Om å være en bitteliten person

Jeg skulle ønske jeg husket hvordan det var å være seks måneder gammel. Det virker nemlig så uendelig moro.

Hver dag er et eventyr. Det er nye opplevelser rundt enhver sving. Det er mennesker i alle fasonger, farger og gevanter man aldri blir mett av å glo på, er ny mat på skje nesten hver dag og en bit klementin i hånden til å sutte på og plutselig kan man snu seg fra magen til ryggen og ryggen til magen uten at man gråter fordi man skvetter. Det er en vakker, gøyal, skravlete baby i speilet og en mamma og en pappa som koser, steller, fjaser og bare er der. Det er lys som blinker og faktisk kan nesten alt puttes i munnen og det som er vanskelig kan man rope høyt til - i alle fall til mammaen kommer og konfiskerer det hele.

Når man er et halvt år gammel blir man hypnotisert av lyden av hender som trommer mot gulvet, lys som reflekteres i noens brilleglass, løvet på trærne mot himmelen og alt i klare farger. En akkurat passe liten baby ler så høyt når den hører en gøyal sang den liker, blir kilt på magen eller fjaset med igjen og igjen og igjen. Man blir aldri lei av de samme sangene, de samme bøkene og de samme rutinene.

Alt er spennende. Alt er moro. Alt er trygt og fint og varmt og bent frem fantastisk.