Det går opp og ned med slankingen min. Bokstavelig talt.
På den positive siden har jeg gått ned fra 73 kg til 66,5 kg siden jeg startet for drøyt tre måneder siden. Det vil si at jeg blir tynnere. Og sterkere. Og i bedre form.
På den negative siden gikk jeg på torsdag tur med en venninne som hadde født for 13 dager siden. Formen min er fortsatt så dårlig at hun løp i ring rundt meg. Dette sier sikkert alt om startformen min, men det er ikke så moro uansett. Det andre er at mens resten av den normale befolkningen er litt "oi, det var kjipt med matforgiftning, men jeg gikk jo ned tre kilo", så må jeg være det eneste mennesket som faktisk går opp en kilo i vekt av voldsomme magekramper, diare og lite matlyst noen dager.
Så.
Jeg jobber hardt. Forsøker å ikke miste motet. Tenke at jeg tross alt er halvveis til målet, mine gamle jeans&topper og en treningstime på Elixia uten å tro jeg skal dø. Innse at jeg ikke lenger har så lyst på pasta og fløtesaus og ting som bader i smør, men faktisk fyser på brokkoli og 70% sjokolade. At jeg nå kan gå en knapp mil uten at de bekkenløsningsskadete hoftene mine krever sterke smertestillende etterpå. Prøver å tenke at det er greit at det tar tid selv om jeg er utålmodig og bitter sånn innerst inne...
5 kommentarer:
Jeg synes du er utrolig flink, og ikke minst inspirerende! Du motiverer meg til å gi det et forsøk selv, så takk for at du deler :)
Hurra for vellykket prosjekt! For prosjektet ditt er så langt en stor suksess, det er ikke få kg du har blitt kvitt på nokså kort tid.
Jeg må også takke for inspirasjon. Jeg har nå en uke igjen til termin i mitt første svangerskap noensinne og har gått opp nesten 20 kg! Jeg gruer, gruer, gruer meg veldig til den dagen jeg legger bort graviditetsklærne, for jeg vet at det ikke er en sjanse i havet for at alle de fine klærne jeg har vokst ut av i løpet av graviditeten (og som ligger pent pakket bort på et mørkt sted så jeg ikke skal bli deprimert hver gang jeg åpner klesskapet), kommer til å passe igjen med det første. Så da blir det prosjekt kroppskrymping på meg også nokså snart.
Da er det så fint at noen har gått foran med et godt eksempel!
Lisa Lykke: Takk takk. Det viktigste er jo først og fremst å bare starte. Det neste og kanskje enda viktigere er å holde ut selv når man kanskje ikke nødvendigvis har så lyst. Jeg vil jo ikke være tjukk og i dårlig form heller! Hvis du blir inspirert er det ingenting som gleder mer enn det!
Millaxico: Takk for mer skryt. Det føles jo ikke som så mange kilo, selv om det i snitt faktisk er 1/2 kg pr uke. Man vil jo så gjerne være en av de som etter graviditeten sier "kiloene bare raste av meg, etter en måned var jeg like tynn som da jeg ble gravid". Helst vil man ikke være "spise megasunt og trene 3-5 ganger (hardtrening) i tillegg til trilleturer for å gå sakte, men sikkert ned.
Jeg tror jeg begynte å ta frem klærne etter sånn tre måneder. Nå begynner jeg så vidt å ane at jeg kanskje kan bli venner med buksene mine igjen kanskje rundt juletider. Det blir fint!
Og gratulerer med snart ny-babyen. Det er så fint med baby at det nesten er sprøtt!
Det er jo fantastisk, Delirium! Hallo! Og du har jo vært invalid av bekkensmerter, ikke glem det.
Du er knallflink, ikke glem det! Og ja, en kan få brekninger av enkeltes vektnedgang etter fødsel, er VELDIG misunnelig på alle som klarer det så greit!
Det er nå 16 måneder siden jeg fikk min datter, og nå er jeg der jeg startet ang. vekt. Og jeg må ned mer. I beste fall er jeg halvveis. Det tar tid, lang tid. Forhåpentligvis vil det vare denne gangen.
"Heldigvis" har jeg nå oppdaget en grunn for at det for min del går meget tregt, lavt stoffskifte...
Så du er ikke alene om å kjempe. Det tar tid å komme seg i mål, selv superstjerner kan bruke lang tid http://pub.nettavisen.no/nettavisen/side2/helse/article804289.ece
Legg inn en kommentar