Kjære pappa

Det hender jeg får lyst til å ringe deg for å stille de viktige spørsmålene. Ta telefonen i hånden, velge pappa fra displayet - utføre en handling jeg ikke har gjort på så mange år. Høre det ringe i telefonen og så høre stemmen din i andre enden.

Jeg vil så gjerne ha svar på hvorfor alt ble som det ble. Hvorfor du ikke møtte opp for å hente oss da vi var små selv om du hadde lovet at du skulle komme. Hvorfor du drikker så mye og hvorfor hendene dine alltid har vært gule av sigaretter som har brent ned til bunnen uten at du har merket det. Jeg vil så gjerne vite hvorfor du måtte drikke så mye når vi var hos deg at jeg var liten og redd, men samtidig stor og modig fordi broren min var enda mindre og jeg ville ikke at han skulle være redd også. Jeg vil forlange svar på hvorfor de få gangene i året vi var hos deg hadde du venner over som ble blanke i blikket og støyete i kroppen og målet, og hvorfor jeg da jeg var ti visste hvordan hasj luktet.

Jeg vil at du skal fortelle meg om hvorfor du ikke var glad nok i oss til å være snill. Hvorfor du ikke bare kunne la oss ha stunder sammen der du lagde favorittmaten min og dro på fisketur med fiskestenger laget av brøytepinner. Hvorfor kan ikke mine barndomsminner være fulle av jordbær og neper og amerikaner uten å de sees gjennom en sky av sigarettrøyk og lyden av en full far som snorket om natten? Hvorfor måtte jeg være redd for å legge meg om natten hos deg?

Jeg ønsker så hardt å høre svarene på hvorfor du ble som du ble. Finnes det noe jeg kan bruke for å unnskylde deg med? Er det noen måte i hele universet jeg kan få en far i stedet for en brukket barndom? Du skjønner det, pappa, jeg har alltid ønsket meg en far - en som var der og var snill og tålmodig og som visste hva jeg holdt på med på skolen. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært nødt til som femtenåring å nedlegge forbud mot alkoholservering i konfimasjonen min fordi jeg var så redd for at du skulle bli full igjen og ødelegge alt.

Jeg skulle ønske jeg kunne ringe deg og ha en samtale om det som betyr noe, om det som ligger der, men som ingen snakker om og som alle bare later som om ikke finnes. Men jeg kan ikke ringe deg - du er mest sannsynlig full alene hjemme; og jeg kan ikke ha en eneste samtale til der du med uklare ord og skurrete røst forteller meg at du er glad i meg og kaller meg for jenta di. Det betyr ingenting og bare minner meg på alt som jeg ikke har fordi du ikke kan være den du burde vært.

Og jeg tror uansett det er for sent nå. Det har gått for lang tid, for mange år. Det har skjedd for mye i livet mitt som jeg ikke har ønsket å dele med deg fordi du ikke er god mann. Jeg vet ikke engang om du er klar over at jeg har giftet meg. Jeg vet at grunnen til at jeg ønsker å ringe deg er fordi jeg aldri har sluttet å ønske meg en far - og en del av meg håper at du kanskje skulle kunne klare å ha blitt voksen nok nå som du er over 60 til å kunne være det. Men jeg vet at det er for sent, det er for mange ting i meg du knuste og tråkket på lenge før jeg nådde tenårene og det har tatt meg for lang tid til å pusle meg sammen.

Ingen av disse tingene hindrer meg i å ønske meg at det var annerledes. At det hadde funnets et vindu der jeg kunne høre ringelyden, stemmen din og så skjønne at alt kom til bli bra nå.

I stedet kjenner jeg på kulen under klærne der magen min vokser. Der barnebarnet ditt driver og gror seg til et menneske. Jeg klemmer henne på utsiden av huden min og vet at jeg skal kjempe så utrolig hardt og med alt jeg har i hele verden for å sørge for at hun ikke trenger å vokse opp til å bli som meg.