Familieforøkelse

Jeg sitrer i ren spenning for tiden og har et kvart øye på telefonen. Svigerinnen er stor som en flodhest og en hval i følge både seg selv og sikre øyenvitner, og jeg venter utrolig utålmodig på at mitt første biologiske tantebarn skal komme ut i friluft slik at jeg kan bli kjent med ham.

I det hele tatt er jeg meget begeistret for disse tantebarna som har kommet og kommer rekende i min vei. Det er nemlig splitter nye slektninger! I 30 år hadde jeg bare de slektningene som jeg alltid har hatt: tanter, onkler, fettere, kusiner, besteforeldre, oldeforeldre og en tippoldemor. Eller for å være korrekt har jeg har jo stadig fått færre slektninger. En del av dem har falt naturlig fra på grunn av alderdom og noen har falt fra mitt kontaktnettverk fordi livet kom i veien og man vokste fra hverandre. Da jeg var liten hadde jeg en drøss med slekninger jeg forholdt meg til på jevn basis, nå for tiden var min del av slekten fullstendig i mindretall på bryllupsfesten i mai.

Men helt fra jeg ble sammen med Kent har slekten økt. Den første var hans biologiske nevø, så et stetantebarn og nå i høst kommer det to tantebarn til. Små barn som kommer til å se på meg som jeg så på mine tanter da jeg var liten og vokste opp. Små barn jeg skal følge gjennom hele livet deres og som jeg kan få være glad i og kosemose til de blir flaue. Som jeg kan bake kake til, lese for, kjøpe gaver til, feire høytider sammen med og i det hele tatt bare dele livet med.

Familien min vokser nå og det gjør meg så inderlig lykkelig og full av sprelsk forventning. Det er nemlig mye mer moro når den øker enn når den minker, det er helt klart - og jeg har allerede to sett babygaver liggende klare i skapet slik at jeg kan toge ut med en rasende fart for å bli Supertante fra fødselen av.

Og så lurer jeg sannelig på om det ikke er på tide å avlegge et helgebesøk snart til min favoritt-tante i Telemark.

*Bildet er av LilleNevø (som er Kent sin biologiske slektning ). Han skulle være harepus i barnehagen. Fineste harepusen.

Rekk opp hånden de som alltid kunne rekke opp hånden

Høyre har kommet med den latterlige ideen og forslaget om at premiere og løfte frem ytterligere de flinke i klassene vil få flere til å bli flinke. De flinke skal få anerkjennelse for sin flinkhet og det skal "bli kult å være flink i matte".

Jeg tror ikke noen fra Høyre har snakket med noen som faktisk har vært flink på skolen.

Jeg var flink på skolen. Jeg var et begavet barn. Mamma så det tidlig og forsøkte at jeg skulle få starte på barneskolen på samme sted som de andre ungene. Derfor fikk jeg ikke lov til å lære å lese. Hun lærte meg alfabetet, men det var det. Første dag på skolen da de andre lærte at bokstavene I og S blir til iiiissss så knakk jeg denne berømte lesekoden og gikk hjem og leste Donald. (Siden har jeg aldri stoppet å lese. Jeg har lest over 10.000 bøker.)

Etter det var jeg alltid en av de flinkeste på skolene jeg har gått på. Og det var ikke kult å være god i matte, eller flink i engelsk eller å skrive norskstiler som ble hevet frem og lest opp for klassen. Uten å anstrenge meg nevneverdig har jeg alltid rullet inn gode karakterer i de fleste fag (bortsett fra fysikk, jeg strøk i fysikkdelen av naturfag - faget er fullstendig uforståelig for meg) og jeg fant opp min egen regnemetode for avansert algebra som drev mattelæreren min til vannvidd, men som alltid ga rett svar. Jeg har alltid hatt et stort kunnskapsbegjær som har gitt seg utslag i alt fra oppgaver og karakterer til hvor mange spørsmål jeg har vært i stand til å plage mine omgivelser med. Jeg ville vite mer og jeg ville ha detaljer.

Jeg ble mobbet for å være flink. Hadde det vært mulig for personligheten min å slutte å være i stand til å lære fort og masse hadde jeg gjort det. Jeg ville mye heller fått dårlige karakterer og hatt et inkluderende sosialt liv enn sånn som det var. Det var ikke før en av de mer omgjengelige guttene med jevnt over dårlige karakterer fortalte meg i skjul at han alltid hadde ønsket han kunne få gode karakterer som meg at jeg begynte å sette utstrakt pris på karakterene mine utover den gleden jeg alltid fikk av en skinnende karakter. Jeg er litt som Lisa Simpson som veiver med hånden i været og roper "Grade me! Grade me!".

Men en annen bakdel ved å være skoleflink er at jeg ikke hadde noen utfordringer. Skolesystemet er overhodet ikke lagt opp til å ivareta de flinkeste elvene - jeg satt der og kjedet meg og fikk gode karakterer og gode tilbakemeldinger og regnet ut matteboken før jeg stirret ut av vinduet. På 12 år fikk jeg knapt nok en eneste utfordring og jeg sluttet på et tidspunkt å anstrenge meg mer enn jeg måtte med mindre det var noe jeg syntes var veldig spennende. Jeg ble etterhvert til en person som lærer det grøvste om noe latterlig fort og som deretter ikke gidder å lære meg noe mer, sette meg inn i ting, bli skikkelig flink i noe. Ingen del av 12 år på skolen utfordret meg, fikk meg til å lære mer, strekke meg eller gi meg gode arbeidsvaner. Det 12 år på skolen lærte meg er at jeg ikke trenger å anstrenge meg noe særlig for å være stort sett bedre enn alle andre. Som konsekvens har jeg aldri klart å bli skikkelig god i noe fordi jeg kjeder meg for fort og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal komme over den kneika.

I midten av 20-årene ville jeg finne ut om jeg var objektivt smartere enn folk flest eller om det bare var noe jeg gikk rundt og innbilte meg. Derfor ble jeg medlem av Mensa, og det kan knapt nok beskrives hvor godt det føltes den gangen å stå med et papir i hånda som bevis på at jeg er skikkelig smart - det var det ultimate innenfor "grade me!". Det føltes som en slags stille hevn over å ha blitt mobbet for smartheten min i alle skoleår. Jeg er ikke latterlig ekstrembegavet, jeg er blant de dummere i Mensa, men jeg har fortsatt en IQ høyere enn 98% av alle mennesker jeg møter.

En av de jeg snakket med på Mensa-forumet hadde hatt uflaks nok til å få en ekstrembegavet sønn. Det var ingenting i det norske skoleverket som kunne tilrettelegges for ham. Jeg tror mannen pakket sammen familien sin og flyttet til Tyskland der de kunne ha større muligheter for å ha en sønn som ikke kjedet seg halvt fordervet. Sannsynligvis gjorde de det riktige, tatt i betraktning av hvor mye jeg i all min vitelyst klarte å kjede meg gjennom skoletiden tør jeg knapt nok tenke på hvor lidelsesfullt det ville være for denne gutten.

Moren min fortalte meg om da hun gikk på ungdomsskolen og de hadde delte klasser etter nivået til elevene. Jeg tilbragte mesteparten av skoleårene mine med å lengte etter en slik inndeling slik at jeg faktisk kunne få lære meg noe, ha det gøy og ikke være flau fordi jeg dro inn enda en god karakter.

Når jeg legger godviljen til er det vel en form for tilpassing Høyre ønsker. Men da burde de kanskje snakke med noen som faktisk har gjort det bra i alle år på skolen for å høre hva det var vi savnet den gang da. Jeg skulle ønske at skolen hadde vært lagt opp slik at det fantes muligheter også for de som er skoleflinke. Nå har vi jobbet i mange år for at de som henger etter i pensumsopplegget blir passet på, kanskje det snart er på tide å sette lys på de som trenger tilrettelegging i andre enden.

Så - klar for baby eller?

Jeg er så lei av å høre spørsmålet om jeg er gravid / skal bli gravid snart at jeg alternerer mellom å få lyst til å skrike og stappe sammenkrøllede møkkete sokker i munnen til de som spør. Og det er ikke bare nære venner og familie som maser og graver, neida - det er kolleger, perifere bekjente og vage venner også. Igjen og igjen og igjen...

Ikke har jeg klappet meg på magen med drømmende blikk, endret mine alkoholvaner, begynt å shoppe babyklær til andre enn min nært kommende nevø og niese eller fnise mystisk ned i en kopp koffeinfri kaffe. Jeg bedriver jo det motsatte: Jeg slanker meg og har investert i PT; ikke akkurat graviditetstegn. Tydeligvis er det nok for folk at jeg har giftet meg i år i kombinasjon med at jeg blir 33 til høsten og således ikke har all tid i hele verden om jeg skal stifte biologisk familie.

En ting er at det er slitsomt å stadig vekk måtte besvare det samme spørsmålet, en annen ting er at det å grave i folks eventuelle graviditeter er så sabla uhøflig!

For det første er det at folk jeg ikke kjenner så godt spør meg om jeg planlegger graviditet ganske ubehagelig. Det føles litt som om de samme menneskene hadde kommet opp til meg og dyttet meg i ribbena mens de spurte om jeg puler mye for tiden. For det er jo det de spør om - om vi ruller oss rundt i sengehalmen uten prevensjonsmidler. Og det er jo egentlig bare ... rart.

Dernest ville jeg jo sagt det til folk om jeg var gravid, og hvis jeg var gravid og ønsket å holde det for meg selv ville jeg sikkert hatt en god grunn for å gjøre det også - alt fra helsegrunner, den berømmelige tremånedersregelen til rekkefølgen man ønsker å informere folk i. Så når jeg blir stilt det direkte spørsmålet "er du gravid" putter folk meg i en situasjon der jeg (hvis jeg hadde vært gravid) hadde stått mellom valget å lyve eller å fortelle en stor nyhet på et tidspunkt som ikke passer meg. Det er en situasjon det er fullstendig ufint å stille folk i.

Og den siste og viktigste grunnen er at man vet svært lite om privatlivet til folk. For alt man vet er vedkommende man maser på midt i en stressende prøveperiode der hun gjerne vil bli gravid men hvor naturen ikke klaffer. Jeg har ved flere anledninger de siste årene sagt til folk at "hvis jeg ikke hadde vært i stand til å få barn så ville jeg blitt inmari lei meg av den masingen du driver med nå" for å få folk til å tenke seg om en gang før man slipper ut av seg lange tirader om alt fra alder til hvor søte babyer er. En tidligere kollega av meg i 50-årene var ufrivillig barnløs og dette var ekstremt sårt for henne. En gang noen viste frem babyen sin på jobb begynte hun å gråte. Den episoden er den direkte grunnen til at jeg av og til konfronterer folk med masing om graviditet. Og hvis man driver og går igjennom kunstig befruktning er ikke sædprøver, henting av egg og kunstig innsetting akkurat lunsjemner.

Og for the record: Nei, jeg er ikke gravid. Ja, blir jeg gravid noen gang kommer sikkert alle jeg kjenner til å vite det ca fire dager etter positiv graviditetstest - jeg er ikke kjent for min evne til å holde ting skjult. Og hvis jeg noensinne blir gravid vil jeg bestille meg haugevis med t-skjorter med påskrift over temaet "ikke rør magen min". Den kroppen som er mitt privatområde nå kommer til å være like privat hvis den blir en baby-rugemaskin.

Grete Roede - Inn i uke 4 med et smil

Da har jeg fullført tre uker på Grete Roede kurset jeg meldte meg på. Jeg skal innrømme at jeg er veldig stolt av meg selv da dette går helt rette veien. Sakte, saaaaakte, men ned en halv centimenter her og en drøy halvkilo der og tilslutt veier jeg forhåpentligvis akkurat passe for meg selv.

Jeg er veldig glad for å gjøre dette via kurs. Kursbrevene fra kurslederen min gjør meg ekstra motivert, samt at informasjonen er grundig. Hun har også brukt litt tid på å regne og tenke seg til hvor mye jeg skal spise og jeg driver og jobber meg opp mot det som hos GR heter meny 2. Den første uken jeg økte inntaket mitt gikk jeg opp i vekt, og jeg var en bitter, bitter kvinne der jeg stod og vippet på vektplaten uten at det skar av det minste gram på tallet. Heldigvis har jeg en kursleder som kunne fortelle meg at det var helt normalt, at jeg skulle fortsette å spise slik jeg gjorde samt at jeg skulle begrense treningen min slik at jeg fikk kickstartet forbrenningen.

Det å begrense trening har vært det vanskeligste for meg den siste uken. For det første vil jeg jo helst trene hele tiden og for det andre blir jeg motarbeidet av Ruter som har sommertider på trikken og i tillegg kjører en heller selsomt unøyaktig og forsinket buss-for-trikk variant på 17-trikken slik at jeg stort sett bruker kortere tid på å gå til jobb enn å kjøre kollektivt. (At Ruter i tillegg synes jeg skal betale for å benytte 17-trikken irriterer meg noe helt grenseløst!) Å gå 80 minutter hver dag gir nemlig ganske mange trimpoeng i GR sitt sinnsrike trimsystem og gjør at jeg må korte ned på tiden jeg tilbringer på sats.

Men treningsbegrensning sammen med godtebegrensning har gitt resultater. Ved dagens innveiing og måling hadde jeg gått ned det jeg gikk opp til forrige uke og litt til. Det er jo fullstendig kontraintuitivt at å trene mindre og spise mer skulle resultere i vektnedgang, men det er jo derfor jeg betaler penger for å få noen til å fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Så nå skal jeg klappe meg selv fornøyd på skulderen og innta dagens fjerde plomme.

Japan - Kavalkade og snutter - Neko cafe

Japan har alt. Absolutt alt. Bortsett fra muligens leiligheter med nok størrelse på til at det ikke er direkte dyreplageri å ha katt. Noen har slike små veskehunder, men kattemennesker får ikke lagt seg om kvelden med noe varmt og pelsete og malende inntil seg (det får ikke jeg heller forresten, fordi jeg er allergiker. Møkka-allergi.)

Men japanere er i tillegg til å være spik spenna gærne også utrolig geniale, og et av de nye motefenomenene sammen med maid cafe er neko cafe; steder der du betaler en slikk og så en ingenting for å nippe til noe å drikke mens du koser med verdens mest bortskjemte katter. Man pleier å betale pr time og så er bare den største utfordringen å få kattene til å faktisk ville leke/kose med deg i stedet for å sove borte i et hjørne. Kent og jeg var på en neko cafe i Ikebukuro (hvis noen er i Tokyo og ser etter den er inngangen i samme bygg som gigantiske Tokuo Hands, bare litt på siden).

Hele konseptet er utrolig kult og det var knall å klappe katter. Jeg snakker visst ikke kattejapansk så hun som jobbet der forbarmet seg smilende over meg og viste meg hvordan japaske katter leker - da fikk jeg sannelig napp og katten spratt begeistret rundt etter katteleken sin. Vi var der en times tid - da var jeg all cat'ed out. Hadde jeg bodd i Tokyo hadde jeg vært en fast kunde.

Når en pepperkakebaker baker pepperbakerkaker -

Lille Nevø ble 3 år forrige helg. 3 år, definitivt stor gutt og definitivt en guttegutt med sans for verktøy og grovere utgaver av maskiner - som gravere og traktorer. Det blir nesten ikke bedre en Gråtass, selv om han i følge foreldrene nå driver og utvikler noe som fra deres perspektiv kun kan være en uheldig fascinasjon for Kaptein Sabeltann.

Jeg liker å bake. Kent og jeg satser på å være skikkelig bra tante og onkel, så da bakte vi Gråtass-kake til bursdagen i går. Jeg bruker selvsagt her "vi" i videste forstand av ordet - Og hvis vi skal dømme etter den hypre nevøen som løp rundt og sa at "tantedeliriumogonkelkentharbaktGRÅTASStilmeg!" så lykkes vi ganske så bra med å være ukens Supertante og Superonkel.

Men det er kanskje ikke så rart; Se så fin Gråtassen min ble! (i alle fall når man tar med i betraktning av at det er første gang jeg har laget figurkake)

Tren damen! Tren!

Jeg får et kick ut av at jeg kan trene igjen og klarer såvidt å begrense meg så jeg ikke trener hver eneste dag. Tydeligvis er jeg ikke like god på å begrense meg innenfor den tidsperioden jeg trener siden jeg for tiden tar i så hardt at jeg blir skikkelig uggen og kvalm...

Etter et par måneder med fin og jevnlig trening ser jeg reslutater. Kanskje ikke like raskt som jeg kunne ha ønsket meg, men det er nok mest fordi jeg er stormannsgal og glemmer å ta med i betraktning hvor utrolig stakkarslig kroppen min faktisk rakk å bli før jeg kunne få ta tak i den igjen. Jeg har blitt både sterkere og fått bedre kondisjon og utholdenhet, samt at jeg nå stort sett får overskudd av å trene i stedet for å bli utslitt.

Å trene med personlig trener har i tillegg til en syk motivasjon vært mye av grunnen til at jeg klarer å trene 3-4 ganger hver uke. Jeg vet nemlig at den dagen i uken jeg har PT så har jeg noen andre som forteller meg hvilke vekter jeg skal løfte og så bare gjør jeg det; til armer og ben skjelver og kvalmen står i halsen. Men trass i treningseffekten og motivasjonsfaktoren det er å ha en egen PT kan jeg jo ikke fortsette å ha ham for alltid. En ting er at det er dyrt, en annen ting er at jeg er en person som føler meg litt teit der jeg tasser rundt med en fyr som løfter rundt på ting for meg og passer på. Prates med skal han også.

Men samtidig er jeg ikke klar for å fly helt på egenhånd enda - det er bra å ha noen å støtte seg til som kan mye mer enn meg. Så planen fremover når de gangene jeg har kjøpt går ut er å kjøpe noen flere PT-timer og spre de utover mens jeg trener vekter et par ganger i uken for egen maskin. Da kan PT-timene brukes for å hjelpe meg å justere øvelser slik at jeg får bygget opp igjen muskelmassen min mest mulig effektivt og uten å skade meg. Jeg la frem planen for PT-mannen etter at han nesten hadde tatt livet av meg ved romaskinen i dag, og han syntes det høres fornuftig ut.

Jeg er nå spent på hvor god form jeg kan være i til jul, samt når jeg kan klare å gjøre solhilsen uten å måtte sette knærne i bakken.

Hjartepost

I dag fikk jeg Hjartepost.

Hjartepost er et fabelaktig prosjekt laget for å spre litt mer glede i hverdagen - både ved å kunne få pakke og ved å kunne sette seg ned og lage en pakke til noen.

Jeg er stor fan av begge deler. Min Hjartepostpakke kom fort, jeg driver fortsatt og setter sammen til hun jeg skal sende til - men det er hemmelig så langt... Malin sendte meg i alle fall en fantastisk pakke fullstendig tilpasset meg! Jeg kunne ikke blitt gladere og det føltes som å ha både bursdag og julaften midt i juli! Tusen takk!

Grete Roede og meg

"Du kan da ikke spise saus når du slanker deg!" utbrøt kollegaen min i går bestyrtet og ørlite granne besserwisseraktig. Han har nemlig slanket seg 12 kilo han på to måneder for tenk! Så slanking kan han alt om. Da jeg fattet (og med et ironisk smil om munnen) informerte han om at poenget med saus er at jeg når jeg er ferdig med å slanke meg ikke skal gå på en smell der jeg stapper i meg alt jeg ikke har fått lov til å spise. Som han gjorde. Ned 12 kilo, opp 15...

Grete Roede og jeg er nemlig enige om en hel haug med ting, som at dette er matendringer jeg skal kunne leve godt med, som at man skal se på sitt eget forhold til mat, som at man skal spise masse frukt og grønnsaker samt et fokus på fortsatt matglede. Jeg skal ned i vekt, og ikke sprette opp igjen som en deigete tennisball! Det jeg og Roede ikke er så enige om er antall måltider man skal spise på en dag, men jeg har som kjent ikke klart å slanke meg alene - så jeg må stole på at noen andre som ikke er meg vet hva de snakker om.

For to uker inne i Grete Roede kurset mitt har jeg tatt meg selv i flere ganger å stappe i meg mat selv om jeg ikke er sulten samt syte over at jeg spiser så masse. Dette har jeg hørt andre si også, men for å være ærlig har jeg kanskje tenkt at de er litt ... vel... knappe.

Første uken på opplegget spiste jeg ynkelige 1300 kalorier som viste seg å være en mengde jeg ikke ble sulten av, og jeg brukte frukt og "melkepoeng" til de berømte mellommåltidene. Nå i uke to har vi revurdert inntaket mitt basert på mengden trening jeg bedriver og jeg skal nå spise betraktelig mer og skikkelig mat har blitt innført som mellommåltid. Dette betyr at jeg i løpet av en dag skal spise frokost, frukt, lunsj, mellommåltid, frukt, middag, frukt, kveldsmat. Dette er 8 spisinger om dagen det! Og da jeg bokstavelig talt tvang i meg en skive i går kveld halv ti for å nå gårsdagens kalorimål så hadde jeg nok ment at opplegget er fullstendig bak mål og gitt meg - hvis det ikke var for at det er en god grunn til at Grete Roede innehar tittelen Norges Slankedronning.

Selve opplegget er bygget opp slik at det er en bestemt mengde kalorier man skal ha i seg i løpet av en dag; denne mengden er regnet ut basert på energiforbruket og er ren og skjær vitenskap i en halvkomplisert matteformel (som kurslederen min har snikinnført at jeg har lært meg selv - slik at jeg på egenhånd kan justere etterhvert som jeg går ned i vekt). Denne mengden kalorier fordeles på de ulike måltidene - regnet ut slik at du skal kunne ha jevnt blodsukker, jevn energi og jevn forbrenning i løpet av en dag.

I tillegg til måltidene skal man spise 3 enheter frukt, 3 enhter melk og 3 enheter med grønnsaker. For meg som ikke tåler laktoser noe særlig erstatter jeg deler av melken med juice til måltider. Man har også 50 kalorier daglig til "kosepoeng" som kan brukes på snop, men også på kaloririke saker som oljer, nøtter, kakao, te med sukker i, vin eller andre ting man gjerne vil unne seg. "Kosepoengene" kan spares til helgen - som jeg gjør: Jeg har innført konseptet lørdagsgodt igjen og i går tok jeg meg et halvt stykke sjokoladekake. Men skal innrømme at jeg ikke regner olje til å steke maten inn under "kosepoengene" mine.

Det jeg savner mest er å spise en større middag. Middag er smaksmessig favorittmåltidet mitt i løpet av en dag, og jeg spiser omtrent halvparten så mye mat nå som til vanlig. Dette betyr ikke at jeg er sulten når middagen er ferdig, langt derifra, men jeg skulle bare ønske middagen min bestod av flere biter med smaksfulle, deilige ting puttet inn i munnen. Jeg spiser også mer brød nå enn jeg kan huske å ha gjort siden jeg var liten som er veldig uvant.

Jeg ser absolutt poenget med å gå på et Grete Roede kurs i stedet for å forsøke dette på egenhånd. Boken man får når man starter på kurset er et oppkomme av informasjon forklart på en måte som er enkel å lese, enkel å forstå og genial som fortløpende oppslagsverk. Tilgang til Vektklubben på nettet er gratis enten du er med på et kurs eller ei, og er et viktig verktøy for meg for å holde oversikt samt regne ut hvor mye av hver enkelt matvare som passer seg til en middag. Når man går på kurs derimot får man tilgang til en noen flere funksjoner. Det er mye telling, mange synes det er pes, jeg synes det er moro.

Det jeg derimot ikke gjør er å gå på sånt Grete Roede kurs der jeg møter opp en gang i uken for å sitte i en gruppesammenheng med andre folk. Jeg har utrolig lav toleransegrense for syting i gruppesammenheng og kan ikke tenke meg noe mer lidelsesfullt enn en gjeng som sitter og klager over alt de ikke har fått spist, hvor vanskelig det er å trene, hvor mye de savner dittendatt osv. Jeg antar at det kan finnes grupper der gruppelederen er et unikum og klarer å holde fokus på positiv endring, men det er ikke en sjanse jeg har tenkt til å ta sånn for min egen mentale helses skyld.

Så jeg går på internettkurs. Da kunne jeg i ro og mak velge meg en instruktør som ikke synes stavgang er toppen av trim og som heller ikke synes at tur med hunden eller andre former for utendørs mosjon er toppen av lykke og noe alle andre burde gjøre. Billigere er det også. Så langt er jeg ganske fornøyd, og liker best muligheten til å få avklaringer på det jeg lurer på enkelt og skriftlig. Kurslederen er rask til å svare, det eneste jeg har å utsette er litt for utstrakt bruk av klipp-og-lim hos henne, men det kan jeg overse hvis jeg fortsetter å gå ned i vekt og centimeter.

Fortsetter å gå ned ja. Ved første milepæl denne uken har det blitt mindre av meg, og jeg er stormannsgal og vil se 65-tallet på vekten neste uke, et tall jeg ikke har sett på en god stund. Jeg har blikket stivt festet på målet og kunne vel knapt nok være mer motivert enn jeg er for tiden!

Jeg har lest :: Song for Eirabu

Det aller første avsnittet jeg hørte var Avil selv som leste på lanseringsfesten for Song for Eirabu. Hun hadde valgt et kapittel som gjorde henne lykkelig å skrive - og det var et kapittel som gjorde meg ytterligere spent på å lese boken.

Jeg kjøpte (selvsagt) med meg et eksemplar, og til venstre her kan man se Kristine Tofte i pen kjole som signerer. En del av det hun skrev ba meg om å komme i gang med å blogge igjen, og sannelig ser det ikke ut til at forfatteren fikk et ønske oppfylt der.

Det er mange år siden jeg startet å lese fantasy. Jeg tror mitt første storøyde møte med sjangeren var The Last Unicorn av Peter S Beagle. Jeg har nok lest den på norsk siden jeg må ha vært i åtteårsalderen da jeg lånte den på biblioteket. Etter å ha drømt meg bort i denne verdnen så jeg meg aldri tilbake og har vært stendig fortapt i sjangeren siden.

Men jeg kan jo innrømme, siden vi alle er venner her, at jeg kanskje har gått litt lei av fantasy de siste årene. Jeg er ikke sikker på om det er Robert Jordan sin skyld, eller om det skjedde i bind seks av Stephen Kings The Dark Tower serie. Saken er i alle fall den at fantasy tidvis er synonymt med alt for lange bøker, for mange plotlinjer og forfattere som er for glad i sin egen stemme samt i å lage ord og uttrykk ikke noe menneske kan uttale (eller huske).

Det sagt tror jeg at jeg skal slå på stortrommen for Song for Eirabu og si at den har gitt meg tilbake troen på fantasy som sjanger. Jeg vet at dette er store ord, men jeg er virkelig begeistret!

Søstrene Berghitte og Ragna har hver sin skjebne og første bind i boken forteller om disse; nøster og lokker og beskriver og maler. Tofte kan ikke fordra spoliere så jeg henviser til hennes egen side for beskrivelse av historien slik at jeg ikke røper for mye. For meg ressonerte boken i meg; så mye av hvordan den var bygget opp speilet gamle norske og norrøne sagn og historier og på den måten virket boken kjent samtidig som alt er nytt og spennende. Jeg synes tidslinjene er bra, subplottene nydelige og tydelige og jeg kan se linjene som trekkes mellom de ulike karakterene mot noe stort i andre bind. Persongalleriet er rikt og spennende, men uten å være overdådig slik at det går enkelt å greit å holde oversikt over alle.

Tofte har fått kritikk for at boken er vanskelig tilgjengelig språkmessig. Jeg leser sjelden nynorsk og var derfor usikker på hvordan det ville oppleves å pløye meg gjennom fantasy i en språkdrakt jeg ikke er fullstendig komfortabel med. Det viste seg at dette ikke var noe problem da flyten i språket er godt og etter at jeg først hadde måttet tenke meg om noen ganger om hva en skjore var så gikk resten greit. Jeg er også stor fan av å oppdage ordet duggurd som jeg ikke har hørt siden Gomo døde (en Gomo er en farmor). Enkelte andre som har anmeldt boken ønsker seg en ordliste, jeg synes dette er fullstendig unødvendig både fordi en del av ordene er norrønne i sin opprinnelse (og således burde være en del av den norske språkforståelsen) og dernest fordi det ikke er fantasy hvis man ikke må gjette litt på ord og uttrykk (noe som også gjør seg gjeldende i sci-fi for de som lurer).

Tofte har også en måte å beskrive natur på som gjør at jeg i starten av boka følte meg transportert tilbake til barndommen der jeg løp rundt i Telemarks fjell og skoger. Alt ble så levende og så tilgjengelig - noe som jeg synes tilsier at denne boken er fabelaktig skrevet!

Er dette "fantasy for kvinner"? Jeg har ingen anelse om hvordan ryktet kan ha oppstått. Fantasylesere er tradisjonelt sett menn (fuglene skal vite at jeg en periode var en av tre kvinnelige kunder på butikken Outland i Oslo), men fantasylesere skiller ikke så mye mellom om forfatteren er kvinne eller mann eller kjønnet på persongalleriet for den saks skyld. Dette er fantasy. Punktum.

En del av meg skulle så gjerne hatt noe å utsette på denne - få inn litt kritisk anmelderstil her, men i stedet merker jeg at jeg stiller meg uforstående til den kritikken Song for Eirabu har fått. Jeg mistenker at flere av anmelderene ikke er så godt kjent med sjangeren og at det er grunnen til at det butter litt for dem i kompleksitet og språkdrakt. For som den fantasy-dotten jeg er kan jeg si at det er lenge siden jeg har fulgt historien så enkelt og følt at alt har vært så tilgjengelig.

Og du, Kristine, husker du at du var spent på hvordan "fantasy-folket" ville ta i mot boken din? Vel. Denne delen spesifikke delen av folket tror ikke det ville vært mulig å gjøre det bedre, og du er nå oppe på topp fem listen min over favoritt fantasy-forfattere. Jeg gleder meg hemningsløst til neste, og siste, bind.

Nytt hår

Jeg må lære meg at jeg kler best å se litt butch ut.