Om svangerskapspermisjon

Lysbakken har i følge nettavisen landet på den meget omstridte tredelingen av svangerskapspermisjon. Jeg vet at mange er i mot denne, men det siste drøye året har jeg hengt en del med gravide og folk med små barn og har jevnlig blitt sjokkert over hvor mange som ikke unner barnets far så mye som en dag av permisjonen - både fellespotten og de ukene som er øremerket i dag.

Jeg føler at Kjetil Bergman Olsson sier det så mye bedre enn meg hva deltagelse i barnets liv fra babystadiet av har å si for tilknytning mellom far og barn og det å styrke familien som en enhet. For min egen del stiller jeg meg helhjertet bak det han har å si.

Og bare så det er nevnt: Vi deler 8 mnd til meg og 4 mnd til Kent. Kent får høre at han er en flink far og ektemann som tar ansvar for familien sin og at han bare kan glede seg. Jeg får høre at skal jeg ikke starte å jobbe litt vel tidlig og vil jeg ikke savne Knappen og angre på fordelingen når jeg er tilbake på jobb.

Disse tilbakemeldingene er for meg enda et argument for en likedeling av kvotene i permisjonen og for en større bit til barnets far/medmor/medfar (heter det medfar?). For på toppen av å få utdelt en strålende god permisjonsordning når man får barn ønsker jeg meg at det skal bli mer selvsagt at begge foreldrene kan få oppleve å være hjemme med barnet og knytte bånd og oppleve de små nyansene fra dag-til-dag som man bare ser når man er hjemme hele tiden.

PS.
Ammedebatten i kjølevannet av tredeling av svangerskapspermisjon kan vennligst tas alle andre steder enn her. Jeg kan ikke amme, mitt barn får erstatning og hvis du kommer hit med argumenter om at barn må fullammes og det helst til det kan gå for å få en normal utvikling her i livet føler jeg at du spytter på meg og alle andre som ikke har det valget.

Julegaver daler ned i skjul

Jeg har nå offisielt gitt opp prosjekt hjemmelagde julegaver. Enten er jeg utrolig dårlig til å lage ting, eller så er alle jeg kjenner litt utakknemlige og bare vil ha noe som er kjøpt i butikken for penger. Det er greit nok det, jeg har fått en del dårlig hjemmelaget selv (fuktige julekaker fra i fjor som var mugne da jeg åpnet pakken på julaften for eksempel) - og alle solemerker peker på at det er mine husflidskunster som er problemet.

Så i år får ingen hjemmebakst, karameller, skjerf, luer, kokebok eller andre ting jeg tidligere har gitt bort med stor forventning bare for å observere at det aldri blir tatt i bruk eller spist. I år får alle pakker kjøpt i butikken og pakket inn med pakkepapir fra Nille i sterke farger all den tid prosjekt gråpapir med hyssing og rødt lakksegl som jeg syntes var gammeldags og koselig heller ikke falt i smak noe som helst sted.

Tidligere gaver ingen har brukt

Kjipeste medisinske prosedyre

Da jeg så på tv i går (stand up med Dara O'Briain for de interesserte) kom jeg til å tenke på hva som er min aller kjipeste fysiske opplevelse. Du vet, en sånn man kan bruke til sammenligning for evig tid uansett om folk er interesserte eller ei.

Det er ikke fødsel, og ikke bare fordi jeg ikke har den aller fjerneste ide om hvordan det er å føde. Jeg mistenker at keisersnitt er minst like vondt - bare i ulik ende av når man får hilse på mennesket man har grodd. Folk som sier at keisersnitt knapt nok kjennes og at de nesten ikke trengte smertestillende er slike supermennesker med smerteterskel oppe under atmosfæren og skal ikke høres på. Keisersnitt er skikkelig vondt, kjipt, begrensende og hemmer din mulighet til å bli kjent med mini-mennesket ditt.

Men jeg vil heller ta et keisersnitt i året enn å noensinne ta bronkoskopi igjen. Å få skylt lungene med saltvann slik at det kjennes ut som om man skal drukne og så hoster opp før nevnte saltvann er altså helt skummelt forferdelig. Det er snart tre år siden jeg måtte gjøre dette og jeg får fortsatt frysninger på ryggen. Til sammenligning er keisersnittsmertene plassert i den store samlesekken "smerter som har forekommet og som man glemmer litt etterhvert som tiden går".

Poenget med denne posten er egentlig ingenting. Bortsett fra at jeg er helt sikker på at du ikke har lyst til å teste og puste inn vann med vilje.

Delirium ser film - Machete

Etter å ha diskutert film med opptil flere mennesker av hunnkjønn i det siste (der jeg nektet å se Lev, elsk, spis og de syntes den hørtes "fin og hyggelig ut") innser jeg at Machete neppe er en film for alle.

Jeg kan derimot anbefale den helhjertet for enhver som liker spekulativ og unødvendig vold, pent utførte scener som involverer en del blod, eksplosjoner og skytevåpen i begge hender. Det hele er selvsagt ispedd en god del nakenhet og pene damer. Machete er rett og slett en perle innen sin sjanger.

Hvor kan man bestille en slik kropp?

Hudens død -

Da jeg ble 34 bestemte tydeligvis huden min seg for å legge seg ned og dø. Den var fabelaktig og oppførte seg eksemplarisk mens jeg var gravid - ikke en kvise å spore og det at den plutselig ble ekstremt tørr løste seg med en fet krem; siden det ikke var en kvise i mitt ansikt. Nevnte jeg at det ikke var en kvise i mitt ansikt? Og at jeg har slitt med acne siden jeg var 13?

Tydeligvis var graviditeten siste krampetrekningen av ungdommen til huden min. Etter at hormonene mine stabiliserte seg er kvisene tilbake i full vigør, men den supertørre huden har ikke forsvunnet. Min trofaste venn bha-syren tørker ut huden min så jeg får dype juv i stedet for små søte rynker, og alle kremer jeg har forsøkt som fikser huden gir meg dype cysteaktige kviser.

Jeg må kanskje velge mellom masse rynker eller masse kviser. Jeg er sur, grinete og føler meg for gammel til å styre med dette her. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre med saken heller da jeg er demotivert for å gå til en ung hudpleier som ønsker å titte litt på huden før hun anbefaler meg de produktene hun blir betalt for å anbefale meg uten noen nærmere vurdering enn som så.

Så - kan noen foreslå enten en eksepsjonelt god hudpleier for tørr blandingshud med acne eller en god fuktighetskrem til meg? Mine google-fu-skillz har nemlig ikke gitt meg noen tilfredsstillende svar.

Oppdatering:
Tusen takk for gode råd, innspill og alt mulig. Kom gjerne med mer - ser ut til å være mange som gjerne vil teste ut nye ting og få tips.

Jeg har etter å ha snakket med noen både her og på twitter kommet frem til at jeg skal teste hydra floral fra Decleor samt at jeg må bytte ut bha-syren min. Først skal jeg nå teste ut azelainsyre (fåes på resept fra legen) og hvis ikke den gjør jobben skal jeg kjøpe bha i kremform. Resten av hudpleierutinen min er jeg utrolig fornøyd med og skal ikke endres. Bruker uparfyrmerte no bullshit produkter fra Paula's Choice. Når jeg får råd skal jeg også teste en pensling fra MD.

Du glade permisjonstid

Jeg hvisker jeg elsker deg ned i nakkegropen til den varme, myke og ganske sprellete Knappen i armene mine. Hun vet ikke hva ordene betyr, men jeg tror hun kan kjenne følelsene mine som stråler ut av meg og omslutter oss i beste eventyrstil der jeg klemmer henne så mye at hun nesten - men bare nesten - blir flat som en pannekake.

Jeg kan ikke helt tro at jeg faktisk får betalt for dette. At det kommer penger inn på konto hver måned for at jeg kan får stå opp i ro og mak og kose, leke, passe på og stelle med den herligste bittelille personen jeg noen sinne har møtt. Det kjennes magisk ut, og jeg er utrolig takknemlig for at dette er min verden og virkelighet.

Vekt, overvekt og selvbilde

Det er en ting som er veldig merkelig for folk å forstå. Vekt som et medisinsk fenomen er ikke en subjektiv størrelse. En kropp har et normalområde, alt under det er undervekt og alt over det er overvekt. For de fleste kan man kjapt og enkelt regne det ut med en bmi-kalkulator. Noen har et normalvektområde som faller utenfor bmi av ulike årsaker, men det er unntakene som bekrefter regelen.

Men om man synes man ser bra ut i speilet og om man føler seg vel med egen kropp trenger ikke å ha noe å gjøre med optimal vekt. Derfor blir jeg faktisk litt irritert når jeg får høre at nå har jeg slanket meg nok har jeg ikke?

At jeg ser jeg fin og sexy og passe kurvete ut er jo hyggelig å høre, men det beviser hvordan man som en gruppe ser på vekt subjektivt. Forrige gang jeg var på denne størrelsen her var nemlig alle enige med meg om at det var en god ide av meg å gå ytterligere ned. Grunnen til det er at jeg da hadde gått ganske raskt opp i vekt på grunn av medisinbruk og alle fortsatt husket meg som tynn/normalvektig. Denne gangen husker folk meg godt som a) stor gravid og b) god og rund slik at jeg i hodene deres nå er tynn fordi sammenligningsgrunnlaget er annerledes denne gangen. I tillegg blir jeg gjerne sammenlignet med andre som er overvektige med ordene "du er så tynn og fin sammenlignet med yy". Og hvis noen skulle være i tvil er det også en subjektiv vurdering av vekt.

Personlig synes jeg også forsåvidt at jeg ser smashing ut for tiden. Jeg er bedre trent enn jeg har vært på flere år, har bedre holdning og føler meg fantastisk fin i mange klær (i alle fall så lenge jeg kler meg med en del omhu - det er en fin fettring rundt magen min som gjerne vil gi meg muffinfasong hvis jeg ikke passer godt på). Jeg er også innenfor bmi'ens normalvektområde - selv om jeg bare er en inmari smakfull jul unna å være overvektig igjen.

Og jeg kan ikke stoppe her uansett hva jeg og andre måtte synes. Målet mitt er nemlig ikke å kunne smile til speilbildet mitt i en subjektiv versjon av min optimale vekt. Målet mitt er å nå min medisinske optimale vekt. Det betyr faktisk at jeg må ned 3-6 kilo lavere enn jeg kroppsbildemessig liker å være. Jeg foretrekker nemlig meg selv med en del kurver, men jeg har en ekstremt spinkel benbygning og etter helsefaglig evaluering er min normalvekt i et område der bmi-kalkulatoren vil kalle meg undervektig.

Normalt sett ville jeg stoppet når jeg når delmål to som er "her synes jeg at jeg ser fantastisk ut" og som var det jeg veide i årevis (delmål en er "dette veide jeg før jeg ble gravid"). Men med min grunnleggende kroppsbygning, kneskade, ryggskade og et bekken som ikke ser ut til å ville slutte å krangle etter svangerskapet må jeg rett og slett se om jeg kan klare å lure kroppen min til et punkt der den ikke har noe for mye å drasse på. Et punkt der jeg når min medisinske optimale vekt; delmål tre.

Delmål fire er å holde den vekten og ikke ramle inn i mitt tidligere etablerte spisemønster og forhold til mat.

Og mens jeg jobber med å nå målene for å bli det sunneste og friskeste jeg kan bli så nyter jeg at jeg synes jeg ser bra ut og føler meg vel. For selv om målsetningene mine er basert på objektive størrelser er det for selvbildet mitt alldeles fabelaktig at alles subjektive oppfatning av meg er at jeg ser nydelig ut for tiden.

Trene hvor sier du?

De som hardnakket holder på at man "kan da bare trene utendørs og det er bare tøv å kaste bort pengene sine på treningssentrene" befinner seg overhodet ikke i samme virkelighet som meg.

I den verden jeg befinner meg i er det mange (deriblant meg) som enten ikke liker eller kan bedrive aktiviteter som jogging, lange gåturer og bortoverski i timesvis. I tillegg er det i min virkelighet ufyselig vær i alle fall halvparten av året og når det snør bortover og er bikkjekaldt holder det langt å gå de tre minuttene fra t-banen til Elixia. Om jeg faktisk skulle ha tatt på meg tøy, refleksvest og joggesko og befunnet meg utendørs en times tid hadde dørstokkmila plutselig rukket til månen.

Barnemat

Alle som kjenner meg er dypt og inderlig overrasket over at jeg ikke lager barnematen selv. Ikke bare er jeg noe i overkant interessert i kost og ernæring, men i tillegg elsker jeg å lage mat og hadde sett frem til å lage babymat i store porsjoner og fryse ned.

Jeg har ikke laget noe som helst - hvis ikke vi regner med noe most avocado som ligger i isbitbrett.

For selv om vi ser bort i fra at fryseren min er sånn semidefekt og ikke helt til å stole på tror jeg ikke at jeg hadde giddet. Motivasjonen min blir nemlig uendelig liten når jeg betaler 20,50 kr for en hel drøss med barnematsglass på Kiwi og jeg ikke har sjans i havet til å lage tilsvarende mat for samme prisen.

Åtte glass for 20,50 kr

Kosthold - Vekttap del V

I tillegg til det synlige beviset av å ha gått en god del ned i vekt og blitt godt strammet opp er det i måten jeg spiser på og tenker på mat jeg ser den største forskjellen i prosjekt Sunn og Frisk. Det er ganske mange spennende prosesser jeg har tvunget hjernen min gjennom for å hale i land dette her. Med 5-7 kilo igjen til målet føler jeg at det bare er å fortsette så kommer jeg dit, og jeg er glad i mitt eget speilbilde nå.

Nå-bilde. For før-bilde: Klikk her.

Av natur er jeg glad i mat. Helst god mat og jeg liker å kose meg med mat. Faktisk kan jeg bruke timer på timer på å tenke på mat, hva jeg skal spise, hvordan jeg skal tilberede det og hvor godt det kommer til å bli. Jeg har foretrukket at hvert eneste måltid skal være supergodt og har overhodet ikke primært tenkt på mat som bensin til kroppen, men som nytelse - gjerne med mye smør og fløte. I tillegg har jeg et enormt søtsug og er ikke ukjent med å spise helt latterlige mengder med smågodt, sjokolade og potetgull. Føy til at jeg både trøstespiser og spiser for å feire så har vi en oppskrift på, vel, overvekt.

(Ja, jeg vet jeg har vært gravid. Men jeg måtte ikke legge på meg så mye at jeg tre måneder etter fødsel hadde nærmere 15 kilo å gå ned til normalvekt. Det er det matvanene mine som har skyld i.)

I det siste har jeg jobbet steinhardt med matvanene mine. For det første har jeg omtrent sluttet med tradisjonelle karbohydrater til middag. Trass i det har jeg bare 20-30% protein daglig i kosten min, og alt mindre enn dette er virkelig alt for lite protein. Jeg har også kuttet all loff og "grovbrød", hvit ris, det meste av halv- og ferdigfabrikata, kunstige søtningsstoffer og sukker (inkludert skjulte sukkerkilder) til daglig. Jeg har innført noe kjøtt i kosten, spiser fisk to-tre ganger i uken, resten vegetarisk og har en strikt matplan. På lørdager får jeg litt snop og det samme når pms'en herjer som verst.

Matplanen er nok nøkkelen til min suksess. Jeg har regnet ut hvor mye de ulike måltidene er og spiser mye av det samme som jeg nå har lært meg på øyemål. Middagene mine har 400-600 kalorier jevnt over og jeg ligger på 1300-1500 kalorier daglig. Denne matplanen fraviker jeg helst ikke og jeg begynner å få trent opp viljestyrkemuskelen min ganske godt - og ofte har jeg rett og slett ikke lyst på ferske boller selv om det dufter fra 7-11 (noe jeg tidligere hadde store problemer med å gå forbi). Vaner som snacks foran tv om kvelden begynner også å forsvinne for meg.

Slik spiser jeg:
Frokost: 4-korn med nøtter og yogurt
Lunsj: Noe til ca 400 kalorier. Alltid en god proteinkilde involvert.
Snack: En banan og 20 gram usaltede nøtter. Eller en annen frukt og 30 gram nøtter.
Middag: 400-600 kalorier. Alltid en god proteinkilde og masse grønnsaker.

Så stort sett ser jeg nå på mat som bensin for kroppen. Jeg foretrekker absolutt at den smaker godt, men legger kraften inn i middager som dagens velsmakende måltid og er fornøyd med det. For å ikke totalkræsje på all mat som nå ikke inngår i daglig kosthold har Kent og jeg hver vår dag i måneden der vi får velge hva vi vil til middag og vi skeier ut fullstendig. Dette innebærer at to ganger pr måned er det pizza, kyllingvinger med loff og potetgull, take-away eller annet som man kan fyse på. Kake og sånt som man får servert inntas med moderasjon. Ikke bare klarer jeg på denne måten å ikke overspise jevnlig med tilhørende dårlig samvittighet, men jeg setter nå også stor pris på den usunne maten og snopet jeg spiser for å kose meg ekstra.

Etter å ha levd jevnt over veldig sunt over flere måneder begynner jeg å ha lyst på sunn mat fremfor usunn mat. Jeg begynner å få nye tankestier i hodet og mine intuitive, umiddelbare valg er bedre for meg. Jeg har heller ikke den samme vannvittige lysten på sukkerholdige varer hele tiden.

En ting jeg ønsker som en del av dette prosjektet er å velge mat som inneholder kun mat og ikke tilsetningsstoffer, matsminke, masse sprøytemidler, salt etc. For tiden forsøker jeg å finne bedre råvarer for fisk, kjøtt og fugl. Hvis noen av leserne mine har gode linker med informasjon om dette blir jeg meget takknemlig.