Tøybleier til babyrumpa

Etter noen dager med heftig bleieutslett der bleieutslettet fikk bleieutslett er vi tilbake igjen på tøybleiene våre. Remediene for "åpne sår på bitteliten babyrumpe" har en tendens til å ikke gå så strålende sammen med tøybleier (de kan bli tette) så vi måtte plukke med oss en pakke med vanskelig nedbrytbart søppel fra butikken.

En ting er at vi bruker tøybleier fordi vi ikke vil bidra med flere tonn bleiesøppel som bruker år, på år, på år på å brytes ned. En annen grunn til at vi valgte tøybleier er at vi mener at avføring hører hjemme i kloakken, ikke på dynga.

Og etter å ha brukt engangsbleier i en tre dagers tid nå kan vi føye til at engangsbleier er ubeskrivelig ekkelt. De lukter vondt av mengder kjemiske stoffer, og så etter at man har pakket babybæsjen inn i bleia så hiver man den i søpla! Det byr meg rett og slett i mot på så mange plan.

Knappen hjelper til med å brette bleier

For oss er tøybleier ikke bare et miljømessig og babyhelsemessig valg, men det er også et praktisk valg. Frem til "den store bleiekrigen av 2010" i handelsstanden var tøybleier minst halve prisen av engangsbleier, samt at vi synes det er praktisk å vaske bleier hver tredje dag, henge til tørk og legge i stellebordet.

Alle motargumentene mot tøybleier som vi har hørt bare fnyser og ler vi av. Det argumentet som for meg er latterligst er "jeg vil ikke måtte ta på bæsj" - den må ha kommet fra noen som aldri har skiftet noen mengde med bleier før uavhengig av type. Det er heller ikke vanskelig med tøybleier nå til dags - den typen vi bruker (BumGenius) ser ut og oppfører seg omtrent som en engangsbleie og det er ikke noe mas med lanolin, ullbukser eller bretting (men slike bleier finnes fortsatt, og mange elsker dem). Ikke er det noe styr eller føles som ekstra vask heller - vi oppbevarer de skitne bleiene i en wetbag og vasker to ganger per uke sammen med annet babyrelatert som gulpekluter, håndklær og kluter på 60 grader.

Om å være en bitteliten person

Jeg skulle ønske jeg husket hvordan det var å være seks måneder gammel. Det virker nemlig så uendelig moro.

Hver dag er et eventyr. Det er nye opplevelser rundt enhver sving. Det er mennesker i alle fasonger, farger og gevanter man aldri blir mett av å glo på, er ny mat på skje nesten hver dag og en bit klementin i hånden til å sutte på og plutselig kan man snu seg fra magen til ryggen og ryggen til magen uten at man gråter fordi man skvetter. Det er en vakker, gøyal, skravlete baby i speilet og en mamma og en pappa som koser, steller, fjaser og bare er der. Det er lys som blinker og faktisk kan nesten alt puttes i munnen og det som er vanskelig kan man rope høyt til - i alle fall til mammaen kommer og konfiskerer det hele.

Når man er et halvt år gammel blir man hypnotisert av lyden av hender som trommer mot gulvet, lys som reflekteres i noens brilleglass, løvet på trærne mot himmelen og alt i klare farger. En akkurat passe liten baby ler så høyt når den hører en gøyal sang den liker, blir kilt på magen eller fjaset med igjen og igjen og igjen. Man blir aldri lei av de samme sangene, de samme bøkene og de samme rutinene.

Alt er spennende. Alt er moro. Alt er trygt og fint og varmt og bent frem fantastisk.

Slankeprosjekt - Del whogivesadamn!

Det går opp og ned med slankingen min. Bokstavelig talt.

På den positive siden har jeg gått ned fra 73 kg til 66,5 kg siden jeg startet for drøyt tre måneder siden. Det vil si at jeg blir tynnere. Og sterkere. Og i bedre form.

På den negative siden gikk jeg på torsdag tur med en venninne som hadde født for 13 dager siden. Formen min er fortsatt så dårlig at hun løp i ring rundt meg. Dette sier sikkert alt om startformen min, men det er ikke så moro uansett. Det andre er at mens resten av den normale befolkningen er litt "oi, det var kjipt med matforgiftning, men jeg gikk jo ned tre kilo", så må jeg være det eneste mennesket som faktisk går opp en kilo i vekt av voldsomme magekramper, diare og lite matlyst noen dager.

Så.
Jeg jobber hardt. Forsøker å ikke miste motet. Tenke at jeg tross alt er halvveis til målet, mine gamle jeans&topper og en treningstime på Elixia uten å tro jeg skal dø. Innse at jeg ikke lenger har så lyst på pasta og fløtesaus og ting som bader i smør, men faktisk fyser på brokkoli og 70% sjokolade. At jeg nå kan gå en knapp mil uten at de bekkenløsningsskadete hoftene mine krever sterke smertestillende etterpå. Prøver å tenke at det er greit at det tar tid selv om jeg er utålmodig og bitter sånn innerst inne...

It Gets Better Project

Bakgrunnen for It Gets Better Project er de tragiske selvmordene til homofil ungdom. Men det som har kommet ut av det er så sterkt, så bra, så riktig, så fantastisk herlig og utrolig strålende at jeg vil at hele verden skal vite om det. Jeg ser gjerne at prosjektet sprer seg og at det kommer videoer på mange ulike språk fra mange ulike land på YouTube.

For det blir bedre. Det er helt sant. Det spiller ingen rolle hvor du er fra. Det blir bedre. Jeg lover.

Sykdom

Jeg må virkelig slutte å bli syk samtidig som Knappen. Dette er nemlig veldig dårlig timing, spesielt siden Kent har en jobb å skjøtte og ikke bare kan holde seg hjemme for å pleie oss.

Sist var vi forkjølet med feber, vond hals, vondt i hodet og snørr begge to. Hun fikk bygget opp under sengen, kos og ekstra vann og mer kosemosing. Jeg fikk stå opp minst en gang i timen for å trøste en gråtende og forvirret baby som ikke ville sove andre steder enn i sengen sin, men som helst ikke ville være alene likevel. Hun ble frisk, jeg hanglet i ukesvis.

Nå har Knappen mest sannsynlig pådratt seg den 4. barnesykdommen - hun har feber og prikker. Jeg har pådratt meg matforgiftning og har hatt store magesmerter et drøyt døgn og tilbrakt i overkant mye tid inne på familiens bad. Takkogpris for varmekabler - man blir ganske frossen når det er midt på natten og all næringen forsvinner fra kroppen. Mellom magekramper har jeg sjekket feber på baby, gitt stikkpille når feber ble for høy og klynkende Knapp så på meg med uttrykket "hjelp meg da mamma", kosemost baby på sofaen midt på natten, gitt litt ekstra mat og i det hele tatt vært Snill og Flink mammaperson selv om jeg helst ville legge meg ned og dø litt.

Sånne avkom blir jo som kjent syke både titt og ofte. Nå ser det ut til at man kan puffe immunforsvaret mitt over ende med en fjær så det kan bli i overkant spennende om slik dobbelsykdom er en trend vi har planer om å fortsette med. Jeg håper inderlig ikke det. For så langt er det å måtte ta vare på noen andre mens man er syk selv den eneste ulempen ved foreldreskap jeg kan komme på.

Svømmeknappen - Babysvømming del II

Plutselig er vann skummelt. Vann er vått og stort og kaldt og mange andre ting som Knappen ikke liker i det hele tatt. Hun har gått fra å synes at hun godt kunne bli en badenymfe til at hun begynner å gråte omtrent i det sekundet vi entrer bassenget. 

Alt annet rundt er moro. Å leke i garderoben er gøy. Å dusje med mamma har blitt en ny favoritt og barnet er bare smil fra det ene utstående øret til det andre utstående øret. Hun synes det er staselig å sitte på benken med håndkle rundt og vente mens vi kikker på alle som plasker og svømmer og koser seg. Det er også fint å gnage på badelekene, men å leke i vannet er pyton og mamma er dum.

Faktisk har det blitt teitere og kjipere å bade for hver gang vi har vært der. Det som skulle være en hyggelig familieaktivitet har blitt til en halvstressende affære der jeg lurer på om hun har vært kald, eller redd, eller trøtt, eller sulten eller sliten og hvor hun har tygget på skulderen min og ropt så høyt så høyt at jeg har følt det som om hele Bølerbadet har glodd på oss og lurt på hvem den skrikende lille babyen er og hvorfor drar ikke bare moren opp av vannet umiddelbart. 

Jeg kan røpe at gråtingen etter at bildet her ble tatt var legendarisk - damen puttet henne tross alt under vann og det hjalp ikke hvor mye jeg smilte og lo og tøyset med babyen i etterkant.

De andre ungene på kurset storkoser seg. De plasker og leker og gråter litt av og til, men mest av alt har de det kjempefint. Så det er ikke kurset, det er ikke badet - det er bare Knappen som har bestemt seg for at hun ikke liker vann.

Jeg snakket med kursholderen om hvorfor Knappen plutselig ikke likte seg der mer og hun mener det kan ha sammenheng med fremmedfrykten de fleste barn skal igjennom. Den samme frykten som gjør at hun klamrer seg til foreldrene sine for tiden og må gråte hvis hun sitter på armen til noen hun ikke kjenner godt mer enn i ca ti sekunder. Visstnok så kan fremmedfrykten også gå på vann siden det er et fremmed element og barnet ikke liker det. 

Jeg kjøper den forklaringen da Knappens forhold til vann endret seg omtrent da hun kun godtok å sitte på fanget til farmor hvis pappaen hennes samtidig satt helt ved siden av og holdt henne i hånden og fjaset med henne. 

I dag tok vi derfor og ikke fulgte noe av babysvømmeopplegget, men bedrev min egen form for vanntilvenning. Jeg bestemte meg for at jeg kjenner mitt eget barn best så vi har sittet på kanten og plasket med føttene, hun har sittet på hoften min med bare rumpa og bena under vann mens vi har sunget "plask, plask, plask" og sprutet med hendene og jeg sang sangen om alle dyrene i Afrika kanskje tjue ganger mens hun tygget på en orange lekekrabbe og så skeptisk ut. 

Det var mindre lyd i babyen i dag og vi kunne bli hele klassen. Derimot kommer vi på nåværende tidspunkt ikke til å melde oss på noe nytt kurs. Så lenge hun ikke liker å bade er det ikke noe poeng - og å dra dit for å plaske i vannet og synge for å venne henne til elementet kan vi fint gjøre på egenhånd. Jeg vil gjerne teste babysvømming på nytt med henne, men det blir i så fall over jul når hun har blitt noen måneder eldre og kanskje blitt litt mindre redd for ting som er skummelt akkurat nå.