Vendingsforsøk på foster i seteleie

Ettersom min fremtidige datter ved alle undersøkelser har sittet i seteleie var jeg i dag inne til et vendingsforsøk. På forhånd var jeg utrolig nervøs, og det er et lite mirakel at jeg sov natt til i dag. Spesielt var det den ørlille sjansen for at fosteret ville bli stresset slik at vi måtte tatt et keisersnitt i dag som freaket meg pent ut.

Siden jeg blogger nå føler jeg ikke at jeg røper slutten på en historie med å avsløre at alt gikk som det skulle på fosterstressfronten slik at jeg heldigvis ikke er noens mamma for øyeblikket.

Det første som skjedde var at jeg ble koblet til et ctg-maskin. Denne måler hjerterytmen til fosteret samt at jeg trykket på en knapp hver gang hun beveget på seg. På bildet ser jeg passe blid og fornøyd ut - da var jeg bare halvveis i målingen; etter 30 minutter til var det inmari kjedelig...

Dernest lå jeg på en seng med bena hevet høyt i en drøy halvtime mens vi ventet på legen som skulle utføre vendingsforsøket. Å ligge med bena høyt er en måte å forsøke å få fosteret til å skli ut av bekkenet slik at det blir enklere å utføre en snuoperasjon.

Under selve vendingsforsøket var det tilstede legen, to legestudenter og jordmoren. De var alle veldig entusiastiske da de kjente og klemte på magen min og var ovebevist om at monsteret hadde snudd seg av seg selv siden mandag. Selv det at jeg fortalte at legen på mandag hadde trodd akkurat det samme hjalp ikke - de var fortsatt veldig skuffet da de skrudde på ultralyden og jentungen ikke hadde rikket seg overhodet.

Selve vendingsforsøket bestod i at ene studenten med meget jevne mellomrom sjekket fosterleie mens legen tok et god tak i både rumpe og hode. Hun forsøkte med hendene sine å lirke rumpa ut av bekkenet mitt (ligge med bena høyt hadde nemlig ikke hjulpet noe) samtidig som hun ganske brutalt forsøkte å tvinge babyen rundt med hodet. Jeg lå stort sett med øynene igjen mens jeg brukte yogapust for alt det er verdt, men Kent som så på kunne fortelle at det var kjempefascinerende hvor mye de fikk flyttet på hodet. Og at det var like fascinerende da hodet bare spratt tilbake til der det hadde vært før legen begynte å rikke, dra og dytte. Dessverre sitter monsteret vårt godt fast i bekkenet mitt med stumpen slik at det var umulig å få vendt henne.

Selve snuforsøket var litt vondt. Spesielt den biten der legen forsøkte å lirke ungen opp av bekkenet mitt. Samtidig var det ikke så vondt som jeg var redd for at det skulle være, men det var en slik type ubehag/vondt som ble verre og verre dess lenger legen holdt på. Da hun sa at det ikke ville nytte å vende babyen slik at hun ikke forsøkte mer var jeg helt med på det, for da begynte det nemlig å bikke over fra sterkt ubehagelig til vondt.

Etter denne dårlige beskjeden om at jeg nå offisielt har et barn i sete ble jeg koblet til ctg-maskinen for en ny drøy time med sjekking av hjertelyd og med en beskjed om å diskutere en stund hvordan vi vil gå frem i forhold til å føde i sete vs keisersnitt.

Dette er virkelig ikke et lett valg. Og et valg som må tas på info fra sykehuset og ikke på anekdotiske historier.

Vi har bestemt oss for følgende beslutningstre: Komme inn til Rikshospitalet for et røntgen av bekkenmål på tirsdag. Dersom bekkenet er for smalt er saken enkel - da må jeg ta et keisersnitt. Dersom bekkenet mitt er romslig skal jeg inn til en ny ultralyd for å se om hode/kroppsmålet er bra samt generell størrelse på babyen (i dag er hodet en del større enn kroppen, noe som ikke er optimalt for setefødsel). Hvis alt ligger til rette kommer jeg til å håpe på at fødselen setter i gang av seg selv en stund før termin slik at jeg kan få føde vaginalt. Går jeg over tiden vil babyen bli for stor og det vil da igjen tvinge seg frem et keisersnitt da man fortrinnsvis ikke setter i gang vaginale setefødsler. Er ikke målene av babyen kontra bekken optimale blir det planlagt snitt ca en uke før termin.