Å føle fullt og helt med hele seg

Noe av det beste jeg vet med babyen min er at hun er så liten. Så bittelite menneske at hun i likhet med Tingeling bare har plass til en følelse i kroppen av gangen.

Vi andre som har vokst oss ferdige både så lange og brede vi er og som fyller vårt eget område i verden har plass til så mange følelser og tanker om gangen. Det er alltid noe annet som driver og kjemper om oppmerksomheten med det vi har som hovedfølelsen til enhver tid. 

Men når jeg ser på Knappen er hun kun glad. Lykkelig. Sint. Trist. Skeptisk. Sur. Blid. Sulten. Forvirret. Undrende. Nysgjerrig. Ekstatisk. Lattermild. 

Og hun bare er. 

Tilfredsstilt

I går fikk jeg ikke bare babydans, sang og pakker på sengen - jeg fikk jo også funnet ut hva som var i den hemmelige esken på soveromsgulvet.

Den hemmelige esken var blitt behørlig pakket inn (i julepapir) og så da mer ut som en bursdagspresang enn noe ondt og lokkede som forsøkte å friste meg til å snoke i gavene. Og det ups-mannen hadde tatt med til meg fra det store utlandet var et par converse Superman sko jeg hadde siklet over i en evighet, men bestemt meg for å ikke bruke penger på! Hallo! Superman converse! Oh - lykke!

Alle planer om å ha på meg nye jeans til byen for å spise middag ble følgelig umiddelbart forkastet og jeg ble i stedet pen i kjole og stripete strømpebukser. Det eneste rare var at ingen stoppet meg på gata for å fortelle meg hvor utrolig kule sko jeg hadde - må si at Osloboerene er en innesluttet gjeng, jeg antar nemlig de la merke til dem, men ikke våget si noe.

Kent hadde bestilt Green Lantern converse til seg selv, som også kan beundres på bildet her.

Jeg har nå en teori om at han torturerte meg lett med "hemmelig, ikke rør pakken" fordi han selv mente det var nært opptil luksus-umenneskelig å ikke få brukt de nye skoene sine før etter at jeg hadde fått mine i gave. Ellers ville jeg jo skjønt det siden vi hadde sittet og okket og aiiet oss over disse fine skoene i fellesskap på den store internetten.

I det hele tatt var bursdagen en lang rekke av tilfredsstillende eventer. Knappen sov til uhørte 7.30 og lekte begeistret med pakkepapiret fra pakken hun hadde gitt til meg (hun hadde bestilt robotskjerf til meg på nettet, framifrå unge...). Sjokoladekaramellbrowniene var syndige og deilige. Doro wot'en jeg lagde til lunsj var fantastisk og mamma/barnevakten spiste til hun nesten sprakk. Middagen på Xich Lo var nydelig. I byen fant vi altfor dyrt og fancy sengetøy til 50% og jeg fant av alle ting også en fin ytterjakke. Når jeg da i tillegg ble checked out av pen fyr i rulletrappa på H&M må jeg si at bursdagen var ganske så komplett.

Avslutningsvis spiste jeg en ganske romslig pose med smågodt og koste meg med den overraskende bra reinnspillingen av Karate Kid før jeg rullet i seng og var enig med meg selv at det nok er den beste bursdagen jeg har hatt noen gang.

Gratulerer med dagen til meg!

Selvkontroll

Jeg skal bare sove to netter til og så har jeg årets bursdag. Selv om jeg på lørdag når den anstendige alder av 34 har jeg ikke sluttet å glede meg veldig til jeg fyller år. Jeg er muligens litt vel glad i pakker og blir latterlig begeistret av noe til bare meg inne i pakkepapir!

Derfor synes jeg kanskje Kent utfordrer selvkontrollen min litt mye for tiden. Her om dagen kom det nemlig en stor, brun pappeske på døren med ups. Kent fniste og forsvant inn på soverommet med den hvor han satt den midt på gulvet. Midt på gulvet der jeg er nødt til å se den stadig vekk og derfor holder jeg på å dø av nyskjerrighet for å få vite hva som er inne i den.

Da jeg ba ham om å gjemme den inne i et skap eller noe slik at selvkontrollen min ikke skulle bli i overkant utfordret gikk han inn på soverommet med en penn, skrev noe på esken - og mente således at han hadde løst hele problemet. Jeg er gift med en ond mann...

På stedet hvil, sjersant! - Vekttap del IV

Jeg vet ikke hvor den har gjemt seg, men motivasjonen min er søkk vekk. Den er ikke bak sofaen, under teppet eller inne på badet. Jeg har lett lenge og grundig under dyna, men den var ikke der heller. 

I det siste har det vært så tungt å trene at jeg har hoppet over enkelte deler av sirkeltreningen og dratt på yoga i stedet for å ta spretthopp. Jillian synes ikke yoga er trening, men det har vært det eneste jeg har klart å motivere meg for. Maten har også sklidd ut og jeg har spist sjokolade neste hver dag (70% sjokolade, men dog...). Trilleturer med barnet har vært et ork og jeg har vært glad når det har regnet og jeg har kunnet bli inne med god samvittighet. 

Årsaken til denne dødperioden er usikker. Det kan være en naturlig bølgedal. Det kan også skyldes at jeg har glemt å ta b-12 sprøyten min og når man er nesten to måneder på etterskudd med den blir man svimmel, sliten, andpusten og til og med mister håret (jeg røyter som et pelsdyr på våren). Jeg fikk fylt på litt b-12 for et par dager siden og håper det skal gjøre susen og gi meg motivasjonen tilbake for prosjekt helse. 

Hvis ikke b-12 hjelper har jeg hørt mye godt om å ta seg selv i nakkeskinnet og bare gjøre det man skal, men jeg har ingen tidligere erfaring med å utføre slik risikosport og er således usikker på hvordan jeg skal gå frem.

Det eneste lysglimtet her er at jeg ikke har blitt noe tykkere av å være latmask. Jeg står fullstendig og absolutt på stedet hvil vektmessig - jeg velger å kalle det for en liten seier. Hm - man skal feire små seiere; kanskje med litt kakao siden det er høst? Eller ikke?

Ikke akkurat en handyman

Første gangen jeg traff foreldrene til Kent gikk de inn for å gi meg en meget spesiell omvisning av huset. De viste fnisete frem alle de tingene deres sønn opp gjennom årene har reparert, hengt opp, malt eller annet som man gjør i et hus. Det alt dette praktiske arbeidet hadde til felles var at det var flere år senere fortsatt uferdig, skjevt, i ferd med å ramle ned, feil satt sammen eller på andre måter små katastrofeområder. Foreldrene hans så på meg og sa at de nå hadde advart meg slik at jeg ikke kunne komme siden og tro at jeg hadde blitt sammen med en mann som kunne utføre noe som helst praktisk rundt huset.

Bortsett fra hvis det har med elektronikk å gjøre. Han er god på det - it-mann og sånt.

Derfor har vi ofte en venn av Kent på besøk hvis noe viktig skal henges opp (som stellebordet), eller så har jeg en hard hånd involvert i ting slik at det vi skal fikse i det minste blir gjort ferdig.

I går overrasket Kent meg med å ha satt opp det nye høyskapet inne på badet mens jeg var på trening. Dette var veldig hyggelig av ham, men jeg skal innrømme at jeg har et noe ambivalent forhold til det. Hvorfor? La meg starte med et bilde. Se nøye på bildet. Ser du noe litt rart?

Nei?
La meg da påpeke at dette er et hvitt skap. Hvilken farge har bakplata?

Nemlig. Da Kent hadde skrudd fast skapet til veggen og satt inn den aller siste glassplaten tenkte han forbauset for seg selv at det jo var veldig rart av ikea å lage en bakplate som var fin og hvit på baksiden og brun og uferdig på forsiden. Deretter gikk det opp for ham hva han hadde gjort...

Derav min ambivalens til at dette arbeidet ble utført mens jeg var og svettet. På den ene siden er jeg veldig glad for å komme hjem til et fiks oppsatt og etterlengtet skap jeg bare kunne putte ting inn i. På den annen siden ville jeg hvis jeg hadde vært hjemme og hjulpet til hatt et skap som ser ut slik som det skal.

Vel. Høyskapet er som nevnt skrudd fast i veggen og vi tar det ikke ned for å snu plata. Så det jeg må undersøke nå er valgmuligheter i forhold til om jeg kan male plata, tapetsere den, kontaktfilm eller annet som vil se bra ut og holde seg pent inne på et lite bad der det står en tørketrommel.

Eller kanskje jeg ikke skal være ambivalent. Kanskje jeg bare skal takke min ektemann for denne unike muligheten til et DIY-prosjekt på badet? Eller kanskje ikke.

Mammastil - eller mangel på sådan

En ting er at kroppen blablabla tar tid blablabla komme tilbake til gamle former blablabla hengemage blablabla speileggpupper blablabla, en annen ting er at selve klesstilen min lider litt under dette med å være Knappens mamma.

For der jeg tidligere stort sett var ren og pen i tøyet er jeg nå stort sett flekkete. Til enhver tid har jeg sikkel, gulp, grøt, melk, frukt-/grønnsaksmos eller uspesifisert et eller annet sted i klærne og relativt ofte i håret også. Gjennomtenkte klesvalg må entes tas på i det jeg er på vei ut av døren eller bli til ugjennomtenkte klesvalg når jeg oppdager at jeg kanskje burde skifte ut av den t-skjorten med au de gulp på seg før jeg treffer andre mennesker.

En stor mengde gulpekluter lett tilgjengelig har ikke gjort klærne mine nødvendigvis noe renere. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at Knappen liker å øve på prosjektilgulping når det faller seg sånn, og fordi hun liker å gnage på skulderen min.

(Digresjon: Apropos prosjektilgulping så har hun også presisjonsgulpet rett inn i munnen min. Dette var altså så vannvittig ekkelt at jeg håper ingen andre trenger oppleve det noensinne. Gulp smaker forresten søtt, hvis noen lurte.)

Hvis det finnes foreldre blant leserne mine som har klart å unngå å tilbringe småbarnstiden full av flekker så føl dere frie til å dele tips, hint og regelrette råd i kommentarfeltet mitt. Værsåsnill.

Barn nummer to sier dere?

Alle tar det for gitt at vi skal ha barn nummer to. Det er ingen som maser, men fraser som "når dere får en til" slenges uanstrengt veggimellom. Og i og for seg har de rett i at vi ikke ønsker oss noe enebarn, og Knappen skal forhåpentligvis vokse opp med et søsken.

Men jeg synes ikke noen skal holde pusten mens de venter. Da jeg snublet over dette bildet av meg selv som høygravid her om dagen ble jeg både kvalm og fikk frysninger nedover ryggen. Så inntil jeg reagerer noe mer positivt på tanken om egen kropp som gravid så tenker jeg alle legger tanker om en baby til fullstendig på is. Med mindre noen har telefonnummeret til storken - da er det greit.

PS. Bilder lyver. Jeg ser fresh ut her, men sminke fikser alt. Jeg var 100% sykemeldt pga kynnere og skulle tilbringe dagene mest mulig i sofaen - kunne ikke gjøre enkleste husarbeid. I tillegg hadde jeg veldig alvorlig bekkenløsning og kunne ikke bevege meg utenfor huset uten krykker (og jeg vil gjerne minne alle på hvor mye snø, is og kuldegrader vi hadde i vinter...).

Babysvømming

I dag var jeg og Knappen på babysvømming for første gang. Endelig - det har vært et svare strev å få plass; mellom en hel del prokrastrinering, et svømmebasseng som ble stengt for rehabilitering og elendige nettsider sikret vi oss en av de siste plassene på kurs via Badenymfene via telefon i dag morges og vi møtte ivrige opp til kurs i ettermiddag.

Det første jeg lærte var at Knappen ikke liker å dusje. I det hele tatt faktisk. Det neste jeg oppdaget var at jeg tydeligvis ikke hadde fått memoet om at det bare er de tynne mammaene som får ha med babyen sin på kurs slik at jeg i en badedrakt med bikinishorts over som alt var litt vel lite plutselig følte meg som en gedigen sjøku. En gedigen sjøku med hårete legger (hvilket skyldes ren latskap fra min side, men vi kan jo late som jeg slo et slag for likestilling eller noe).

Men sjøkua skulle under vann og der var det ingen som så meg, og dessuten kan jeg jo alltids slå et slag for gjennomsnittskvinnen om det er det om å gjøre. Jeg begynner ikke grine av å være feitest altså (selv om jeg kanskje fikk veldig lyst på sjokolade av det...).

Knappen liker i alle fall stort sett å bade i basseng. Hun lagde høylytte delfinlyder av å få flyte rundt på magen (etter at hun hadde bestemt seg for at det ikke var skummelt) og å hoppe opp og ned er også stas. Det er dog betraktelig mindre stas å flyte på ryggen - da må man helst gråte. Og når instruktøren gikk fra å være underskjønn og snill til å bli ond og dykke med henne, da måtte Knappen gråte ganske høyt. Men ikke så høyt og så lenge som hun gråt etter at hennes egen mor puttet henne under vann må vite!

Det er litt logistikkmessig kinkig å dusje med baby og alt mulig. Fikk tips av en av de andre mammaene om å kjøpe oppblåsbar stellematte på ikea til å legge barnet på mens man dusjer og skifter, så jeg får legge en tur innom den svenske varehusgiganten om kun kort tid.

Nå er klokka snart nitten. Knappen har lagt seg for lenge siden og sover som en stein igjen. Barnets mor går rundt og gjesper og har inntatt pysj, pledd og te på sofaen. Man blir tydeligvis utslitt både små og store av å plaske en halvtime i basseng.

Jeg gleder meg allerede til neste gang. Hva Knappen gjør er det ingen som vet, men hun har strengt tatt ikke noe valg.