I går var jeg på Rikshospitalet for å sjekke om monsteret fortsatt ligger i seteleie. Legen tok først og kjente utenpå magen og fikk opp forhåpningene våre på at all kravlingen i magen min på søndag kunne ha medført at babyen hadde snudd seg. Dessverre viste det seg at ultralydmaskinen til legen ikke var enig med hendene hennes - monsteret er fortsatt godt plasser på rumpa med hodet under mine venstre ribben.
Derfor ringte legen til en annen avdeling og bestilte time til vendingsforsøk med ordene "vi har faktisk et sete som ikke har snudd seg i uke 36+6!". Så vi er spesielle liksom, og skal i morgen (onsdag) gjøre et forsøk på å få snudd fosteret ned i hodeleie.
Dette er en spesialistoppave så det er ikke alle sykehus som gjør dette. Rikshospitalet gjør det visstnok hele tiden, de hadde hele to snuforsøk i dag som er grunnen til at vi har time i morgen. Det er viktig å legge vekt på at det er et snuforsøk. Det er drøyt 50% man klarer å snu og av de så vipper en del av dem tilbake ned på rumpa fordi de trives bedre der. Man forsøker ikke å vende foster før i uke 37 fordi de da ikke lenger regnes som premature. Det er nemlig en svak sjanse for at hjertelyden vil bli så dårlig på fosteret underveis i prosessen at man foretar et hastesnitt. Alle snuforsøk foregår derfor på en avdeling som har kirurgisk rett i nærheten.
Jeg kan ikke si at jeg direkte gleder meg til denne snuingen i morgen. Jeg forsøker fortelle meg selv at det nok bare er barnemat i forhold til en bronkoskopi (som hvis jeg må gjøre det igjen noensinne er alt for snart) og ingenting sammenlignet med et keisersnitt! Men for å være ærlig faller morgendagen inn under mottoet "gjør en ting hver dag som skremmer deg".
Med en god porsjon uflaks har jeg baby i morgen. Med en middels porsjon flaks snur hun seg elegant og blir liggende med hodet ned til fødsel setter i gang av seg selv. Uansett er jeg nødt til å ta stilling til keisersnitt vs føde i hodeleiescenarioene innen i morgen slik at jeg/vi kan diskutere dette fornuftig med legen.
Og det hadde jo vært fint å dukke opp med en argumentasjons- og spørsmålsrekke noe mer fornuftig enn den samtalen jeg har inne i hodet mitt for tiden; den samtalen går nemlig slik:
Jeg vil ikke føde i seteleie.
Hm, ok - da tar du keisersnitt da.
Nei. Jeg vil ikke ha keisersnitt, det er skummelt.
Javel, da blir det setefødsel på deg!
Neinei, det er også skummelt.
Da blir det keisersnitt da.
Nei, for keisersnitt tør jeg egentlig ikke.
.... og rundt og rundt og rundt og rundt går den samtalen og er sabla lite hjelpsom...
4 kommentarer:
Huff, kjipt å havne i et sånt dilemma. Håper det ordner seg for dere og at du slipper angsten. Tenker på deg om dagen for jeg vet jo hvordan jeg selv er med sykehus.. Lykke til!! <3
Kusinen min har fire sønner og de er alle tatt med keisersnitt, der i blant et sett med tvillinger tatt på Rikshospitalet. Når jeg tenker meg om så kjenner jeg faktisk flere damer som har tatt keisersnitt enn vaginale fødsler, og ingen av dem hadde preferanse for keisersnitt.
Uansett om det har vært planlagte keisersnitt eller hastesnitt så har de alle samme gått helt fint for både mor og barn (og far), uten skjemmende arr eller annet lumskt :)
SerendipityCat: Takk for tanker. Strategien min er stort sett å ikke tenke på det her så mye som det lar seg gjøre, men det er sannelig ikke lett og det hender jeg bare blir helt blank i hodet av oppkvernet styr...
Aberlour: Jeg kjenner også en haug som har tatt ks :D Ingen planlagte forresten, og det har gått bra med alle (bortsett fra en jeg kjente som dessverre døde, men det hadde ingenting med forløsningsmetode å gjøre, men en ubehandlet svangerskapsforgiftning, ref bloggpost om Bærum skrevet for litt siden).
Men skjemmende arr og lumskt har flere av dem. De fleste har keisersnitt-overhenget og en har en overfølsomt arr som ikke kan reopereres og som er småvondt å ta på. Jeg er forfengelig nok til å tenke på disse tingene, men først og fremst er det smertene og opp mot en uke på sykehus som er aberet med ks (har en del sykehusangst som gjør at jeg vurderer å google "valium+amming" for å se om de kan dope meg ned til rolig versjon av meg selv om jeg skulle få angst på sykehuset!)
Uten at jeg har noen som helst erfaring eller befatning med verken setefødsel eller keisersnitt, så syns jeg keisersnitt høres minst smertefullt ut. -Hvis man skal legge det som et kriterie.
Det er sikkert mange fordeler og ulemper med begge deler, så jeg skjønner at valget er vanskelig.
Legg inn en kommentar