Vendingsforsøk på foster i seteleie

Ettersom min fremtidige datter ved alle undersøkelser har sittet i seteleie var jeg i dag inne til et vendingsforsøk. På forhånd var jeg utrolig nervøs, og det er et lite mirakel at jeg sov natt til i dag. Spesielt var det den ørlille sjansen for at fosteret ville bli stresset slik at vi måtte tatt et keisersnitt i dag som freaket meg pent ut.

Siden jeg blogger nå føler jeg ikke at jeg røper slutten på en historie med å avsløre at alt gikk som det skulle på fosterstressfronten slik at jeg heldigvis ikke er noens mamma for øyeblikket.

Det første som skjedde var at jeg ble koblet til et ctg-maskin. Denne måler hjerterytmen til fosteret samt at jeg trykket på en knapp hver gang hun beveget på seg. På bildet ser jeg passe blid og fornøyd ut - da var jeg bare halvveis i målingen; etter 30 minutter til var det inmari kjedelig...

Dernest lå jeg på en seng med bena hevet høyt i en drøy halvtime mens vi ventet på legen som skulle utføre vendingsforsøket. Å ligge med bena høyt er en måte å forsøke å få fosteret til å skli ut av bekkenet slik at det blir enklere å utføre en snuoperasjon.

Under selve vendingsforsøket var det tilstede legen, to legestudenter og jordmoren. De var alle veldig entusiastiske da de kjente og klemte på magen min og var ovebevist om at monsteret hadde snudd seg av seg selv siden mandag. Selv det at jeg fortalte at legen på mandag hadde trodd akkurat det samme hjalp ikke - de var fortsatt veldig skuffet da de skrudde på ultralyden og jentungen ikke hadde rikket seg overhodet.

Selve vendingsforsøket bestod i at ene studenten med meget jevne mellomrom sjekket fosterleie mens legen tok et god tak i både rumpe og hode. Hun forsøkte med hendene sine å lirke rumpa ut av bekkenet mitt (ligge med bena høyt hadde nemlig ikke hjulpet noe) samtidig som hun ganske brutalt forsøkte å tvinge babyen rundt med hodet. Jeg lå stort sett med øynene igjen mens jeg brukte yogapust for alt det er verdt, men Kent som så på kunne fortelle at det var kjempefascinerende hvor mye de fikk flyttet på hodet. Og at det var like fascinerende da hodet bare spratt tilbake til der det hadde vært før legen begynte å rikke, dra og dytte. Dessverre sitter monsteret vårt godt fast i bekkenet mitt med stumpen slik at det var umulig å få vendt henne.

Selve snuforsøket var litt vondt. Spesielt den biten der legen forsøkte å lirke ungen opp av bekkenet mitt. Samtidig var det ikke så vondt som jeg var redd for at det skulle være, men det var en slik type ubehag/vondt som ble verre og verre dess lenger legen holdt på. Da hun sa at det ikke ville nytte å vende babyen slik at hun ikke forsøkte mer var jeg helt med på det, for da begynte det nemlig å bikke over fra sterkt ubehagelig til vondt.

Etter denne dårlige beskjeden om at jeg nå offisielt har et barn i sete ble jeg koblet til ctg-maskinen for en ny drøy time med sjekking av hjertelyd og med en beskjed om å diskutere en stund hvordan vi vil gå frem i forhold til å føde i sete vs keisersnitt.

Dette er virkelig ikke et lett valg. Og et valg som må tas på info fra sykehuset og ikke på anekdotiske historier.

Vi har bestemt oss for følgende beslutningstre: Komme inn til Rikshospitalet for et røntgen av bekkenmål på tirsdag. Dersom bekkenet er for smalt er saken enkel - da må jeg ta et keisersnitt. Dersom bekkenet mitt er romslig skal jeg inn til en ny ultralyd for å se om hode/kroppsmålet er bra samt generell størrelse på babyen (i dag er hodet en del større enn kroppen, noe som ikke er optimalt for setefødsel). Hvis alt ligger til rette kommer jeg til å håpe på at fødselen setter i gang av seg selv en stund før termin slik at jeg kan få føde vaginalt. Går jeg over tiden vil babyen bli for stor og det vil da igjen tvinge seg frem et keisersnitt da man fortrinnsvis ikke setter i gang vaginale setefødsler. Er ikke målene av babyen kontra bekken optimale blir det planlagt snitt ca en uke før termin.

Mitt lille stae barn - Seteleie

I går var jeg på Rikshospitalet for å sjekke om monsteret fortsatt ligger i seteleie. Legen tok først og kjente utenpå magen og fikk opp forhåpningene våre på at all kravlingen i magen min på søndag kunne ha medført at babyen hadde snudd seg. Dessverre viste det seg at ultralydmaskinen til legen ikke var enig med hendene hennes - monsteret er fortsatt godt plasser på rumpa med hodet under mine venstre ribben.

Derfor ringte legen til en annen avdeling og bestilte time til vendingsforsøk med ordene "vi har faktisk et sete som ikke har snudd seg i uke 36+6!". Så vi er spesielle liksom, og skal i morgen (onsdag) gjøre et forsøk på å få snudd fosteret ned i hodeleie.

Dette er en spesialistoppave så det er ikke alle sykehus som gjør dette. Rikshospitalet gjør det visstnok hele tiden, de hadde hele to snuforsøk i dag som er grunnen til at vi har time i morgen. Det er viktig å legge vekt på at det er et snuforsøk. Det er drøyt 50% man klarer å snu og av de så vipper en del av dem tilbake ned på rumpa fordi de trives bedre der. Man forsøker ikke å vende foster før i uke 37 fordi de da ikke lenger regnes som premature. Det er nemlig en svak sjanse for at hjertelyden vil bli så dårlig på fosteret underveis i prosessen at man foretar et hastesnitt. Alle snuforsøk foregår derfor på en avdeling som har kirurgisk rett i nærheten.

Jeg kan ikke si at jeg direkte gleder meg til denne snuingen i morgen. Jeg forsøker fortelle meg selv at det nok bare er barnemat i forhold til en bronkoskopi (som hvis jeg må gjøre det igjen noensinne er alt for snart) og ingenting sammenlignet med et keisersnitt! Men for å være ærlig faller morgendagen inn under mottoet "gjør en ting hver dag som skremmer deg".

Med en god porsjon uflaks har jeg baby i morgen. Med en middels porsjon flaks snur hun seg elegant og blir liggende med hodet ned til fødsel setter i gang av seg selv. Uansett er jeg nødt til å ta stilling til keisersnitt vs føde i hodeleiescenarioene innen i morgen slik at jeg/vi kan diskutere dette fornuftig med legen.

Og det hadde jo vært fint å dukke opp med en argumentasjons- og spørsmålsrekke noe mer fornuftig enn den samtalen jeg har inne i hodet mitt for tiden; den samtalen går nemlig slik:

Jeg vil ikke føde i seteleie.
Hm, ok - da tar du keisersnitt da.
Nei. Jeg vil ikke ha keisersnitt, det er skummelt.
Javel, da blir det setefødsel på deg!
Neinei, det er også skummelt.
Da blir det keisersnitt da.
Nei, for keisersnitt tør jeg egentlig ikke.

.... og rundt og rundt og rundt og rundt går den samtalen og er sabla lite hjelpsom...

Nesting ahead!

"Alle" har sagt at nesting-instinktet vil slå til for fullt hos meg etterhvert som jeg blir mer og mer gravid. Akkurat nå har jeg erkjent at jeg nok er veldig gravid (selv om jeg med 3,5 uker igjen til termin kan rekke å bli betraktelig mer gravid før jeg føder) og kan se klart at nesting foregår i heimen.

En ting er at jeg strikker både babyjakke og babyteppe (ja, samtidig), noe som visstnok er en klassisk nestingting å gjøre. Folk som aldri har strikket i sitt liv går til innkjøp av pinner og garn, og jeg erindrer at jeg i fjor skrøt noe veldig av venninnes første strikkeprosjekt; babyteppe i tykt ullgarn strikket rett. Jeg har strikket litt før, men må innrømme at jeg nå strikker mer avanserte ting enn tidligere, ting som krever at man leser mønster.

Jeg har også plutselig fått lyst til å skifte ut stuegardinene mine. Dette er en underlig lyst da jeg ikke kan fordra å handle gardiner og strengt tatt har vært fornøyd med disse nøytrale jeg handlet meg for seks år og fire bopæler siden. Nå derimot er jeg plutselig blitt hjemmeinnredningsinteressert og vurdrer sterkt noen i fresh turkis da det passer bedre til bildene jeg har hengt opp ved siden av vinduene. Ingen vil bli sjokkert og dåne om jeg går til innkjøp av noen i morgen og deretter tvinger Kent til å henge dem opp.

Dette med ting som skal henges opp er tydeligvis den retningen nestingen min tar. Jeg bestiller freshe trykk på internett til å ha på kjøkkenet, fremkaller og forstørrer bilder, kjøper rammer og planlegger andre billedprosjekt. Det er tydeligvis av vital viktighet at leiligheten er proppfull av bilder innen babyen ankommer.

Denne vaske-nestingen derimot som de selvsamme "alle" sier jeg kommer til å få er relativt fraværende. Jeg er fortsatt mer rotete og i stand til å overse skitt og møkk enn jeg var som pregravid og dessuten har jeg bekkenløsning, vonde kynnere og rekker strengt tatt ikke ned til møkka heller. Så jeg kommer neppe til å i vilt nestingmodus skrubbe nedre del av klosettet med tannbørste, tørke støv av toppen på alle rammer og pusse kraner og sølvtøy til det skinner i mørket.

Kanskje jeg får håpe at Kent får vasking som en av sine nesting-ting? Foreløpig manne-nester han fabelaktig med å male rom, skru barnemøbler og å rippe alle tegneseriedvd'ene våre med norsk tale slik at vi har backup til en gang i fremtiden monsteret vårt får favorittfilm hun vil se 483 ganger pr uke.

Og hvis ingen av oss nesting-vasker, og hvis mamma ikke kommer og skrubber noe i et anfall av bestemorsnesting så mistenker jeg at babyen virkelig ikke kan bry seg mindre med hvordan det ser ut her hjemme. Har hun seng, dyne, bleier og en pupp som virker/melk på flaske så antar jeg at hun kommer til å være så fornøyd som slike små nyfødte kan bli.

Luksusproblemer kan være andres mulighet

Da vi begynte å tenke på hva et lite nurk trenger når det kommer til verden var jo klær ganske tidlig oppe på den listen. Når man ikke har tatt vare på en baby siden man var i tenårene (og Mannen aldri har tatt vare på en) var "klær" en ganske ullen størrelse - for hva i alle dager trenger sånne mini-mennesker liksom?

I tilegg vokser de jo veldig fort, og jeg har hørt rykter om at de gror ut av klærne sine før man har blunket og snudd seg motsols en gang.

Vi har store planer om å la monsteret vokse opp med mye arveklær siden alle sier de har for mye liggende i skuffer, skap, på loft eller boder, og vi i tillegg har en niese som bare er drøyt halvåret eldre enn vårt barn vil være. Vi har derfor gladelig og begeistret tatt i mot klær andre ikke vil ha og jeg har kjærlig vasket og brettet og lagt ned i skuffer. Det viste seg ganske fort at spesielt pga svigerinnes tendens til å omtrent samle på babytøy så ville vi få mer klær enn noen baby vil være i stand til å bruke, selv om før nevnte baby skulle finne på å gulpe over hele seg ca 20 ganger i døgnet.

Så mye tøy har vi fått fra familie og venner at jeg sier neitakk til å låne samt at jeg kun har kjøpt fire pysjer, en genser og fire bodyer til mitt eget barn. Responsen på å få babytøy har rett og slett vært mye større en jeg ville være i stand til å forestille meg - hvilket er utrolig hyggelig! Det er stas å kunne bruke tøy som andre har likt før meg og som slipper å kanskje bare ha blitt brukt en gang eller to før det om noen år hadde gått på dynga.

På grunn av denne mengden med tøy vi har fått begynte jeg tidlig å sortere ut med hard hånd. Spesielt pysjer forsvant vekk fordi jeg ofte syntes de var for slitte og i tillegg sorterte jeg vekk alt som bare ikke falt direkte ned i vår personlige smak. Etter at svigerinne overraskende kom med to bæreposer til i helgen har jeg også begynt å sortere ut av det jeg har lagt i skuffer og byttet ut med ting jeg synes er finere eller bare mer praktisk.

Jeg har rett og slett et luksusproblem! Jeg har tre fulle skuffer med klær i str 50-68 og hele fire bæreposer med pent babytøy som jeg rett og slett ikke har bruk for eller plass til. Det føles helt sprøtt å ha så mye pent tøy hos meg som ellers bare ville blitt liggende i noens bod.

Siden jeg ikke vil legge disse klærne ned i min bod, men heller vil at de skal bli brukt av noen som trenger det kontaktet jeg Fattighuset i Oslo. De har for tiden fått så mange gaver at de egentlig ikke har plass til mer sier nettsiden deres, men på forespørsel om noen trengte babytøy likevel fikk jeg et rungende ja. De har mange gravide brukere som rett og slett ikke har råd til så mye tøy.

Det er rett og slett en perfekt kombo, så i dag har jeg pakket Postens største smartposteske propp full av babytøy (jeg er litt redd den skal sprekke...) og sender den til noen av Oslos mindre heldig stilte i løpet av uken.

Og når det gjelder min entusiasme for å få babytøy er den fortsatt like stor. Jeg sier nå til alle at hvis de ikke vil at overfloden går til Fattighuset så trenger de ikke å gi det til oss, men hvis de derimot gjerne vil være med og støtte opp under en god sak så er jeg vel så gjerne videreformidler av pent brukt babytøy ettersom jeg kommer til å fortsette å sende overskuddsklær for baby ned dit i uoverskuelig fremtid. Det er så enkelt, koster meg så lite, og betyr så mye for noen andre.

Gamle sanger om igjen

Jeg sitter møysommelig og setter bilder inn i album, en oppgave jeg har neglisjert i en evighet - men som er fin tidtrøyte når man er hjemme og skal ta det med ro.

Det er hyggelig å se på fotografiske bevis fra året som har gått, samt å bla litt i de andre albumene og se på bilder fra lenger siden også. Det er sol, regnvær, smil, latter og tunge dager hånd i hånd med ferieturer og mat som er spist. Det er minner som av og til etterlater meg litt lykkelig med en tommel som gnis lett over farger på fotopapir.

Denne kavalkaden gir meg også noe mer. Den gir meg et solid bevis på hvor mye bedre alt har blitt de siste årene. For etter hvert som tiden fotografisk beviselig går ser jeg mindre og mindre sliten ut. Uttrykket i øynene mine blir sterkere, klarere og ikke så trist. Etterhvert smiler jeg med hele meg, hele kroppen og sjelens speil og nesevingene og med armene og alt som går an! Selv på bilder der jeg er sliten og uopplagt og på mitt minst fotogene ser jeg lykkelig ut nå, og det varmer å se.

Det gjør godt å vite at flere år med sykdom ikke har satt andre varige spor enn noen rynker jeg ville fått uansett. Det gjør også godt å se beviser på at lykke ikke har noe med vekt å gjøre - på bildene der jeg smiler minst med øynene passer jeg inn i klær jeg selv i ugravid tilstand ikke lenger får trukket opp over ene låret. Jeg føler meg som et perfekt anekdotisk bevis på at lykke ikke er et tall og at skjønnhet er noe som gjerne stråler ut innenfra når man har det knusegodt med seg selv.

Hvorfor jeg ikke skal føde på Bærum

September 2007 fikk jeg en av de telefonsamtalene man håper man aldri må få der noen i dypeste smerte forteller deg om dødsfallet til noen de har vært uendelig glad i.

Bakgrunnen for denne telefonsamtalen er i dag i media. Familien har blitt rådet til å gå ut med sin historie, og de velger å gjøre det nå 2,5 år senere i et håp om å få endret et regelverk som gjør det nesten umulig å få anmeldt og behandlet slik neglegt som dette på en hensiktsmessig måte.

Ingen burde dø av en så vanlig svangerskapskomplikasjon som svangerskapsforgiftning. Det er en lang rekke med valg som aldri burde blitt tatt fra sykehuset sin side som førte til at en liten gutt aldri får møte sin mor og en ung mann plutselig er nybakt far og enkemann på en gang. Jeg som har fulgt denne historien hele veien vet så mange detaljer om hva som har skjedd at jeg er helt sikker på at jeg heller vil føde på gata enn på Bærum sykehus. Jeg vet det høres ut som noe jeg ikke mener, men jeg er helt alvorlig talt livredd for å sette mine ben innenfor dørene til Bærums fødeavdeling.

Det er på høy tid at det blir satt fokus på en del behandlings- og oppfølgingsrutiner i helsevesenet generelt og på Bærum spesielt (dette sykehuset har et veldig dårlig rykte - jeg vil anta at media kun har skrapt i overflaten i det siste, men ryktet har vært der i åresvis). At familier må frem i media med sin vonde, personlige historie for at politikere skal ta ansvar og gjøre noe føles veldig feil, men når det er slikt som skal til er jeg glad det finnes mennesker som er villige til å ta den belastningen slik at ting kan bli endret til det bedre for familier som opplever tilsvarende scenario.

Å sette seg på baken

Monsteret i magen liker tydeligvis å gjøre ting på sin egen måte. Da jeg var hos jordmor i dag brukte hun lang tid på å kjenne og trykke på magen min før hun sa at babyen i magen mest sannsynlig har lagt seg i seteleie. Og siden babyer skal komme med hodet først er jo ikke det akkurat det mest optimale.

For å sjekke hvordan hun faktisk ligger skal jeg en tur på sykehuset i løpet av et par ukers tid for en liten ultralydsjekk (yoho! bonustitting på monster!) for å se om hun enten ligger i hodeleie likevel eller har hatt vett til å snu seg korrekt vei.

Selv om det er en haug med hvis involvert her blir det vanskelig å ikke i alle fall dyppe innom hva som blir konsekvensen hvis hun faktisk er et seteleiebarn. Det er bare menneskelig å fundere på sånt, og er det noe jeg er så er det dypt menneskelig på alt slikt.

Hvis hun ligger i seteleie og ikke kan snus manuelt må jeg nemlig ta stilling til om jeg skal ha keisersnitt eller ikke. Sykehus tvinger ingen med seteleie til å føde vaginalt, men oppfordrer jo til det. Jeg har hatt planer om å unngå keisersnitt så langt det lar seg gjøre da operasjon skremmer meg litt, men når situasjonen (hvis-situasjonen altså) ligger foran meg slik som ting er nå skremmer det meg mer å skulle føde i seteleie med det jordmor liker å omtale som alvorlig bekkenløsning. For meg så blir noen uker med operasjonssår og inntil en uke på sykehus et betraktelig mindre onde enn kanskje måneder med store smerter i bekkenet; jeg vil nemlig gjerne gjøre ting som å orke trille tur med eget barn og stå på kjøkkenet og lage mat igjen.

Tatt i betraktning av at jeg har sykehusangst er enhver avgjørelse som vil sette meg i en situasjon der jeg må være lenge på sykehus ganske overhvelmende for meg. Men jeg har jo etter en aha-opplevelse for noen uker siden innsett at jeg jo ikke kommer til å være alene på sykehuset - - - jeg kommer til å (*trommevirvel*) være der med babyen min! (jeg vet, jeg vet - litt treg der, men monster i friluft virker veldig akademisk enda, jeg har jo aldri fått barn før).

I tillegg forsøker jeg i beste Pollyannastil å finne den positive vinklingen på dette hvis-scenarioet. Jeg skal si at den faktisk var enkel å finne... Hvis monsteret ligger i seteleie slik at jeg må ha et planlagt keisersnitt skal jeg forsøke å få et snitt et par uker før termin slik at jeg slipper å ha belastning på et vondt bekken lenger enn nødvendig. Da får jeg for det første begrenset slitasje på bekkenet, i tillegg vil slækket begynne å ta seg inn slik at bekkenløsningen kan begynne å gå over av seg selv. Hvis jeg får et par uker før termin kan jeg også se på det som at jeg bytter to uker med ekstra tung kropp på vondt bekken mot to uker med smerter fra operasjonssår. På mange måter et helt greit bytte. Den tredje positive tingen med et eventuelt tidlig planlagt snitt er at jeg vil slutte å være gravid betraktelig tidligere enn et annet hvis-scenario som er å gå den fulle tiden ut på overtid for så å bli satt i gang.

Så akkurat nå føler jeg meg som en mester i positiv fokusering, tar det hele med relativt knusende og avventende ro samt er spent på hva de finner på ultralyd. Og så snakker jeg vennlig, men bestemt, til monsteret i magen og forklarer henne at det er hodet som skal ned...

Somewhere, someday....

Fem og en halv uker igjen til termin og jeg er klar som et hardkokt egg til å få ut ungen...

Det dreier seg selvsagt delvis om at en tung, gravid kropp ikke akkurat er medgjørlig og grei - ta på sokker er ikke noe jeg alltid gidder, kynnere er noe herk, egentlig er alt under navlenivå litt slitsomt og jeg har trøbbel med å snu meg i sengen. Selv om vi tar med at økt graviditetsvekt tilsier økte smerter i bekken og hofter samt gjensyn med gamle smerter i høyre kne, så er det ikke primært selve magen som gjør at jeg nå begynner å bli klar.

Mamma lurte på her om dagen om jeg ikke savnet å ta meg et glass vin. Svaret var "overhodet ikke", men det kan mest skyldes at jeg på en lørdagskveld smaksmessig foretrekker et glass juice i vinprisklassen over noe med alkohol i.

Derimot savner jeg å ikke lenger være definert av min graviditet. Overalt hvor jeg går er jeg bare hun høygravide damen - og jeg er det lenge før jeg er en person. Men det er ikke bare hvordan folk rundt meg oppfatter meg, det er mye hvordan jeg oppfatter meg selv. Graviditet er litt som ryggplager; umulig å glemme for selv den minste stund og jeg tilbringer veldig mye tid på å tenke på graviderelaterte ting og jeg merker at det er så lenge siden jeg var min egen person i fysikken at jeg også tenker på meg selv først og fremst som hun gravide damen som minner om en hval.

Det skal bli deilig å få kroppen min for meg selv. Sove på magen, ta på sokker enkelt, barbere leggene, smøre før nevnte legger uten å bli andpusten, handle i butikken uten krykker, slenge over gulvene med en vaskekost, lakke tåneglene, ikke ha en mage som gjerne vil lage konstant glippe med klærne, orke å lage middag samt nå ned til ting som har ramlet på gulvet.

I tillegg gleder jeg meg hemningsløst til at slimhinnene mine slutter å være tørre slik at jeg kan få linser igjen - jeg har brukt kun briller siden august og begynner å bli ganske lei. Jeg vil ha linser og kunne velge mellom mine ulike solbriller. Jeg ser frem til å spise ferskt brød med deilig brie eller krabbe med majones, orke en hel pose potetgull i stedet for fem flak, nyte en hel middagsporsjon i stedet for en halv. Mmmm - kanskje jeg til og med får lyst på kaffe igjen og kan nyte en hjemmelaget mocca med soyamelk mens avkommet tar seg en lur. Bare det å ta farvel med Herr Halsbrann kommer til å være fantastisk.

Jeg har store forhåpninger til å kunne orke å trene igjen (trilleturer med baby er trening btw). Jeg har noe armfett jeg gjerne vil vinke adieu til samt en rumpe som skriker etter å restrammes opp. De stakkars magemusklene mine lengter etter å skli sammen igjen og kunne brukes til noe, og det hadde vært sjeft å kunne gå opp to-tre etasjer uten å være skikkelig andpusten.

Etterhvert ser jeg også frem til å gjøre småbarnsforelderfylla - du vet; bli dritas av halvannen øl og være skikkelig slitsom og snakke alt for høyt - i alle fall til jeg har drukket nok ganger til å ha opparbeidet noe som minner om normal alkoholtoleranse igjen. Men alkoholen er langt ned på min liste.

De sier det er viktig å ha ting å glede seg til. Jeg tror jeg har det bearbeidet til en ren kunstform pr nå.

Tim Burtons Alice in Wonderland

Man kan si at jeg satt meg selv lagelig til for både hugg og skuffelser før jeg dro og så Alice in Wonderland, men jeg kunne da ikke vite at Tim Burton hadde tenkt å gjøre det så inmari lett for meg å bli skuffet... Jeg er fan av både Burton og begge bøkene om Alice; og har lest dem mange ganger så sitter vel på litt mer forventning enn mange andre - selv om jeg hadde forsøkt å dempe dem etter beste evne.

3D-messig var filmen grei nok, men den var ikke så pen eller så håndtverksmessig brilliant som jeg normalt sett forventer fra Burton. 3D effektene var av og til litt mye "hoihoi - SE vi har 3D folkens!" som er litt slitsomt når man har sett en god del 3D film og derfor ikke hviner av begeistring når det plutselig flyr en sommerfugl mot deg.

Storyen er flatere enn jeg trodde var mulig med det fargerike overskuddskaret historiene om Alice er, og hjelpes ikke akkurat av at Linda Wolverton har skrevet en film som reduserer de fleste karakterene til catch-frases. Man blir fort lei av at Hjerterdronningen sier "off with her head" omtrent hver gang hun åpner munnen, samt at det nesten bare var trist at det første Alice sa da hun kom inn i Wonderland var "curiouser and curiouser". Jeg ventet mye av filmen på at det faktisk skulle skje noe, men innen det tok marginalt av hadde jeg rukket å kjede meg - ikke minst siden så mye av første delen av filmen bare var Alice som gikk igjennom prosessen av å spise kake, drikke eleksirer, bli overrasket over de samme tingene hun ble overrasket over som liten pike osv.

Alice i seg selv var eller en tannløs liten skapning. Kjolene hennes var upåklagelig stilige og kledelige, men selve skuespillertalentet ventet jeg hele tiden på at skulle gnistre frem. Alice fremstod som så anemisk og blass at jeg raskt mistet fullstendig interesse for henne. Jeg hadde håpet at det at de ga henne mer hår etter at hun hadde falt ned kaninhullet var signalet for mer liv i karakteren - men der tok jeg desverre feil. Pen pike, men akk så kjedelig.

Og Johnny Depp som Hattemakeren så mest ut som en zombie enn en gal hattemaker, ikke spilte han spesielt bra heller. Dernest var Den hvite dronningen så sinnsykt irriterende at jeg hadde lyst til å dulte henne bestemt i hodet med en stekepanne.

Filmen er helt grei. Det er en film. I 3D hvis man vil se den slik. Med fine blomster (spesielt under rulleteksten), mye tedrikking og en budskap om å finne seg selv og gå sine egne veier her i livet. Men hvis man forventer seg noe mer enn en film som er helt på det jevne ville jeg valgt en annen film. Og hvis du vil se noe virkelig bra om Alice som returnerer til Wonderland vil jeg anbefale miniserien Alice som jeg synes var alldeles strålende!

Babyshopping - En haug av ting!

En baby trenger uhorvelig mange ting... Spesielt når man ikke har en fra før og man i de tidligere årene av livet sitt har levd ekstremt barneuvennlig (også kjent som "lev i den livssituasjonen du er i").

Siden jeg er borderline tvangshandlingsperson når det kommer til å ha ting sirlig i lister har jeg selvsagt laget meg et fiffig excelark med oversikt over hva vi trenger å kjøpe inn til babyen. I tillegg til at det mentalt alltid føles beroligende inntil det ekstreme for meg med lister, så dekker denne de to behovene å kjøpe nok samt å ikke kjøpe for mye til det nye familiemedlemmet. Spesielt det siste er nok vanskeligere enn det første da man får akutt kjøpelyst av å være inne i babybutikker fordi de rett og slett har så mye fint. Og søtt. Og stilig (ok, internett ruler på stilig).

Men hvor mye trenger da virkelig en baby, sier du? Den er jo så liten, sier du? Hva kan den ha genuint behov for, sier du? Masse, sier jeg (igjen). Bare se - den trenger babystæsj som vogn, myggnetting, regntrekk, vippestol, babybur, klær, bleier, gulpekluter, vaskekluter, små myke håndklær, kommode, seng, madrass, madrass til vogn, sengetøy, babyolje, stelleområde, stelleveske, teppe, sengetøy vogn, sengetøy seng, dyne seng, dyne vogn, neglesaks, bitering, barnevennlig termometer, salve, klorhexidin, badebalje (med propp så jeg slipper oversvømmelse i dusjen), parfymefri såpe, babymonitor, sprinkelbeskytter, tisselaken, smokker, bilsete, uro, laken og noen frivillige ting som ammepute, lammeskinn, babyleke og en mei-tai. I tillegg trenger jeg ting som brystknoppsalve, ammebh'er og ammeinnlegg (vanlige og ull).

På bildet over er deler av gårsdagens innkjøp. Det kommer også en leveranse i dag med seng og kommode til klær som vi ikke fikk plass til i bilen. Jeg vil si at vi kom godt unna i går - minst 2/3 av det som ble med hjem var planlagte innkjøp og stod i excelarket mitt, og den resterende tredjedelen havnet i posene fordi Min Mor Spanderbuksene så både det ene og det andre som det fremtidige barnebarnet helt sikkert hadde behov for - som små søte pinnsvinkosedyr, et lammeskinn og en dings til å ha i badebaljen som gjør at babyen kan sitteligge og plaske selv uten at man må niholde på henne hele tiden.

Man kan sikkert slippe unna med noe mindre enn vi har på listen hvis man har annerledes ting på lur hjemme fra før.

Så langt er det brukt ca 15.000,- på stæsj til det nye familiemedlemmet fordelt på oss og våre foreldre. Jeg antar at vi kommer til å bruke ca 5.000 til fordi vi mangler bla babymonitor som ikke akkurat er gratis og som kommer til å sørge for at vi ikke får hjerteinnfarkt av bekymring når hun skal sove på verandaen.

Etter det jeg har skjønt er 20.000,- et ganske medium estimat for innhandling av ting (hvilket er helt sykt, for 20.000,- er mye penger!). Vi har kjøpt noe som er dyrt som fancy stelleveske og spesialbestilt mei-tai, men til gjengjeld har vi fått bilstol, vippestol, vogn og skinnpose på opphørssalg som gjorde de veldig dyre tingene ganske rimelige. Til sammenligning kostet vognen broren min har til Minste Nevø 10.000 kr. Vi er også heldige og får masse brukt fra venner og familie som ikke trenger sitt lenger, bla en god del klær, barnebur og ammepute.

Jeg er nyskjerrig. Hvor mye har dere lesere med barn (eller bare som kjenner noen med barn godt) brukt på babyting? Hva kjøpte dere som dere kunne klart dere uten? Og hva var det dere var mest glad for å ha i hus?

Er perfekte bryn mulig? Eller - hvordan nappe bryn

Jeg var i åresvis skeptisk til å nappe brynene mine. Jeg tok de hårene som var seriøst på vidvanke, men lot resten være i fred. Som tenåring var det for mange skumle historier om bryn som aldri vokste ut igjen som verserte på skolen til at jeg våget meg. Ikke hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre heller.

Da jeg studerte sminke nektet jeg de andre i klassen å nappe brynene mine den dagen det stod på timeplanen. Ikke pokker - få den pinsetten vekk fra meg osv. Til slutt klarte læreren å overtale meg til at hun kunne få nappe brynene mine - og jeg har aldri sett meg tilbake. I alle fall ikke da jeg dagen etter var ute med en venninne og hun lurte på om jeg hadde klippet meg, fått nye briller, sminket meg annerledes eller nye klær kanskje fordi jeg var så feminin plutselig.

Derimot er jeg like skeptisk til å faktisk få nappet brynene mine på salong som jeg en gang var til å få dem nappet overhodet. Dette fordi jeg a) har lært napping av bryn på skolen og da lærer man "en standard passer alle" som er feilfeilfeil og b) fordi folk som napper bryn i salong ser ut til å tilhøre sekten "tynt er pent" (i alle fall om man skal dømme etter deres egne bryn) og c) folk flest er ikke like fantatisk opptatt av symmetri som meg.

Derfor har jeg kun en gang fått nappet bryn og det var på Island i fjor sommer. Islendinger er kjent for sine bryn, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt så pene bryn eller vært så symmetrisk. Hadde jeg hatt penger og en nese for forretninger hadde jeg åpnet en brynsalong i Oslo og importert noen islendinger; de vil jo stort sett flytte fra det synkende skipet de kaller hjemlandet sitt for tiden uansett.

Ryktene sier at Oslo nå faktisk har fått sin egen brynguru, men seriøst - 750 kr for å nappe brynene mine? Det sier lommeboken et bastant og absolutt nei til. Det spiller ingen rolle hvor flink han er.

Da jeg flyttet tidligere i vinter oppdaget jeg at lyset på nye badet mitt er elendig. Det parret med gravidelatskap gjorde at jeg i løpet av kort tid hadde klart å fullstendig skjevnappe brynene mine. Derfor var det bare å krype til korset og spare ut buskene over øynene for deretter å sette av en knapp time på å fikse dem.

Over årene har jeg blitt helt ok flink til å fikse bryn. Jeg er ikke spesielt talentfull, men jeg tar meg den tiden jeg trenger, er grundig og har dessuten god hjelp i håndboken min Beautiful Brows av Nancy Parker (som jeg drar frem hver gang jeg napper fra bunnen av).

Det første du trenger når du skal nappe brynene hjemme er et sted med godt og ærlig lys. Dette er ikke-eksisterende i min leilighet så jeg flyttet meg et par ganger underveis, ikke ideelt (bildene under her er også elendige grunnet disse lysforholdene). Dernest trenger du utstyr til å måle, tegne og nappe: Jeg har speil, en rett pinne, en hvit øyenbrynsblyant, en god pinsett (min er fra tweezerman) og hvis du har lange brynshår; en negleklipper/-neglesaks.

Så setter du deg foran speilet og kikker hardt på deg selv. Hvordan er ansiktsformen din? Avstanden mellom øynene? Avstanden mellom øyne og bryn? Har du noen prominente ansiktstrekk du vil veie opp? Et godt nappet bryn skal være klassisk og følge ditt ansikt, ikke kun en standard mal.

Dette er mine bryn før jeg satt i gang. Det er en god del mer småhår spredt rundt der som ikke synes på dette bildet.

Jeg har et langt ansikt med litt tettsittende øyne og foretrekker tykke ganske rette bryn som har høyeste punkt et stykke ut mot tinningen. Dette balanserer ansiktet mitt veldig bra. Det første jeg gjør for å finne ut akkurat hvor jeg skal nappe i de overgrodde brynene mine er å ta den hvite blyanten og tegne opp prikker etter den klassiske brynsnappingsmalen (man kommer ikke unna den som en god start). Dernest flytter jeg litt på disse prikkene for å starte brynene lenger fra hverandre og dernest flytte høyeste punktet mot tinningen. Etter det tegner jeg med den hvite blyanten på alle hårene jeg vil ha bort slik at jeg sitter igjen med slik brynene mine skal se ut. Så napper jeg alle hårene som er tegnet med hvitt.

Slik ser det ut før jeg starter å nappe.

Etter at jeg har nappet det som er dekket av hvitt, fjerner jeg hvit-rester, sjekker jeg om alt er som det skal, napper noen hår som er på vidvanke og jeg ikke har fått med meg. Deretter klipper jeg med negleklipperen enkelte brynshår som rett og slett er så lange at de ødelegger for brynene mine.

Slik er det ferdige (og meget usminkede) resultatet. Jeg tok litt mye mellom brynene i dag, men jeg skylder på det faktum at jeg ikke har noe godt lys her jeg bor.

Gratisprogrammer

I alle år har jeg holdt meg til klassiske programmer som photo shop og office-pakken, programmer som er for så vidt nære og mer eller mindre kjære for meg. Men da jeg reinstallerte pc'en min tidligere i år og kvittet meg med ubrukelige Vista orket jeg ikke å finne frem de gamle, velbrukte cd'ene mine for å innstallere programmene jeg pleier bruke.

I stedet tenkte jeg hipp, hipp hurra for fremskrittet og lastet ned både Open Office og Gimp. I tillegg bruker jeg google docs for en del dokumenter jeg trenger å ha tilgang til fra flere steder enn min egen pc.

Gimp er et program jeg har trykket til mitt hjerte. Jeg synes det, til mine beskjedne behov, er lettere å benytte enn photo shop. Jeg er ikke nødvendigvis intuitiv på billedbehandling og gjør ikke så mye utover å beskjære og endre litt på metning, lysstyrke og kontrast - slik som jeg har gjort på bildet til venstre. Originalen finnes her, og selv om den er mer enn bra nok til album er dette et bilde som skal forstørres litt (til 13x17) for å henges på veggen på kjøkkenet. Jeg ville ha mer ooopmf i det, og dessuten var det omtrent sånn det så ut i virkeligheten.

Open Office har jeg litt mer trøbbel med. Det er helt finfint i og for seg, det er bare overgangen mellom å ha ting i fingrene som ikke lenger finnes der fingrene mine tror. Ellers er det ganske likt den office man er vant til og jeg tror ikke jeg kjenner behovet for å innstallere den "vanlige" officepakken igjen. Google docs er grei nok, men har den ulempen at den ødelegger et eller annet på formateringen av excel-dokumenter noe som gjør det tidkrevende og klønete å få skrevet dem ut hvis jeg har behov for det (det er sikkert et triks jeg ikke har skjønt...).

Så - hurra for gratisprogrammer! Jeg er glad i internett!

Å forberede seg til barn

Det hevdes fra mange hold at grunnen til at jeg må opp mange ganger hver natt for å tisse, bare sover dårlig eller på annen måte mister nattesøvn jeg må forsøke å få inn som smålurer på dagtid er fordi kroppen min forbereder meg på å få en baby. Du vet - en sånn en som når den sover som en baby våkner flere ganger hver natt og tar lurer mange ganger i løpet av dagen.

Til å begynne med hadde jeg et stort hatforhold til biologien som syntes dette var greit da jeg fortrinnsvis ville sove meg gjennom svangerskapsnettene og så møte det splitter nye mennesket uthvilt. Men jeg skal innrømme at jeg har begynt å varme opp til konseptet - jeg har nemlig vent meg til dette nye søvnmønsteret og det skal ganske mye tapt nattesøvn til før jeg blir grinete og vanskelig å ha med å gjøre. Derfor skal jeg ikke være kverulant og medgir derfor at Naturen hadde rett og jeg tok feil.

I tillegg har jeg synes det har vært ganske urettferdig at mennene ikke skal forberede seg på ankomst av baby. Hvorfor skal bare jeg lide, liksom?

Men her om dagen slo det meg at de blir forberedt. (Ikke overraskende slo det meg når jeg hadde problemer med å få på ene skoen og jeg trøtt og grinete forlangte hjelp i et ekstremt sutrete stemme som minte mest av alt om en liten unge...) For ved å skulle passe på denne gravide kvinnen i sitt liv blir de godt forberedt på å skulle ta vare på et barn; jeg mener - jeg trenger hjelp til mye mer enn før, har humørsvigninger som kun nevøen min på tre år utkonkurrerer meg på, er sær i matveien, førsker å forlange snop før middag, har utviklet en "vil ikke" innstilling til mye, trenger lur på dagtid og masse tålmodighet. *

Så - alt i alt blir vi påtvunget forberedelse begge to, og siden vi ikke aner hva vi går til er nok det like greit.


*Jeg er hovedsakelig snill&grei altså... Han lider ikke.