Hvis du har noe du vil ha sagt til meg vil jeg sette stor pris på om du ikke gjør noen av de følgende tingene. De irriterer nemlig vannet av meg, og jeg har de siste par årene blitt en mye mer utålmodig person slik at crap som jeg fant meg i før orker jeg nå ikke å pirke i med en 11 fots pinne.
Hvis du vil si noe du oppfatter som litt stygt om en person så gjør du saken mye, mye verre ved å senke stemmen din og hviske, gjerne sammen med en eufemisme. "Delirium har virkelig blitt litt (hviske) vel myk i kantene (hviske slutt) synes du ikke", høres faktisk tusen ganger kjipere ut enn en enkel "Delirium har blitt litt tjukk i det siste". Å hviske når du sier noe legger et helt eget klamt teppe av skam og skyld rundt det du forsøker å formidle og gjør alt så uggent.
Start en setning med "jeg mener ikke å være frekk, men..." bare fordi du så gjerne vil være akkurat det og ikke gidder å enten a) tenke over om dette er noe du trenger å si, b) formulere deg på en vettug måte eller c) ikke gidder bry deg med at du nettopp la til et lag av frekkhet som kanskje ikke ville vært der fra før. Utsagnet "nå har du lagt på deg litt, Delirium" er ikke frekt i seg selv, men kun en observasjon. Derimot er utsagnet "jeg mener ikke å være frekk, men du har lagt deg ut en god del" plutselig frekt på grunn av talemåten din.
Hvis du i tillegg bestemmer deg for å kombinere de to talemåtene og dermed komme med utsagn via malen "jeg mener ikke å være frekk, men du har sannelig (hviske) lagt deg ut en del (hviske slutt)" så nekter jeg å være ansvarlig for mine handlinger. Ingen jury vil dømme meg, men gå med på at jeg rett og slett ble dyttet for langt over kanten for fort og med for stor hastighet.
Men husk. Bare fordi man burde bruke klar og tydelig tale uten teit tilleggsbaggasje betyr ikke det at man skal si alt man mener, bare klisjeaktig nok mene og stå for det man faktisk sier.
søndag 29. august 2010
torsdag 26. august 2010
Å bli stor
Da jeg var liten ville jeg bli stor. Jeg så på mammaen min og ville bli akkurat som henne. I følge familiekrøniken medførte det et heller pinlig besøk på helsestasjonen fordi jeg hadde valgt dagen før kontroll å gå amok med en sprittusj for å bli mest mulig lik mamma et sted små barn ikke har hår (vi har alltid hatt et naturlig forhold til nakenhet der jeg kommer fra). Mamma hadde visst forsøkt å vaske det bort, men jeg hadde fått tak i den vannfaste sprittusjen. Helsesøster hadde visst gapskrattet...
Da jeg ble litt eldre ville jeg ha pupper. Jeg syntes modellene i kleskatalogen med pupper så meget bedre ut i klærne sine enn de flatbrystede barneklærne. Dette kan selvsagt ha hatt en del å gjøre med at barneklær den gangen jeg var liten var pent sagt en sørgelig affære, men jeg lengtet etter pupper like fullt. Akkurat det ønsket fikk jeg oppfylt etter jeg passerte 24, før det hente det en korthåret meg ble tatt for å være hankjønn hvis jeg ikke hadde sminket meg eller hadde på skjørt.
Så ble jeg stor og voksen og lengtet egentlig etter å bli større og mer voksen. Jeg hatet å være tenåring, var en utrolig usikker 20-åring og ble vel egentlig ikke helt fornøyd med noe før i 30-årene.
Jeg vil ikke lenger bli som mamma når jeg blir stor. Man blir voksen og sin første helt er ikke lenger så uangripelig som hun en gang var. Jeg vil bli meg selv - en unik og bra person som plukker med seg det beste fra barndommen og forsøker å gi videre til sin egen lille datter.
.JPG)
Det er umulig for meg å skjønne at Knappen skal bli stor og kanskje ville bli som meg eller bare voksen. Jeg klarer ikke engang å se henne for meg som noen som skal kunne gå, langt mindre tegne, løpe og gå på skolen. I hodet mitt skal hun forbli baby for alltid, og det tross i at hun allerede har gått fra bitteliten til bare liten og folk nå hilser oss med "så stor hun har blitt" i stedet for "så liten hun er".
Men selv om jeg ikke skjønner at hun skal bli større hender det likevel jeg tar meg i å lure på hvem hun skal bli når hun blir stor. Og så håper jeg at hun rett og slett blir seg selv, og blir lykkelig mye før jeg ble det.
Da jeg ble litt eldre ville jeg ha pupper. Jeg syntes modellene i kleskatalogen med pupper så meget bedre ut i klærne sine enn de flatbrystede barneklærne. Dette kan selvsagt ha hatt en del å gjøre med at barneklær den gangen jeg var liten var pent sagt en sørgelig affære, men jeg lengtet etter pupper like fullt. Akkurat det ønsket fikk jeg oppfylt etter jeg passerte 24, før det hente det en korthåret meg ble tatt for å være hankjønn hvis jeg ikke hadde sminket meg eller hadde på skjørt.
Så ble jeg stor og voksen og lengtet egentlig etter å bli større og mer voksen. Jeg hatet å være tenåring, var en utrolig usikker 20-åring og ble vel egentlig ikke helt fornøyd med noe før i 30-årene.
Jeg vil ikke lenger bli som mamma når jeg blir stor. Man blir voksen og sin første helt er ikke lenger så uangripelig som hun en gang var. Jeg vil bli meg selv - en unik og bra person som plukker med seg det beste fra barndommen og forsøker å gi videre til sin egen lille datter.
.JPG)
Men selv om jeg ikke skjønner at hun skal bli større hender det likevel jeg tar meg i å lure på hvem hun skal bli når hun blir stor. Og så håper jeg at hun rett og slett blir seg selv, og blir lykkelig mye før jeg ble det.
tirsdag 24. august 2010
Bryllupsunderholdning
Jeg fant nylig igjen en av mine gamle skolebøker. Kristendom for tredje klasse (ja, for tenk, det het det den gang jeg var liten). En av oppgavene var tydeligvis å tegne et bryllup. Hvilket jeg gjorde. Meget samvittighetsfullt og stort sett fargelagt innenfor strekene.
Det eneste jeg lurer på er hvorfor mitt 9 år gamle jeg syntes at en danser i bare undertøyet var adekvat underholdning i et bryllup.
.JPG)
Det eneste jeg lurer på er hvorfor mitt 9 år gamle jeg syntes at en danser i bare undertøyet var adekvat underholdning i et bryllup.
.JPG)
søndag 22. august 2010
Den vrælende babyen
Knappen får tenner. Det klør og stikker og prikker og er forferdelig grusomt inne i munnen hennes. Armene er ikke koordinerte nok til å klare å få biteringen inn i munnen og så beholde den der inne, selv om vi nå har forsøkt snart hver eneste biteringform som eksisterer på markedet. Smokken er bare dum fordi den spretter ut når den tygges på; skulle tro den var laget for å suttes på eller noe.
I tillegg har jeg klart å smitte henne med forkjølelse. Så på toppen av den infernalske kløingen har hun mest sannsynlig vondt i halsen og hodet samt at hun har vært litt tett i nesen. Hun hoster også - bare at det tror hun at er moro og lar seg ikke plages med overhodet (vi har nemlig tøysehostet og tøysekremtet et par uker, så hver gang hun hoster smiler hun bredt og tror hun er dronningen av stand-up-komedie).
Så objektivt sett er det ikke helt greit å være Knappen for tiden - det er en hard babyuke. Og babyer som ikke har det helt greit har kun en måte å fortelle omgivelsene sine om det på, hvilket er gjennom klassikeren babygråt.
I går dro Knappen og jeg ut på tur. Vi skulle handle middag og dentinox. Apoteket var dessverre stengt for oppussing, så det ble ingen lindrende remedier, og innen vi hadde kommet til det punktet av handleturen der vi skulle stå i kø på grønnsaksbutikken (fordi jeg skulle ha bønner må vites) så var absolutt all tålmodigheten til barnet oppbrukt og hun bestemte seg for å fortelle omtrent hele verden hvor utrolig grusomt og urettferdig livet hennes var. Det var kanskje noen i Kina som ikke hørte henne vræle, men jeg vet ikke om jeg vil sette penger på det.
Så der stod jeg da i kø i en butikk som er såpass trang at barnevogn kun går akkurat og bare hvis de ikke pakker ut varer der og da. Armene mine var fulle av grønnsaker og boksebønner og det var min tur veldig snart, men ikke snart nok. Knappen begynte å sutre, deretter satt hun på sirenenivået og siden jeg ikke er blekksprut kunne jeg ikke plukke henne opp. Hun ble rødere og rødere i ansiktet, jeg ble svettere og svettere nedover ryggraden og ganske rød om ørene selv. Jeg kunne kjenne blikkene til de andre kundene i ryggen fordi jeg var hun med den hylende babyen som jeg ikke fikk til å være stille med å rugge på vognen med albuen.
Heldigvis er jeg stamkunde i butikken så eieren bare smilte til meg som normalt og sa hallo før vi hastet ut derfra så fort to ben og fire hjul kunne bære oss. Jeg hadde et lønnlig håp om at Knappen skulle slutte å gråte når vi begynte å gå - men hun hadde kommet så godt i gang at hun ikke så noen som helst grunn til å slutte selv om det var mer action i omgivelsene hennes. Hun led nemlig, og det vet alle vi gikk forbi også. Det var fascinerende hvordan folk snudde seg etter oss der jeg gikk kappgang med en barnevogn med tre tunge poser på styret og en pose på skulderen.
Et sted på veien måtte jeg ta henne opp og trøste henne fordi hun var i ferd med å gråte seg helt vekk i tåka. Men bortsett fra akkurat da så vrælte hun hele veien hjem. Da jeg kom hjem var jeg gråten nær av stress, og Kent tok barnet (som begynte å smile forresten. Drittunge.) og styrte en gjennomsvett meg vennlig, men bestemt, inn i dusjen.
Da jeg kom ut derfra igjen var Knappet nymatet og fornøyd. I alle fall i ti minutter til hun kom på at hun både var syk og får tenner slik at hun måtte gråte litt til. Og litt til. Og litt til.
Stakkars, stakkars Knapp.
I tillegg har jeg klart å smitte henne med forkjølelse. Så på toppen av den infernalske kløingen har hun mest sannsynlig vondt i halsen og hodet samt at hun har vært litt tett i nesen. Hun hoster også - bare at det tror hun at er moro og lar seg ikke plages med overhodet (vi har nemlig tøysehostet og tøysekremtet et par uker, så hver gang hun hoster smiler hun bredt og tror hun er dronningen av stand-up-komedie).
Så objektivt sett er det ikke helt greit å være Knappen for tiden - det er en hard babyuke. Og babyer som ikke har det helt greit har kun en måte å fortelle omgivelsene sine om det på, hvilket er gjennom klassikeren babygråt.
I går dro Knappen og jeg ut på tur. Vi skulle handle middag og dentinox. Apoteket var dessverre stengt for oppussing, så det ble ingen lindrende remedier, og innen vi hadde kommet til det punktet av handleturen der vi skulle stå i kø på grønnsaksbutikken (fordi jeg skulle ha bønner må vites) så var absolutt all tålmodigheten til barnet oppbrukt og hun bestemte seg for å fortelle omtrent hele verden hvor utrolig grusomt og urettferdig livet hennes var. Det var kanskje noen i Kina som ikke hørte henne vræle, men jeg vet ikke om jeg vil sette penger på det.
Så der stod jeg da i kø i en butikk som er såpass trang at barnevogn kun går akkurat og bare hvis de ikke pakker ut varer der og da. Armene mine var fulle av grønnsaker og boksebønner og det var min tur veldig snart, men ikke snart nok. Knappen begynte å sutre, deretter satt hun på sirenenivået og siden jeg ikke er blekksprut kunne jeg ikke plukke henne opp. Hun ble rødere og rødere i ansiktet, jeg ble svettere og svettere nedover ryggraden og ganske rød om ørene selv. Jeg kunne kjenne blikkene til de andre kundene i ryggen fordi jeg var hun med den hylende babyen som jeg ikke fikk til å være stille med å rugge på vognen med albuen.
Heldigvis er jeg stamkunde i butikken så eieren bare smilte til meg som normalt og sa hallo før vi hastet ut derfra så fort to ben og fire hjul kunne bære oss. Jeg hadde et lønnlig håp om at Knappen skulle slutte å gråte når vi begynte å gå - men hun hadde kommet så godt i gang at hun ikke så noen som helst grunn til å slutte selv om det var mer action i omgivelsene hennes. Hun led nemlig, og det vet alle vi gikk forbi også. Det var fascinerende hvordan folk snudde seg etter oss der jeg gikk kappgang med en barnevogn med tre tunge poser på styret og en pose på skulderen.
Et sted på veien måtte jeg ta henne opp og trøste henne fordi hun var i ferd med å gråte seg helt vekk i tåka. Men bortsett fra akkurat da så vrælte hun hele veien hjem. Da jeg kom hjem var jeg gråten nær av stress, og Kent tok barnet (som begynte å smile forresten. Drittunge.) og styrte en gjennomsvett meg vennlig, men bestemt, inn i dusjen.
Da jeg kom ut derfra igjen var Knappet nymatet og fornøyd. I alle fall i ti minutter til hun kom på at hun både var syk og får tenner slik at hun måtte gråte litt til. Og litt til. Og litt til.
Stakkars, stakkars Knapp.
torsdag 5. august 2010
WWJD - Vekttap del III
WWJD
What Would Jillian Do
Jeg er Jillian sin slave. Jeg gjør (stort sett) som hun sier og ser på Biggest Looser i tillegg for å motivere meg.
Forrige fredag svettet og bannet jeg over spinningsykkelen og så ansiktet til Jillian foran meg mesteparten av treningsøkten. Jeg synes nemlig spinning er grusomt kjedelig, og det hjelper ikke at instruktøren putter på en diskokule i taket. Ikke i det hele tatt faktisk. Men spinning er genial trening og jeg har en cardiodag i uken, og det er ca en million ganger bedre enn zumba uansett.
Treningsopplegget til Jillian er like enkelt som det er genialt. Man velger selv hvilke to dager man vil ha hviledager. De andre dagene er fire dager med sirkeltrening og en cardiodag. Hvis man vil kan man trene så mye yoga eller annen cardio man bare klarer i tillegg - det er bonustrening, men det er ikke lov å trene styrke utenom de fire sirkeltreningsdagene. Har man et par håndvekter og en strikk kan sirkeltreningen med hell utføres hjemme.
Det kan være vanskelig å motivere seg for å trene så mye. Men jeg må velge. Vil jeg føle meg bra, være sunn og i god form eller vil jeg være full av fett og sitte i sofaen og gjøre ingenting? Svaret sier jo seg selv, så jeg pleier klare å ta meg selv i nakkeskinnet. Det kan også være vanskelig å motivere seg et stykke ut i sirkel fire av sirkeltreningen, men jeg anbefaler da å se for seg ansiktet til Jillian mens hun roper "you dont get to stop when it hurts!!!!". Og det er faktisk enklere å trene fem dager i uken enn tre, jeg har ikke valget om å utsette treningen til i morgen - da er det tross alt en ny treningsøkt.
Hvis man bor i USA er det nok ekstremt enkelt å følge matplanen hennes. Frokoster som "whole wheat breakfast waffle with berries and yogurt" høres deilig ut, men grov frokostvaffel til å smette ned i brødristeren er ikke noe jeg har snublet over her hjemme.
Men flesteparten av middagene går mer eller mindre som en lek, selv om det er veldig uvanlig å ikke ha noen tradisjonelle karbohydrater som potet/pasta/ris. På bildet er det kyllingbryst kokt i appelsinsaus med nøtter, rosiner, appelsin og sukkererter - så det er vanskelig å si at man lider, selv om man i alle fall i starten lurer på hvor halvparten av tilbehøret tok veien.
Den største endringen for meg er at jeg mye for enkelhets skyld har reinført litt kjøtt i kostholdet mitt. Jeg har ikke spist annet enn sjømat på 6-7 år så dette er en stor forskjell, og etter en knapp måned må jeg si at jeg er sykt lei kyllingbryst som jeg synes er både kjedelig og tørt.
Dietten min er ikke en lavkarbodiett. Det er ingen ketose, det er ingen snarveier. Etter å ha fylt ut et meget omfattende spørreskjema hos Jillian har siden kommet frem til at jeg er en "balanced oxidizer" og skal derfor ha i meg 40% karbohydrat, 30% protein og 30% fett. Selv uten en eneste tradisjonell karbohydrat til middag har jeg store problemer med å opprettholde dette og det har vært en vekker for meg i forhold til hvor mye tomme kalorier jeg har pleid å spise. Jillian vil jeg skal ha i meg ca 1300 kalorier om dagen, dette er for lite for meg så jeg spiser 1500-1600 i stedet.
Fra 7. til 30. juli har jeg gått ned 2,5 kilo og en ukjent mengde cm rundt midjen (jeg finner ikke målebåndet mitt). Jeg ser slankere ut, har fått betraktelig bedre holdning og er sterkere og føler meg bedre. Da jeg skeiet skikkelig ut i matveien på fest på lørdag hadde jeg søndag morgen lyst til å skrubbe kroppen min innvendig med en stri bust fordi jeg følte meg skitten og utilpass etter alt sukkeret.
Jeg har forsøkt opplegget til Jillian Michaels gratis nå i en måned, og jeg skal uten tvil fortsette der og betale for det. Det er bare en vei å gå nå - og det er fremover. Dette er og skal bli en endring for livet.
Eller som Jillian ville sagt det; "Why are you gonna choose failure when success is an option".
What Would Jillian Do
Jeg er Jillian sin slave. Jeg gjør (stort sett) som hun sier og ser på Biggest Looser i tillegg for å motivere meg.
Forrige fredag svettet og bannet jeg over spinningsykkelen og så ansiktet til Jillian foran meg mesteparten av treningsøkten. Jeg synes nemlig spinning er grusomt kjedelig, og det hjelper ikke at instruktøren putter på en diskokule i taket. Ikke i det hele tatt faktisk. Men spinning er genial trening og jeg har en cardiodag i uken, og det er ca en million ganger bedre enn zumba uansett.
Treningsopplegget til Jillian er like enkelt som det er genialt. Man velger selv hvilke to dager man vil ha hviledager. De andre dagene er fire dager med sirkeltrening og en cardiodag. Hvis man vil kan man trene så mye yoga eller annen cardio man bare klarer i tillegg - det er bonustrening, men det er ikke lov å trene styrke utenom de fire sirkeltreningsdagene. Har man et par håndvekter og en strikk kan sirkeltreningen med hell utføres hjemme.
Det kan være vanskelig å motivere seg for å trene så mye. Men jeg må velge. Vil jeg føle meg bra, være sunn og i god form eller vil jeg være full av fett og sitte i sofaen og gjøre ingenting? Svaret sier jo seg selv, så jeg pleier klare å ta meg selv i nakkeskinnet. Det kan også være vanskelig å motivere seg et stykke ut i sirkel fire av sirkeltreningen, men jeg anbefaler da å se for seg ansiktet til Jillian mens hun roper "you dont get to stop when it hurts!!!!". Og det er faktisk enklere å trene fem dager i uken enn tre, jeg har ikke valget om å utsette treningen til i morgen - da er det tross alt en ny treningsøkt.
Men flesteparten av middagene går mer eller mindre som en lek, selv om det er veldig uvanlig å ikke ha noen tradisjonelle karbohydrater som potet/pasta/ris. På bildet er det kyllingbryst kokt i appelsinsaus med nøtter, rosiner, appelsin og sukkererter - så det er vanskelig å si at man lider, selv om man i alle fall i starten lurer på hvor halvparten av tilbehøret tok veien.
Den største endringen for meg er at jeg mye for enkelhets skyld har reinført litt kjøtt i kostholdet mitt. Jeg har ikke spist annet enn sjømat på 6-7 år så dette er en stor forskjell, og etter en knapp måned må jeg si at jeg er sykt lei kyllingbryst som jeg synes er både kjedelig og tørt.
Dietten min er ikke en lavkarbodiett. Det er ingen ketose, det er ingen snarveier. Etter å ha fylt ut et meget omfattende spørreskjema hos Jillian har siden kommet frem til at jeg er en "balanced oxidizer" og skal derfor ha i meg 40% karbohydrat, 30% protein og 30% fett. Selv uten en eneste tradisjonell karbohydrat til middag har jeg store problemer med å opprettholde dette og det har vært en vekker for meg i forhold til hvor mye tomme kalorier jeg har pleid å spise. Jillian vil jeg skal ha i meg ca 1300 kalorier om dagen, dette er for lite for meg så jeg spiser 1500-1600 i stedet.
Fra 7. til 30. juli har jeg gått ned 2,5 kilo og en ukjent mengde cm rundt midjen (jeg finner ikke målebåndet mitt). Jeg ser slankere ut, har fått betraktelig bedre holdning og er sterkere og føler meg bedre. Da jeg skeiet skikkelig ut i matveien på fest på lørdag hadde jeg søndag morgen lyst til å skrubbe kroppen min innvendig med en stri bust fordi jeg følte meg skitten og utilpass etter alt sukkeret.
Jeg har forsøkt opplegget til Jillian Michaels gratis nå i en måned, og jeg skal uten tvil fortsette der og betale for det. Det er bare en vei å gå nå - og det er fremover. Dette er og skal bli en endring for livet.
Eller som Jillian ville sagt det; "Why are you gonna choose failure when success is an option".
onsdag 4. august 2010
Sippeguri og sippelaila sitter i et tre...
Jeg har alltid vært lettrørt. Hvis jeg er i det rette humøret (også kjent som pms) er jeg skyldig i å ha sippet til en søt reklame på tv, jeg har hulkegrått når Skjønnheten får Udyret (jada i Disneyversjonen), jeg skrur på vannverket hver gang jeg ser Do-re-mi flash mob videoen og det hender jeg gråter så mye av filmer jeg ser at jeg nesten blir ille berørt på egne vegne.
Etter at jeg fikk barn derimot har lettrørtheten min antatt noe jeg må gå ut i fra at er legendariske proposjoner. Jeg har begynt å gråte av at en babygaselle ble spist av en løve (selv om jeg var blitt advart på det sterkeste mot å se på naturprogrammer som nybakt forelder satt jeg der og så på serie om dyrene på savannen likevel), hvis noen mister babyen sin uavhengig av kontekst veller det opp en dam av varme tårer helt fra magen min som fyller hele kroppen og jeg sitter stadig vekk og hikster i sofaen til noe på tv mens jeg veiver med hendene og sier "men det er jo så fihiiihihinnnt".
Og i sted. I sted begynte jeg plutselig å gråte en hel masse da jeg kom til å tenke på en tegneserie på nett av Rene Engström der (spoileralert) mammaen til babyen går hen og dør på slutten slik at babyen må vokse opp uten mammaen sin. Det hører med til historien at jeg ikke gråt da jeg leste tegneserien for første gang (og det trass i at jeg da var gravid og hormonell).
Jeg lurer jo nå på om det er noe håp om at jeg vil bli mindre sippete med tid som går fra jeg ble mor, eller om jeg er dømt til å skjemme ut både meg selv og min familie i evig tid med å være den gale damen som tar til tårene hele tiden.
Etter at jeg fikk barn derimot har lettrørtheten min antatt noe jeg må gå ut i fra at er legendariske proposjoner. Jeg har begynt å gråte av at en babygaselle ble spist av en løve (selv om jeg var blitt advart på det sterkeste mot å se på naturprogrammer som nybakt forelder satt jeg der og så på serie om dyrene på savannen likevel), hvis noen mister babyen sin uavhengig av kontekst veller det opp en dam av varme tårer helt fra magen min som fyller hele kroppen og jeg sitter stadig vekk og hikster i sofaen til noe på tv mens jeg veiver med hendene og sier "men det er jo så fihiiihihinnnt".
Og i sted. I sted begynte jeg plutselig å gråte en hel masse da jeg kom til å tenke på en tegneserie på nett av Rene Engström der (spoileralert) mammaen til babyen går hen og dør på slutten slik at babyen må vokse opp uten mammaen sin. Det hører med til historien at jeg ikke gråt da jeg leste tegneserien for første gang (og det trass i at jeg da var gravid og hormonell).
Jeg lurer jo nå på om det er noe håp om at jeg vil bli mindre sippete med tid som går fra jeg ble mor, eller om jeg er dømt til å skjemme ut både meg selv og min familie i evig tid med å være den gale damen som tar til tårene hele tiden.
tirsdag 3. august 2010
Edderkopper og logikk
Jeg er ganske redd for edderkopper. Fobisk. Ikke så ille at jeg skriker om jeg ser dem på tv heldigvis, men foretrekker dem helt klart bak masse glass på zoologisk have.
Det hjelper ikke at jeg ikke kan komme på en eneste måte en norsk edderkopp kan skade meg på og minst 50 måter jeg kan skade og/eller myrde en. Hjelper ikke i det hele tatt ettersom hovedproblemet med araknidene er at de ekler meg med de tynne bena sine.
Derfor er det jo selvsagt fullstendig logisk at jeg er enda mer redd for slike stankelbein som ikke er edderkopper i det hele tatt, men bare ligner selv om de har vinger og kan fly. De har nemlig veldig lange, tynne ben som de kan ekle meg med.
Sånn sett er det veldig flaks at jeg er gift siden jeg hadde to slike stankelbein på badet i dag. Hadde jeg vært alene måtte jeg nok bare lukket baderomsdøren, forblitt skitten og dratt på cafe for å gå på do til jeg var sikker på at de hadde omkommet av elde der inne.
Det hjelper ikke at jeg ikke kan komme på en eneste måte en norsk edderkopp kan skade meg på og minst 50 måter jeg kan skade og/eller myrde en. Hjelper ikke i det hele tatt ettersom hovedproblemet med araknidene er at de ekler meg med de tynne bena sine.
Derfor er det jo selvsagt fullstendig logisk at jeg er enda mer redd for slike stankelbein som ikke er edderkopper i det hele tatt, men bare ligner selv om de har vinger og kan fly. De har nemlig veldig lange, tynne ben som de kan ekle meg med.
Sånn sett er det veldig flaks at jeg er gift siden jeg hadde to slike stankelbein på badet i dag. Hadde jeg vært alene måtte jeg nok bare lukket baderomsdøren, forblitt skitten og dratt på cafe for å gå på do til jeg var sikker på at de hadde omkommet av elde der inne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)