Det er en feriebaby! En fin feriebaby! Min feriebaby!

"Babyen i bilen sier vræl, vræl, vræl. Vræl, vræl, vræl. Babyen i bilen sier vræl, vræl, vræl store deler av veien."

Eller - det var ikke store deler av veien at lydnivået på babyen spratt gjennom bilen som et meget smertefullt ekko, det bare føltes slik. Knappen hadde nemlig nettopp fått mat utendørs der det hadde vært litt vel mye utendørs for henne i form av vind og var en litt utilpass baby. Siden dette var vår første langtur som familie var vi alldeles ikke rutinerte nok til å skjønne at dette var det gylne tidspunktet der en av oss burde satt oss bak så vi kjøre avgårde med oss begge foran. Ca to minutter senere blir barnet til en sirene og vi er på et stykke av veien der det ikke er mulig å kjøre av eller stoppe!!! Barnet skrek, mor sang, far smilte tappert og begge de voksne kikket febrilsk etter at sted jeg kunne sprette ut av bilen og innta plass som babyunderholder. Innen vi kom så langt hadde stakkars Knappen grått seg fullstendig bort og det tok godt over et kvarter å roe den stakkars babyen igjen.

Jupp - Parents of the Year Award kan bare sendes i denne retningen...

Feriebabyen har vekslet mellom å være sitt sedvanlige flørtende og smilende seg og være ekstremt sliten, trøtt og noe forvirret. Første natt i reiseseng i fremmed hus var langt i fra lett - så da fikk vi hilse på gråtebabyen igjen, men hun tok det igjen natten etter med å imponere alle med en perfekt natts søvn kun avbrutt av litt kjapp nattmat.

Ferie på Sørlandet krever også betraktelig mye utetid av en baby som er byvant og dermed synes at sånn utendørs med store åpne landskap, masse insekter, vind og ikke minst sol er noe fullstendig latterlig, irriterende og komplett unødvendig! Hun trives best innendørs, og å leke på magen på teppe er en høydare i babyunderholdning også på ferie.

Jeg vil si at babyen alt i alt burde være fornøyd med sin første ferietur. Foreldrene hennes hadde ikke glemt noe essensielt selv om det jo knapt nok var plass til noen voksne i bilen. Det var hakket før vi bare måtte vinket henne farvel på egenhånd og bedt henne hilse til vennene våre fra oss.

Så etter ferie nummer en med baby har jeg overhodet ingen gode råd å gi til andre foreldre som skal ha med seg babyen sin på tur. Annet enn pris dere lykkelig alle dere som fikser amming for dere slipper å ha med dere åtte tåteflasker, flaskesterilisator, morsmelkserstatning, termoser med varmt og kaldt vann for å blande melk på farten, boks med små rom til ferdig oppmålt erstatning, flaskebørste samt en boks drikkeklar nan til bakhånd sånn i tilfelle noe går galt.

Og der babyen burde være fornøyd med turen er jeg smørblid som en katt med masse fløte (rett før den får veldig vondt i magen... det er et veldig underlig ordtak...). Å reise på første tur med Knappen er en herlig barriere som er brutt! Og i tillegg fikk jeg vin. Og øl. Og kake. Og grillmat. Og hele ti minutter i solen før det skyet til og begynte å regne.

Men som alltid - borte bra og hjemme best og alt det der. Vi voksne pustet lettet ut da vi slapp alt pikkpakket ned i gangen i sted, og Knappen satt fornøyd på fanget mitt i sofaen og bare så og så og så seg rundt i den velkjente stua mens hun smilte fra øre til øre. Så selv om hun var en fin feriebaby liker hun veldig godt å være en hjemmebaby også. Som er flaks for oss, siden vi liker veldig godt å være en hjemmefamilie.

Bare sånn apropos småkryp -

Hvis det tilfeldigvis har seg sånn at du er litt redd for veps. Og det kommer flyvende en veps inn av verandadøren som er kontinuerlig åpen slik at du ikke skal kveles i leiligheten du har kjøpt som det viser seg at ikke har noen lufteventiler. Vel, hvis dette skjer mens du samtidig holder babyen din på fanget burde du kanskje revurdere å bli panisk.

For hvis du blir panisk har du ikke bare en veps som sirkler rundt deg med den spisse brodden sin, men du har også en hysterisk baby som nistirrer psykotisk på deg mens hun desperat forsøker å finne ut hva som er galt.

Tenkte bare jeg skulle nevne det.

Fortsatt fineste babyen jeg har møtt!

Knappen har nå blitt tre måneder gammel. Tre måneder i verden og hun har definitivt laget seg sin egen plass i den.

Hun smiler når hun ser mennesker hun kjenner, hun smiler nesten rundt hele hodet når jeg eller Kent kommer for å plukke henne opp om morgenen, hun flørter med fremmede damer på bussen og er i det hele tatt så tøff, så kul og så pen og morsom og brilliant som ikke noen annen baby før henne i universet. Hun sjarmerer alle fullsendig i senk de gangene hun synes noe er så gøy at hun ler høyt.

Vi har hatt barnevakt en kveld - og selv om mamma måtte jage meg ut døren på vei til byen på middagsdate så var det brilliant. Knappen storkoste seg med bestemor og bestefar, og de var mye snillere enn de strenge foreldrene hennes og tok henne opp igjen av sengen for ekstra kos etter at hun egentlig hadde lagt seg.

Vi har stolt oppdaget at barnet vårt leker med lekene sine langt foran hva det står i boken at hun skal kunne, og suger til oss alle som sier at hun har et eksepsjonelt våkent blikk og er meget sterk i nakken. Vi ser gigantiske hopp i utviklingen hennes omtrent fra dag til dag, og da hun for et par uker siden oppdaget konseptet å sitte så er ligge noe små babyer driver med og ikke store jenter på tre måneder for tenk. Hun gir høylytt uttrykk for akkurat det og det er bare å kapitulere og la henne sitte på fanget eller i sofakroken med lekene sine.

Noen netter sover hun hele natten (som i 12 timer i strekk) og gir oss håp om at hun har knekt koden. Hvis hun har knekt den så sover hun slik av og til bare for å erte oss, for dagen etter våkner hun gjerne fire-fem ganger og er nesten død av sult fortenk rundt klokken 02 og er overbevist om at det er morgen lenge før fulgene står opp. (Det med fuglene er forresten ikke sant da vi har en uhorvelig mengde måker utenfor her som holder det gående hele natten og setter meg på tanker om både utekatt og hagle.)

Knappen har også hatt sin første runde med feber, sin første utenlandstur (Harrytur til Sverige), har funnet totten sin, har fått smake på vaniljeiskrem (sånne bestemødre altså!) gnager på alt hun kan få munnen sin i nærheten av, gulper elegant på alt vi eier og sikler som en middels stor foss.

TED Awards - Jamie Oliver - Vekttap del II

For første gang i mitt liv skal jeg klare å bli sunn, skal jeg klare å spise riktig, skal jeg klare å trene jevnlig, skal jeg klare å ta riktige valg - jeg skal klare å endre livet mitt og matvanene mine til det bedre. Jeg vil ikke være en sånn tjukk mamma som ikke orker å løpe noen steder med barnet sitt, og jeg vil ikke ha vondt i ryggen, mistrives både med og uten klær og jeg vil være stabil i vekt (noe jeg ikke har vært siden jeg var 22, det er nå 11 år siden).

Hjernen min vil helst at jeg skal lage pasta med fløtesaus, masse smeltet ost, spise smågodt og sjokolade, slikke på iskrem, sitte i sofaen i stedet for å trene sirkeltrening før frokost. Hjernen min synes at kylling med grønnsaker til ikke er middag og vil helst ha hvit ris og saus ved siden av. Hjernen min vil at jeg skal sammenligne meg med alle jeg kjenner som er tjukkere enn meg slik at jeg kan late som om jeg ikke er overvektig fordi jeg jo er tynnere enn noen andre. Hjernen min er en slu jævel som helst vil at jeg skal fortsette i gamle vante spor fordi det er mye mindre jobb og så er jo kroppen på steinaldernivå fortsatt og tror det er en god ide å stappe i seg kalorier i form av fett og sukker og så spare på det.

I tillegg har jeg sukkerabstinenser etter fem dager på Jillian Michaels sitt opplegg. Hun er i mot sukker. Det har hun jo rett i at man skal være, og hvor rett understrekes bare av det faktum at kroppen min klarer å ha abstinenser for et stoff som ikke er bra for meg.

Derfor er det bra med ytterligere motivasjon slik at jeg kan klare å komme meg over kneika slik at jeg kan klare å relære hjernen min til bedre rutiner og bedre intuitive valg. Dagens motivasjon er uten tvil Jamie Olivers sin takketale for TED Awards om mat, helse og ernæring. Sett av 20 minutter og se den. Bare se den.

Et lite skritt for meg - Vekttap del I

Wii-fit'en min har selvsagt rett når den kaller meg "overvektig" og sier "au" når jeg tråkker på balansebrettet. Jeg er fullstendig enig, og det er ikke tilfeldig at buksene mine nå er i hhv str XL og 36 tommer i livet (herrejeans, H&M, eneste som passer).

Men "tjukk" er slikt et tabuord i verden at man ikke har lov til å bruke det før man har blitt tynnere. Da kan man gjerne si at man har vært tykk og så få skryt. Mens man fortsatt har drøyt mange kilo igjen på kroppen derimot så vil man kontinuerlig få høre alt fra at man alldeles ikke er tykk innom at alle på død og liv skal forsvare min overvekt. Det har gått rent mote i å fortelle meg at jeg jo nettopp har vært gravid samt at jeg jo hadde bekkenløsning og var syk rett etter fødselen. Og joda, dette er gode grunner for at jeg har blitt mer enn litt drøy over baken, men smågodt, overspising og flere års usunt forhold til mat har vel så mye å gjøre med det hele som å være en babyinkubator. Jeg mener - jeg hadde jo ikke akkurat trengt å spise ca fire kilo snop om dagen og gå opp en kilo i uken på slutten av graviditeten.

For meg har det vært rent mytisk at man raser ned i vekt med gåturer og normalt sunt kosthold etter at man har født. Jeg hadde gått ned noe så latterlig som 800 gram da jeg kom hjem fra barsel (dette burde ikke være fysisk mulig...), deretter gikk jeg ned 5 kilo til på et par uker og så har det stoppet boms opp og jeg har ikke gått ned et eneste gram på 2,5 mnd.

Og jeg er lei av å kikke på den tjukke kroppen min i speilet. Skyggen min disser når jeg går og jeg synes alt dette fettet er i veien og hvis jeg er så uheldig å være oppblåst en dag føler jeg meg plutselig som en liten hval. Å være overvektig suger.

I utgangspunktet skulle jeg gi meg selv sommeren og se hva som skjedde og så bli venner med Grete Roede igjen til høsten. Tålmodigheten min derimot strekker seg ikke så langt så jeg har nå tatt i bruk et fire ukers gratis prøvemedlemsskap hos Jillian Michaels. Etter tre dager har jeg ikke klart å få trent (jeg har en drøss mer eller mindre gode unnskyldninger, men har gått en mil i stedet). Derimot har jeg kastet meg over matplanen hennes med liv og lyst. Det er enkelt og greit - selv om man må gjøre en del kreative tilpasninger for matvarer som ikke finnes her i Norge. Alle måltidene jeg har laget så langt har vært usannsynlig gode, og både kål og gulrøtter har fått en renessanse jeg ikke ville ha drømt om. Jeg gleder meg til å tilbringe tid på kjøkkenet med friske råvarer og flere ulike typer eddik enn jeg har brukt tidligere.

Jillian Michaels er damen som i fjor sommer ga meg guts nok til å begynne å trene meg opp etter å ha vært syk lenge. Hver gang jeg ville gi opp alt fra å gå hundre meter til etterhvert å gjennomføre hele aerobicsklasser hørte jeg Jillian som skrek i hodet mitt at jeg ikke fikk gi meg før jeg var ferdig eller jeg døde. Jeg døde aldri, men fullførte mye jeg mest av alt hadde lyst til å rygge unna. Da jeg startet å trene meg opp gikk jeg langs trikkelinja hjem fordi jeg noen dager ikke klarte å spasere rolig mer enn i femten minutter og måtte ta trikken resten av veien. Da jeg ble gravid og ble rammet av sovesyken hadde jeg i et par måneder trent høypulstimer og løftet harde vekter uten å kny. Jeg var så godt i gang med å trene at det kom som en sjokk på meg da jeg ikke klarte å dra den gravide kroppen min med på noe fysisk, og da bekkenløsningen og kynnerene ballet på seg i tillegg var det bare å gi opp alt bortsett fra vanngymnastikk. Flere måneder med overspising, lite trening og svake muskler pga behov for krykker har etterlatt meg med en kropp i en trist tilstand.

Fremover skal jeg gjøre som Jillian Michaels forteller meg. Jeg skal klare å trene fem ganger i uken. Jeg skal klare å spise sunt og riktig. Jeg skal klare å holde meg unna sukker. Jeg skal klare å ta vare på meg selv (fordi jeg fortjener det). Og jeg skal klare å gå ned i vekt og bli sterk. Og aller sist skal jeg klare å beholde hva jeg har utført og legge forholdene til rette for å være sunn og frisk resten av livet fordi jeg skal klare å endre de mentale prosessene som har bidratt til at jeg i mitt voksne liv har veid alt fra 47 til 73 kilo (79 med babyen i magen, men det teller ikke).

Og mens jeg driver og går ned i vekt er det forresten helt greit om de jeg snakker med har baller nok til å gå med på at jeg er tjukk i stedet for å fortelle meg at det er greit at jeg har lagt på meg. Det siste jeg trenger er en sovepute når jeg har kommet til et punkt i livet mitt der vekten er så høy og kostholdet så dårlig at det er umulig å overse at jeg må gjøre drastiske og varige endringer.


"It's never to late, it's never too bad, and you are never too old or too sick to start from scratch once again". ~Bikram~

Flaskebarn, iiamo og Lilleprinsen.no

Når man ikke får til å amme og derfor får et lite flaskebarn blir man kjapt på utkikk etter en enkel og grei metode for å få gitt barnet sitt mat når man er på farten. Når det ikke bare er å slenge ut puppen med perfekt oppvarmet, næringsmessig godt sammensatt og bakteriefri mat må man finne på noe annet, man kan tross alt ikke sitte inne og sture med noen som ikke kan prate hele dagen.

Flaskeposten er et oppkomme av ideer og faktainformasjon for de av oss med flaskebarn, men da jeg satt utslitt hjemme hørtes konseptet om å ta med seg to termoser med hhv varmt og kaldt vann samt ferdig oppmålt pulver rundt om kring ut som alt for mye bry. I alle fall hvis det fantes en enklere metode.

iiamo - genialt eller ikke?
Her kom iiamo inn i bildet. Iiamo er et danskt produkt som i teorien høres genialt ut: Det er en salt-og-vann patron man putter inn i flasken for å varme opp melken. Produktet markedsfører seg med at det er enkelt, trygt og varmer melken opp til 37 grader fra romtemperatur. Det skadet heller ikke at flaskene har et stilig design så jeg gikk optimistisk til innkjøp av to flasker og en god del patroner. Noen mener prisen er drøy pr bruk, men dette var ikke et poeng for meg da flasken som reklamert helt klart ville vunnet på kost-nytte uansett, og jeg liker å kjøpe meg ut av problemer.

Dessverre fungerer ikke produktet for meg overhodet. Flesteparten av patronene jeg har motatt har vært harde slik at jeg ikke har fått skrudd igjen bunnen av flasken og aktivert patronen. Selv de gangene patronen har latt seg aktivere har melken endt opp på rundt 32-33 grader og ikke 37 grader slik produktet hevder - og som er temperaturen babyen min drikker melken sin på. Er melken for kaldt brekker hun seg og vil ikke svelge.

På grunn av dette har jeg ved flere anledninger sittet med en meget sulten baby da jeg ikke har fått laget mat til henne. I desperasjon på cafe en gang fikk jeg en bakke med varmt vann som jeg satt iiamo-flasken oppi til melken fikk drikketemperatur - hverken enkelt eller uproblematisk vil jeg gjerne påpeke. Iiamo-flaskene har gjort livet alt annet enn enklere, tvert i mot har det gjort livet stressende. I perioden jeg testet ut "er det meg eller iiamo" hadde jeg med meg en ekstra vanlig tåteflaske på tur. Den har jeg fått god brukt for da iiamo-flaskene har sviktet flere ganger slik at jeg har helt melken over i den vanlige tåteflasken og tigget oppvarming både på cafeer og kiosker.

Jeg har fått fremmede på trikken til å forsøke å hjelpe meg med å skru igjen lokket i bunnen, jeg har fått folk og fe til å kjenne på melken for å sjekke om den faktisk er kaldt etter at den burde vært varmet opp og jeg har måttet holde tårene tilbake når babyen min har grått og jeg ikke har hatt noe som helst mat å tilby fordi mat-tilberederen hennes ikke har fungert.

Et søk på nettet viser at jeg ikke er den eneste som har hatt problemer med å få iiamo til å fungere, og at de som er fornøyd har litt eldre barn - barn som jevnt over er mindre kresne på melketemperatur enn spedbarn. Men det er forbløffende få på nett som faktisk har testet ut disse flaskene over tid - slik at det som forelder er vanskelig å finne noen andre i samme situasjon som har testet ut konseptet for deg. Det som finnes i blogger og i nettmagasiner er stort sett buzz og lite ull.

Reklamasjon og nettbutikken Lilleprinsen
På bakgrunn av dette bestemte jeg meg for å reklamere på produktet basert på at det ikke leverer som lovet på hjemmesiden til Lilleprinsen der jeg handlet produktet. Naiv som jeg er antok jeg at dette ikke ville være et stort problem da produktet overhodet ikke leverer som forespeilet. Men der tok jeg feil, og jeg har opplevd et servicenivå som er langt under hva jeg forventer som forbruker.

Problemene med Lilleprinsen startet i allerede første e-post da hun som eier butikken ikke svarte på spørsmålene jeg stilte slik at det ble behov for ytterligere korrespondanse for å avklare de enkleste ting - noe som er irriterende å bli utsatt for og som burde være unødvendig. Jeg forventer at folk som driver nettbutikk kan lese og svare konkret på mail.

Det var også irriterende at hun ikke ønsket å la meg fullreklamere på produktet da det i følge henne er noe galt med mine patroner slik at jeg kunne få erstattet de 10-12 patronene jeg har benyttet, men ikke heve kjøpet og få tilbake penger og utlegg. I følge Lilleprinsen er det nemlig en rekke faktorer som trykk, fall i gulv, kulde eller varme som kan føre til at patronene har blitt aktivert før tiden. Hvis det er tilfelle at patronene er så sarte og at alle patronene jeg har fått tilsendt i posten har blitt skadet så tilsier det for meg at produktet som helhet levert fra Lilleprinsen ikke fungerer som markedsført. Iiamo er ikke en genser eller et koseprodukt slik at det er ueffent om det ikke fungerer 100%. Dette er et produkt man som forelder blir helt avhegig av for å få dekket sitt barns basisbehov og hvis man ikke kan stole på at patronene virker så kan man ikke stole på at produktet virker.

Men det som gjorde meg direkte rasende og ga meg et stort behov for å si til hele verden "ikke handle hos Lilleprinsen" var da hun i e-post til meg skrev "Den ideelle temperatur på melk er faktisk 34 grader, ikke 37 grader. Brystmelk er ca. 34 grader fra naturens side, da brystet har en lavere temperatur enn kjernen i kroppen...." som svar på mitt problem med at babyen min ikke godtar å drikke melk som holder en for lav temperatur slik at det er krise at iiamo ikke varmer opp til markedsførte 37 grader.

Dette svaret er så frekt og uprofesjonelt at det får meg til å koke (det kan hende jeg grenset til ufin i svarmail til henne også. Kan hende... var sint...). En ting er at dette er en begredelig insinuering på at jeg burde være fornøyd med den varmen jeg får ut av iiamo selv om den ikke når 37 grader som lovet. Det andre er at dette er fullstendig stikk i strid med absolutt all informasjon om hvilken temperatur som er den ideelle for morsmelkserstatning som man får fra helsepersonell. At dette tilfeldige mennesket som driver netthandel bruker argumenter som står i motsetning til hva jeg som forelder får anbefalt fra bla Rikshospitalet og helsestasjonen slik at hun kan slippe å gå inn i en reklamasjonshenvendelse er så hårreisende at jeg ikke bare kan la det passere i stillhet.

I tillegg la jeg inn bestilling på varen 5. mai og den ble ikke pakket og sendt meg før 13. mai. Så vi snakker om nettbutikk som ikke leverer på flere fronter, hverken på bestillingstid eller kundeservice.

Jeg kan derfor på grunn av overstående overhodet ikke anbefale å handle på Lilleprinsen hvis produktet du ønsker å kjøpe finnes noe som helst annet sted på nettet eller i fysisk butikk.

Veien videre ifht til reklamasjon
Jeg kommer til å reklamere på produktet hos iiamo direkte. Jeg kommer også i den forbindelse til å levere en klage hos dem på hvordan videreforselger av deres produkt omtaler produktet og behandler sine kunder.

Dersom iiamo heller ikke ønsker å imøtekomme min reklamasjon med heving av kjøp er jeg fullstendig klar over at jeg skyter meg selv i foten med å poste dette innlegget. Det er såpass lite informasjon om iiamo på nettet at jeg nok kommer høyt opp på google med denne blogposten, og det minsker sjansene mine betraktelig for å eventuelt få solgt flaskene mine på finn. Vel, pytt, pytt. Dette er en fullstendig ærlig og oppriktig anmeldelse på et lovende produkt fra en meget skuffet forbruker, så får alt annet bare stå sin prøve.

Super Mario og musikalske talenter

Min kjærlighet til Mario er godt kjent og muligheten til å spille klassiske Mario-spill var hovedgrunnen til at jeg kjøpte en wii. Jeg blir bent frem lykkelig av lyden av en mynt som fanges og elsker min bli-stor-Mario-sopp-ring som Kent ga meg i gave i fjor. Går ting som jeg vil skal Mario inkorporeres i venstre arms tatoveringsbonanza når jeg har nok penger om et par års tid.

Og fordi jeg elsker Mario gjorde denne videoen morgenen min lys og glad!