Om keisersnitt, barsel og setebaby

Disclaimer: For de av dere som ikke tåler noe informasjon om kroppslige funksjoner foreslår jeg at dere hopper elegant over dette innlegget. For de av dere som gjerne vil høre om keisersnittopplevelsen min - her er den.

Mandag 19. april var dagen for planlagt keisersnitt med lille setemonsteret mitt. Kvelden før var jeg ganske så nervøs - eneste trøsten var at jeg var satt opp som en av de første på planen og derfor hadde oppmøtetid kl 7 om morgenen.

Forberedelsen til et planlagt keisersnitt er å faste fra midnatt, i tillegg stemte det dessverre som jeg hadde hørt at man måtte sette et klyx på seg selv på kvelden. Jeg ser logikken i dette - man vil jo ikke måtte på do første døgnet eller to etter et keisersnitt. La oss bare si at jeg fikk til klyxet og trenger ikke gjøre det så alt for ofte i fremtiden hvis jeg kan velge selv.

Av ukjente årsaker sov jeg faktisk en del natten før snittet og stod opp litt før 6 for å dusje, se over sykehusbagen, misunne Kent som fikk frokost og så dro vi i drosje med abnormt god tid. Drosjesjåføren lurte på om vi skulle dra og føde og jeg kunne berolige ham med at det var et keisersnitt slik at han slapp å være nervøs. Da vi ankom sykehuset fikk vi vite at vi var satt opp som de aller første og ble straks vist avgårde for å forberedes til operasjonen.

Før et keisersnitt må man få satt inn kateter som de fleste har inne i ett døgn etter inngrepet (det hadde jeg også). Dette var noe jeg hadde grudd meg til da jeg hadde hørt at det var vondt, men det kjentes mest ut som et press og var ikke smertefullt overhodet. Deretter barberte de meg da det legges et bikinisnitt for å ta ut babyen. Så trillet de meg og Kent ned i operasjonsstuen, Kent iført lekre grønne sykehusklær - jeg iført en lite kledelig sykehusskjorte og et stressnivå som heller ikke var nevneverdig kledelig.

Hele min verden bestod plutselig av mennesker i grønne klær og ansiktsmasker og posete luer og øyne og stemmer og folk som strøk på meg og passet på meg og lurte på om jeg hadde det bra. Jeg måtte bare forsøke å overgi meg til det som skulle skje, men en stor del av hjernen min var livredd og fanget. Da de satt spinalbedøvelsen gråt jeg fordi jeg var så redd. men hadde en ektemann som trøstet meg. Selve bedøvelsen var ikke vond; de satt en lokalbedøvelse først så selve spinalen kjente jeg bare som et press i ryggen og det var ikke noe pes.

Da spinalen begynte å virke ble bena mine tunge og varme og etterhvert kjente jeg at folk tok på meg, men jeg kjente ikke varme, kulde eller smerte. Det var en underlig og til dels litt komfortabel følelse. Armene mine ble deretter spent fast på hver side av meg og jeg fikk medisiner i veneflonene mine.

Deretter hang de opp et grønt forheng mellom magen og meg, og Kent kom og satt ved hodet mitt. Han fleipet, jeg slappet litt av og så ble alt plutselig veldig spennende da de sa at de startet. Jeg kjente selve keisersnittet som om noen dro og halte og slet i meg - fullstendig smertefritt og ganske fascinerende. Deretter presset de hardt på magen min (jeg har blåmerkene til å bevise det) og ut kom det en baby. Det gikk så fort - kanskje bare fem minutter - og så hørte vi et nytt lite menneske som laget liten skjør lyd og så kom de rundt med datteren vår: full av blod og hvitt fettbelegg og det var fullstendig fantastisk. Hun var der, utenfor. I verden!

Mens de sydde meg sammen var Kent og monsteret ute og vasket og veide mens jeg lå der og smilte litt for meg selv. Det er umulig å ikke ligge og smile for seg selv mens man hører sin splitter nye datter skrike med sine små nyfødtskrik i rommet ved siden av. Etter at hun var ferdig vasket fikk Kent og monsteret komme ut til meg igjen og jeg fikk fri ene armen slik at jeg kunne ligge og stryke på det mirakuløst myke lille kinnet. Min bittelille baby på 3130 gram.

Da jeg var ferdig sydd trillet sykehuspersonalet meg, og Kent trillet monsteret i et sånt babyakvarium de har på sykehus. Målet var oppvåkningen der jeg ble hjulpet over på siden slik at jeg kunne få lagt datteren min til brystet umiddelbart. De var rett og slett fantastiske på å forsøke å etterligne en vaginal fødsel så mye som mulig for hele familien og dette var veldig fint. Jeg fikk være en times tid med min familie som nå består av tre mennesker før jeg skulle vaskes og stelles og smertelindres. Kent og monsteret var da på en annen avdeling der de satt og snakket og koste seg og ventet på meg.

På barsel viste det seg at vi var utrolig heldige. De hadde få fødende slik at vi fikk et dobbeltrom for oss selv. Dette rommet fikk vi faktisk alene alle dagene vi var der slik at Kent kun var hjemme for å hente klær og ellers var med oss hele tiden. Det er jeg også takknemlig for da jeg ikke har noen anelse om hvordan jeg skulle klart meg uten ham den første natten. Jeg var jo fullstendig sengeliggende med kateter! Da de skulle skifte på sengen min (etter at jeg hadde blødd gjennom alt som var - man har en såkalt "renselse" også ved keisersnitt - dvs en variant av alle menstruasjoners tippoldemor) så stod jeg og klamret meg til vasken med skjelvende ben og ute av stand til å så mye som tenke på å rette meg opp med blodet dryppende ned på gulvet mens to sykepleiere stelte meg og hjalp meg. Hele natten var det Kent sin jobb å hente babyen, gå med babyen, gi meg babyen, ta fra meg babyen, gi meg vann, fikse mat til meg, skifte bleier etc.

Smertemessig må jeg si at det var vondt. Vondt. Vondt. Men jeg fikk masse smertestillende og beskjed om å spørre etter mer når jeg trengte det helst før det ble for vondt - og det gjorde jeg hele oppholdet. Jeg tok kontinuerlig mer smertestillende enn det som var i dosetten min og er fornøyd med valget. Pga det var jeg på bena og gikk små turer dagen etter snittet for å forebygge luftsmerter og blodpropp (og fikk vist frem lille Alma til familiene våre som kom på besøk) og jeg klarte å sette meg litt opp i sengen for å forsøke å amme. Det som overrasket meg mest med smertene er hvor mye bedre det ble dag for dag! Hadde noen på mandag fortalt meg at jeg skulle gå liten tur på tirsdag hadde jeg ledd høyt og sagt at de nok var grovt feilinformert.

Maten på barsel var forresten utrolig god. Sånn rent subjektivt. Den var nemlig ikke spesielt god, men jeg var så sulten at jeg omtrent inhalerte maten og vurderte slikke asjetten min etterpå. Barnepleierene og jordmødrene var flinke og veldig effektive og i besittelse av både ninjagrep til å holde små nyfødte med samt en egen evne til å få babyen min til å gjøre det de ville - dessverre ble ingen av disse med oss hjem i bilen på torsdag slik at vi har slitt litt mer med babyen etter vi kom hjem.

Det lille setebarnet er friskt og raskt. Selv om bena og hoftene hennes er skjeve og rare etter å ha sittet på rumpa i ukesvis tror de ikke det er noe galt med henne så nå bare venter vi på at hun skal rette seg ut og bygge opp muskelstyrke hun mangler.

Oppsummert kan jeg si at jeg ikke burde grudd meg så mye til keisersnittet. Alt gikk så bra, det å være på barsel er ikke som å være på sykehus og alle har vært så flinke og snille og tatt så godt vare på oss.

Det er ikke til å skyve under noen møbler at jeg er redusert og sliten og strever med en del ting pga smerter fra såret, men jeg spiser nok piller og har Superektemannen Kent som gjør alt mulig jeg ikke kan og orker sånn at verden går ca rundt og barnet har det bra.

Bonusbilde av Alma

For å teste blogging fra min ifon passer vel intet bedre enn min meget overraskede datter etter at hun hadde spist seg veldig mett fra en liten kopp.

Vi vil gjerne introdusere for verden...

...vesle Alma Katinka, tidligere kjent som Monsteret.

Hun kom ut av magen min mandag 19. april ved hjelp av keisersnitt siden hun som kjent er et lite setebarn.

Etter å ha kjent henne i hele seks dager og hatt henne hjemme i to av dem kan jeg si at hun ikke bare er verdens vakreste baby, men hun er også den smarteste og skjønneste og mest framifrå ungen du noensinne vil møte. Jeg synes faktisk det er bent frem underlig at andre menneskers nyfødte kan være så langt tilbake i forhold til mitt barn, men sånn er det visst bare.

En øvelse i livsanskuelse - Eller; tanker rundt vulkansk aske

Over hele verden sitter nå folk fast steder de ikke trodde de skulle sitte fast pga vulkanen Ejyafjallajökull. Det er mye mulig at jeg synes dette er så fascinerende fordi jeg ikke sitter fast noen steder eller har noen steder å dra, men dette minner litt om et spill de gamle greske guder kunne funnet på å iscenesette fordi de kjedet seg litt.

Det er et eller annet rørende og fantastisk ved alle disse menneskene som har blitt rykket opp fra sine vante planer pga noe som ingen kan noe for. Det er ingen å være sure på, ingen å skylde på. Man må rett og slett bare snu seg rundt, bli litt svimmel og re-reorientere seg i et landskap man ikke forventet å være i. Plutselig er man dagesvis, med litt uflaks ukesvis, et annet sted enn der man skal være og man må rett og slett bare gjøre det beste ut av det. En naivistisk del av meg ser på dette som en gigantisk sjanse for mennesker til å refinne seg selv, ta av seg skoene og stresset for en liten stund, finne aksept og utfordre sine egne rutiner og grenser. En slags opplevelse av zen under tvang eller en mikro-versjon av å ramle ned i kaninhullet.

Dette er som en film jeg kunne tenke meg å se. En lavmælt en der flyene stopper og mennesker møtes og endres og lever. En av disse filmene som når du går ut fra kinosalen gjør at du ønsker at det var du som plutselig hadde blitt sittende fast et sted slik at du ville hatt muligheten til å traske andre mentale og fysiske stier enn du normalt sett ville ha gjort.


(Disclaimer: Jeg vet det sitter fast folk med medisinske problemer, og jeg har skjenket mer enn en tanke til dem og er glad jeg bare bor 15 minutter unna sykehuset jeg skal føde på. Det er en tragedie at folk kanskje ikke kan få den hjelpen de trenger. Denne posten er ikke om disse menneskene, den er om alle de andre. Selv om de greske gudene nok ikke ville skjenket menneskelige medisinske tragedier en tanke. De var ganske selvopptatte sånn.)

Delirium gjør de viktige tingene

Så, til uken skal jeg altså ha et keisersnitt og møte monsteret i magen. Tenk - barnet skal komme ut i friluft og bli en helt ekte person i stedet for bare noe som dulter rundt inne i kroppen min!

Når man ser frem til slike store livsforandrende begivenheter er det selvsagt vesentlig at man fokuserer på de viktige tingene sånn i planleggingsfasen. For å bevise at jeg helt klart har prioriteringene mine i orden kan jeg dele litt av hva jeg holder på med for tiden.

Jeg har kjøpt nye gardiner, strøket dem og fått Kent til å henge dem opp. Det var nemlig høyst nødvendig med nye gardiner fant jeg ut da de gamle *gasp* kræsjet med kunsten på veggene. Dette kunne helt klart ikke vente og gardinene ble derfor hengt opp for to dager siden.

Jeg har ryddet i sokkeskuffen, undertøysskuffen, neglelakkskuffen(e), strikkekurven, ene skapet i gangen, kaste medisiner utgått på dato (ja, jeg leverte dem på apoteket) og fargesortere dvd'ene. På tv har jeg sett hele første sesong av Six Feet Under og har tatt meg selv i å se litt mer på Paradise Hotell enn jeg nok egentlig har godt av. Alle solkremene er tatt frem og satt på badet og jeg har fått Kent til å vaske en skuff i fryseren det hadde lekket noe ekkelt i. Med litt flaks får jeg satt inn 400 bilder i album i løpet av helgen - det er i alle fall planen.

Til sammenligning har jeg knapt nok gjort noe på barnerommet så det ser fortsatt ut som en slags bod. Men sengen er redd opp da. Og alle de bittesmå klærne er vasket. Og saueskinnet. Og skinnposen (som ikke tålte å bli vasket etter vaskeanvisningen sin og derfor mye mulig nå er en slags skinnpulk). Og i går tømte jeg skittentøyskurvene slik at alle klærne vi eier nå er rene.

I dag har jeg vært ekstra flink på de viktige tingene - det virker som om nærmere vi kommer Ankomst Baby Dag dess bedre blir jeg på å prioritere. Så dagen har gått med til å ta blodprøver (dette var viktig så dit kom jeg meg, mye mulig mest fordi venninne ga meg skyss), handle lue til monsteret, handle undertøy og hendige singletter for amming, kjøpe nødvendige sminketing som leppestift og neglelakk hos MAC, spist iskrem i solen, kjøpt nytt objektiv til kameraet mitt og vimset rundt på jobben for å vise frem magen siden jeg likevel var i sentrum.

Derfor ser barnerommet fortsatt ut som en bod. Og jeg har ikke strikket mer på babyteppet i det hele tatt. Det blir neppe klart til hun kommer.

I helgen skal jeg gjøre andre ting som er genuint vesentlig å få gjort før jeg skal ta keisersnitt og være unyttig i ukesvis pga "sårsmerter som naturlig vil begrense meg". Derfor har jeg planlagt på søndag kveld å nappe bryn og ta en manikyr.

Min gjetning er at barnerommet fortsatt vil se ut som en bod når jeg kommer hjem fra sykehuset og deretter gjøre det i flerfoldige uker. Heldigvis tror jeg ikke babyen kommer til å bry seg om det overhodet - for babyen har nok prioriteringene sine i orden mer enn hennes vordende mamma.

Ektet i Japan - Feiret i Norge

I dag er det nøyaktig ett år siden Kent og jeg giftet oss i Japan. Så i dag har jeg mitt livs første bryllupsdag som i følge alskens lister er et papirbryllup.

Det var perfekt for oss å inngå ekteskap på den måten vi gjorde det. Etter å ha vært to uker på ferie i Japan sjekket vi inn på det ekstremt lukseriøse Peninsula Hotel Tokyo. Det er rett og slett et fantastisk hotell, og vi var heldigvis begynt å bli vant med det japanske servicenivået innen vi bodde der ellers hadde vi følt oss kvalt og uggne av alt som ble ordnet og fikset og båret og bukket.

Kent var smart og nevnte ved innsjekkingen at vi skulle gifte oss dagen etter slik at de oppgraderte oss til et bedre rom høyere opp i hotellet med utsikt over Imperial Gardens. Det var den mykeste sengen der, med de mykeste puter, den mykeste sofa, stor tv, pult med kabler allerede tilpasset 220 volt, frokostbord, kaffemaskin, bad med badekar, gigantisk regnskogdusj, eget avlukke med et toto-toalett (der lokket åpnet seg magisk av seg selv når du tredte inn!), to vasker, eget omkledningsværelse og en massiv tredør som nok kostet mer enn hele ferien vår tilsammen.

Etter to uker på reise var jeg ikke bare full av reisestøv innvendig og utvendig, men jeg var også stiv og støl med vondt fra føttene og opp i nakken. Mens Kent utforsket nærområdet utforsket jeg derfor spa-avdelingen.

Man har ikke opplevd luksus før man har vært på spa på Peninsula Tokyo... Det har selvsagt ødelagt enhver annen spatur i all evighet for meg. Først dro jeg for å svømme litt i bassenget. Da jeg kom ned spratt det opp en mann som ga meg badehette, svømmebriller, håndkle og en flaske vann. Deretter redde han opp en hvilestol for meg før han bukket masse og satt seg ned igjen.

Etter svømmingen dro jeg inn i avslappingsrommet der det var fersk juice, oppskåret frukt, akkurat passe behagelig musikk og de mykeste stoler med de mykeste varmeste deiligste dyner. Jeg var derfor god og avlappet da massasjedamen min kom og hentet meg for en klokketime massasje. Det var mye bukking og miss Delirium og sånt og jeg valgte selv hvilke oljer jeg ville hun skulle bruke (som siden vi var i Japan ble presentert for meg mens hun satt på gulvet og bukket). Massasjen var upåklagelig og jeg fikk for første gang i mitt liv en magemassasje som sikkert var bra for meg, men meget, meget underlig. Jeg fløt i alle fall ut derfra flerfoldige hakk lykkeligere og mer avslappet enn jeg hadde vært to timer tidligere.

Vi spiste middag ute og da vi kom tilbake var rommet redd opp for natten. Alt bare foregikk som magi - samt at det også føltes litt magisk at vi var et sted der folk snakket engelsk. Vi hadde på dette tidspunktet blitt veldig vant til kroppsspråk og de få glosene vi kunne på japansk.

Men ingenting kunne forberedt oss på hvor underlig det var da vi kledelig nervøse og pyntede dagen etter entret den norske ambassaden. Det var faktisk skikkelig kulturkræsj å komme inn et sted der alle var norske! Vi var blitt så vant til den japanske lavmælheten og roen og høfligheten at de sedvanlige nordmennene virket brautende i forhold, det var virkelig sært.

Vi ble viet i en hyggelig sermoni med to vitner fra ambassaden. Jeg husker godt den spesielle følelsen det var å si ja til å gifte meg. Det var en helt unik og spesiell følelse - alt var høytidelig og ekte. Og så var vi gift. Herr og fru.

De snille menneskene på ambassaden avfotograferte oss masse. Det er ikke deres feil at Kent og jeg er ute av stand til å se normale ut på bilder samtidig slik at bildene ikke er vellykket i fotografisk forstand. Derimot er de vellykket i all annen forstand da vi ser akkurat så lykkelige ut som det vi var.

Resten av dagen tilbragte vi pent pyntet med å spise is, spise sushi til lunsj, spasere i Tokyo, benytte oss av det faktum at vi tross alt bodde på et luksushotell, og til bryllupsmiddag spiste vi på Zipangu - der vi nøt et veltilberedt typisk japansk måltid med uten tvil den beste tunfisk-sashimien min gane er i stand til å skille ut.

Da vi kom tilbake på hotellet stod det jordbær og sjampanje klart til oss som en gave. En perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dagen i dag skal feires med fersk pasta med alfredosaus og salmalaks. Til dessert min hjemmelagde eplepai.

Siden gravide damer ikke får drikke alkohol får vi skåle i eplejuice - Skål. For det lykkeligste året i mitt liv. Vi gjør oss rett og slett best som gift med hverandre.

Lite vits i å være brei over ræva...

... når det viser seg at innsiden ikke korresponderer.

Næmerer undersøkelser og samtale med lege rent fysisk i stedet for jordmor per telefon kunne avsløre at bekkenmålet mitt er for lite til at jeg får lov til å føde et barn som sitter i sete. Hele den lange listen min med spørsmål for å skulle klare å ta en avgjørelse om keisersnitt kontra vaginal forløsning var overflødig og jeg kunne bare lukke boken og glemme alt jeg hadde tenkt på forhånd.

På den ene siden er det en utrolig lettelse å faktisk slippe å ta denne avgjørelsen. Det å skulle bestemme mellom to onder har føltes umulig og tidvis som mental tortur. At noen kommer og forteller meg at den eneste løsningen er keisersnitt er rett og slett fantastisk - jeg trenger aldri mer å lure på om jeg tar og tok rett valg da avgjørelsen er fjernet fra meg og lagt i hendene til mennesker med stor medisinsk ekspertise.

Samtidig er det utrolig skummelt å skulle ta et keisersnitt. Sykehusangst med minst fem dager på barsel er ikke akkurat en optimal kombinasjon. Men jeg har virkelig ikke noe valg så her er det ikke annet å gjøre enn å ha nok lydbøker på mp3-spilleren min, nok batteri på fotoapparatet, en lettlest bok og ingen blygsel for å spørre om hjelp. Kent får også være der hele dagen bortsett fra siestaen og om natten har jeg jo en liten baby å ta meg av.

Det stresser meg litt at datoen for det planlagte snittet bare er tre dager før termindatoen min, men det er heller ikke noe å gjøre med. Skulle jeg komme i fødsel i løpet av den nærmeste uken så bare ringer jeg, dukker opp umiddelbart og så snitter de i vei.

Jeg har blitt lovet så mye bra dop jeg bare vil ha, har fått avklart at barsel har beholdt besøksforbud for familie så kun partner får komme inn på rommet slik at jeg slipper dele rom med noen som har stadig renn av grenseoverskridende slekt og venner, fått inntrykk av at de virkelig vet hva de holder på med når det kommer til disse operasjonsgreiene og føler meg til en viss grad svelget av det store sykehusmonsteret som mens man er inne i det bare er å overgi seg til.

Det hele er fortsatt ganske surrealistisk for meg. Jeg har en dato for når jeg skal bli mamma, men samtidig har jeg også en dato for når noen skal gi meg store smerter som skal vare noen uker. Jeg veksler mellom lettelse og skrekk og har kjøpt ca en kilo smågodt på vei hjem for å avhjelpe med det siste.

Og i mine mer klare øyeblikk humrer jeg godt for meg selv når jeg tenker på at datteren i magen som går under tilnavnet Monsteret faktisk vil ankomme verden Alien-style.

Tungt

Jeg har nå gått opp 14 kilo som lander meg på litt mer enn offisiell hvalvekt. Grensen for hval gikk på 11 kilo pluss for da begynte jeg å slite med tyngden av meg selv. Nå, tre kilo tyngre, er jeg offisielt for tung for min egen kropp noe som går delvis ut over min evne til å stå oppreist med bekkenløsning samt å få noe særlig sammenhengende søvn.

Når man er for tung for seg selv så begynner tydeligvis alt av ledd som hofter og knær å klage og syte ekstra mye når man forsøker å være vertikal. Dernest har jeg jevnlig i det siste kikket under føttene mine fordi det kjennes ut som om jeg er i ferd med å bli plattfot.

Når jeg ligger og sover våkner jeg i relativt regelmessige intervaller fordi jeg rett og slett får vondt i de delene av kroppen jeg ligger på! Da må jeg og ekstradynen jeg bygger opp mellom bena med (pga før nevnte bekkenløsning) snu oss rundt i sengen - en ganske omstendelig affære som blant annet involverer å ta sats samt å hjelpe magen i gang med hendene. Er jeg ekstra vågal forsøker jeg meg på litt godt oppbygget ligging på rygg bare for å variere hvor jeg får vondt. Når jeg står opp er diktert av når jeg har så vondt at jeg ikke orker ligge mer og jeg vagger den store kroppen inn i dusjen for å bruke opp mesteparten av varmtvannstanken.

Jeg har tatt meg selv i å ligge i sengen med vondt både her og der og kynnere i magen og håpet på at det godt kan bli vondere nå; sånn fødevondt. Naturen er med andre ord viselig innrettet og sørger for at man på slutten av svangerskapet er så trøtt, lei og full av vondter at man gjerne gjennomgår en fødsel eller to for å få babyen sin ut og kunne begynne å ta fatt på å få tilbake egen kropp.

Mens jeg venter skal jeg gjøre som Dory og synge på hvalsk. Det er visst nemlig inmari beroligende, og jeg har tross alt nå entret hvalfamilien.

Ventejente

Nei, jeg har ikke født enda.

En setning jeg forresten vurderer å starte alle telefonsamtaler, sms'er, blogginnlegg og mailer med siden det nesten er det eneste folk lurer på for tiden. I stedet ser jeg ca ut som på bildet, bare som oftest i mer joggedresslignende påkledning - men her skulle jeg ut i butikker med venninne tidligere i uken og jeg liker å føle meg litt fresh når jeg skal vagge rundt ute blandt folk.

Det skjer i det hele tatt veldig lite her.

Tirsdag til uken har vi endelig fått oppfølgingssamtale i forhold til at monsteret ligger i sete. Det er noe knapt siden det er 9 dager før termindatoen min, og eneste grunnen til at jeg i det hele tatt fikk den timen er at jeg ringte hver dag og maste på sykehuset. Det burde ikke vært nødvendig og på fredag var jeg helt frynsete av stress da jeg snakket med jordmoren der som til slutt bare satt meg opp på time hos en fritt valgt lege etter at jeg hadde bedyret at jeg ga blanke i hvem vi fikk time hos bare vi fikk en time. Snart.

Dessverre syntes ikke hodet mitt at tirsdag til uken egentlig kvalifiserte for snart så etter jeg la på røret ble jeg så stresset at det var på grensen til farlig for høygravid dame. Jeg kjente hodet koke og jeg fikk masse små blinkende lys i hele synsfeltet mitt. Da jeg var på fastlegetime en drøy time senere var blodtrykket en del høyere enn det ideelt sett burde være og jeg fikk streng beskjed om å roe meg ned fordi det kan være uheldig for babyen i magen om jeg skulle gå rundt og stresse på den måten der.

Mellom fastlegens beroligende innstilling, store mengder trøsteshopping på internett (jeg trengte visst blant annet fem nye neonfargede neglelakker), matlaging og godteri (ja, jeg går opp en kilo i uken nå) samt en ektemann som gjør alt rett når jeg blir vrang så pustet jeg med hele lungene innen jeg la meg.

Situasjonen i seg selv er fortsatt stressende. Jeg bare forsøker å ikke stresse. Det er ikke som om jeg kan få gjort noe mer fra eller til - jeg har gjort alt jeg kan (inkludert å bestille turkise gardiner fra Ellos som kommer i posten snart). Nå er det egentlig bare å vente som gjenstår, så da kan jeg like gjerne øve meg på det.

Klin sprø i innspurten

Med to uker igjen til termin er jeg tydeligvis i ferd med å bli en gal banan.

Da jeg la meg i går kveld ble jeg plutselig lys våken og vurderte seriøst å stå opp for å vaske klær, vaske hyllene på barnerommet (de er fulle av bøss) og brette sammen tepper og styr og sette alt inn i selvsamme hyller, rydde på kjøkkenet og kanskje tørke støv i stua.

Jeg tok til vettet og ble liggende og sov ca ti minutter senere, bare for å våkne opp i morges og lure på hvorfor det er så inmari rotete i stua mi (det er ikke det tror jeg, sånn objektivt). Da jeg var oppe en tur i 7:30-tiden satt jeg på en klesvask før jeg gikk og la meg igjen. Jeg irriterer meg over alt Kent kan ha funnet på å legge et sted jeg mener det ikke burde ligge, tørker kontinuerlig smuler av benken, vurderer å støvsuge hele leiligheten med gammeldags støvsuger (selv om jeg har roomba) (og bekkenløsning) og mens rundstykket mitt stekte i sted stod jeg og studerte kjøkkenskapene nøye og lurte på om ikke alle de små krikene og krokene kunne trenge en vask. For første gang i mitt liv føler jeg også et intenst behov for nye gardiner; helst i turkis. I tillegg kan det jo hende at plantene mine gjerne vil bli pottet om.

I tillegg vurderer jeg å dra frem alle klærne jeg brukte før jeg ble gravid og sortere gjennom dem med hard hånd sånn nå før jeg blir knyttet til dem som bruksplagg igjen. Det er masse ting her som skulle vært resirkulert, gitt bort eller solgt og jeg har plutselig fått inmari lyst til å leve i en leilighet som til enhver tid ser ut som en ikea-katalog.

Så jeg har blitt klin sprø. Det eneste som hindrer meg er at bekkenløsningen min ikke hadde overlevd en eneste time med dette styret hjernen min påstår at jeg gjerne vil gjøre. Etter overtro betyr dette at jeg visstnok gjør meg klar til å føde. Det hadde vært fint om det ikke stemmer med sånn umiddelbar presisjon all den tid jeg ikke er ferdig utredet i forhold til fødsel enda.

Fortrenging som stressmestringsmetode

Etter beskjeden om at monsteret sitter i seteleie slik at å føde vanlig utgår av rent logistikkmessige hensyn har hjernen min vekslet mellom å være helt tom, rolig og fullstendig på vidvanke og i høygir. Planen min for påsken var å bruke den høyst undervurderte stressmestringsmetoden fortrenging for alt den er verdt, dessverre var det lettere sagt enn gjort.

I går begynte nemlig ting å synke inn og jeg kom på alle spørsmålene jeg burde ha stilt mens jeg var på sykehuset på onsdag. Jeg har også kommet frem til at pga påsken foregår videre undersøkelser med noe knappere marginer enn jeg kunne ha ønsket meg, for slik som det er nå risikerer jeg faktisk å komme i fødsel før ting er avklart. Det stresser meg noe helt utrolig, og da fortrenging feilet i går med en ritsjende lyd ble jeg bare sittende og grine lenge fordi jeg vil ikke dette her.

Å måtte ta et valg om keisersnitt vs setefødsel er helt umulig for meg. Jeg går i ringer rundt meg selv og synes begge valgene er like dårlige. Sykehuset utøver en del fødepress, og både Kent og jeg synes informasjonen om både keisersnitt og setefødsel så langt har vært litt liten. Jeg innser med den logiske delen av hjernen at dette er informasjon som skal komme på samtale med lege etter røntgen av bekken, men siden det da kun er en drøy uke igjen til termin og en setefødsel skal foregå innen termin er dette tidsmessig så knapt for meg at jeg står og skriker inne i hodet mitt.

Jeg har hele tiden i svangerskapet hatt en grei innstilling til fødsel. En veldig zen innstilling på at det kommer til å være en uforutsigbar og smertefull situasjon slik at jeg bare skal ta det som det kommer og ikke stresse med hendelsesforløp og ideer om hvordan det skal være. Å gå fra den ta-det-som-det-kommer-tanken til at jeg nå faktisk skal bestemme meg for hvordan fødselen skal foregå gjør at jeg kortslutter i hodet og er ute av stand til å ta en avgjørelse.

I går kveld hadde jeg bestemt meg for å ringe sykehuset og be om keisersnitt likevel. Jeg har nemlig en snikende følelse i ryggmargen om at jeg tar galt valg ved å velge å føde i sete. En sånn følelse som napper i deg og ikke helt forsvinner. Jeg er redd for at min frykt for et keisersnitt og smertene i etterkant overdøver enhver logisk stemme som skulle forsøke å si at keisersnitt er det rette. At jeg enkelt og greit er så redd at jeg ikke er i stand til å ta et balansert valg om hva som er best for den abstrakte størrelsen som er barnet mitt. På den annen side har jeg en stemme til i hodet mitt som forteller meg at jeg har valgt å føde på Rikshospitalet fordi jeg stoler på dem og at de aldri ville utredet meg for vaginal setefødsel om de ikke opplevde dette som trygt. Så da jeg våknet i morges hadde jeg ombestemt meg og vil sjekkes ut for vaginal forløsning som planlagt. Men jeg vingler ikke eller noe...

Etter en samtale med føden på telefonen i dag for å avklare et par praktiske ting jeg hadde glemt å spørre om er jeg roligere. Blant annet er ikke poliklinikken åpen før over påske som betyr at ting som timeavtaler og konsultasjoner uansett utgår før til tirsdag. Jeg er forhåpentligvis bedre til å slappe av under tvang, for nå er det ikke noe mer jeg får gjort okke som. I tillegg forsikret jordmoren jeg snakket med meg mange ganger om at alt er helt trygt og at de vet hva de gjør.

Men selvsagt, føder jeg før jeg er ferdig utredet kommer telefonsamtalen med sykehuset mest sannsynlig til å foregå slik "Hei, dette er Delirium. Jeg er nå i fødsel med et barn i sete. Vi vet ingenting om bekken vs barnet sine mål. Vennligst gjør klar en operasjonsstue for keisersnitt, vi kommer umiddelbart med taxi.".

Og en ting er sikkert: Ungen kommer ut snart, selv om det overhodet ikke skjer på en måte jeg hadde ønsket meg.