Kjære pappa

Det hender jeg får lyst til å ringe deg for å stille de viktige spørsmålene. Ta telefonen i hånden, velge pappa fra displayet - utføre en handling jeg ikke har gjort på så mange år. Høre det ringe i telefonen og så høre stemmen din i andre enden.

Jeg vil så gjerne ha svar på hvorfor alt ble som det ble. Hvorfor du ikke møtte opp for å hente oss da vi var små selv om du hadde lovet at du skulle komme. Hvorfor du drikker så mye og hvorfor hendene dine alltid har vært gule av sigaretter som har brent ned til bunnen uten at du har merket det. Jeg vil så gjerne vite hvorfor du måtte drikke så mye når vi var hos deg at jeg var liten og redd, men samtidig stor og modig fordi broren min var enda mindre og jeg ville ikke at han skulle være redd også. Jeg vil forlange svar på hvorfor de få gangene i året vi var hos deg hadde du venner over som ble blanke i blikket og støyete i kroppen og målet, og hvorfor jeg da jeg var ti visste hvordan hasj luktet.

Jeg vil at du skal fortelle meg om hvorfor du ikke var glad nok i oss til å være snill. Hvorfor du ikke bare kunne la oss ha stunder sammen der du lagde favorittmaten min og dro på fisketur med fiskestenger laget av brøytepinner. Hvorfor kan ikke mine barndomsminner være fulle av jordbær og neper og amerikaner uten å de sees gjennom en sky av sigarettrøyk og lyden av en full far som snorket om natten? Hvorfor måtte jeg være redd for å legge meg om natten hos deg?

Jeg ønsker så hardt å høre svarene på hvorfor du ble som du ble. Finnes det noe jeg kan bruke for å unnskylde deg med? Er det noen måte i hele universet jeg kan få en far i stedet for en brukket barndom? Du skjønner det, pappa, jeg har alltid ønsket meg en far - en som var der og var snill og tålmodig og som visste hva jeg holdt på med på skolen. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært nødt til som femtenåring å nedlegge forbud mot alkoholservering i konfimasjonen min fordi jeg var så redd for at du skulle bli full igjen og ødelegge alt.

Jeg skulle ønske jeg kunne ringe deg og ha en samtale om det som betyr noe, om det som ligger der, men som ingen snakker om og som alle bare later som om ikke finnes. Men jeg kan ikke ringe deg - du er mest sannsynlig full alene hjemme; og jeg kan ikke ha en eneste samtale til der du med uklare ord og skurrete røst forteller meg at du er glad i meg og kaller meg for jenta di. Det betyr ingenting og bare minner meg på alt som jeg ikke har fordi du ikke kan være den du burde vært.

Og jeg tror uansett det er for sent nå. Det har gått for lang tid, for mange år. Det har skjedd for mye i livet mitt som jeg ikke har ønsket å dele med deg fordi du ikke er god mann. Jeg vet ikke engang om du er klar over at jeg har giftet meg. Jeg vet at grunnen til at jeg ønsker å ringe deg er fordi jeg aldri har sluttet å ønske meg en far - og en del av meg håper at du kanskje skulle kunne klare å ha blitt voksen nok nå som du er over 60 til å kunne være det. Men jeg vet at det er for sent, det er for mange ting i meg du knuste og tråkket på lenge før jeg nådde tenårene og det har tatt meg for lang tid til å pusle meg sammen.

Ingen av disse tingene hindrer meg i å ønske meg at det var annerledes. At det hadde funnets et vindu der jeg kunne høre ringelyden, stemmen din og så skjønne at alt kom til bli bra nå.

I stedet kjenner jeg på kulen under klærne der magen min vokser. Der barnebarnet ditt driver og gror seg til et menneske. Jeg klemmer henne på utsiden av huden min og vet at jeg skal kjempe så utrolig hardt og med alt jeg har i hele verden for å sørge for at hun ikke trenger å vokse opp til å bli som meg.

Å skulle føde når man har sykehusangst

Folk tror jeg er spik spenna gæærn når jeg forteller dem at jeg har avtalt med sykehuset at jeg skal få dra hjem etter seks timer dersom fødselen forløper normalt og kroppen min gjør det den skal etterpå (som å trekke sammen livmoren og sånt). Folk er sikker på at jeg ikke aner hva jeg gjør og ord som "amming", og "husstell" og "hjelp fra helsepersonell" flyr veggimellom.

Selv når jeg forklarer at jeg har sykehusangst slik at jeg bare vil hjem, hjem, hjem klarer flere å foreslå at jeg kanskje bare burde bli minst et døgn på barsel slik at jeg kan slappe av litt.

Jeg er usikker på hvilken del av ordet angst som ikke går hjem...

Jeg er nemlig ikke litt redd for sykehus eller bare synes det er ukomfortabelt der. Etter at søsteren min lå en uke i koma på Ullevål før hun døde av hjerneblødningen sin utviklet jeg en rasjonelt betinget irrasjonell frykt for sykehus. I flere måneder klarte jeg ikke engang ta på meg de blå overtrekksokkene man får på Sats fordi det er de samme sokkene jeg måtte ha på meg inne på intensivavdelingen. Når jeg tok bussen forbi Ullevål kunne jeg finne på å kaldsvette og skjelve.

Første gangen jeg måtte gjennomgå en medisinsk prosedyre etter at søsteren min døde begynte jeg å gråte (jeg fikk en veneflon i armen til kontrastvæske,) og tiden jeg måtte tilbringe på Ullevål i forbindelse med en mediastinoskopi var helt forferdelig. Jeg gjorde alt jeg kunne for å roe meg ned, men sannheten er at jeg var livredd for respiratoren jeg måtte bruke under operasjonen og jeg sov ikke noe særlig da jeg var på avdelingen etter operasjonen uansett hvor mange sovetabletter og valium de hyggelige sykepleierne ga meg. Dagen etter gjemte jeg frokosten jeg ikke orket spise i vesken min fordi jeg var redd de ikke ville sende meg hjem om jeg ikke spiste opp maten min siden jeg hadde litt feber.

For å sette prikken over i'en på denne angsten døde en jeg kjenner i forbindelse med fødsel noen måneder etter søsteren min og jeg har opplevd at de på Ullevål har villet gi meg medikamenter jeg er allergisk mot og kan dø av selv om det står i journalen min at jeg ikke kan få det. I tillegg har jeg kommet dit for en hasteundersøkelse avtalt med legevakten uten at noen hadde fått med seg at jeg skulle komme.

Joda.
Føler meg ikke helt i trygge hender på sykehus altså - både rasjonelt og irrasjonelt.

Alt dette ødela en del av det tidlige svangerskapet for meg. Det gikk nemlig plutselig opp for meg at man trenger sykehus når man skal føde (og nei, jeg skal ikke føde hjemme, jeg er alt for redd for komplikasjoner), og jeg begynte tidlig å grue meg til dette akkompagnert av at jeg lurte på om jeg virkelig hadde tenkt grundig nok gjennom dette graviditetsgreiene på forhånd.

Det var i alle fall klart for meg at jeg ikke vil på Ullevål der søsteren min døde og jeg føder heller på gata enn å måtte dra på Bærum. Så med mindre jeg skulle reise til A-hus måtte jeg prøve å få plass på det mest populære sykehuset; Rikshospitalet. Riksen har en av de fulleste fødeavdelingene i landet fordi de sitter på høy medisinsk ekspertise, men det var også grunnen til at jeg ville dit. Jeg søkte derfor på eget initiativ da jeg var gravid i uke seks og fikk til min store glede plass.

Det å ha fødeplass på Riksen har faktisk dempet en del av angsten min. For det første er sykehuset veldig pent og nytt og ikke så "sykehusaktig" som Ullevål. Dernest har jeg i tillegg til kontroller vært inne til en ekstra samtale med jordmor der jeg har fått forklart hva jeg er redd for, hvordan jeg reagerer når jeg er redd, at jeg er engstelig for å måtte tilbringe mange dager på barsel samt at det skal skje noe galt. Jeg har blitt lovet at de skal ta ekstra godt vare på meg og ikke la oss være alene, jeg skal sende de en e-post i løpet av februar der jeg beskriver hvordan jeg oppfører meg når jeg er redd (jeg blir nemlig iskald og rolig utad slik at hvis jeg sier avbalansert "nå er jeg redd, hjelp meg" er det ekvivalenten av andre som hyler så høyt de klarer) samt den store, gledelige nyheten; at de gjerne sender meg hjem etter seks timer - de synes førstegangsfødende stort sett er mye lenger på barsel enn det er behov for. Ammehjelp kan jeg få på poliklinikken der, men hun sa at ofte får man amming til helt selv også så det er ikke noe å stresse med - bare låne meg noen filmer og bøker på forhånd på biblioteket.

Da jeg kom ut fra det møtet var jeg mange kilo med bekymringer lettere. Jeg slipper mest sannsynlig å tilbringe noen netter på det skumle sykehuset, og jeg kan reise hjem til min egen sofa, min egen seng, min egen dusj, min egen mat og surre og rote det til med amming i mitt eget hjem. Jeg har en mann, familie og venner som alle har tilbudt seg å være alt fra ammehjelpen til klesvaskehjelpen og matlagingsfeen. For meg er det å slippe å forholde meg til ørten forskjellige helsepersoner med ulike råd og vinklinger mye mer fredelig enn å tilbringe tid i en sykehusseng med muligheten til å trekke i en snor om det skulle være noe mens jeg ligger våken om natten og er full av grumsete angst.

Og hva hvis noe går medisinsk på tverke slik at jeg må være der? Da er vi inne på noe helt annet. Jeg skal klare å være på sykehus om jeg må, og da vil jeg nok også være takknemlig fordi det løper folk rundt i hvite frakker som jeg må satse på at vet hva de holder på med.

I mellomtiden får folk bare synes jeg er sprø. Jeg har i alle fall funnet ut hvordan jeg tror jeg kan få en best mulig fødeopplevelse på et sted jeg strengt tatt er redd for å tilbringe tid.

Dagens sosiale eksperiment

La oss for eventuelle ferske lesere stadfeste at jeg for tiden er A) gravid i 7. måned sånn neste uke og har meget synlig gravidmage og at jeg B) har ganske kjip bekkenløsning og derfor går med krykker.

I dag var jeg uheldig nok til å være ferdig til å dra hjem fra byen midt i rushtiden. Forrige gang dette skjedde meg fikk jeg sneket til meg en plass etter et par stoppesteder, og jeg var spent på hvordan det ville gå denne gangen.

Etter tre stoppesteder der folk så på meg og prompte så alle andre steder eller lot som om de plutselig sov etc begynte dette å anta konturene av et sosialt eksperiment. Jeg skal innrømme at jeg hadde heller dårlig tiltro til mine medpassasjerer all den tid jeg er oppdratt hjemmefra til å reise meg for folk og stort sett er hun som reiser seg mens andre ser vekk. I sommer måtte jeg først hjelpe en gammel dame (minst 90!) inn på bussen der hun sjanglet seg på krykkene sine før jeg støttet henne mens bussen kjørte i påvente av at noen skulle reise seg. Da ingen spratt opp selv om de satt og så direkte på henne endte jeg opp med å kommandere en veltrent ung mann til å reise seg slik at den gamle damen skulle få sitte.

Som sagt.
Liten tiltro til mine medpassasjerer.

Denne tiltroen har dessverre vist seg å holde stikk. Min favorittpassasjer for dagen er hun som rundt stoppested fem så rett på meg før hun satt seg ned på det setet som ble ledig.

Etter stoppested åtte (8) begynte jeg å få såpass vondt at jeg så meg lei og sa meget høyt og tydelig (ja - jeg snakket til folk. På t-banen!) "Hei, nå er jeg lei av det sosiale eksperimentet mitt for å se hvor lenge dere vil la en med krykker stå på t-banen. Vi er nå oppe i åtte stoppesteder, og nå har jeg så vondt at jeg faktisk ikke klarer stå lenger. Er det noen som kan gi meg plassen sin?"

Denne talen fikk et par unge jenter til å lette ca fem cm på rumpa mens de så på hverandre og hadde den mentale samtalen om hvem som skulle reise seg opp. Hun nærmest meg tapte og jeg takket pent før jeg satt meg ned.

Nordmenn har rykte på seg for å være en uhøflig folkeferd, og nordmenn i flokk er det i alle fall.

Så kjære Ruter: Kjør gjerne en hard og intens og jevn kampanje for at man av ren og skjær normal folkeskikk reiser seg for gravide, folk med krykker, eldre og passasjerer med små barn. Det skulle jo egentlig bare mangle, men dessverre ser det ut til at de som reiser med dere mangler ett eller annet i sin moralske dannelse.

Gravid - Vekstestimering

De fleste som drar på vekstestimering gjør det fordi de har lagt på seg for mye og/eller har fått svangerskapsdiabetes. Da sjekkes de for å se om babyen blir for stor og om man da skal vurdere tiltak.

Jeg derimot har i dag vært på vekstestimering fordi jeg ikke har gått opp så mye i vekt som forventet. I løpet av et par ukers tid har jeg ikke gått opp så mye som et gram, og hittil har jeg gått opp syv kilo på seks måneder - noe som for så vidt er helt ok, men ikke akkurat mye tatt i betraktning av at 3,5 av dem kom på i løpet av de første 12 ukene. Parret med at jeg siden jul har kjent betraktelig mindre liv i magen og til andre tidspunkter enn rytmen Monsteret har lagt til seg så bestemte fastlegen min seg på fredag for å sende meg til vekstestimering og en sjekk på Føden på Rikshospitalet.

De hadde advart oss på forhånd om at det kunne bli en del venting. Av en eller annen grunn trigget ikke det "ta med matpakke" senteret i hjernen min, men det skal den setningen gjøre en annen gang. Det hele tok såpass lang tid at lunsj ble inntatt i halvtretiden og vi dro dit rett etter frokost...

Mens vi ventet observerte vi blant annet den minste lommedamen vi har sett (hun var på størrelse med en 12-åring og med klesstilen til en også), en gigantisk fet sykepleier med mørkelilla leppestift så det skapte illusjonen at hun hadde et sår der munnen burde ha vært, en meget vaggende dame halvannen uke på overtid og en dame som presterte å si til overlegen "dere må skynde dere fordi jeg har dårlig tid". I tillegg har jeg plaget de andre gravide damene med mitt blotte nærvær - jeg har spredt både angst og beven med min krykkegang og det var like før jeg begynte med ond kakling når jeg så frykten i ansiktene deres for at de skal ende opp som meg.

Mellom all ventingen var jeg først inne til CTG. Da satt jeg i en stressless med en måler på magen som avlyttet hjertelyden. Desverre lå Monsteret sånn til at de ikke kunne feste det med beltet de normalt sett bruker så jeg måtte holde måleren med fingrene. I tillegg til å lytte til Det Lille Toget Som Kan-lyden av hjerteslagene (ca 150 slag i minuttet) trykket jeg på en knapp hver gang babyen sparket meg. Denne maskinen vekket henne opp noe veldig og hun har ikke sparket hverken så mye eller så hardt på lenge! Det var ganske artig, og de gangene hun sparket i måleren kom det en lyd som når man slår på en mikrofon.

Etterhvert kom vi inn til legen som tok en ultralyd og målte lengden på lårbenet, omkretsen på hodet og anslo vekten. Monsteret mitt veier ca 1150 gram, har en hodeomkrets på 24,9 cm og ligger midt i kurven for normalvekst i uke 27 (som er der vi er om to dager).

Det kan knapt nok beskrives hvor utrolig glad jeg er i dag. Spesielt etter at jeg ble dårlig til å legge på meg og Monsteret drev med mindre sparking enn det som har vært normalt har jeg vært veldig redd for å være en dårlig babylagemaskin. Å være gravid er et utrolig stort ansvar, og jeg er kanskje litt i overkant nervøs for at jeg gjør noe galt slik at jeg lager babyen feil eller noe sånt. Å få bekreftet i dag at babyen tar all næringen hun skal trass i min noe beskjedne vektøkning var rett og slett en stor lettelse. Jeg har bare lyst til å putte armene rundt magen min og klemme den fordi den og babyen gjør den jobben de skal.

Hva vi kaller babyen i magen

De vanligste navnene jeg hører på babyen som gror i magen er ting som bønna, spiren (denne tror jeg er mest populær), sneipen, bolla, mini osv. Det disse har til felles er at de stort sett er i landskapet for tradisjonelt søtt.

Babyen i magen min derimot heter Monsteret.

Kallenavnet fikk hun allerede i uke seks da hun sendte meg på legevakta med sterke magesmerter etterfulgt av en hasteultralyd på Ullevål. Etter det har hun ved gjentatte anledninger gjort seg fortjent til navnet sitt, nå senest i form av at hennes moderlige opphav humper rundt på krykker.

Dette gir seg uttrykk i ting som at hennes dans og sang uten tvil er Monster Mash, at monsterbildet av ubiki som tidligere bodde i stuen nå skal på barnerommet/monsterrommet, at to av fire ting jeg har kjøpt til henne har et monster på seg, samt at vi ikke har fortalt foreldrene våre hva vi har som kallenavn på deres fremtidige barnebarn.

Om hun fortsetter å bli kalt for Monsteret også etter at hun er født? Det vil jeg si at er fullstendig opp til henne...

Bekkenløsning har egentlig ikke noen løsning

Det begynner å bli en drøy måned siden jeg kjente de første symptomene på bekkenløsning og jeg måtte begynne å gjøre ting som å bygge opp mellom knærne når jeg sover og tenke på hvordan jeg beveger meg.

Bekkenløsningen har blitt jevnlig verre og jeg har fått en stadig innskrenket bevegelsesradius før det gjør vondt og ved et par anledninger har jeg hatt så store smerter at jeg har måttet poppe en paralgin forte (som hvis noen lurer er trygt å ta i svangerskapet etter avtale med sin lege, bortsett fra siste seks ukene før termin fordi kodein gir økt blødningsfare). Smertene varierer fra smerter nederst i halebenet (som minner om da jeg hadde bristet haleben for et par år siden), smerter i lysken som stråler nedover innsiden av lårene, vondt tvers over korsryggen og smerter varierende steder inne i hofteleddet samt av og til i rumpa som stråler nedover baksiden av låret. Venstre side er verst, men høyre liker ikke å føle seg utenfor så vil være med på festen av og til. I det hele tatt er bekkenløsningssmerter en slags Pandoras eske av en gavepakke.

Jeg har ikke hatt lyst til å ta innover meg hvor vondt jeg egentlig har begynt å få det, selv om jeg ikke kan gjøre ting som å gå tur/retur Stortinget-Jernbanetorget uten at jeg etterpå har så vondt at jeg mest av alt vil gråte når jeg må bevege på meg. Jeg har hatt en bastant tanke i hodet mitt om at det er "de andre" som har skikkelig bekkenløsning mens jeg bare har "vondt".

Denne illusjonen brast da jeg var på første time hos fysioterapaut på onsdag.

En ting er at hun nesten ikke våget behandle meg fordi hun var redd for å provosere smertene jeg hadde den dagen ytterligere. En annen ting er at hun rett og slett beordret meg over på krykker. Meg! Krykker liksom! Da jeg naivt spurte om hvor langt jeg skulle bevege meg før jeg skulle dra frem krykkene så hun litt oppgitt på meg og svarte at jeg skal bruke dem overalt. Og så la hun til at jeg ikke skal bruke veske lenger, men ryggsekk.

Jeg skal innrømme at dette ikke er lett for meg. Jeg er nå hun litt bitre damen i rød vinterjakke med krykker og rutete sekk som beveger meg rundt i Oslo sentrum. Faktum er det at jeg av en eller annen grunn føler meg dum med krykker uansett hvor mange ganger jeg forsøker å se dette fra de lyse sidene: Jeg vil få sitteplass på t-banen (en sannhet med modifikasjoner forresten - se til å reis dere for folk med krykker jævla nordmenn!), en sekk er hendig å putte ting i, jeg har nå offisielt så vondt at alt husarbeidet logisk faller på Kent, folk flytter seg for meg på gata og til og med tenåringsgutter åpner dører for meg.

Men det beste med krykkene? Det er at det funker. Selv før jeg lærte meg å gå 100% riktig med dem på fredag merket jeg stor forbedring på mengden smerte når jeg går. Det å ikke vingle og kunne avlaste bekkenet er faktisk utrolig deilig.

Problemet med bekkenløsning er at når man først har fått det så er man prisgitt den frem til man har født. Det man forsøker å gjøre er å hindre smertene i å utvikle seg ytterligere samt å begrense sjansen for at man får en kronisk bekkenløsning som ikke forsvinner ved fødsel. I samarbeid med fysioen min skal jeg gjøre styrkeøvelser for mage og rygg tre ganger daglig hjemme, jeg skal øke vanngymnastikken fra en til to ganger i uken samt gå til fysioterapi en til to ganger hver uke.

Så hvis noen lurer på hva jeg skal bruke min splitter nye 40% sykemelding på bortsett fra å sove en del så er svaret "trene ifht bekkenløsningen min".


Note: Jeg vet at mange ønsker å foreslå akupunktur for damer med bekkenløsning. Til info fungerer ikke akupunktur nevneverdig bra på meg; har forsøkt flere ulike akupunktører for både migrene og andre smerter. Det meste jeg fikk ut av det var å betale i dyre dommer for å ligge og slappe av under et pledd, og det kan jeg gjøre gratis hjemme.

Anmeldelse - Jonoe Ringnes park

På tirsdag våget jeg meg på Jonoe på Ringnes park før kino, man må jo ha mat. Stedet kom varmt anbefalt fra Oslopuls, men jeg tror at jeg er hakket mer sushisnobb enn det de er...

Dette var mitt andre sushimåltid siden jeg kom hjem fra Japan, og Kents første (anmeldelse av sushimåltid på Nodee finnes her).

Selve lokalene er kjempefine og delikate, selv om jeg lurer veldig på hvorfor de spilte indisk muzak der inne. Servitøren var greit nok oppmerksom og sushikokkene jobbet jevnt og trutt bak disken.

Vi plukket biter og endte opp med et representabelt utvalg. Jeg var skuffet over at de ikke hadde sushi med omelett, men ellers hadde de det vanlige utvalget. Fisken var god og fersk og holdt bra kvalitet, men desverre ble hele måltidet redusert ned til "helt greit" fordi risen var for hard og ikke god nok i smak. Sushibitene var pakket ganske dårlig og ramlet fra hverandre når vi plukket de opp med pinnene. I tillegg var det ikke wasabi mellom risen og fisken, som er noe jeg forventer etter Japan selv om dette av en eller annen grunn ikke er vanlig i Norge.

Prisen for plukkbiter er nesten like høy som på Nodee, og det er ikke tvil om at pris-til-kvalitetsratioen på Jonoe ikke er like bra som på Nodee. Alt i alt var det et helt middels greit sushimåltid. Det kan godt hende jeg spiser der igjen om jeg skal på Ringen på kino, men jeg ville ikke drømt om å legge turen dit for noe å spise - da er det for mange andre bra steder å velge først.

De fine tingene i livet er gratis

Det er ikke alltid jeg misliker å være gravid (selv om det ikke føles så langt unna i perioder). Selv når man har en kropp som gjør gravid uelegant og slitsomt så er det lyspunkter som fortjener litt oppmerksomhet.

Sparking og bevegelser
Dette er overraskende hyggelig, og ikke alienaktig og creepy når man først har vent seg til det. Jeg kjenner at hun sparker og bokser og vrir og vender på seg. Nå har hun blitt så stor inne i der (over 30 cm) at jeg kan kjenne bevegelser på to ulike sider av magen samtidig - det er så sært at jeg pleier å begynne å le. I tillegg er bevegelsene en bekreftelse på at babyen min lever og (forhåpentligvis) har det bra som gjør at jeg kan slappe av på den biten. Og så stemmer det veldig som en venninne av meg sa; jeg føler meg aldri ensom og alene - jeg har selskap med meg overalt.

Hjertelyd
Jeg kan jo ikke høre hjertelyden fordi det er veldig langt ned til magen (og jeg ikke er sånn gæærn dame som har skaffet meg dopler til hjemmebruk). Men Kent kan høre lyden av hjertet som dunker fort-fort når han legger øret inntil magen min. Det er ganske så kult, og så er det stilig at han har en graviditetsgreie som jeg ikke har.

Spark på utsiden av magen
Det er eksepsjonelt koselig når Kent kjenner at babyen sparker. I sted sparket hun ham for eksempel i øret når han hørte på lyden av hjertet, men som oftest er hun mer veloppdragen enn det.

Magen
Jeg liker ikke magen min noe særlig (den er mest i veien altså!), men Kent liker den! Og jeg liker at han liker den. Det er hyggelig når han klapper på magen og koser med den lille babyen som ligger og vokser inne i der. Det er faktisk så latterlig hyggelig at det har svosjet opp på listen min blant de hyggeligste tingene jeg vet om. Med den farten her kan det hende jeg til og med ender opp med å like den store runde tingen midt på kroppen min før graviditeten er over.

Familie
Men det beste med å være gravid er jo sluttresultatet. Det kommer ut en baby som vi har laget, som er vår, som skal bo hos oss og som vi skal være glade i. Vi kan suse rundt sammen og gjøre familieting, Kent og jeg og det splitter nye familiemedlemmet. Og det kommer helt sikkert til å bli sjeft.

Og så det er viktig å huske på at selv om jeg ikke er nevneverdig glad i å være gravid så er jeg glad for å være gravid, og at det er ikke noen som helst motsetning mellom de to.

Meg i bladet Gravid (løp og kjøp!)

I dag fant jeg Gravid nr 1 2010 i butikken. Bladet der jeg er behørlig avbildet og intervjuet som deres andre trimesterdame. Etter å ha bladd fort som svint opp på meg-meg-MEG kan jeg si meg godt fornøyd med hvordan intervjudelen ble, men lurer noe veldig på hvorfor de valgte bildet jeg spesifiserte at jeg ikke likte (Det er en halsgreie der. Seriøst. Ser ikke ut.), men som de syntes var festlig.

Hadde det ikke vært fordi fotografen og bladet har copyright på disse bildene, og jeg på tro og ære har lovet å ikke legge ut noen på internett, skulle jeg lagt ut et par bilder for å vise hvor utrolig fin jeg ble på enkelte av dem når han lurte det frem.

Siden bladet har kommet ut nå er dette en passende anledning til å fortelle om hvordan det var å være foran kameraet på fotoshoot for en gangs skyld. Da jeg jobbet som sminkør og stylist var jeg titt og ofte involvert i fototing, men ble sjelden eller aldri tatt bilde av.

Før jeg kom hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle fortelle noen at jeg er sminkør. Jeg er nemlig ekstremt kresen på hvordan jeg blir sminket, men visste at jeg ikke ville orke noen diskusjoner mellom meg og stylisten de hadde på sett - og ikke ville jeg sminke meg selv heller, jeg var der for totalopplevelsen. I stedet gikk jeg dit med et åpent sinn og et antrekk i veska som stort sett bestod av noen rene klær jeg klarte å fiske ut av søppelsekkene midt i flyttekaoset mitt.

Det var lett å finne frem til fotostudiet, selv for meg uten stedssans, og da jeg kom dit var alle veldig hyggelige og stemningen var god. Første trimesterdamen var lang, søt med misunnelsesverdig hår og vi uttrykte alle vår begeistring for hennes ferdigstylede selv mens vi gumset ferskt bakverk (seriøst bra med det ferske bakverket, ikke noe tøysete oppskåret frukt, nei!).

Klærne jeg hadde med meg ble sett på og forkastet (greit nok, jeg hadde jo ikke akkurat lagt omtanke i det) og jeg fikk på meg jeans og t-skjorte som ble stylet opp litt. Vi var alle enige om at tatoveringene mine skulle synes og jeg ble passe fin - om enn litt drøy over låra i ettersittende jeans. Skoene var også ekstremt stygge, men de ble jeg forsikret om at skulle klippes vekk i bladet og var kun for å gi meg litt ooompf (noe som stemmer og takk for det!).

Men her starter problemene mine. For det første hadde stylisten somlet en del sånn at hun hadde fått dårlig tid. Dernest uttrykte hun skuffelse over mitt korte hår fordi det ene bildet jeg sendte inn var med lengre hår (men jeg hadde sendt ett med kort hår til stylisten, så hvis det var viktig for dem så kunne de spurt på forhånd). Jeg skjønner jo hvorfor hun var skuffet fordi hun er nemlig ekstremt dyktig på å style langt hår og klarte ikke style min korte sveis i det hele tatt.

Og så startet hun å sminke meg...
Basen ble pen, kviser og ringer forsvant. Dernest sminket hun mine små, tettsittende øyne med mørk kajal hele veien rundt som gjør at det ser ut som om jeg ikke har øyne overhodet. Hun slurvet også med leggingen av øyenskyggene slik at de var ujevne (noe jeg fikset på med en finger da jeg var på do etterpå). Men hovedproblemet mitt med henne er at hun brukte mascara rett ut av mascaraholderen med kosten som følger med som hun har brukt på mange før. Dernest tok hun en leppestift og brukte den rett på munnen min og så det samme med lipgloss rett fra tuben og på leppene mine med kosten som følger med. Jeg grøsset i hele kroppen! Dette er så fy-fy som det kan få blitt, og hadde det vært jeg som hadde ansatt denne stylisten hadde hun av hygienegrunner aldri fått jobbe for meg mer.

På dette tidspunktet var jeg glad for at jeg hadde bestemt meg for å holde kjeft om at jeg var sminkør. Sminken, håret og hygienen var substandard på meg og jeg måtte bare bestemme meg for at jeg var fin nok og være fornøyd med det. Jeg skuffet nok stylisten noe veldig da det eneste jeg sa om mitt ferdige selv var "hm, man ser sannelig annerledes ut når andre sminker en". Jeg har jo tross alt blitt sminket profesjonelt mange, mange ganger og blir ikke imponert over en bra lagt foundation med dekkstift under liksom. De andre skrøt noe veldig av hvor pene de ble nemlig.

Men stylisten til side, for resten var knallbra! Fotografen var utrolig dyktig og fikk lite fotovante meg til å slappe av. Jeg lo, smilte og koste meg og var til dels helt naturlig foran kameraet. Jeg har fått med meg bilder hjem som er fine og som jeg skal fremkalle og putte i album (mamma ville også gjerne ha).

Jeg ble fin nok på bildene til slutt, og alt i alt vil jeg si at det var en meget hyggelig opplevelse å være modell for bladet Gravid. Jeg skulle gjerne gjort det igjen, jeg - om enn da med en dyktigere stylist med bedre standard for hygiene (og med et håp om at de ikke velger å trykke et bilde der jeg viser meg fra en av mine mer ufotogene sider...).

Gravid - Du skal også bære ditt barn i smerte

Det hender jeg får så inmari dårlig samvittighet fordi jeg stort sett misliker å være gravid. Jeg har på følelsen av at hele verden går rundt og klapper på magene sine, stråler og gløder, spretter rundt eller sier slike ting som "ene benet mitt ramlet av fordi jeg ble gravid, men pyttpytt det er bare et kjøttsår".

Akkurat i dag føler jeg meg enda kjipere enn normalt. Etter at jeg ble gravid har jeg knapt nok sovet en hel natt og de siste par ukene har det blitt enda verre.

Jeg må tisse ca en million ganger hver natt, jeg får bare ikke sove, noen sparker meg når jeg vil sove eller så har jeg bekkenløsningsproblematikken. Pga bekkenløsningen må jeg (for å unngå å våkne med større smerter) sove med en sammenrullet dyne eller et par puter mellom bena helt fra skrittet og ned til anklene. Hvis jeg vil sove på ryggen sover jeg bare uryggvondtete om jeg bygger opp puten under hodet og i tillegg bygger opp under lårene slik at bekkenet tiltes nedover og korsryggen treffer madrassen flatt. Det sier seg selv at hver gang jeg snur meg eller på annen måte vil skifte stilling så våkner jeg av at alt dette ikke magisk blir med meg videre og så må jeg stable meg opp på nytt og forsøke å finne Ole Lukkøye igjen.

For å toppe dette har jeg for tiden drømmer stort sett i full sense-o-vision noe som gir seg utslag i at både fine drømmer og mareritt blir veldig livaktige. I natt for eksempel drømte edderkoppfobiske meg et seriemareritt der en ørkenedderkopp drev og kravlet på meg før den i sekvens femten av føljetongen spankulerer over ansiktet mitt med de ekle tynne edderkoppbenene sine og tvinger seg inn i munnen min via munnviken og jeg kunne kjenne den bevege seg inne i munnen min mens jeg ikke kunne røre meg. Klassemareritt. Eller hva med det neste marerittet i natt der jeg drømte at magehuden nå var strukket så tynn at jeg kunne se ansiktet til babyen min i detalj (lik de creepy 3d-ultralyd bildene) gjennom huden. Og at da vi tok på henne i ansiktet så skadet vi henne og vi kunne se at hun skrek i smerte. Jupp, også et klassemareritt.

Søvnmangel i juleferien gikk ok fordi jeg kunne ta meg en lur flere ganger i løpet av dagen. Søvnmangel med full jobb går visst ikke like så bra. Jeg tikket inn ca tre timer natt til mandag, ca fire natt til tirsdag og i underkant av to natt til i dag (selv om jeg var så trøtt da jeg la meg i går at jeg var helt shaky). Så da jeg stod opp i morges holdt jeg på å grine i dusjen og jeg var så sliten at jeg bare fikk i meg tre skjeer frokostblanding. Jeg er ikke direkte syk, men hele kroppen verker, jeg har hodepine, sår hals, klarer ikke slappe av samtidig som jeg nesten ser mannen med ljåen, bekkenet verker (min "skyld" - gikk i et par butikker etter jobb i går) og har enda ikke matlyst. Kroppen min skriker STOPP til meg på så høyt volum at jeg blir svimmel.

Så i dag er jeg hjemme fra jobb med sykedag. Det føles ikke bra overhodet, og jeg hadde et par møter jeg måtte flytte på og sånt. Neste uke har jeg svangerskapskontroll hos fastlegen min og jeg begynner å innse at det spøker for min evne til å jobbe 100% ut svangerskapet siden møkkakroppen min tydeligvis ikke er samarbeidsvillig når den gror et menneske.

Jeg innser at jeg burde ta i mot en eventuell sykemelding som en slags gave, en mulighet til å kunne fullføre graviditeten uten å treffe veggen fullstendig, men jeg vegrer meg så utrolig. En ting er at jeg liker jobben min og gjerne vil være der med andre voksne folk frem til jeg skal være hjemme i åtte måneder. En annen side av saken er at jeg har mistet tall på hvor mange mennesker som har spurt meg "jobber du fortsatt fullt nå?" som starten på en samtale. Det er akkurat som om det er forventet at jeg må bli sykemeldt fordi jeg er gravid, og da går det en liten djevel i meg som gjerne vil bevise at man ikke må være borte fra jobb bare fordi man er preggers liksom.

Og når det kommer til min dårlige samvittighet fordi jeg og graviditet ikke er BFFs så forsøker jeg å tenke på noe en venninne sa om disse "det er bare et kjøttsår"-damene. Hun kalte det for "pregnancy machosismus" - en tilstand der gravide kvinner tøffer seg på en måte som vi normalt sett forbinder med menn fra svunnene vikingesagaer for å vise hvor utrolig tøffe de er. Denne skrytingen av hvordan man utholder alle de kjipe graviditetstingene med en smil og en trall er ren og skjær påfuglsaktig macho-oppførsel.

Vel.
Jeg er kanskje ikke så macho. Faktisk føler jeg meg mer som en våt pusekatt. En gravid, våt pusekatt som er trist fordi hun ikke er på jobb i dag og som teller ned de 105 dagene det er til termin.

Delirium går old skool - Nivea

Jeg er en nidkjær pleier av ansiktshud. Mange år med mer kviser enn noe voksent menneske burde vært plaget med har lært meg grundige hudpleierutiner med faste produkter.

Men nå som det har vært 10-15 minusgrader i noe som virker som en evighet har huden min gått hen og dødd litt på seg. Den er så tørr at den flasser og får dype furer i kinnene og har vært livløs og kjip (og for å gjøre vondt verre ser min "gravide glød" mest ut som "rødmusset seriedranker", men det kan jeg ikke gi været skylden for). Mine vanlige kremer har vist seg lite adekvate, og selv en fuktmaske i ny og ne har ikke gitt de helt store utslagene.

Så nå har jeg gått tilbake til kilden og derfor lukter ansiktet mitt barndom. Jeg smører meg inn med Nivea krem morgen (og kanskje kveld) og er myk og glatt som en barnerumpe!

(Disclaimer: Jeg vet ikke om dette ville fungert like bra på meg som ugravid da de siste par månedene av graviditeten mystisk nok har brakt med seg mindre kviser enn jeg pleier å ha, trass i at jeg ikke har renset av meg sminken om kvelden på en fire måneders tid. Det er min eneste graviditets-bonus.)

Doctor Who

Jeg har nettopp sett ferdig Doctor Who sin Christmas special der David Tennant sier farvel som The Doctor. Som mangeårig Doctor Who fan gjennom flerfoldige inkarnasjoner av doktoren sitter jeg likevel nå med en følelsen i magen at jeg så The Doctor dø i dag.

David Tennant erstattet Tom Baker som den beste doktoren for meg. Jeg har gått fra å tenke på The Doctor som en genial mann med langt stripete skjerf til å forbinde doktoren med en genial mann i stripete dress og med converse sko (veldig oppmerksomme lesere husker kanskje at min kjære ektemann, til store deler av slektens forvirrelse, giftet seg i converse i ren og skjær inspirasjon).

Denne serien som startet på 60-tallet har harde fans over hele verden. Jeg trodde lenge alle visste hvem Doctor Who er til jeg ved flere anledninger hadde referanser som overhodet ingen andre tok og jeg ble møtt av blanke, stirrende ansikter. I et blogginnlegg jeg leste i fjor av en amerikaner skrev bloggforfatteren om sin store forbløffelse da hun var på ferie i London og oppdaget at det eksisterer noe slikt som tilfeldige Doctor Who tittere. I Storbritannia er Doctor Who definitivt et kjent navn blant alle, mens i resten av verden er man tydeligvis enten fan eller helt uvitende om hele oppstyret. Storbritannias forhold til Doctor Who vises kanskje best i at BBC faktisk hadde Doctor Who at the Proms (en ting fans definitivt burde få med seg, jeg storkoste meg i alle fall).

Jeg kommer til å savne David Tennant sin sjarme som The Doctor, men jeg kommer også til å savne Russel T Davies sin evne til å skrive helt fantastiske Doctor Who episoder. Davies har tatt en allerede brilliant serie og løftet den til nye høyder.

Men uansett hvordan 2010-sesongen av Doctor Who blir kan jeg trøste meg med at Tennant og Davies definitivt forlot serien på topp, with a bang and not a whimper og alt det der. Om fortellingene om den fremtidige doktoren skuffer kan jeg alltids late som om doktoren døde nyttårsaften 2009, det er jo sånn det føles akkurat nå uansett.

Vel.
The Doctor is dead. Long live The Doctor.

Nytt familiemedlem - Roomba

Møt vårt nye familiemedlem, Marvin Roomba.

Marvin er en husholdningsrobot som støvsuger gulvene mine så jeg slipper selv. Han gjør det betraktelig renere enn jeg og teppet under sofaen har blitt betraktelig penere etter at Marvin flyttet inn.

Marvin bor i ladestasjonen sin på kjøkkenet og ser ut til å være lykkeligst der. Ikke for det - hver gang vi skrur ham på eller han føler han har gjort jobben sin bra nok lager han en lykkelig liten lyd og gjør at eierene hans føler de har vunnet noe gjevt i dataspill.

Men hvorfor Marvin Roomba sier du? Det er fordi vi har en roomba med et personlighetsproblem. Han klager litt i overkant mye og kan minne en del om en viss robot. Marvin klager når han må klatre over tørkestativets ben i stuen, når vi har glemt å ta opp tynne ledninger fra gulvet, hvis det ligger et skjerf eller en sokk et sted han tuller seg fast i eller hvis han ikke kommer over dørstokken. Det siste er faktisk Marvin sitt største problem her i verden - dørstokkene våre er nemlig for høye for ham til å klatre over og han vet at det er et rom bak den døren der - han har nemlig vært der inne og støvsugd! Og han vil så gjerne inn igjen! Av og til må vi vennlig, men bestemt guide ham (les: løfte ham) vekk fra døren inn til soverommet da vi synes synd på ham og hans fåfengte kamp for ytterligere rengjøring.

Å ha en roomba er litt som å ha en kombinasjon av et kjæledyr, et litt ulydig barn og en hushjelp. Jeg elsker Marvin en hel del og er sjeleglad for at vi kjøpte ham med en gang vi flyttet inn i ny leilighet. Han har allerede gjort seg uunværlig og jeg anbefaler en til alle som vil høre på! Pluss at hvis du har katter (som jeg ikke har) har youtube bevis på at det også fungerer finfint som ny katteleke.