Kjekke ting til hjemmet - Wetbag / våtpose

Det på bildet er en wetbag. Disse er umåtelig populære blant de av oss som bruker tøybleier, siden man henger opp bleiene langt unna varmekabler og annet herk som fremhever stank. En bleiebøtte skal aldri komme inn på mitt bad for å si det slik...

I tillegg til bleier har jeg i wetbagen brukte kluter og håndklær og klær som lille Monster har tisset eller bæsjet på - dvs alt som inneholder avføring og tiss havner i wetbagen til det er på tide med en klesvask. Når jeg skal vaske vrenger jeg bagen med innhold inn i vaskemaskinen og setter på en kort, kald skyll for å få skylt ut rester før jeg vasker alt på 60 graders vask.

Så mitt tips til alle som har anskaffet seg baby er kjøp en wetbag. Det er skikkelig digg å ha et sted å deponere alt poden har gjort fra seg på til man skal vaske det, og en wetbag er designet slik at det ikke skal stinke ut fra den (de ulike merkene gjør visst dette med varierende hell). Jeg har to store wetbager som henger på badet og to mindre som jeg har med meg i stellevesken rundt på tur. Jeg ser for meg at når bleieperioden er over vil disse posene være ypperlige til badetøy og våte håndklær ut posens levetid (som betyr at jeg vel strengt tatt anbefaler en wetbag til de fleste...).

En wetbag kan feks kjøpes på Bleieboden.

Post gravid kropp

I dag er det en måned og en dag siden jeg fødte en bitteliten datter. Dette bærer kroppen min selvsagt preg av - det er ikke bare-bare for kroppen å først blåse seg opp som en diger ballong midt på, for å deretter bokstavelig talt gjennom et keisersnitt punkteres.

Jeg har hørt om mennesker som smetter inn igjen i sine gamle jeans etter tre uker, og har observert med egne øyne folk hvis magemuskler bare sklir sammen som ved magi og vips er magen fin og flat igjen. Dessverre skjer ikke dette med de fleste av oss, og i alle fall ikke de av oss som har tatt keisersnitt og fått røsket magemusklene enda lenger ut fra midten - og kanskje heller ikke de av oss som ramlet ned i en gigantisk pose smågodt de siste ukene av graviditeten.

Magen min er stor og myk og deigete. Lårene mine er fortsatt gigantiske og rumpa mi er både flat og stor på en gang. Det finnes ikke en eneste bukse i klesskapet mitt jeg kan skvise meg inn i (og jeg liker store, romslige bukser). Jeg passer heller ikke inn i Kent sine bukser og både H&M og Cubus konspirerer mot meg og fører ikke jeans som passer min post gravide kropp (som i at jeg ikke får igjen glidelåsen).

Jeg gikk opp 16-17 kilo totalt i svangerskapet, og har etter en måned bare gått ned ynkelige seks av dem. Bortsett fra at jeg derfor er henvist til komfortable inneklær også når jeg er utendørs blant folk så er det ganske ok for meg. Jeg har tross alt vært gravid og tatt keisersnitt og vært veldig syk og alt det der.

Det jeg derimot ikke er komfortabel med er at jeg både i går og i dag ble tatt for å være gravid samt at jeg ved flere anledninger har fått føle på kroppen det blikket som sier "du er en feit ku". Jeg vurderer derfor å stifte bekjentskap med Grete Roede igjen. Jeg vurderer også å permanent lime fast babyen til kroppen min slik at det ikke skal være noen tvil for disse folk flest at jeg nettopp har født en baby og hverken er Heidi Klum eller andre kjendisfolk med personlig trener, kokk og nanny.

Bildet under er tatt i dag. Ekte og usensurert kvinne 33 år en måned etter keisersnitt.

Babyen min er skjev...

Lille Monster satt nok i seteleie minst halve svangerskapet og var derfor godt formet som en U da hun kom ut av magen. Dette er noe vi fikk beskjed om at ville gå seg til, og det har vært fascinerende å se hvordan bena har foldet seg ut og hoftene rettet seg til.

Dessverre har hun blitt skjev andre steder som en følge av at hun har vært sidetung til venstre samt at hun har sittet sammentrykket i seteleie såpass lenge. Dette er det eneste bildet jeg har av henne med hodet til høyre da hun kjapt begynte å vippe hele kroppen til venstre.

Vi gjorde slik vi hadde fått beskjed om på sykehuset: matet fra begge sider og stimulerte hodet til begge sider i mageleie på stellebordet. Men i stedet for at dette har gått seg til har hun blitt stivere og stivere og skjevheten i kroppen har ikke gitt seg - hun ligger c-formet når hun ligger på ryggen. I tillegg har hun begynt å gi tydelig uttrykk for at det gjør vondt når vi løfter henne og kommer nær visse steder i nakken og når vi har tvunget henne til å ha hodet til høyre har hun blitt sint og det virker sterkt ubehagelig for henne. Hun har ikke engang likt å ha hodet i midten og det virker som om hun rett og slett ikke klarer å vri hodet mot høyre.

I stedet for å ha et barn som har det vondt og hvor "det mest sannsynlig vil gå seg til engang" kontaktet vi en manuellterapaut som svigermor bruker. Han behandlet Monsteret et par ganger i påvente på at vi skulle finne en manuellterapaut med spesialisering i barn her i Oslo. Etter et par ganger hos ham så vi bedring i funksjonen i nakken, og vi var spent på første time hos Ute Imhof i dag.

Ute Imhof var en dame vi umiddelbart fikk tillitt til - bare måten hun snakket til, berørte og flyttet på Monsteret viste at hun vet hva hun holder på med. Vi har jo valgt Imhof fordi vi har hørt bra ting om henne, og fordi hun også fremstår som en kunnskapsrik dame med god spesialisering på nettsidene sine. Hun kunne bekrefte at Monsteret er veldig skjevt, og forklarte oss en del ting vi lurte på. Hun behandler ikke skjeve barn med tøying, men med andre behandlingsmetoder som er "nyere".

Så nå har vi med oss hjem et treningsprogram for å hjelpe Monsteret til å finne både midten og høyre i livet samt en pute som hun skal sove på. Puten vil hjelpe henne til å ligge midt på ryggen i stedet for å vippe over til venstre, og da Monsteret ble lagt på den så hun både overrasket og glad ut. Treningsprogrammet er hun ikke like glad for; det høres ut som om vi torturerer barnet og hun gir klart og tydelig uttrykk for at denne jobbingen setter hun ikke pris på i det hele tatt. Treningsprogrammet skal gjøres fire ganger om dagen. Vi ser allerede bedring etter en dag med trening, og Monsteret som den gode pavlovske hunden hun er begynner allerede å utvise aversjoner mot å bli lagt på spisebordet der vi trener.

Håpet er at siden vi starter med trening såpass tidlig vil vi unngå at hun blir så stiv at det er vanskelig å fikse på samt at hun slipper å ha mer vondt enn nødvendig.

Brystbetennelse, sykehusinnleggelser og sykemelding

Kort tid etter at jeg kom hjem fra sykehuset med Monsteret fikk jeg en heftig brystbetennelse. Gule stafylokokker i morsmelken er ikke noe man vil ha, men noe som man fort vekk kan få om man har store åpne sår i stedet for brystknopper. Gule stafylokokker er en bakterie alle har på huden, men som kan migrere inn i morsmelken hvis man har dype sprekker i brystknoppene. Dette må behandles med antibiotika.

Normalt sett er en brystbetennelse noe som går relativt kjapt over ved å massere ut tette melkeganger over et døgn eller to samt en runde antibiotika. Jeg derimot ble veldig syk og masserte og pumpet og pumpet og masserte annenhver time døgnet rundt i dagesvis. I tillegg hadde jeg 250 i crp etter tre dager på antibiotika og 39 i feber etter seks dager. Dette er objektive mål på veldig syk med brystbetennelse som ingen liker og som gjorde at jeg over to perioder tilsammen i fire dager ble reinnlagt på barsel. De vurderte fortløpende om jeg skulle ha intravenøs antibiotika, men bestemte seg for å teste kuren med diclocil løpet ut først.

Den ene natten jeg var innlagt var jeg heldig nok til å få familierom slik at familien min kunne være der sammen med meg, men den andre natten var det fullt på barsel slik at jeg sov inne på ammepoliklinikkens kontor. Kent og Monsteret kom og besøkte meg, men dro hjem for å sove og så vips var jeg helt alene. Det var ganske ensomt der, men samtidig var jeg såpass syk at jeg sovnet godt og bare våknet for de obligatoriske pumpingene av melk for å forsøke å få opp de tette melkegangene som var strie og vanskelige.

Nå har jeg tatt kuren ut med antibiotika og føler meg mye bedre. Jeg må fortsatt pumpe en hel del, men ting går seg til her. Nå orker jeg både å kose med min egen datter mer enn i 10 minutter i slengen og jeg bidrar hjemme med både klesvask, bleieskift og mating. Kent har vært både alenepappa og sykepleier - oppgaver han har gjennomført med både glans og stormende jubel. Jeg skal ta nye infeksjonsprøver til tirsdag for å se om jeg har blitt frisk eller om det er en kur til med antibiotika i min nære fremtid.

Siden jeg har vært såpass syk at jeg ikke har kunnet ta meg av eget barn har jeg blitt sykemeldt deler av perioden etter svangerskapet. Det innebærer at Kent tar over permisjonen for de ukene jeg er sykemeldt, noe som ikke er så flott i forhold til jobb - men som selvsagt er helt strålende for vesle frk Monster som da får sine basisbehov dekket og som kan fortsette å utvikle tendensene sine til å bli tidenes pappajente.

Amming, barselstårer og brystbetennelse

Eller - Historien om hvordan Monsteret ble et flaskebarn.

Noe av den aller første tiden jeg og Monsteret tilbrakte sammen var med oss begge liggende på siden med henne ved brystet. Jeg var fullstendig innstilt på å skulle amme henne, og var like forberedt på at det ville bli vanskelig spesielt siden jeg ville være hemmet av keisersnittsmerter en stund.

På sykehuset hadde vi som forventet problemer med både sugetak, og sovning ved puppen og tulling med pupp og flere andre former for vanskeligheter. Hver gang jeg klønet for mye ringte jeg i snoren min og inn kom en magisk barnepleier eller jordmor som stappet pupp inn i babymunn med litt instruksjoner og forsvant ut igjen. De var enige med seg selv om at det ville gå seg til bare jeg kom meg opp i sittende ammestilling i en stol. Da jeg på dag tre krøket meg over i stolen fikk jeg en ammepute av den fancy sortet spent fast rundt livet og på den lå minibarnet mitt og ammet og jeg syntes jeg fikk det ganske ok til og hun virket ikke til å lide noen nevneverdig nød. Brystvortene mine derimot begynte å lide og jeg måtte gå til innkjøp av melkeoppsamlere i plast som ville gi brystknoppene mine luftsirkulasjon og mulighet til å gro.

Da vi skulle dra hjem viste det seg at Monsteret hadde gått ned mer enn de forventede 10% slik at det var viktig at vi ammet hyppig og mye når vi kom hjem. Jeg var oppmuntret av relativ suksess i sittende stilling og var fullstendig uforberedt på hvor lite av det jeg klarte å overføre til å faktisk amme hjemme. Ingenting av det jeg prøvde så ut til å fungere! Jeg fikk til slutt til å legge til i liggende stilling, men observerte brystvortene mine bli til blødende sår med sprekker så dype som juv i prosessen. Det ble vondere og vondere å legge til og ved flere anledninger begynte jeg å gråte i smerte når jeg forsøkte koble til babyen. Etter et drøyt døgn hjemme ringte jeg sykehuset for å høre hva jeg skulle gjøre da spesielt venstre bryst var helt ødelagt. De foreslo jeg skulle pumpe den siden og gi på kopp og så legge til på andre siden, og så satt de meg opp på første ledige ammepoliklinikktime som ikke var før på onsdag - en evighet unna.

De neste dagene gikk som en døs. Jeg gråt mine store, våte barselstårer og følte meg mislykket, Monsteret gråt fordi hun var sulten og jeg klarte ikke legge henne til på det gode brystet. Jeg pumpet og pumpet og matet på kopp og barnet var sultent og jeg var desperat og jeg gråt mer og jeg kjente alt bare forsvant ut under meg. Jeg begynte å føle meg mer og mer mislykket både som mor og menneske og ville få til ammingen. Ville. Ville. Ville få til ammingen og strevde videre både med og uten brystskjold. Jeg hadde forventninger å leve opp til; ikke bare mine egne, men også fra familie på alle kanter som mente jeg måtte bare prøve lenger og hardere og at det "ville være verdt det" til slutt. På et tidspunkt var det noe som skiftet inne i hodet mitt og jeg begynte å mislike mitt eget barn hver eneste gang hun begynte å lage sultenbevegelser. Hver gang hun ble sulten ville jeg bare legge henne fra meg og gå min vei da jeg ikke taklet hverken å ikke oppfylle primærfunksjonen min som matfat, men også fordi jeg begynte å forbinde amming å med tortur. Hver annen til tredje time døgnet rundt visste jeg at jeg skulle utsette meg selv for store stikkende grusomme smerter for å gi den lille datteren min mat. Det begynte å bli for mye for meg, men når jeg forsøkte lufte tanken om at hun skulle bli flaskebarn var omkvedet "vent til etter timen på onsdag" og jeg presset meg videre og videre. Natt til onsdag mens jeg satt oppe og pumpet begge brystene i halvannen time for å ha for å ha nok til å gi henne av flaske (på det tidspunktet spiste hun mer enn jeg kunne pumpe og gi på kopp) hadde jeg mest av alt lyst til å ta på meg klær, pakke en bag og bare dra min vei da jeg kjente dette begynte å bli for mye for meg.

På ammepoliklinikken på onsdagen fikk jeg bekreftet at brystknoppene mine hadde passer såre brystvorter merket for lenge siden og damen mente jeg overhodet ikke kunne amme på dem og skulle pumpe mat og gi på flaske en stund. Det utslagsgivende tegnet var at jeg begynte å gråte av smerte da vi forsøkte å legge Monsteret til puppen. Men i forsøkene på å sjekke ammestilling og korrekt tak så oppdaget damen at Monsteret har for liten munn til å die av mine store pupper. Det var faktisk ikke rart at vi ikke hadde fått det til!

Jeg følte det som om en stor vekt var blitt løftet av skuldrene mine og var helt klar for å forsøke å pumpe alle måltider i en uke og gi på flaske for så å komme inn til nye ammetime en uke senere for å se om barnet mitt og jeg var blitt noe mer pattedyrkompatible på en uke.

Denne optimismen varte i omtrent et halvt døgn før jeg satt klokken midt på natten og hadde pumpet i over en time uten å klare å produsere nok mat til en hylende, skrubbsulten baby. Jeg knakk og lagde i stand en flaske morsmelkserstatning og Monsteret spiste, lagde koselyder og sovnet som en liten søt stein.

Da jeg våknet morgenen etter hadde begge brystene mine blitt rødflammet, knudrete og jeg hadde feber. Ny telefon til sykehuset der jeg fikk komme inn poliklinisk for å få hjelp til å tømme brystene mine og løst opp i tette melkeganger. Over en time brukte de på prosessen og en lege kom og sjekket ut tilstanden, foreskrev antibiotika og bruledinekrem til brystvortene for å skyte med kanoner. En melkeprøve kunne bekrefte at jeg hadde pådratt meg gule stafylokokker i morsmelken - også kjent som brystbetennelse.

Denne dagen hadde jeg bestemt meg for å slutte å amme. På natten hadde jeg seriøst vurdert å pakke sammen en bag og bare dra fra hele familien min og ikke komme tilbake før ting hadde løst seg. Monsteret klarte seg tydeligvis fint med flaske og pappa, og jeg følte meg fullstendig overflødig og ubrukelig i egen familie. Den følelsen var så stor og ekte at den skremte vannet av meg, og jeg innså med gru at jeg drev og ammet meg rett inn i en svangerskapsdepresjon. Jeg kjente igjen alle tegnene fra da jeg hadde depresjon for noen år siden og dit er et sted jeg ikke vil igjen.

Jeg var redd for å møte motstand fra de jeg traff poliklinisk på sykehuset den torsdagen, men møtte ikke annet enn støtte for valget om å kaste inn ammehåndkleet. De var enige med meg om at amming ikke er alt og at man ikke kan ødelegge seg selv og relasjonen til barnet og mannen bare fordi man skal gi pupp når det finnes gode alternativer. Jeg fikk også en oppskrift for hvordan jeg skal pumpe meg ned til jeg ikke har melk igjen. (Det finnes en tablett som stopper melkeproduksjon, men den har en liste bivirkninger lang som armen min og anbefales derfor ikke.)

Det føles sårt å ikke kunne amme eget barn, og den avgjørelsen satt langt inne for meg trass i at jeg hele tiden mens jeg var gravid sa at jeg ikke skulle amme for enhver pris. Jeg overdrev mitt forsøk på å amme datteren min og det knakk meg nesten i fillebiter. Avgjørelsen om å la henne bli et lite flaskebarn er en som er full av lettelse og skam på en gang.

Nå som Alma har vært flaskebarn i halvannen ukes tid kan jeg si at jeg allerede har møtt blandede reaksjoner. Mine nære støtter meg 100% og de fleste helsepersoner likeså. Mine litt mindre nære har større problemer med å forstå valget jeg tok, men jeg ser at det kan være fordi jeg ikke er like åpen med hvor vanskelig dette var for meg både fysisk og psykisk. Jeg har også støtt på helsepersoner som taler med kløvet tunge og sier at erstatning er bra nok samtidig som de oppmuntrer meg til å pumpe og gi litt på flaske så lenge som mulig.

Slik det er nå har jeg vært veldig syk med brystbetennelse, men bare den gir seg skal jeg pumpe meg ned. Inntil videre har jeg nok melk til at Alma får et helt måltid på flaske pr dag, noe hun skal fortsette å få så lenge jeg pumper. Selv om jeg mener at morsmelkerstatning er fullverdig alternativ har jeg fått tutet ørene fulle nok med ammingens viktighet til at jeg er en ball av dårlig samvittighet fordi jeg frarøver henne viktige vitaminer og antistoffer og sørger derfor for at hun får min melk så lenge det er noe å få.

Målet er å slutte å ha dårlig samvittighet og mate mitt lille flaskebarn med selvtillit og fnyse til folk som bestemmer seg for å blande seg (og ryktene sier at det er noe folk vil gjøre).