Det er vel ikke en konkurranse, er det?

"Uwæææ, uwæææ" sier lydene bestemt fra barnerommet. I stereo om jeg skal være nøyaktig - babycallen har den effekten, bare med en skurrelyd lagt til for ekstra moro.

Som den gode mor jeg er spretter jeg inn på Monsterrommet for å plukke henne opp fra luren og ut i den skinnende, gøyale verden der mamma er! Barnet smiler når hun ser meg, åpner munnen villig for å få inn smokken (noe må hun bære også mener jeg) før hun bastant snur seg vekk fra meg og fester blikket stivt og forventningsfullt på uroen over sengen. Som den fortsatt gode mor jeg er skrur jeg på uroen og de kreativt fargerike dyrene snurrer over henne akkompagnert av en fiffig liten melodi. Knappen* veiver med hendene og ler babylatteren sin så smokken triller ned på madrassen, mens hun blatant overser meg. Jeg på min side bare forsvinner ut av rommet mens jeg innser at jeg nettopp ble utkonkurrert av en baby-uro.

Det er ellers ikke bare uroen som er morsommere enn foreldrene hennes. Vippestolen kan roe og underholde henne når alt annet feiler, og så mistenker vi at den blå og rosa herr Ape i babygymen som er på gulvet muligens er hennes aller beste venn. I alle fall var mamma gjespende kjedelig etter frokost i sted, mens 30 sekunder senere i selskapet til herr Ape kunne jeg fryde meg over babylatter fra gulvet.

Herr Apes eneste feil er at håndens hans egentlig er akkurat for langt unna til at hun får den inn i munnen slik at hun skikkelig kan tygge kjærlig på den. (Den noe klønete giraffen som stikker hodet inn fra høyre der er junior giraff som lider litt under å være tenåring.)

*Monsteret har blitt redøpt Knappen. Dette fordi vi synes hun er søt som en knapp, og på døren hennes er det derfor nå en liten monsterfigur samt en rosa knapp. Hun kan også gå under navnet Monsterknappen.

Og slik går nu dagan

Dagene i bilder

Delirium avliver myter om barnehold

En ting som irriterte meg noe grenseløst mens jeg gikk gravid var alle flåsete bemerkninger om "nå må du gjøre xx-ting mens du kan for det blir ikke noe av etter du får barn". Disse bemerkningene har fortsatt å renne inn etter ankomst av Monster og irriterer meg om mulig enda mer enn før. Jeg tror at mye av grunnen til min tidvis bunnløse irritasjon er at de ikke nødvendigvis er sanne og derfor blir enda teitere.

I dag vil jeg gjerne avlive noen flåsete myter.

Du vil ikke få sove igjen før ungen er 18.
Joda. Jeg sover som bare det. Ikke nødvendigvis i like lange intervaller som før, men en baby sover en hel del og da tar jeg meg gjerne en lur også hvis jeg er trøtt. I helgene sover jeg hele natten da barnets far står opp og mater mens jeg murmler. Tidvis har jeg et grinete barn som gjør at jeg får lite søvn, men dette er ikke det jevne.

Du vil ikke få tid til å spise frokost, dusje eller gå på do.
Vel - jeg har behov så dogåing gjør jeg uten kvaler uansett hvor mye barnet skulle finne på å skrike. Jeg er helt sikker på at hun ikke klarer å skrike seg vekk på den tiden det tar meg å gjøre mitt fornødende. Jeg spiser også mat uansett hvor mye Monsteret krever fordi jeg på magisk vis er i stand til å smøre brød med en arm. Men stort sett spiser jeg mens babyen sover eller leker for seg selv i babygymen - det er samme tid jeg benytter til å dusje så blir jeg pen og ren som normalt. Når hun har vært ekstra grinete har jeg spent henne på meg i mei-tai og hatt henne på brystet mens jeg har laget mat.

All dusj over fem minutter er luksus.
Vel, all dusjing over fem minutter på ukedagene utgår når jeg skal på jobb uansett så det føles som normalt, og i helgene er jo Kent hjemme så da holder han et øye eller to på barnet mens jeg gjør ting som tar tid på badet og koser meg.

Du vil ikke ha tid til å lage skikkelig middag med ny baby i huset.
Igjen, joda. Det går som en drøm. Vi er nemlig to voksne mennesker i denne husholdningen her så vi har spist skikkelig middag hver eneste dag. Kanskje litt mer bruk av halvfabrikata og enkle løsninger enn normalt, men jeg insisterer på at meksikansk gryte fra Toro med brød til er skikkelig middag.

Du vil ikke få sett noe på tv.
Vi ser så mye på tv atte. Barnet sover jo en del, og uansett når man er i en periode der babyen spytter ut smokken hvert 30. sekund er lett tv-underholdning perfekt for foreldre. Når Monsteret av magevondt hyler så høyt at jeg lurer på om hun gir meg hørselsskader er tv'en naturlig nok av, men det gjør hun heldigvis ikke hele tiden (og jeg synes utrolig synd på foreldre med kolikkbarn - de har mye lyd de bittsmå personene).

Du vil ikke få sett film eller tv-serier.
Vi har sett flere filmer. Det har Monsteret også. Så langt har hun gurglet og kost seg til både Star Wars*, Totoro og Planet of the Apes, og vi arbeider hardt med å gjøre henne til Doctor Who fan. *Hun sovnet under Star Wars, mulig hun ikke er tidlig fan-girl.

Du kommer ikke til å få gjort noe husarbeid.
Jeg gjør mer husarbeid enn da jeg var gravid. Ikke at det skal så mye til, men jeg har fått tilbake mer energi og tar nå av og til en sveip over leiligheten og rydder og vasker litt. I tillegg har jeg en roomba som tar seg av støvsugingen som selvsagt hjelper på. Dessuten fikk jeg et mer avslappet forhold til ryddighet mens jeg hadde alvorlig bekkenløsning og ser ingen grunn til å begynne å skulle løpe rundt med en vaskefille nå.


Faktisk vil jeg gå så langt som å si at vi i stor grad gjør mange av de samme tingene som før, om enn kanskje på andre tidspunkt og tidvis med hyppig bruk av pauseknapp. Jeg spiser for eksempel ikke lenger frokost rett etter at jeg står opp da det er noen på 55 cm som må ha mat før meg. Ting tar selvsagt mye lenger tid enn før, men det er nok i stor grad et spørsmål om hva man prioriterer. Jeg tar feks glatt å bruker kveldene til mine faste tv-serier fremfor å shine gulver og tørke støv av lister, og Monsterets frokostlur er min tid på nett med en kaffekopp (noe jeg også fint klarer med henne på fanget). Jeg har heller ingen kvaler med å legge fra meg babyen i lange perioder av gangen og hun har nå ved syv uker blitt så stor at hun helt fint storkoser seg både i babygymen og hvis hun får øye på en spennende kontrast i taket eller noe.

En ting jeg lurer på i forbindelse med dette er om damer med baby på død og liv skal gjøre alt mulig alene og det er derfor jeg får og har fått disse "rådene"? Man er jo stort sett to om dette barnet og om hjemmet - Kent og jeg deler i alle fall på det meste og ingen av oss føler oss depriverte, og rene er vi også.

En annen mulig forklaring er jo også at folk tror de er gøyale og gjerne vil skremme vordende og nybakte foreldre - la meg i så fall benytte denne anledningen til å si at det er ingen som ler annet enn av ren og skjær høflighet.


Av en eller annen grunn tar folk seg nær av denne posten slik at jeg faktisk føler for en avklaring av visse punkter. Mye fordi jeg ikke vil bruke tid på å svare det samme til flere ulike mennesker.

a) Barn og voksne er forskjellige, men de fleste har en del likhetstrekk. Skulle jeg tatt med alle mulige unntak ville denne posten vært veldig lang - og dessuten ganske meningsløs.
b) Babyer sover mye. Det er ikke noe jeg har funnet på. Enkelte har babyer med søvnvansker, men dette hører ikke til den jevne normalen. For en oversikt over hvor mye babyer flest sover kan du lese hos Sov godt, lille baby.
c) Mine generaliseringer ifht baby er ikke kun basert på egne erfaringer. Det ville jo være dumt all den tid jeg ikke er tilhenger av anekdotiske bevis på større saker. Når det gjelder søvnmengde kan jeg feks opplyse at min baby er den i barselsgruppen som sover minst og mest uregelmessig, så jeg har overhodet ikke det man tenker på som en "sovebaby".
d) Jeg trodde det var innlysende at denne bloggposten er basert på konstellasjonen to foreldre med første baby - all den tid jeg bruker det å være to som eksempel, samt at disse "rådene" neppe blir gitt til flergangsfødende. Det var tydeligvis ikke innlysende. For meg sier det seg selv at det i forbindelse med barnehold som alle andre arenaer av livet blir annerledes med en gang man har spesielle behov; i dette tilfellet feks aleneforelder eller sykt barn.
e) Hvis du fortsatt synes jeg er dum, vennligst les posten om igjen og bit deg merke i ord som "ikke nødvendigvis" og sånt før du poster en kommentar om at "ikke alle barn er sånn". Jeg har ikke redigert noe av posten når jeg har skrevet denne avklaringen.

Barnesanger for hele familien

Det er veldig mange år siden jeg var barn, og som Kent liker å minne meg på - ikke fullt så mange år siden den gang han var barn. Men uansett antall år på baken er det slik at vi ikke husker barnesangene noe særlig og det blir en del om Alma som sover søtt med hodet under halen og en baker som baker søte saker og pai og vi vil få smake etter vi har prikket kaken og sånt.

Derfor synger jeg i tillegg til fjasesangene de sangene jeg kan/de sangene som er på anlegget for øyeblikket. Men når Monsteret smiler fra øre til øre mens jeg synger "now killing is their only source of joy" så innser jeg at det muligens er på tide å anskaffe en barnesangbok og en cd med barnesanger eller to.