Lysbakken har i følge nettavisen landet på den meget omstridte tredelingen av svangerskapspermisjon. Jeg vet at mange er i mot denne, men det siste drøye året har jeg hengt en del med gravide og folk med små barn og har jevnlig blitt sjokkert over hvor mange som ikke unner barnets far så mye som en dag av permisjonen - både fellespotten og de ukene som er øremerket i dag.
Jeg føler at Kjetil Bergman Olsson sier det så mye bedre enn meg hva deltagelse i barnets liv fra babystadiet av har å si for tilknytning mellom far og barn og det å styrke familien som en enhet. For min egen del stiller jeg meg helhjertet bak det han har å si.
Og bare så det er nevnt: Vi deler 8 mnd til meg og 4 mnd til Kent. Kent får høre at han er en flink far og ektemann som tar ansvar for familien sin og at han bare kan glede seg. Jeg får høre at skal jeg ikke starte å jobbe litt vel tidlig og vil jeg ikke savne Knappen og angre på fordelingen når jeg er tilbake på jobb.
Disse tilbakemeldingene er for meg enda et argument for en likedeling av kvotene i permisjonen og for en større bit til barnets far/medmor/medfar (heter det medfar?). For på toppen av å få utdelt en strålende god permisjonsordning når man får barn ønsker jeg meg at det skal bli mer selvsagt at begge foreldrene kan få oppleve å være hjemme med barnet og knytte bånd og oppleve de små nyansene fra dag-til-dag som man bare ser når man er hjemme hele tiden.
PS.
Ammedebatten i kjølevannet av tredeling av svangerskapspermisjon kan vennligst tas alle andre steder enn her. Jeg kan ikke amme, mitt barn får erstatning og hvis du kommer hit med argumenter om at barn må fullammes og det helst til det kan gå for å få en normal utvikling her i livet føler jeg at du spytter på meg og alle andre som ikke har det valget.
3 kommentarer:
Jeg er veldig enig med deg. Det er mange kvinner som tviholder på permisjonen og ser på den som "sin". Jeg syns det er egoistisk, dette er en permisjon for barnet, ikke en slags belønning for mor. Argumentet at man "fortjener" permisjonen pga en hard fødsel holder ikke, etter noen måneder har 99% kommet seg igjen. Men viktigst er det at også far får denne muligheten til å lære barnet sitt ordentlig å kjenne, ha ansvaret gjennom hele dagen med alt hva det innebærer etc. Jeg tror dette gjør noe med far-barn relasjonen som er veldig bra.
Mine barns far var hjemme flere måneder med ungene. De hygget seg sammen, gjorde masse (og andre ting enn jeg gjorde) og han fikset alt det praktiske helt fint. Jeg vet ikke om dette er årsaken, men far er mange år etter fortsatt veldig involvert i sine barns liv på alle nivå. Dette handler om at vi kvinner slipper far til, og der er mange av oss ikke flinke nok.
Anne
Jeg skal ikke ta ammedebatten, men vil bare si at hadde det ikke vært for ammingen (samt fars jobbsituasjon), så hadde jeg gladelig overlatt mer permisjon til far. Det VAR slitsomt å amme (spesielt om natten) når jeg skulle jobbe i tillegg. Og spesielt lite praktisk var det da gutten ble fullammet. Men siden jeg kunne amme så syntes jeg ikke det var rett å gå over på erstatning på grunn av jobben min.
Men ellers er jeg veldig enig i at mange mødre tvilholder for mye på "sin" del av permisjonen. I mitt fylke (Nord-Trøndelag) er vi på bunn hva angår pappapermison, dette skyldes nok en stor andel menn som er gårdbrukere, men også at kvinnene har et konservativt syn på dette.
Jeg tror det er viktig at man innfører en tredeling nå, og så kan man heller ha full valgfrihet den dagen det er like naturlig at far blir hjemme i mer enn noen uker som at mor blir hjemme, når nå det blir.
Jeg synes det er interessant å høre hva andre opplever som mest slitsomt. Hos oss var både far og jeg enige om at det var mest slitsomt å være den som hadde hovedansvaret hjemme. Å være på jobb var mindre slitsomt. Samtidig ville begge to helst være hjemme fulltid. Jeg begynte å jobbe da sønnen vår var 5 måneder. Det var avtalen vi inngikk mens jeg fortsatt var gravid. Jeg var så heldig å ha ammefri, to timer hver dag, så det ble ikke så lange dager. Likevel var det kjempetøft, og jeg gråt mye de første månedene. Jeg hadde jo så lyst til å være hjemme, men mente fortsatt at vi hadde tatt det valget som var best for familien vår. Klart det var slitsomt med nattamming i tillegg, men det var mulig å gjennomføre en liten periode. Da hadde jeg jo en til å avlaste meg på morgenen før jeg dro på jobb.
Ofte synes jeg man får høre at man skal strekke seg såååå langt for barna og famililen, men når det kommer til å slippe far til hjemme, da må mor få være hjemme, stakkars.
Jeg tror familien Delirium/Kent/Knappen har tatt et klokt valg :)
Legg inn en kommentar