3. trimester - ikke at tiden flyr akkurat

Nå er jeg godt plassert inne i 3. trimester med drøyt 2 mnd igjen. Hvis man er en person som teller er det i dag nøyaktig 70 dager igjen til jeg har termin. Jeg derimot forsøker å ikke telle og arbeider med mitt eget hode for å si at jeg får baby om 8-12 uker; hvilket er normalnedslagsfeltet, og de færreste babyer stikker hodet frem på selve termindatoen uansett.

Ting 3. trimester har brakt med seg er at jeg virkelig begynner å venne meg til å være gravid. Det er så lenge siden kroppen fungerte som normalt at denne store, uformelige kroppen med dårlig pust og konstante ulike smerter har blitt den nye normaltilstanden min. Jeg har sluttet å banne over bekkenløsningssmertene (i alle fall før de blir skikkelig vonde, da drar jeg til gjengjeld frem "jeg er datter av en trailersjåfør"-språket) og har faktisk blitt litt glad i krykkene mine fordi de gir meg en betraktelig større bevegelsesradius.

Sparkingen fra monsteret i magen har blitt blant dagens høydepunkter og hun har fått sin egen døgnrytme slik at jeg stort sett vet når jeg kan forvente å høre fra henne. Hun er glad i mat og snop og dulter også vennlig i meg etter at jeg har trent. Hun liker å kjøre t-bane og er (bank i bordet) stort sett snill og stille når jeg vil sove med mindre jeg legger meg sånn delvis oppå henne fordi hun setter alldeles ikke pris på at det blir trangere der inne enn det allerede er.

Men et nytt trimester bringer jo også med seg nye plager...

Halsbrann er en spennende plage. Av og til føler jeg meg som en liten drage som øver på å puste flammer med de store, voksne dragene men som ikke får til og bare ender opp med å bli lett svidd innvendig helt opp i ganen. Ting som hjelper er love hearts og Link, så jeg er fornøyd med det. Blir det verre er visst apoteket i besittelse av mer potente medisiner også.

Uhrm. Magen. La meg spare folk for detaljene, og bare si at lactulose er min nye venn, og det trass i at jeg ikke tåler slike onde laktoser engang.

Kynnere. Det finnes folk der ute, inkludert jordmødre, som vil fortelle en gravid kvinne at kynnere ikke er vonde. Nestemann som sier det skal få en sokk et visst sted. Kynnere kan nemlig være vonde, de kan være kjempevonde. De kan være så vonde at man må sette seg ned på en stol halvveis mellom badet og sofaen fordi man ikke klarer å gå hele veien i ett strekke. Når jeg får en vond kynner blir magen min hard og rund som en halv basketball noen har klistret fast midt på kroppen min og i tillegg løfter magen seg opp flere cm. Kynnere er livmoren som øver på å trekke seg sammen, og tatt i betraktning av hvor mange kilo som befinner seg der nå er jeg litt imponert over hvor mye krefter det finnes i en kynner når den kan løfte magen min slik. Kynnerene kommer og går, noen dager har jeg ikke så mange mens andre dager kommer de hele dagen selv om jeg ligger pal på sofaen og slapper av.

Det jeg gleder meg mest til med å slutte å være gravid er å kunne ta bena fatt uten å drasse med meg krykkene samt alt det fine som hører med når man bor i kroppen sin alene i stedet for å være drivhus for en liten person.