Den vrælende babyen

Knappen får tenner. Det klør og stikker og prikker og er forferdelig grusomt inne i munnen hennes. Armene er ikke koordinerte nok til å klare å få biteringen inn i munnen og så beholde den der inne, selv om vi nå har forsøkt snart hver eneste biteringform som eksisterer på markedet. Smokken er bare dum fordi den spretter ut når den tygges på; skulle tro den var laget for å suttes på eller noe.

I tillegg har jeg klart å smitte henne med forkjølelse. Så på toppen av den infernalske kløingen har hun mest sannsynlig vondt i halsen og hodet samt at hun har vært litt tett i nesen. Hun hoster også - bare at det tror hun at er moro og lar seg ikke plages med overhodet (vi har nemlig tøysehostet og tøysekremtet et par uker, så hver gang hun hoster smiler hun bredt og tror hun er dronningen av stand-up-komedie).

Så objektivt sett er det ikke helt greit å være Knappen for tiden - det er en hard babyuke. Og babyer som ikke har det helt greit har kun en måte å fortelle omgivelsene sine om det på, hvilket er gjennom klassikeren babygråt.

I går dro Knappen og jeg ut på tur. Vi skulle handle middag og dentinox. Apoteket var dessverre stengt for oppussing, så det ble ingen lindrende remedier, og innen vi hadde kommet til det punktet av handleturen der vi skulle stå i kø på grønnsaksbutikken (fordi jeg skulle ha bønner må vites) så var absolutt all tålmodigheten til barnet oppbrukt og hun bestemte seg for å fortelle omtrent hele verden hvor utrolig grusomt og urettferdig livet hennes var. Det var kanskje noen i Kina som ikke hørte henne vræle, men jeg vet ikke om jeg vil sette penger på det.

Så der stod jeg da i kø i en butikk som er såpass trang at barnevogn kun går akkurat og bare hvis de ikke pakker ut varer der og da. Armene mine var fulle av grønnsaker og boksebønner og det var min tur veldig snart, men ikke snart nok. Knappen begynte å sutre, deretter satt hun på sirenenivået og siden jeg ikke er blekksprut kunne jeg ikke plukke henne opp. Hun ble rødere og rødere i ansiktet, jeg ble svettere og svettere nedover ryggraden og ganske rød om ørene selv. Jeg kunne kjenne blikkene til de andre kundene i ryggen fordi jeg var hun med den hylende babyen som jeg ikke fikk til å være stille med å rugge på vognen med albuen.

Heldigvis er jeg stamkunde i butikken så eieren bare smilte til meg som normalt og sa hallo før vi hastet ut derfra så fort to ben og fire hjul kunne bære oss. Jeg hadde et lønnlig håp om at Knappen skulle slutte å gråte når vi begynte å gå - men hun hadde kommet så godt i gang at hun ikke så noen som helst grunn til å slutte selv om det var mer action i omgivelsene hennes. Hun led nemlig, og det vet alle vi gikk forbi også. Det var fascinerende hvordan folk snudde seg etter oss der jeg gikk kappgang med en barnevogn med tre tunge poser på styret og en pose på skulderen.

Et sted på veien måtte jeg ta henne opp og trøste henne fordi hun var i ferd med å gråte seg helt vekk i tåka. Men bortsett fra akkurat da så vrælte hun hele veien hjem. Da jeg kom hjem var jeg gråten nær av stress, og Kent tok barnet (som begynte å smile forresten. Drittunge.) og styrte en gjennomsvett meg vennlig, men bestemt, inn i dusjen.

Da jeg kom ut derfra igjen var Knappet nymatet og fornøyd. I alle fall i ti minutter til hun kom på at hun både var syk og får tenner slik at hun måtte gråte litt til. Og litt til. Og litt til.

Stakkars, stakkars Knapp.