What to do - No seriously: What to do...

Det er velkjent at jeg ikke spretter livlig rundt og er gravid, men derimot peser rundt som et enormt tyttebær med ben og krykker.

En ting som ikke er like velkjent er at jeg (mye mulig pga tidligere nevnte pesing på krykker) er ganske plaget med kynnere. En kynner er en sammentrekning av livmoren, en slags mini-rie, som kroppen driver med for å forberede seg til fødsel. Disse skal i teorien ikke være smertefulle og noen kjenner dem ikke overhodet. Da jeg var hos jordmor for et par uker siden var hun ikke nevneverdig begeistret over at jeg kan få vonde kynnere ved slike objektivt sterke anstrengelser som å gå opp en etasje trapp, gå fra sofa til do, snu meg på sofa, spise lunsj eller hakke en løk. Hun truet med at hvis det ikke ga seg med kynnere når jeg gjør ting som å spasere sakte bortover en gate måtte jeg bli 100% sykemeldt og godvenner med sofaen.

Vel. Ikke bare har ikke disse kynnerene forsvunnet, men de siste par dagene har jeg føyd på mensaktige smerter i korsrygg og nedre mageregion (under bulken dvs en del av mageregionen min jeg kun har vage minner om at faktisk finnes andre steder enn i speilet). På de 300 metrene fra t-banen til legekontoret i den lille snøstormen i morges måtte jeg stoppe og hvile en tre-fire ganger pga vondt i magen.

Underlig nok gjorde dette legen bekymret også... Han foreslo 100% sykemelding, jeg forhandlet meg til 60% da jeg har lyst til å treffe voksne folk og utføre et arbeidsslag så lenge som mulig (og fordi jeg tydeligvis ikke vet mitt eget beste). Deretter ringer han til Føden min for å sjekke om de vil ha meg inn for en ekstrakontroll pga av alle disse magevondtene. Det ville de ikke, derimot ble de strenge og sa at jeg måtte sykemeldes i 100% for å hvile. Lege&Føden vs Delirium : 1-0.

De gjør ikke dette for å være slemme med meg og frata meg hverken restarbeidsevne eller sosial arena, men fordi såpass mye kynnere og magesmerter kan fremprovosere for tidlig fødsel. Og siden jeg har hele åtte uker igjen til termin er dette ikke ønskelig for hverken meg, babyen eller norsk helsevesen.

Så nå er jeg tvangssykemeldt for å hvile. Mellom magevondt og bekkenløsning er jeg ganske ubrukelig og det er kontraproduktivt for meg å bevege meg ut hjemmefra så lenge gatene er fulle av løssnø som gjør meg utslitt av å gå korte avstander. Jeg har ikke husarrest, men kommer nok til å tilbringe mye tid hjemme. På sofaen. For å hvile. Det er hele åtte uker til termin, noe som er ganske lenge når man skal tilbringe den tiden med å slappe aktivt av.

Neste uke har jeg i alle fall planen å rydde; hvis jeg i sakte og rolig tempo tar bittelitt hver dag burde jeg i løpet av uken ha fått sortert papirer, sendt inn ting til NAV, tørket støv og annet generelt rot som burde vært på plassen sin og ikke fordelt lett utover hele leiligheten. Så kan Marvin støvsuge for meg og Mannen vaske gulvene. Det er viktig å få gjort de praktiske tingene jeg strengt tatt burde gjort for lenge siden, men ærlig talt ikke har hatt overskudd til.

Andre avslappende planer jeg både har kommet på helt selv og som snille mennesker har sendt meg ideer på er: lese masse, se hele Buffy om igjen, strikke babytøy, lage noe god mat fra kokebøkene mine jeg aldri har forsøkt meg på før - gjerne ting som skal marinere en evighet og sånt, bake litt, lære meg origami, spille elektroniske spill, lage popcorn og late som om jeg er på kino, bygge et fort av sofaputer og ta en lur der, lage brente mandler, fremkalle alle 1300 bildene fra siste året og sette dem inn i fotoalbum, fikse noe som irriterer meg, sy ting (feks nytt trekk til ammeputen jeg har fått), plante karse i små melkekartonger og invitere på vaffelfest.

Disse tingene burde holde meg okkupert og glad en stund, men åtte uker er lenge. Veldig lenge.

Jeg blir derfor kjempeglad for alle avslappende aktivitetsforslag som passer for gravid dame med bekkenløsning og utstrakt hvilebehov. Alle forslag mottas med takk.

Takk.

Ting jeg ikke skal gjøre når jeg blir stor - Evaluering

Relativt tidlig i graviditeten skrev jeg en post om ting jeg skulle forsøke å ikke gjøre mens jeg var gravid. Nå som jeg har åtte uker igjen er det på tide å se hvordan det går...

Klage over at jeg er tjukk
Denne har jeg perfeksjonert. Jeg har enda til gode å klage over det. Derimot klager jeg en hel del over at jeg er stor, klumpet, uformelig og at det er sabla langt ned til gulvet. Men feit er jeg ikke, kun gravid.

Snakke om graviditeten hele tiden
Her tror jeg at jeg har feilet monumentalt. Lover ikke godt for min evne til å snakke om andre ting enn babyen når hun ankommer premissene.

Kle meg sjuskete
Igjen et punkt med stor suksess! Jeg kjøpte ganske fine gravideklær i starten av graviditeten som både passer og er komfortable. Det føles godt å kle meg som et normalt menneske. Hender jeg skifter ut av jeans og inn i kosebukse når jeg kommer hjem, men der kan jeg like gjerne skylde på at med all denne snøen er kanten av buksen fuktig når jeg kommer hjem - det er ekkelt og da skifter jeg. Faktisk har jeg sminket meg en god del også.

Bruke graviditeten som unnskyldning for å spise usunt
Dette tror jeg går ganske bra. Jeg tar meg aldri noe ekstra "fordi jeg er gravid". Derimot har viljestyrken min og selvkontrollen min reist på ferie til et varmt land langt unna slik at jeg har store problemer med å klare og motstå snop. Eksemplifisert med onsdag denne uken da jeg hadde alle ambisjoner om å ha en godtefri dag, men så mens jeg kikket på Scrubs etter jobb plutselig oppdaget at jeg hadde spist en kvart sjokoladeplate som lå på bordet; uten å tenke meg om og uten egentlig å legge merke til hva jeg gjorde.

Fusjonere med sofaen
Grunnet bekkenløsning har jeg fusjonert mer med den komforable sittetingen enn jeg hadde hatt planer om. Når jeg nå i tillegg har blitt 100% sykemeldt fordi jeg skal hvile mer kommer jeg til å gro sammen med sofaen og man kommer til å finne mose i skjøtene.

Bruke masse penger på babyting som babyen ikke trenger
Heller ikke noe problem. Det er så mye å bruke penger på som babyen faktisk trenger at det strengt tatt ikke er penger til overs for å kjøpe ting hun ikke har behov for.

Bli hormonell hurpe
Er ikke så ille hurpete. Er stort sett snill og grei. Bortsett fra de gangene jeg begynner å gråte for ting som man ikke burde gråte over, er overbevist om at jeg kommer til å bli en dårlig mor og skade babyen min eller blir sint og teit fordi jeg har vondt i bekkenet mitt og ingenting kan gjøre meg glad igjen. For et par uker siden tagg jeg Kent om å gjøre meg blid fordi jeg hatet det ekle, hormonelle humøret mitt. Han kunne da opplyse om at det ikke finnes den ting i verden som gjør meg blid når jeg blir hormonelt gretten og at han bare har gitt opp og venter på at det skal blåse over. Det endte opp med at jeg gikk og la meg; og siden lur alltid er lurt så hjalp det en hel del.

Bli hysterisk over hva jeg kan og ikke kan gjøre
Fullstendig uproblematisk. Såpass uproblematisk faktisk at jordmor og lege mener at jeg ikke nødvendigvis vet mitt eget beste og jeg nå sitter og ser på et blodfersk 100% sykemelding som jeg ikke ønsket meg, men som jeg visstnok har behov for...


Alt i alt vil jeg si at jeg har klart meg ganske bra!

3. trimester - ikke at tiden flyr akkurat

Nå er jeg godt plassert inne i 3. trimester med drøyt 2 mnd igjen. Hvis man er en person som teller er det i dag nøyaktig 70 dager igjen til jeg har termin. Jeg derimot forsøker å ikke telle og arbeider med mitt eget hode for å si at jeg får baby om 8-12 uker; hvilket er normalnedslagsfeltet, og de færreste babyer stikker hodet frem på selve termindatoen uansett.

Ting 3. trimester har brakt med seg er at jeg virkelig begynner å venne meg til å være gravid. Det er så lenge siden kroppen fungerte som normalt at denne store, uformelige kroppen med dårlig pust og konstante ulike smerter har blitt den nye normaltilstanden min. Jeg har sluttet å banne over bekkenløsningssmertene (i alle fall før de blir skikkelig vonde, da drar jeg til gjengjeld frem "jeg er datter av en trailersjåfør"-språket) og har faktisk blitt litt glad i krykkene mine fordi de gir meg en betraktelig større bevegelsesradius.

Sparkingen fra monsteret i magen har blitt blant dagens høydepunkter og hun har fått sin egen døgnrytme slik at jeg stort sett vet når jeg kan forvente å høre fra henne. Hun er glad i mat og snop og dulter også vennlig i meg etter at jeg har trent. Hun liker å kjøre t-bane og er (bank i bordet) stort sett snill og stille når jeg vil sove med mindre jeg legger meg sånn delvis oppå henne fordi hun setter alldeles ikke pris på at det blir trangere der inne enn det allerede er.

Men et nytt trimester bringer jo også med seg nye plager...

Halsbrann er en spennende plage. Av og til føler jeg meg som en liten drage som øver på å puste flammer med de store, voksne dragene men som ikke får til og bare ender opp med å bli lett svidd innvendig helt opp i ganen. Ting som hjelper er love hearts og Link, så jeg er fornøyd med det. Blir det verre er visst apoteket i besittelse av mer potente medisiner også.

Uhrm. Magen. La meg spare folk for detaljene, og bare si at lactulose er min nye venn, og det trass i at jeg ikke tåler slike onde laktoser engang.

Kynnere. Det finnes folk der ute, inkludert jordmødre, som vil fortelle en gravid kvinne at kynnere ikke er vonde. Nestemann som sier det skal få en sokk et visst sted. Kynnere kan nemlig være vonde, de kan være kjempevonde. De kan være så vonde at man må sette seg ned på en stol halvveis mellom badet og sofaen fordi man ikke klarer å gå hele veien i ett strekke. Når jeg får en vond kynner blir magen min hard og rund som en halv basketball noen har klistret fast midt på kroppen min og i tillegg løfter magen seg opp flere cm. Kynnere er livmoren som øver på å trekke seg sammen, og tatt i betraktning av hvor mange kilo som befinner seg der nå er jeg litt imponert over hvor mye krefter det finnes i en kynner når den kan løfte magen min slik. Kynnerene kommer og går, noen dager har jeg ikke så mange mens andre dager kommer de hele dagen selv om jeg ligger pal på sofaen og slapper av.

Det jeg gleder meg mest til med å slutte å være gravid er å kunne ta bena fatt uten å drasse med meg krykkene samt alt det fine som hører med når man bor i kroppen sin alene i stedet for å være drivhus for en liten person.

Muslimer, Norge, religion og taxikø

Den siste tiden har muslimer blitt forbundet med taxikø og sure, uforstående kunder.

Jeg er en av dem. Ikke fordi jeg hadde behov for å kjøre drosje på noen av disse tidspunktene, men fordi jeg ikke kunne være mer motstander av denne aksjonsmetoden om jeg hadde satt meg ned på en stein og forsøkt skikkelig, skikkelig hardt.

For de som ønsker å sette seg inn i et muslimsk standpunkt henviser jeg til Valgerd på bloggen Islam i Norge.

Jeg respekterer til fulle hennes religiøse standpunkt, men ser meg fullstendig ute av stand til å strekke meg noe som helst lenger enn det. En av tingene jeg er direkte stolt av i forhold til landet jeg bor i er vår absolutte og meget reelle rett til å praktisere vår religion fritt og uhemmet. Vi bor i et land som trass i at den har en statsreligion yter aktiv støtte og oppmuntring både til de store anerkjente religionene og de små unseelige. Det alle disse religiøse retningene har til felles er at de alle mener at de har rett. I løpet av mitt liv har jeg kjent og omgåtts dypt troende protestanter, Jehovas vitner, frikirkelige, katolikker, muslimer, paganister, hekser, buddister, norønt troende, sikher og hinduer - og uansett hva som antydes i bloggposten til Valgerd oppfatter jeg ikke disse dypt religiøse menneskenes forhold til egen religion og deres helligdommer som noe mindre enn en sterkt troende muslim oppfatter sine.

Jeg har ingen anelse om hva det er som gjør at enkelte muslimer, og til dels store grupper av dem også, synes det er ok å ty til uakseptable sosiale handlinger i møte med religions- og kulturkritikk (i dette tilfellet de mye omtalte karikaturtegningene). Handlingene kan ikke forklares med at de har et sterkere forhold til sin religion enn andre religioner; den forklaringen er ren og skjær religiøs navlebeskuelse - men en slik navlebeskuelse er tross alt en del av en religiøs identitet og man kan gjenfinne den i de fleste religiøse grupperinger.

Det er umulig for meg å klare å finne en konkret årsakssammenheng. Muslimer er en sammensatt gruppe bestående av mennesker fra mange ulike land og de fleste sosiale lag. Jeg kjenner for mange muslimer til å skjære alle over en kam, men for tiden gjør ikke deler av den muslimske befolkningen i Oslo det særlig lett for meg.

Derfor vil jeg gjerne formidle følgende til muslimer som en gruppe i Norge: Vi har full og absolutt religionsfrihet her. Vi forventer at din religion er noe du praktiserer på din fritid - og folk flest gir faktisk blaffen i hvilken guddom du tror på da de fleste av oss ikke tror på en likevel. Som et samfunn forventer vi også at dere tåler harselering med deres religion på lik linje med andre religiøse grupperinger; til dels kan dere ta det som et positivt tegn på at dere blir akseptert i Vesten og vi ikke lenger er redd for å bli kalt rasister om vi tråkker dere på tærne. Islam er i tillegg en religion som er blandet sammen med kultur, makt, terror og krigføring og dere må derfor også tåle at deres religiøse uttrykk blir benyttet til kritikk av disse forholdene; forhold vi alle ønsker å endre på. Dere kan ikke som gruppe forvente eller forlange at deres religion skal bli sett på som helligere og mer unntatt for kritikk og harselering enn andre religioner.

Kort sagt; de fleste av oss gir blaffen i hva du tror på - så get over yourselves.

Og når det kommer til drosjenes streik, som var den som startet hele denne tankerekken hos meg i denne omgangen, så er den fullstendig uakseptabel. I dette landet, med denne utstrakte religionsfriheten er det å legge ned arbeidet og skade sin arbeidsgiver økonomisk på bakgrunn av religiøse forhold helt og holdent noe som ikke burde tolereres. I det minste burde de individene som har vært og er involvert i disse demonstrasjonene få skriftlig advarsel i, det mer reelle burde de faktisk få sparken. Hvis man ønsker å demonstrere i forhold til sin private religion får man gjøre dette på fritiden sin.

I natt jag drømde...

...eller det var natt til i går, men hvem teller? Da hadde jeg i alle fall to babyrelaterte drømmer.

I den første drømmen var jeg på kino og så Tim Burtons Alice in Wonderland (som har premiere halvannen mnd før jeg har termin og hipp, hipp hurra for det!), men mens jeg var der så gikk vannet med et stort og tydelig plask ned i kinostolen. Og i drømmen min lå Monsteret i tverrleie slik at jeg måtte legge meg ned mellom stolradene, de måtte skru av filmen og det måtte komme menn med båre inn og hente meg til sykehuset. Husker at jeg på samme tid var utrolig pinlig berørt og skikkelig trist fordi jeg ikke fikk sett ferdig filmen.

I drøm nummer to hadde jeg fått Monster i friluft og jeg drømte at hun fikk til amming umiddelbart som en liten helt.

Du kan jo prøve å gjette hvilken av disse drømmene jeg fortrinnsvis er sanndrømt på.