Jeg har blitt dum!

Hjernen krymper visstnok i løpet av graviditeten. Dette skal være Naturens viselige innretning for at A) nybakte foreldre ikke hiver den skrukkete, skrikende krabaten ut vinduet samt at B) det sørger for at mor synes at å stort sett tusle hjemme med baby er finfint der man normalt sett ville hatt flere ulike gjøremål og interaksjoner i løpet av en dag.

I tillegg til denne hjernekrympingen lider jeg under for lite søvn. Jeg har knapt nok hatt en normal natts søvn siden jeg ble gravid. Dette er visstnok Naturens måte å sørge for at jeg skal være forberedt på å stå opp en million ganger hver natt for å amme baby. Huhum? Jeg har en høne å plukke med Naturen, personlig ville jeg foretrukket å sove godt frem til ankomsten av Mini-Familiemedlemmet slik at jeg var uthvilt før jeg skulle føde.

For å toppe dette er det uendelige mengder med ting å sette seg inn i før vi får baby i april, og jeg skal innrømme at hjernen min begynner å fylles opp med informasjon om ting jeg ikke ante noe om fra før - som stripping av tøybleier, hvordan amme riktig, passende sovearrangementer, tøymykner for babytøy og mer og så videre... Jeg er en person som liker research samt å være godt forberedt og det skjer til fulle monn på denne arenaen av livet også.

I tillegg blir jeg fortere mer sliten enn før, har hormoner og har vært plaget en del med hodepiner og ryggvondt - alle ting som gjør meg skutt i hodet og at jeg ikke akkurat er den beste jeg kan være til enhver tid.

Alt dette sammen har altså gjort meg dum som et brød. Jeg har mistenkt dette en stund all den tid jeg er enda mer glemsom enn normalt, har arbeidet mindre effektivt enn før og har definitivt pleid å ha bedre ordforråd. Men spikeren i kista er at jeg synes DS-spillet Professor Layton and Pandora's Box er uendelige mengder mer vanskelig enn forgjengeren The Curious Village. I løpet av fire spilltimer har jeg brukt flere hint coins enn under hele The Curious Village tilsammen. Det er rart med slike objektive mål som er med og bekrefter at IQ'en min nok har sunket med ca 20 poeng siden i høst.

Min eneste trøst er at en stund (vi snakker måneder her) etter fødselen så vil jeg komme tilbake til meg selv igjen. Inntil den tid kan jeg godt kanskje bli enda litt dummere - bare såpass at jeg slutter å legge merke til det og innbiller meg at denne tilstanden er normalen...

Meg og magen min

Julaften tilbrakte jeg med svigerfamilien min, og som seg hør og bør var Lille Nevø ganske gira mens vi ventet på nissen. Så mens det varte og rakk før nissen kom lekte vi gjemsel som tanter gjerne gjør mens de fniser og ler der de har gjemt seg på forhåndsavtalt sted.

Underveis i denne lekingen stod vi rett overfor hverandre, og Lille Nevø hadde et øyeblikk der han var avgiret nok til å faktisk legge merke til hva som befant seg i hans øyenhøyde og han utbrøt "oi! Du har stor mage, du!", før han uten videre dikkedarer løftet opp både kjole og singlett på tanten for å få tatt en nærmere titt. Lille Nevø har nylig fått en lillesøster, og som den eksperten han nå er på slikt kunne han konstantere med sikkerhet at det var en baby inne i der. Noe han jo har helt rett i. Da vi kom til at det er en jentebaby i vente, ble det hele straks mindre spennende og vi var tilbake på gjemsel veldig fort.

Hvilket forhold andre har til magen varier veldig. Noen mener at den er veldig stor, andre synes den er liten og nett til å være på dette stadiet i forløpet. Jordmor mente jeg hadde en veldig fin gravidmage, og selv synes jeg den veksler mellom å være fin og ganske betraktelig i veien. Hvor mye folk tafser på magen varierer også veldig. Jeg trodde jeg skulle bli irritert når folk gjorde det, men de gjør det med så mye entusiasme og interesse at jeg ikke kan bli sur - det er jo kun med gode tanker at de ønsker å ta på den. Jeg foretrekker dog at folk spør fordi jeg skvetter så veldig om jeg får en hånd på magen før jeg omtrent ser hvem den tilhører.

Jeg innser at magen min skal bli ca tre ganger så stor som den er nå før den punkterer som en oppblåst ballong, og har ingen anelse hvordan jeg skal få utført de enkleste oppgaver når den blir større. Å ta på seg skoene er allerede en utfordring som gjør at jeg huffer og puffer mer enn ulven som skal blåse ned huset til de tre små grisene. Alt som skjer på gulvet er for langt ned for mitt vedkommende, og i det hele tatt er "ned" en dimensjon jeg vurderer å overse de neste fire månedene.

Den merkeligste tingen som skjer med magen min er forresten at den har fått pels. Etter at jeg ble gravid har jeg sluttet å få hår på leggene (meget praktisk siden leggene er i retningen "ned"), men jeg hadde kanskje ikke trodd at mengden behåring må være konstant slik at håret bare har flyttet seg til magen. Det har nemlig dukket opp masse sort, mykt, dunete hår på magebulken min - som Kent morer seg med å klappe på mens han lager kattepuslyder. Jeg har ingen anelse om hvorfor naturen synes jeg skal bli enda mer lik en yeti under graviditeten - kanskje det er for at jeg ikke skal fryse? Mange av klærne jeg trodde jeg kunne bruke en stund til gir meg allerede nå mageglipper.

Og inne i magen?
Der ligger det et lite foster som er 23 uker på vei til å gro seg ferdig til et bittelite menneske. Hun liker å sparke meg hver gang jeg skal sove fordi da er jeg kjedelig og gjør ingenting som kan rugge henne i søvn. Hvis man er tålmodig kan man i sparkeperiodene hennes kjenne det på utsiden av magen, noe alle involverte synes er veldig koselig.

Og når det gjelder jul og graviditet vil jeg si at den eneste innlysende ulempen så langt er at når jeg deler innsiden av kroppen min med noen andre er det plass til mye mindre julegodterier enn normalt. Mye, mye mindre godter - faktisk er julestrømpen min bare halvspist og jeg har knapt nok pirket i det hjemmelagde snopet jeg har i kjøleskapet!

Med de beste ønsker om en god jul

Jeg ønsker alle mine lesere en fredfull og lykkelig høytid.

Og for å sette stemningen anbefaler jeg komikeren Tim Minchin sin White Wine in the Sun - som når man er australsk er en passende tittel for en julesang.

Brilletrøbbel

De siste ukene har det slått meg at jeg har sett litt dårlig. Flere år som primært linsebruker har gjort at brillene mine ikke har vært fullstendig oppdatert hva styrke angår, noe jeg har lagt merke til etter at jeg nå har vært utelukkende bebrillet siden august en gang.

Derfor dro jeg forrige uke til min faste optiker for å få ordnet meg nye briller. Jeg ønsket meg noen som lignet litt på de jeg hadde, bare mer "nerde-brille"; mørkere, større og litt hardere i kantene. Ettersom jeg har et bittebittelite hode hadde jeg ikke så mye å velge i mellom og på slutten stod det mellom brille A som ikke kunne leveres fra produsent før i slutten av januar og brille B som jeg syntes var litt lys, men som damen i butikken forsikret meg om at ville være mye penere på meg enn den andre i kullsort. Siden jeg da ikke ser nevneverdig klart uten briller på så vant brille B, ikke minst siden den kunne komme før jul og jeg begynte å bli litt lei av å bli sliten av å se på skjerm.

I går var brillene mine ferdige og det første jeg la merke til da jeg kunne se brillene klart gjennom korrekt tilpassede glass er at de er alt for lyse. Ikke bare at de overhodet ikke er i nærheten av å være slik jeg så for meg og forsøkte å forklare i butikken, men i tillegg så er de faktisk klin like mine gamle briller! De gamle brillene var jeg jo søkke lei av så jeg benyttet anledningen til å skifte ramme når jeg likevel hadde behov for nye glass. Og da kunne kanskje den entusiastiske damen i butikken som så ting tydelig forklart meg at disse brillene er identiske med mine gamle i stedet for å overtale meg til å kjøpe dem.

En del av meg føler meg lurt fordi jeg lot meg snakkes inn i å kjøpe disse lysere brillene enn sånne jeg egentlig ville ha - selv om jeg jo innser at feilen helt og holdent er min og at jeg burde tatt de som var helt i sort (selv om jeg måtte ventet en drøy måned til). På den annen side er det jo en fordel å kunne se klart og jeg satser på at denne nyoppdagelsen av detaljer skal gjøre at hodepinefrekvensen går betraktelig ned). Og for ordens skyld: Brillene er fine de, det er bare det at bli-ny-faktoren er ikke-eksisterende.

Og bare slik at du ikke skal tro at jeg er sprø som mener at brillene mine er klin like så poster jeg billedbevis. Øverst har vi gammel brille og nederst har vi ny brille (se bort i fra den furtne geipen, er ikke grinete egentlig bare alvorlig og ganske trøtt).

Gravid - Bekkenløsning

Og som tryllet ut av løse luften kom bekkenløsningen. Jeg mener det er jo bare noen få dager siden jeg mente jeg ikke burde klage siden jeg tross alt ikke har noen bekkenløsning. Mye mulig jeg jinkset det, men uansett årsak synes jeg nå veldig synd på meg selv.

I tillegg har jeg lyst til å bli voldelig mot kverulanter som sier at "alle har bekkenløsning, det er en normal del av svangerskapet slik at babyen kan komme ut". Jeg vet da det, jeg er ikke dum - men å si "jeg har smertefull bekkenløsning" eller "bekkenløsning med gangvansker" er da unødvendig dumt og jeg har til gode å høre noen klage over bekkenløsning som konsept, det er kun når den hemmer en at den er noe å snakke om. Eller syte over. Eller sukke om. Eller klage over. Eller på andre måter gnisse tenner og være irritert over.

Fordi jeg nå har fått bekkenløsning synes bekkenet mitt det er en strålende ide å gi meg smerter/ubehag i form av vondt haleben, lyskevondt, ømhet i sete og korsrygg samt generelt bare vondt i hofteregionen. I går kveld var jeg så sur av vondheten at jeg tok meg en spakveld på badet. Nei, det hjalp lite på smertene, men humøret ble i det minste bedre av skrubbing, smøring, ansiktsmaske og egenpleietid.

Så. Hva gjør man når man har fått bekkenløsning? Annet enn å synes synd på seg selv og syte litt (velfortjent) altså.

For det første får man rumpa i gir og ringer fysioterapaut slik at man kommer på venteliste for behandling.

Dernest melder man seg på bassengtrening for gravide damer med bekkensmerter som fiffig nok er kun 7 minutter fra jobb og i arbeidstiden slik at jeg kan få benyttet meg av min rett til å faktisk trene i før nevnte arbeidstid.

Mens man gjør dette forsøker man å huske at man ikke skal sitte med bena i kryss, at man skal reise seg opp riktig, ikke ha noen vridninger i hofteregionen samt at man skal gå med små søte skritt.

Neste del av planen er å få Kent til å fiske frem en ekstra dyne slik at jeg kan bygge opp mellom bena når jeg sover slik at jeg unngår "ekstra dragning på bekkenet". Jeg har til og med planer om å tvinge ham til å vaske gulver på lørdag da gulvvask og bekkenløsning visstnok passer veldig dårlig sammen.

Jeg føler at dette er riktig tidspunkt å påpeke at det er fire og en halv måned til jeg skal føde. Akkurat nå kjennes det nemlig ut som om det er ekstremt lenge til...

Magen først! Og så kommer resten prustende...

Jeg har nå kommet til det punktet hvor magen kommer inn i rommet først. Jupp, før både puppene og nesen hvilket i seg selv er ganske utrolig all den tid jeg genetisk sett er vant til at en av de to ankommer lokasjoner opptil flere minutter før meg selv. I sted leste jeg et innlegg på nett der en jente syntes det var awesome å ha fått digre gravidpupper - hun hadde vokst til en C-cup. Vel, lille venn, noen av oss er en F og får dine C til å virke små og søte, men good for you og alt det der.

Litt over halvveis i graviditeten stanger jeg i ting som dører, benker, stoler, folk og i går holdt jeg på å sette meg fast et sted hjernen min var sikker på at jeg kunne smyge meg forbi. Hjernen min er nemlig litt treg i oppfattelsen og har ikke helt innsett at mine dager med å smyge meg noe som helst sted er talte - i følge sikre kilder er jeg nå ikke bare delvis omfangsrik, men jeg har også begynt å vagge.

Ja. Vagge.
Jeg hadde vel trodd at jeg ville være den første til å legge merke til det om jeg skulle begynne å vagge og antok det var noe som muuuuligens ville skje mot slutten, når jeg hadde en 3-4 uker igjen kanskje. O, så feil jeg tok. Det er snart et par uker siden jeg støtte på en tidligere kollega i byen som hilste meg blidt med ordene "er det du som kommer vaggende". Da jeg klaget til Kent da jeg kom hjem kunne han opplyse meg om at jeg hadde vagget i dagesvis, han ville bare ikke si noe i tilfelle jeg ville bli opprørt og litt trist. På den positive siden vagger jeg bare når jeg er sliten og ettersom jeg utendørs bruker mine trofaste andeføtter så passer det jo egentlig ganske bra og jeg vurderer å kvakke litt sånn for syns skyld.

Og formen er bra. Jeg kan jo ikke si noe annet når folk spør. Jeg har ingen bekkenløsning, ingen svangerskapsdiabetes, ikke noe høyt blodtrykk eller mistet håret. Neglene mine holder seg fine og sterke og jeg var til og med på spinning tidligere denne uken. Jobber 100% og smiler stort sett. Har få sære humørsvigninger og har ikke grått for ingenting på et par uker nå. Yey for meg.

Men innerst inne synes jeg vel kanskje ikke at formen er direkte bra. Sånn objektivt sett i forhold til målestokkene jeg har. Jeg blir andpusten av et par etasjer med trapp, andpusten av å bære handleposer, sliten av å rydde de enkleste ting hjemme, ekstra sutrete om jeg går sulten mer enn ti minutter, alle bh'er som passer meg nå er uflatterende, jeg har oppdaget mine første strekkmerker på magen og det begynner å bli veldig langt ned til gulvet om jeg har noe som skal plukkes opp derfra (og siden jeg fortsatt er i pakke-ut-fasen av flyttingen skjer det ofte at ting ligger på gulvet som burde ligget et annet sted). I tillegg skjer en god natts søvn med andre enn meg - det er overraskende vanskelig å sove når noen sparker i deg, bena klør og rister eller når alle stillinger er ukomfortable og man kanskje helst ikke skal ligge på ryggen på grunn av en blodåre som kan komme i klem. På mange måter minner det å være gravid meg om det å være syk: Jeg orker mindre, blir fort sliten og ingenting fungerer helt som det pleier å gjøre. Mye av dette forteller jeg ikke til folk sånn til vanlig, det blir mest Kent som legger merke til at jeg alltid er tom for energi når jeg kommer hjem fra jobb samt at jeg har fått en hang til å være direkte lat.

Men jeg kan altså ikke klage. Direkte. Eller så mye. For formen er grei nok den, jeg klarer meg finfint og babyen vokser som den skal der inne (kanskje litt i overkant mye, vi får se hva jordmor sier på tirsdag). Jeg har vent meg til å være gravid og en del av begrensningene det innebærer, men er fortsatt ikke en av de som sitter og nyter det hele før jeg nennsomt spretter inn på kjøkkenet for å lage te. Jeg snakket med en dame her om dagen som hadde gått Galdhøpiggen da hun var fem og en halv måned gravid, og bak smilet mitt da jeg svarte "oi!" så gnisset jeg tenner og tenkte "møkkakjerring". Jeg er mer hun som kaver meg opp av sofaen før jeg vagger inn på kjøkkenet og lager en tekopp mens jeg puster som en blåsebelg og banner høylytt hvis noe ramler på gulvet (det, eller blir mistenkelig stille og skyver hva-nå-enn-det-er som ramlet ned inn i en krok med tærne...).

Skumleste i verden og refleksjoner rundt dulting

Er det en ting man som gravid ikke vil se i undertøyet sitt er det blod, ikke så mye som en mikroskopisk flekk takk, da blødninger i svangerskapet ikke akkurat er forbundet med gode nyheter.

Jeg har vært en heldig dame og ikke hatt så mye som spotting helt siden jeg ble gravid. Og nå som jeg er 20 uker på vei hadde jeg helt slått fra meg blodspor-skrekken så jeg kan love at sjokket og angsten var stor og uformelig da jeg i på onsdag fant blod omtrent som en menstruasjonsblødning da jeg var på toalettet. Tro meg når jeg sier at det var fullt hyperventileringsmodus. Det hjelper ikke å ha lest at "helt ufarlige blødninger kan forekomme under svangerskapet på grunn av økt blodtilførsel i slimhinnene i underlivet" når det skjer med en selv.

Med pust kun i øverste delen av lungene ringte jeg til fødeavdelingen min på Rikshospitalet der jeg fikk snakke med en jordmor som deretter konfererte med en lege. Jeg fikk beskjed om at det mest sannsynlig ikke var noe ettersom jeg ikke hadde magesmerter. De ba meg om å ta det rolig og se an blødningen - hvis det ebbet og ga seg ville alt være ok, hvis det ikke ga seg skulle jeg ringe tilbake og så skulle de ta en kikk på meg. Mest sannsynlig, kunne damen bekrefte, var det noen (host) ekteskapelige aktiviteter på morgenkvisten som kunne være skyldneren.

Jeg bestemte meg for at jeg har en såpass fredelig jobb at jeg ikke trengte dra hjem for å ta det pent, og dessuten var det fint for hjernen min å ha noe annet å tenke på enn skrekken for at et eller annet kunne gå galt. Utover dagen ga blødningen seg, og jeg kunne puste med litt mer av lungene - men å puste helt ned i magen gjorde jeg ikke før babyen sparket meg klart og tydelig i bulken min sånn at jeg visste at hun hadde det bra der inne.

Tidligere har jeg trodd at jeg ikke ville sette nevneverdig pris på disse sparkene. Det har vært så rart å bli dultet til innvendig og så har jeg lurt på om man ikke blir inmari lei ganske fort. Men nå skjønner jeg hvorfor man liker sparkingen - det er et bevis på at noen lever inne i der, rører på seg og gjør seg klar til å komme ut om noen måneder. For lenge før barnet kommer til verden blir man tydeligvis på mystisk vis knyttet til det.

Jeg vil ikke klare det helt om noe skulle gå feil nå. Den lille babyen i magen har nemlig allerede rukket å bli en del av livene våre og jeg gleder meg til hun kommer ut og skal bli en ekte og håndfast del av familien vår som skal bo her. Langt inne i dypet av kroppen min kjente jeg onsdag på følelsen av at hvis jeg hadde mistet min fremtidige datter nå hadde jeg kanskje aldri kunnet stoppe å gråte. Jeg er uendelig glad for at hun fortsatt har det bra (og slår kolbøtter når vi kjører rød t-bane, familiemyten sier at hun synes det er gøy når det rister).

Gravid - Bare å vinke farvel til kroppsformen!

Nå har jeg vært gravid i 20 uker. Det betyr at jeg er halvveis (yoho! hurra! wheeee!) og at magen min ikke lenger levner noen tvil om at jeg er gravid. Frem til for noen uker siden så jeg kanskje mest ut som om jeg hadde kost meg med for mye smågodt og potetgull, men nå er det ingen tvil om at det er en baby jeg bærer rundt på.

Som den observante leser enkelt kan se på bildet til venstre (som er tatt på søndag) så har jeg vinket farvel til midjen for lengst. Men det er også andre deler av kroppen min jeg ikke helt kjenner igjen i speilet - for man er jo ikke gravid bare med magen skal vites.

Rumpa mi begynner å flates ut. Nå hadde jeg muligens ikke den mest spretne bakenden fra før, men nå ser den rett og slett litt ut som en gammeldamerumpe. Det er litt bittert, men jeg satser hardt i hodet mitt på at en real mengde knebøy skal kunne rette opp skaden når jeg skal sette i gang med normal trening etter fødselen en gang.

Lårene mine har vokst. Hadde jeg vært en superhelt kunne superheltnavnet mitt vært Thunder Thighs! Mystisk nok er de ikke dvaske og fettete bare store. Armene mine derimot er kanskje (hvis man ser godt etter selvsagt) blitt litt dvaske, men det skyldes nok mest at jeg og trening ikke akkurat har vært BFFs i løpet av svangerskapet.

Og de stakkars puppene mine. De er gigantiske. Enorme. Og tunge. Og på størrelse med små kontinenter. Alle mine normale bh'er har blitt for små absolutt alle veier og spilene gjør vondt mellom fordeler og mage så på fredag tasset jeg meg derfor avgårde til Triumph for å kjøpe en spileløs bh som kunne passe. De hadde en (-1-) bh i hele butikken uten spiler i min nye størrelse (75E om du lurer). Brystpartiet mitt er derfor ikke lenger holdt oppe av noe halvsexy som løfter, holder og deler. Jeg har ofret ethvert gram av tiltrekkende til fordel for en amme-bh med comfort, brede stropper og mulighet til å brukes også etter fødsel (med mindre jeg går opp enda et par størrelser når jeg skal amme og i så fall kan jeg stille ut brystene mine på freakshow).

Så. Fra halsen og opp ser jeg ut som den damen jeg kjenner. Fra halsen og ned begynner jeg å se ut som en, vel, en gravid person. For alle andre enn Kent (og folk med graviditetsfetish) er jeg vel omtrent like sexy som en dørstokk, men til gjengjeld synes nå folk flest at jeg begynner å se inmari koselig ut der jeg andpustent vaser rundt med babymagen min.