. Da får du cookies som er myke i midten og sprø i kanten - perfeksjon.
Avkjøles på bakerist.
Tips:
Cookiedeig kan fryses: Rull baller av deigen (1 ball = 1 cookie) og frys dem på brett i fryseren en times tid. Legg dem så i frysepose. Når du vil ha en cookie bare legger du den på stekebrett og steker et minutt eller to lenger enn du ville gjort med fersk deig. Jeg har 8 små frossen-cookies i fryseren nå som jeg gleder meg til å teste ut ved anledning.
115 gram myknet smør
110 gram hvitt sukker
110 gram brunt sukker
1 egg
Vanilje - jeg brukte 1/4 ts vaniljefrø
190 gram mel + en dæsj for å få røren til å bli fast, ikke flytende
1/2 ts bakepulver
Litt varmt vann
1/4 ts salt
170 gram sjokoladebiter*
60 gram hakkede cashewnøtter (røstede og saltede)
*Sjokoladen jeg brukte i går var 40 gram belgisk jeg hadde liggende, en pose Freia melkesjokoladelinser og litt hakket m&m.
Bland smør og begge sukkertypene til det blir jevnt. Bland inn egg, rør inn vanilje. Rør ut bakepulver i varmt vann. Ha i røren sammen med salt og mel og bland godt. Er røren ganske flytende ha i mer mel til den blir litt fast. Rør så inn sjokolade og nøtter.
Dekk til deigen og sett den kaldt i kjøleskapet en halvtime.
Sett som store skjefuller på bakepapir på en stekeplate (det burde bli ca 20 av denne oppskriften).
Stekes på 175 grader i ca 10 minutter. Dette varierer jo fra ovn til ovn - de er ferdige når de fortsatt er litt gylne, men mørknet og sprø i kantene. Da får du cookies som er myke i midten og sprø i kanten - perfeksjon.
Avkjøles på bakerist.
Tips:
Cookiedeig kan fryses: Rull baller av deigen (1 ball = 1 cookie) og frys dem på brett i fryseren en times tid. Legg dem så i frysepose. Når du vil ha en cookie bare legger du den på stekebrett og steker et minutt eller to lenger enn du ville gjort med fersk deig. Jeg har 8 små frossen-cookies i fryseren nå som jeg gleder meg til å teste ut ved anledning.
tirsdag 7. desember 2010
Bildejulekalender 2010 - 7. desember
Det er snart jul. Det lukter kongerøkelse hos meg og jeg forsøker å late som om jeg hygger meg inne i stedet for å gå på veggen. Jeg ser dagslyset kun gjennom vinduet fordi det er for mange kuldegrader til å ta med Knappen ut, og innen Kent kommer fra jobb er det mørkt igjen.
For å sette prikken over i'en og strek over t'en har Knappen feber og har sovet lite. Hun er en mikroperson og en liten varmeovn i ett i dag der hun bytter på å kose meg og lage mye lyd fordi hun er sinnababy fordi noe er feil og ingen kan fikse det for henne.
Og når det ble vanskelig å late som om jeg hygger meg gjorde jeg en innsats. Og lagde cookies. Cookies med tre typer sjokolade, to typer sukker og hakkede nøtter. De er perfekte. Myke i midten og sprø i kantene. Jeg vurderer om jeg kan bruke dem til å lokke besøk hit på dagtid.
For å sette prikken over i'en og strek over t'en har Knappen feber og har sovet lite. Hun er en mikroperson og en liten varmeovn i ett i dag der hun bytter på å kose meg og lage mye lyd fordi hun er sinnababy fordi noe er feil og ingen kan fikse det for henne.
Og når det ble vanskelig å late som om jeg hygger meg gjorde jeg en innsats. Og lagde cookies. Cookies med tre typer sjokolade, to typer sukker og hakkede nøtter. De er perfekte. Myke i midten og sprø i kantene. Jeg vurderer om jeg kan bruke dem til å lokke besøk hit på dagtid.
søndag 5. desember 2010
lørdag 4. desember 2010
Å nei og nei mitt barn mitt barn... - eller; Å lage dårlig samvittighet der ingen trengs
Jeg blir så inderlig provosert når jeg leser artikler, innlegg, kronikker og annet i leia av Godt av å gråte? av Willy Tore Mørch. Av en eller annen grunn har jeg sett akkurat denne blitt hyllet av småbarnsmødre og jeg er fullstendig ute av stand til å se hvorfor.
For meg er dette bare enda et eksempel på en polarisering av barnehold. Det kan godt hende at dette spørsmålssvaret er satt på spissen fordi mellomting ikke er salgbar journalistikk, men siden dette poserer som svar på et autentisk spørsmål blir jeg bare oppgitt og litt sur.
Det er nemlig ikke slik at hvis du ikke bedriver en fullstendig latterlig og utmattende megaservice ovenfor ditt barn der du løper så fort bena dine kan bære deg så lar du barnet ligge og gråte. Men det er slik det virker, både i denne Aftenpostenspalten og ellers. De aller fleste av oss som har barn gjør det nemlig slik at vi ikke får angst og panikk om babyen vår starter og gråte mens vi står i dusjen med såpe overalt, men derimot skyller av oss og kanskje til og med tørker oss før vi går ut til avkommet. Selvsagt roper vi noen vennlige ord, men det er sannelig ikke alltid nok for å snu humøret til en liten en som har bestemt seg for at nå er noe feil og det må gråtes. Hvis det er slik at den nye, moderne måten å ha baby på er å få noia bare de små lager et lite klynk er det sannelig ikke rart vi har mange utslitte småbarnsforeldre rundt om kring. Og jeg motsetter meg denne polariseringsmåten å beskrive det å ha småbarn på det aller, aller sterkeste.
I tillegg reagerer jeg på i akkurat denne artikkelen at herr Mørch mener at spedbarn hverken kan leke for seg selv eller utsettes for systematisk opplæring av noen art. Det spiller ingen rolle at han er professor - han tar like fullt feil.
Kanskje kommer det an på hvordan man definerer "systematisk opplæring", men min døgnkontinuerlige personlige erfaring med ett barn er at de fra de er ganske små kan lære ganske så mye. Spedbarn elsker nemlig rutiner og forutsigbarhet (dette er det samme som gjør at små barn ser den samme filmen igjen og igjen og igjen) og det er derfor ingenting hverken samspillsmessig eller spedbarnsutviklingsmessig som tilsier at det vil skade barnet å få faste rutiner både for mat og søvn. Man tillemper rutinene basert på ens barns naturlige tendenser og vips har man det som man kan definere som "systematisk opplæring". I tillegg må faktisk spedbarn læres forskjellen på dag og natt siden de ikke har denne rutinen fra de lå i magen - noe som også kan defineres som "systematisk opplæring", men som jeg sjelden hører noen som reagerer på. Jeg oppfatter det å lage faste rutiner for barnet som å bidra til at man får et trygt, veltilpasset og lykkelig barn.
I tillegg leker mitt barn for seg selv. I alt fra et par minutter til i opptil en halvtime om hun er veldig engasjert i det hun holder på med. Dette har hun gjort helt av seg selv uten noen som helst oppmuntring fra meg siden hun var noen få uker gammel. Det hender jeg hører hun snakker med kosedyrene sine i sengen en evighet når hun våkner - babler og ler og fjaser og leker på egenhånd. Dette er selvsagt et meget anekdotisk bevis på at Mørch tar feil, men nå har jeg snakket med nok mødre det siste året til å vite at dette er fullstendig normal oppførsel hos et lite spedbarn.
I tillegg blir jeg direkte bisk av at han finner det for godt å dra samspillet mellom funksjonshemmede og deres barn inn i sitt svar. Dette har ingenting å gjøre med hva spørsmålsstiller lurer på, og jeg oppfatter det derfor som en slags innsneket unødvendig skremselstaktikk der han påpeker at barnevernet kan måtte overta omsorgen for barnet om man ikke svarer umiddelbart på spedbarnets aller minste vink.
Når Mørch i tillegg ser ut til at han tror at den eneste måten man kan lære et barn å sove i sengen sin er å bedrive en "gråtekur" blir jeg oppgitt, og da er det sannelig ikke rart at han gir de rådene han gir. Det finnes nemlig mange måter å avdekke, tilfredsstille og oppfylle sine barns behov. Og det er ikke slik at hvis man ikke reagerer som en springfjær i alle situasjoner så er man en horribel forelder som lar sitt barn gråte i evigheter.
Min teori er at Mørch nok har jobbet for lenge med barn og unge som har avvik fra normalen og således har mistet den store middelsonen fullstendig av syne.
Det er trist. Det er nemlig i den middelsonen de aller fleste befinner seg, meg inkludert. Og vet du - jeg tør å vedde en hel haug penger på at de aller, aller fleste av oss vil få fullstendig normale barn med en klinkende normal og gjennomsnittlig utvikling. Og hvis noe går galt er det neppe det at en av foreldrene var noen sekunder for sent ute med å gi barnet sitt umiddelbar behovstilfredsstillelse.
For meg er dette bare enda et eksempel på en polarisering av barnehold. Det kan godt hende at dette spørsmålssvaret er satt på spissen fordi mellomting ikke er salgbar journalistikk, men siden dette poserer som svar på et autentisk spørsmål blir jeg bare oppgitt og litt sur.
Det er nemlig ikke slik at hvis du ikke bedriver en fullstendig latterlig og utmattende megaservice ovenfor ditt barn der du løper så fort bena dine kan bære deg så lar du barnet ligge og gråte. Men det er slik det virker, både i denne Aftenpostenspalten og ellers. De aller fleste av oss som har barn gjør det nemlig slik at vi ikke får angst og panikk om babyen vår starter og gråte mens vi står i dusjen med såpe overalt, men derimot skyller av oss og kanskje til og med tørker oss før vi går ut til avkommet. Selvsagt roper vi noen vennlige ord, men det er sannelig ikke alltid nok for å snu humøret til en liten en som har bestemt seg for at nå er noe feil og det må gråtes. Hvis det er slik at den nye, moderne måten å ha baby på er å få noia bare de små lager et lite klynk er det sannelig ikke rart vi har mange utslitte småbarnsforeldre rundt om kring. Og jeg motsetter meg denne polariseringsmåten å beskrive det å ha småbarn på det aller, aller sterkeste.
I tillegg reagerer jeg på i akkurat denne artikkelen at herr Mørch mener at spedbarn hverken kan leke for seg selv eller utsettes for systematisk opplæring av noen art. Det spiller ingen rolle at han er professor - han tar like fullt feil.
Kanskje kommer det an på hvordan man definerer "systematisk opplæring", men min døgnkontinuerlige personlige erfaring med ett barn er at de fra de er ganske små kan lære ganske så mye. Spedbarn elsker nemlig rutiner og forutsigbarhet (dette er det samme som gjør at små barn ser den samme filmen igjen og igjen og igjen) og det er derfor ingenting hverken samspillsmessig eller spedbarnsutviklingsmessig som tilsier at det vil skade barnet å få faste rutiner både for mat og søvn. Man tillemper rutinene basert på ens barns naturlige tendenser og vips har man det som man kan definere som "systematisk opplæring". I tillegg må faktisk spedbarn læres forskjellen på dag og natt siden de ikke har denne rutinen fra de lå i magen - noe som også kan defineres som "systematisk opplæring", men som jeg sjelden hører noen som reagerer på. Jeg oppfatter det å lage faste rutiner for barnet som å bidra til at man får et trygt, veltilpasset og lykkelig barn.
I tillegg leker mitt barn for seg selv. I alt fra et par minutter til i opptil en halvtime om hun er veldig engasjert i det hun holder på med. Dette har hun gjort helt av seg selv uten noen som helst oppmuntring fra meg siden hun var noen få uker gammel. Det hender jeg hører hun snakker med kosedyrene sine i sengen en evighet når hun våkner - babler og ler og fjaser og leker på egenhånd. Dette er selvsagt et meget anekdotisk bevis på at Mørch tar feil, men nå har jeg snakket med nok mødre det siste året til å vite at dette er fullstendig normal oppførsel hos et lite spedbarn.
I tillegg blir jeg direkte bisk av at han finner det for godt å dra samspillet mellom funksjonshemmede og deres barn inn i sitt svar. Dette har ingenting å gjøre med hva spørsmålsstiller lurer på, og jeg oppfatter det derfor som en slags innsneket unødvendig skremselstaktikk der han påpeker at barnevernet kan måtte overta omsorgen for barnet om man ikke svarer umiddelbart på spedbarnets aller minste vink.
Når Mørch i tillegg ser ut til at han tror at den eneste måten man kan lære et barn å sove i sengen sin er å bedrive en "gråtekur" blir jeg oppgitt, og da er det sannelig ikke rart at han gir de rådene han gir. Det finnes nemlig mange måter å avdekke, tilfredsstille og oppfylle sine barns behov. Og det er ikke slik at hvis man ikke reagerer som en springfjær i alle situasjoner så er man en horribel forelder som lar sitt barn gråte i evigheter.
Min teori er at Mørch nok har jobbet for lenge med barn og unge som har avvik fra normalen og således har mistet den store middelsonen fullstendig av syne.
Det er trist. Det er nemlig i den middelsonen de aller fleste befinner seg, meg inkludert. Og vet du - jeg tør å vedde en hel haug penger på at de aller, aller fleste av oss vil få fullstendig normale barn med en klinkende normal og gjennomsnittlig utvikling. Og hvis noe går galt er det neppe det at en av foreldrene var noen sekunder for sent ute med å gi barnet sitt umiddelbar behovstilfredsstillelse.
fredag 3. desember 2010
Bildekalender 2010 - 3. desember
Få bukt med kuldegraderforårsaket hyttefeber
med å dra på senteret takket være venninne med bil.
torsdag 2. desember 2010
onsdag 1. desember 2010
Bildejulekalender 2010 - 1. desember
Et bilde om dagen. Fra noe som skjer. Fra livet mitt. Nedtelling, ikke bare til jul, men også til jeg skal starte og jobbe igjen første arbeidsdag på nyåret.
Ny, shiny topp. Førjulsgave fra omtenksom venninne.
Baby og kuldegrader / minusgrader
Da det nærmet seg vinter begynte jeg å sjekke rundt etter info om hvor mange grader det skal være før babyen ikke får gå ut. Jeg mente å huske at jeg hadde fått beskjed om at fra minus 10 kan barnet få lungeskader, men jeg ville være sikker.
Dessverre dukket det bare opp en hel haug mamma-forum-svar med synsere som sa ting som "da jeg var liten var vi ute i all slags vær" og "holder de seg inne hele året i Nord-Norge da".
Til dette vil jeg si: Husker du at du lekte ute var du så gammel at råd ifht lungeskader ikke gjaldt deg fordi lungene dine var ferdig utviklet, samt at jeg tror ikke de valser rundt i nord i en million minusgrader og snøfokk heller. Det eneste fornuftige jeg fikk ut av forumene var at hvis man dekker til vogna med regn-/vindtrekket og legger et helseteppe foran åpningen vil dette gjøre at det holder seg varmt nok nedi vogna for en kjapp tur ut - greit om man må et sted og ikke har bil (som meg). Dette trikset ble gjennomført med hell på mandag i minus 12.
For all annen info henviser jeg til denne finfine artikkelen som ble publisert i går, og håper alle som googler baby og kuldegrader kommer hit i stedet for på ymse forum fulle av riv ruskende gal informasjon.
PS.
Jeg oppmuntrer ikke under noen som helst omstendigheter til å gå langtur med helseteppe over åpningen, la barnet sove med helseteppe over eller bruke det som solskjerming om sommeren. Det er stor forskjell på å bruke helseteppe en liten stund for å unngå lungeskader og det å gi barnet dårlig luftkvalitet.
Dessverre dukket det bare opp en hel haug mamma-forum-svar med synsere som sa ting som "da jeg var liten var vi ute i all slags vær" og "holder de seg inne hele året i Nord-Norge da".
Til dette vil jeg si: Husker du at du lekte ute var du så gammel at råd ifht lungeskader ikke gjaldt deg fordi lungene dine var ferdig utviklet, samt at jeg tror ikke de valser rundt i nord i en million minusgrader og snøfokk heller. Det eneste fornuftige jeg fikk ut av forumene var at hvis man dekker til vogna med regn-/vindtrekket og legger et helseteppe foran åpningen vil dette gjøre at det holder seg varmt nok nedi vogna for en kjapp tur ut - greit om man må et sted og ikke har bil (som meg). Dette trikset ble gjennomført med hell på mandag i minus 12.
For all annen info henviser jeg til denne finfine artikkelen som ble publisert i går, og håper alle som googler baby og kuldegrader kommer hit i stedet for på ymse forum fulle av riv ruskende gal informasjon.
PS.
Jeg oppmuntrer ikke under noen som helst omstendigheter til å gå langtur med helseteppe over åpningen, la barnet sove med helseteppe over eller bruke det som solskjerming om sommeren. Det er stor forskjell på å bruke helseteppe en liten stund for å unngå lungeskader og det å gi barnet dårlig luftkvalitet.
Erfaringer med Kindle
Jeg kjøpte meg siste generasjons kindle for et par måneder siden og har nå rukket å lese et par bøker på den.
Alt i alt er jeg ekstremt fornøyd; den er lett å lese på, ligger godt i hånden (jeg har et beskyttende cover utenpå), enkel å bla i og den starter raskt opp når jeg vekker den fra dvale. Det er også meget enkelt å kjøpe bøker via amazon og jeg rakk å lese halvannen bok før jeg måtte lade lesebrettet. Kindle veier nesten ingenting og tar opp liten plass i veska.
På den negative siden hender det at kindle restarter i stedet for å våkne fra dvale. Det kan virke som om dette skjer når den synes den har blitt for kaldt. Dette medfører både at det tar lang tid før jeg kan starte og lese, men også at den glemmer hvor i boka jeg er slik at jeg må bla meg til der jeg var sist. Det at den glemmer bokmerket mitt synes jeg er uhorvelig irriterende. Dessverre er det heller ikke alle bøker som umiddelbart/i det hele tatt blir tilgjengelige for meg via netthandelen - noe som gjør at jeg enda ikke har fått lest Feed som jeg har hatt i kikkerten en stund.
Men allerede etter såpass kort tid med kindle og trass et par irritasjonsmomenter merker jeg at den har endret en del på mitt forhold til papirbøker - et forhold som har vært oppe til revurdering en stund.
For jeg elsker bøker. Elsker. De kjente meg godt på biblioteket da jeg vokste opp, og etter at jeg ble voksen og hadde råd til å kjøpe bøker har jeg vært en liten samlemus. En samlemus med flere bøker enn hun er i stand til å oppbevare og trass i at jeg har klart å sortere ut omtrent 200 bøker de siste fem årene har bøkene stått dobbelt.
Kindle gjør for meg det jeg håpet - at alle bruk-og-kast bøker man bare leser en gang kan jeg lese der mens jeg heller kan kjøpe flotte papirbøker med illustrasjoner til å ha i hylla. Så i går ryddet jeg i bøkene med meget hard hånd. Kun bøker som jeg har et sentimentalt forhold til, billedbøker/praktbøker, tegneserier og bøker jeg vet jeg kommer til å lese om igjen fikk bli i hyllene mine. Jeg har fortsatt tre bokhyller fulle av bøker, men nå synes alle jeg eier og ingenting står dobbelt.
Dette er en vinn-vinn situasjon. Jeg får kontroll over eiendelene mine og omgir meg med ting jeg er glad i og min lesehestfamilie og en venninne arver alle bøkene jeg har bestemt jeg for at trenger et nytt hjem hvor de faktisk vil bli satt pris på. Og inntil en av favorittforfatterne mine kommer med noe jeg bare må ha på papir kommer alle mine nye bokinnkjøp til å være elektroniske.
Alt i alt er jeg ekstremt fornøyd; den er lett å lese på, ligger godt i hånden (jeg har et beskyttende cover utenpå), enkel å bla i og den starter raskt opp når jeg vekker den fra dvale. Det er også meget enkelt å kjøpe bøker via amazon og jeg rakk å lese halvannen bok før jeg måtte lade lesebrettet. Kindle veier nesten ingenting og tar opp liten plass i veska.
På den negative siden hender det at kindle restarter i stedet for å våkne fra dvale. Det kan virke som om dette skjer når den synes den har blitt for kaldt. Dette medfører både at det tar lang tid før jeg kan starte og lese, men også at den glemmer hvor i boka jeg er slik at jeg må bla meg til der jeg var sist. Det at den glemmer bokmerket mitt synes jeg er uhorvelig irriterende. Dessverre er det heller ikke alle bøker som umiddelbart/i det hele tatt blir tilgjengelige for meg via netthandelen - noe som gjør at jeg enda ikke har fått lest Feed som jeg har hatt i kikkerten en stund.
For jeg elsker bøker. Elsker. De kjente meg godt på biblioteket da jeg vokste opp, og etter at jeg ble voksen og hadde råd til å kjøpe bøker har jeg vært en liten samlemus. En samlemus med flere bøker enn hun er i stand til å oppbevare og trass i at jeg har klart å sortere ut omtrent 200 bøker de siste fem årene har bøkene stått dobbelt.
Kindle gjør for meg det jeg håpet - at alle bruk-og-kast bøker man bare leser en gang kan jeg lese der mens jeg heller kan kjøpe flotte papirbøker med illustrasjoner til å ha i hylla. Så i går ryddet jeg i bøkene med meget hard hånd. Kun bøker som jeg har et sentimentalt forhold til, billedbøker/praktbøker, tegneserier og bøker jeg vet jeg kommer til å lese om igjen fikk bli i hyllene mine. Jeg har fortsatt tre bokhyller fulle av bøker, men nå synes alle jeg eier og ingenting står dobbelt.
Dette er en vinn-vinn situasjon. Jeg får kontroll over eiendelene mine og omgir meg med ting jeg er glad i og min lesehestfamilie og en venninne arver alle bøkene jeg har bestemt jeg for at trenger et nytt hjem hvor de faktisk vil bli satt pris på. Og inntil en av favorittforfatterne mine kommer med noe jeg bare må ha på papir kommer alle mine nye bokinnkjøp til å være elektroniske.
Abonner på:
Innlegg (Atom)