Varme føtter

For de som har bodd under en (kjølig) stein de siste dagene vil jeg gjerne informere om at det er varmt. Det er kjempevarmt. 32 grader på soverommet. 30 grader på kontorpulten. Og jeg har latt pollenet vinne over min sedvanlige hermetisk lukkede leilighet og lufter med vigør.

Det er absolutt så varmt at jeg fortrinnsvis ville gått på jobb i bikini, men selv på min ganske tolerante arbeidsplass ville det nok bli rynket på nesen av før de sendte meg hjem for å skifte - mot trekk i lønn selvsagt.

Klesmessig har jeg innsett at fru myk-på-midten kanskje ikke akkurat har noen sommerkjoler som direkte passer lenger (og er SFW...), men jeg gjør det jeg kan med skjørt/shorts og singlett, og er sånn mer eller mindre komfortabel i heten selv om jeg er usikker på om deodoranten min egentlig tar jobben sin på alvor.

På skofronten derimot står det i hetebølgen mellom et par chunky røde eller disse sorte abnormalitetene der oppe som er eldre enn haug og berg - men veldig, veldig komfortable i varmen. I dag gikk jeg for de komfortable.

De komfortable er da ikke så fine, så i lunsjen i dag gikk jeg ut for å handle meg nye sandaler (woho! feriepenger!). Jeg kan ikke fordra å handle sko, så det er gjerne noe jeg gjør kun når jeg føler jeg må og helst ikke alene. Til min store glede har jeg en skogal kollega som gjerne ofret lunsjen sin for å prøve sko med meg.

Jeg stod mellom to par. Et par pene, brune, flate fornuftige til under 500-lappen og et par pene, brune, høyhælte til betraktelig mer enn 500-lappen. De høyhælte er kanskje ikke akkurat som skapt for å spasere 40 minutter hver vei til jobb, men de er inmari fine. Og siden varmen tydeligvis har spist alle hjernecellene mine eier jeg nå det pene paret til høyre her. Noen som kan anbefale noen gode gnagsårplastre?

Fotterapaut - Ingen lykkelig slutt for meg

For sarte sjeler: Advarsel - Denne posten inneholder et bilde av tærne mine...

I går gikk jeg til en meget etterlengtet time hos fotterapaut hos Oslo Hudpleieklinikk i Thorvald Meyersgate. Denne ble valgt fordi jeg har problemer med litt tendenser til inngrodde stortånegler etter flere års bruk av klatresko. Av og til blir derfor stortærne mine vonde, og de må fikses på - dette kan ikke vanlig fotpleier gjøre så jeg hadde søkt opp fotterapaut på internett, og tenkt at det var hendig at det fantes en ikke så langt hjemmefra.

Da jeg kom dit i går viste det seg at terapauten snakket dårlig norsk, og dårlig engelsk. Dette burde ikke være et problem tenkte jeg - all den tid føttene mine burde snakke for seg selv til noen som vet hva de holder på med. Så problemet oppstod ikke før det viste seg at damen ikke visste hva hun holdt på med...

Bevis A) Du må klippe neglene dine rett over, sa damen. Mens hun klippet neglene mine i bueform. Se bilde.

Bevis B) Hun tok av neglelakken min med neglelakkfjerner på papir. Alle som i desperasjon har forsøkt det vet at det fungerer inmari dårlig.

Bevis C) Neglebåndene mine ser helt frynsete ut, stakkars. Og neglene er flisete klippet. Se bilde (selv om jeg fikset litt på dem da jeg kom hjem i går).

Bevis D) Jeg har inngrodde tånegler på utsiden av hver stortånegl. Der må terapauten putte inn litt gasbind slik at de kan prøve å gro riktig. Hun puttet gasbindet inn på korrekt sted på høyre fot, og på gal side av neglen på venstre fot. Det burde ikke være mulig! På det tidspunktet hadde jeg innsett at hun var håpløs å kommunisere med etter flere feilede god-dag-mann-økseskaft-forsøk så jeg orket ikke si i fra engang.

Bevis E) Se på bildet. Ser du de sorte flekkene på stortåneglen min? Det er misfarging fra noe damen gjorde som jeg ikke aner hva er. De dukket opp en gang mellom fjerning av neglelakk og påsetting av sokker.

Bevis F) Hun brukte 25 minutter i stedet for de 50 som var satt av. Da fikk jeg storsinnet 100,- kr i avslag, som betyr at jeg fortsatt betalte 550,- kr for 25 minutter.

Så.

Nå har du vært modig og sett bildet. Det ser definitivt ut som noe jeg har gjort i halvsøvne selv før jeg har sjanglet til jobb om morgenen, ikke sant? Ikke noe man har betalt ut gjennom nesen for?

Klaget jeg?

Nei.

Hvorfor ikke?

Det var bare hun som ikke snakket særlig forståelig noe språk vi hadde til felles der samt en tenåringsjente som vasket gulvet. Ikke noen å klage til med andre ord. Kanskje jeg går opp og klager i dag hvis ikke "legge meg ved Akerselva og sole meg i denne usannsynlige varmen" vinner over å måtte klage over behandling og fullt mulig ikke få noe annet ut av det enn frustrasjon...

Uansett. Jeg vil gjerne få avbefalt Oslo Hudpleieklinikk, og anbefaler folk å ta fotproblemene sine absolutt alle andre steder enn dit.

Come here, fatty fatty fatty....

La oss innse det. Et par år med sykdom har satt sine spor i form av rynker, synlige arr og flekker på huden etter utslett som nekter å gå vekk slik at jeg ser litt spettete ut. I tillegg har jeg blitt myk på midten, som vi foretrekker å kalle det i vår familie. Andre vil kanskje gå så langt som å kalle meg litt overvektig, men uansett hvordan man vrir på det er det ikke til å komme bort i fra at magen er det største den har vært, muskelmassen min er patetisk og gudbedre la oss ikke gå inn på armene.

Nå som jeg endelig kan begynne å trene igjen har jeg kastet meg over det med liv og lyst. Jeg er tildels stormannsgal, og senest i dag var jeg på rød dansetime på sats, noe som gjorde det fullstendig soleklart at det er inmari mange år siden jeg danset aktivt. Armer og ben flagret overalt, men det var kjempemoro - og jeg kommer nok tilbake.

Jeg er overbegeistret over å merke at kondisjon og styrke stadig bli bedre, men akkurat like lite begeistret i andre enden av skalaen over at all denne treningen parret med sunn spising og kaloritelling ikke har gitt seg utslag på den myke delen på midten av kroppen min. Og det gjør meg sur, og litt bitter. Jeg vil gjerne bli kvitt sykdomskiloene mine og finne meg selv igjen i speilet. Det å føle meg friskere enn jeg kan huske på veldig lenge gjør at jeg finner igjen meg selv inne i hodet og sjelen min, og det kan gjerne få avspeile seg på utsiden også. For hun jeg bor inne i føles nemlig litt fremmed for meg.

Derfor har jeg nå krabbet til korset. Bitt i det sure eplet. Og alle andre analogier for å gjøre noe jeg hadde lyst til å unngå: Jeg har meldt meg på Grete Roede kurs... Det får meg til å føle meg som en veldig gammel dame, samt at det føles litt som et nederlag. På den positive siden har jeg innsett at jeg ikke kan få til alt alene og har derfor betalt 1800 kr for et internettkurs som skal strekke seg over to måneder.

Ønsk meg gjerne lykke til. Det kan virke som jeg trenger det.

Sommer

Jeg har plutselig fått tre ukers sommerferie og har derfor laget meg en sommerferiesky. Den måtte jeg nesten ta bilde av. Og av og til skal jeg se på den og bare glede meg til late sommerdager skal strekke seg ut foran meg for å fylles med akkurat hva nå enn jeg måtte føle for.

Et-to-tre-fir-rett frem i marsjtakt!

Tidligere i dag hadde jeg gått lei av å vase rundt med digre gjørmesko på bena og fikk flere gode råd til hvordan jeg kunne få tatt meg selv i nakkeskinnet og få snudd humøret rundt. Jeg har gjennomført både musikk og trening, men det som endret alt var at jeg fikk en utrolig god nyhet som gjorde meg jublende, fantastisk glad!

Jeg har nemlig fått et jobbtilbud! En fast stilling! En jobb som jeg ønsker meg! Jeg søkte på den jobben for lenge siden, og jeg var redd løpet var kjørt og noen andre var innstilt som nummer en. Det var litt trist fordi jeg virkelig ønsket meg en fast jobb innen arkiv - som tross alt er faget mitt nå til dags. Opprinnelig skulle den stillingen jeg har i dag bli gjort om til fast, men pga økonomi skal den bli effektivisert bort; jeg fikk den beskjeden før påske. Det har slitt på humøret å ikke ha noen jobbtrygghet - i alle fall i dagens arbeidsmarked, og faste arkivjobber er kinkige å få napp på under de beste omstendigheter.

Dette blir min første faste arkivstilling. Jeg gleder meg helt utrolig! Plutselig får ting som seminarer og planleggingsmøter en egenverdi, jeg kan utvikle meg på arbeidsplassen, lære masse bedriftsspesifikk informasjon, strekke meg for å bli den beste jeg kan bli på jobben min. Jeg ser frem til å være en del av en arbeidsplass der jeg skal forbli i stedet for at jeg bare er innom noen måneder.

Føttene mine har danset helt siden jeg fikk beskjeden tidligere i dag. Jeg skal starte i slutten av august, men unner meg noen uker med ferie først har jeg tenkt. Og frem til da skal jeg bare gledegledeglede meg!

Sommerfuglvinger og stjernestøv

Det regner ute.

Jeg har lyst til å ha lyst til å danse barføtt i regnet. Jeg har lyst til å ha lyst til å høre på Tori Amos mens jeg lakker neglene sorte med små stjerner i. Jeg har lyst til å ha lyst til å lage bærpai, muffins med sjokoladesnurrerier på, sy skjørt, sy en kjole, sprette rundt på trening, fotografere med vidunderkameraet, skrive brev, fjase med Mannen, drikke meg godbrisen på vin på fredagskvelden og ta på meg knall rød leppestift.

I stedet er jeg full av navlelo. Jeg er trist og lei meg. Munnvikene mine vil bare peke sidelengs og nedover og øynene mine er røde. Fokuset mitt dras mot et kne som gjør vondt, mennesker jeg er glad i som er fulle av smerte, knusende fæle minner som kverner i hodet mitt og alt som er kjipt, dumt og problematisk. Jeg vil bare spise smågodt, ligge under pledd og være sur og vanskelig å ha med å gjøre. Jeg er en putrende gryte av slam uten gnist.

Jeg gnir meg i ansiktet med hender som føles skrukkete, gamle og slitne. Jeg drar føttene mine etter meg bortover gata. Jeg er selve personifiseringen av dårlig humør, og jeg har lyst til å gjemme meg alene i et hull til dette går over.

Men i stedet for å krype ned i mitt eget slam tenker jeg at jeg må dra meg opp. Jeg vil ha sommerfugler som danser i hodet mitt, fnising i sommerøyeblikkene og en sjel som strekker seg opp og ut i stedet for å krølle seg mutt sammen i en krok.

Jeg vet bare ikke hvordan - jeg stanger hjernen i en murvegg og ser den sakte, slimete renner nedover mot asfalten. Jeg er tom for ideer, tom for oopmf og tom for indre noter. Jeg får ikke tak på mitt eget nakkeskinn og stirrer storøyd på meg selv der jeg sklir i gjørme nedover i en dårlig gravet grøft.

Så jeg vender meg nå mot andre. Mot deg. Jeg snur meg rundt, hendene utstrakt og ber om hjelp. Finn meg håndtak, finn meg motorikk og musikk og glede sånn at jeg kommer meg ut av pleddet, ut av tungsinn og ut i verden der jeg ønsker å være. Ingen forslag er for unseelige, ingen for store. Og alle vil mottas med ektefølt takk.

Nyheter - og så noen andre nyheter

Man vil jo at det skal gå bra, skrev jeg i går. Men noen ganger går det ikke bra. Ikke i det hele tatt.

Mannen til venninnen døde i går kveld av kreften, han hadde så vondt og var så syk at det eneste riktige var å skru av medisiner og maskiner å la ham få slippe nå. Men selv om det var ventet er det som en del av hjertet min har knust, når jeg tenker på familien hans får jeg en stor, sugende smerte i magen min, et kvernende hull. Tankene mine går til barna hans som kun vil få kjenne sin far gjennom historier og bilder, og på venninnen som er enke og alenemor nå. Neste uke er det begravelse. Jeg gruer meg.

Hvil i fred, Andreas. Jeg er glad for å ha kjent deg. Glad for at du kom inn i livet til venninnen min, sveipet henne av føttene og gjorde henne gladere, lykkeligere, bedre og tryggere. Du har betydd verden for henne.

*

Og noen ganger går det bra. Eller bedre. Noen ganger skjer det små mirakler.
Det har vist seg at Faren til nevøen min har fått følelsen i kroppen fra brystvortene og opp, i stedet for å være lam fra nakken og ned som prognosen var tidligere i uken. Dette innebærer at han kan bruke armene sine og det er forskjellen på å ha et liv og å være fullstendig invalid. Vi er så utrolig glade og lykkelige på hans og hans næreste sine vegne. Jeg håper han blomstrer opp og trives på Sunnås, og oppdager hvor aktiv man kan være også som funksjonhemmet.

Så slik er jeg i dag. Jeg er glad og uopprettelig trist på en gang. Fordi dette er livet, og noen ganger er livet fullt av kontraster.

Man vil jo at det skal gå bra...

"Mann 24 skadet i ulykke i helgen. Han ramlet over et rekkverk og stupte ned i et basseng. Tilstanden er stabil."

Selv om jeg oppsøkte notisen i Aftenposten for å lese den er det så vidt hjernen min registrerer. Jeg har lest tilsvarende informasjon så mange ganger at det helt har sluttet å gå inn på meg, beskrivelsene er så tørre at man fullstendig glemmer at det er ekte folk bak dem.

For "mann 24" er faren til eldste nevøen min, min brors stesønn. Og historien når den ikke er saklig beskrevet er så annerledes. For Faren hadde vært på fest i helgen, drukket, hatt det moro. Plutselig overbalanserte han og ramlet over et rekkverk og ned i et ett-meters basseng nedenfor. De rundt kunne høre det knaste i nakkevirvler da han landet. Han ble fraktet til ett sykehus, så til det neste - fortsatt full, sikkert fullstendig ute av stand til å skjønne hva som skjedde. Det neste han vet er at han våknet opp av narkosen. Familien var vagt opptimistiske da legene trodde de i løpet av dem femtimers lange operasjonen hadde klart å redde noen nerver slik at de hadde begrenset skaden til lam fra livet og ned. Det viser seg at det har de ikke klart, og Faren er lam fra nakken og ned.

Faren og nevøen min har pleid å klatre sammen, stå på snowboard, ski, campingturer og alle aktive ting. De har en greie sammen de to. Faren er en mann som er superaktiv og aldri stillesittende. Nå har han resten av livet foran seg uten mulighet til å kunne røre seg igjen, han kan ikke engang klø seg på nesen... Nevøen min har på mange måter mistet faren sin, det er ingen flere helgeturer og ingen samværsordning i umiddelbar fremtid - det er bare en pappa som er syk og ikke en gang kan ta vare på seg selv, langt mindre en gutt på fem.

Og et annet sted, på samme sykehus, sitter venninnen med ektemannen i koma. Legene har gitt beskjed om han nok ikke overlever de neste 12 timene, selv om de gjør alt de klarer, og hun skal nå ta med eldste barnet for å si hadet til pappa.

Og jeg sitter her så utrolig hjelpesløs. Jeg vil så gjerne at det skal gå bra og holder pusten hardt inne i meg. Jeg ønsker meg fortrinnsvis et par mirakler i dag slik at tre barn jeg kjenner slipper å miste pappaen sin i løpet av disse få dagene, for noe annet enn seriøst alt for alt for urettferdig.

Sosiale mediers betydning

Det er mange som er skremt av internett og de i historisk sammenheng nye sosiale mediene; blogging, facebook, twitter, youtube, myspace med fler. Jeg på min side er ikke skremt. Jeg er glad.

Kritikere vil kanskje si at det er fordi jeg ikke vet hva jeg snakker om, ikke kan se dette i et større perspektiv, eller fordi jeg er en såpass aktiv bruker av en del av disse skumle sosiale mediene at jeg ikke ser skogen for bare trær. For ordens skyld har jeg enda ikke forstått hvordan jeg skal laste opp video til youtube, jeg har aldri vært på facebook (noe som innebærer at mamma sendte en venneforespørsel på facebook til en vilt fremmede dame hun trodde var meg - selv om damen hadde bilde på siden sin og ikke lignet på meg overhodet. Den fremmede damen var nok veldig overrasket. Hun svarte aldri.). Men jeg twitrer ganske mye og har blogget under Delirium-navnet siden januar 2004.

For meg har disse sosiale mediene vært en mulighet til å kommunisere på andre måter enn jeg normalt sett gjør. Hvor ofte i en vanlig samtale har du muligheten til å komme med sysnpunktene dine ferdigreflektert, skriftlig og pent satt opp? Hvor ofte i virkeligheten kan du ta deg så mye tid du vil på å svare? Og hvor ofte i virkeligheten har du mulighet til å uforstyrret få snakke om akkurat det som interesserer deg?

Det siste punktet er det viktigste for meg. Jeg er oppvokst i en virkelighet der jeg alltid har vært litt på siden av det samfunnet resten av menneskene befinner seg i. Til en viss grad er jeg fortsatt det, selv om jeg innbiller meg at jeg har både blitt mer generelt sosialt kompentent samt har utviklet mer mainstream interesser med årene. Jeg har følt meg så sinnsykt utenfor store deler av livet mitt; alene, misforstått og uten noen å snakke med om noe av det som har ligget mitt hjerte nære. Det var ingen andre jeg visste om som ville bli danser med den pasjonen jeg ville det, ingen å diskutere seksuell legning med, ingen som ville lese så mange bøker som meg, som ville analysere, tenke, snakke, bruke. Resultatet var at jeg var uten riktige venner, noe som er en ond sirkel all den tid man misser utvikling av en del sosial kompetanse.

Men dette er ikke en buhu-historie. Det er ikke synd på meg (ikke nå i alle fall, fortids-Delirium var det nok litt synd på). Jeg har utviklet meg, truffet flere folk på kanten av normal-livet gjennom årene og sammen har vi blitt sterkere, eldre og bedre hele hurven.

Dette handler om hvordan de sosiale mediene har gitt meg så mye. Heck, hvordan hele internett har gitt meg så mye! Jeg kan finne informasjon om ting jeg trodde jeg var den eneste som likte. Folk kan kalle meg gæærn så mye de vil fordi jeg har en over middels neglelakk-greie gående (og har hatt den siden tenårene), men på internett finnes det en drøss folk som meg. Det finnes andre med sci-fi-avhengighet, tusenvis av bøker under beltet, og folk som bare er... shiny, såpeboblete, glade og fine å kunne snakke med. Og alle disse menneskene og disse sidene og stedene får meg til å føle meg mindre alene. De gjør meg ikke mer sosialt komptent og kulere i den virkelige verden jeg puster i, men den gjør at jeg kan få være den jeg er i en setting der ting ikke er forhåndsprogrammert til at noen vil fortelle meg hvor dum jeg er, eller kjedelig, eller bare underlig og rar. Jeg får diskutert ting, lært ting, utfordret meg, og stadig vekk utvidet min egen horisont på en måte som ferdig trykte medier ikke kan gi meg i det hele tatt.

En artikkel jeg leste i A-magasinet her om dagen omtalte disse folkene jeg møter på internett som liksomvenner. Jeg mener det er feil. Noen av disse er ikke venner i det hele tatt; det er folk som jeg møter og har interaksjon med, noen er bekjente, noen er venner på samme måte som brevvenner (hvis noen husker det konseptet), og andre er ekte venner selv om jeg kanskje ikke treffer dem. Og i likhet med brevvenner blir noen til venner i det virkelige livet også som jeg treffer og er glade i og som betyr masse for meg. Men en ting alle disse folkene jeg snakker med har til felles er at det ikke er noe liksom over noen av dem - de er ekte, virkelige mennesker hele hurven.

Men, men... Ser jeg ikke at internett kan være farlig, tenker du kanskje nå? Fellene, hvor enkelt pedofile rovdyr sirkler inn byttet, mobbingen, det utviskede skillet mellom privat og offentlig? Ser jeg det ikke? Jo, jeg ser det som folk peker på med dirrende fingre, men jeg tror ikke det er så farlig. Jeg tror de som er redde for de sosiale mediene overdriver. Det vil alltid være menneskelige rovdyr, og det er ikke mer smart å bli med en fremmed fyr hjem fra byen i fylla enn det er å treffe noen du har snakket med på nett på et øde sted. Sosiale relasjoner blir ikke farligere fordi de er digitale og folk kan lyve til deg i den virkelige verden også, gjerne mens de stirrer deg rett inn i øynene. De samme reglene for interaksjon med fremmede som man lærte av foreldrene sine gjelder på web også, og det vil alltid være folk som ikke tar sine forhåndsregler, eller sniker seg ut av vinduet som 14 åringer for å røyke, drikke og ha ubeskyttet sex.

Nei, for meg er de nye sosiale mediene en port til mennesker som begeistret sier "mobiltelefonen din er så kul etter å ha vært i Japan" i stedet for "trenger du alt det dingeldangelet", folk som vil prøve eplekakeoppskriften min, dele syltetøyoppskriften sin, diskutere det siste innen matt neglelakk og gi deg trøst når livet går på trynet og heie på deg når ting går bra. Nettet er fullt av spennende, sjarmerende mennesker som kan gjøre deg til et bedre, større og mer velreflektert menneske bare du lar dem. Og noen ganger får man til og med en fabelaktig ektemann.

Norwegian Wood - Nick Cave i regnet

Siden jeg er den heldigste damen med de snilleste vennene tikket det forrige uke inn en sms hos meg med spørsmål om jeg ville adoptere en billett til Nick Cave på Norwegian Wood som eieren ikke kunne få brukt. Noen dager senere dumpet det en rosa inngangbillett ned i postkassen min og det var bare å begynne å glede seg.

Det viste seg jo ganske raskt at værgudene ikke er like greie som gavegudene slik at det var meldt regn. Alle planer om å sitte på gresset i solen med en kald øl og kanskje en sigarett, sånn for gamle dagers skyld, utgikk og i stedet måtte jeg klatre opp i skapet i gangen på jakt etter noe som kunne gjøre meg vanntett. Innerst i skapet hadde jeg en grønn og gul regndress som nok aldri har vært på moten, men som derimot var på salg da jeg skulle se Bowie på Kalvøya for et tiår siden. Ettersom jeg måtte ikle meg dette monsteret utgikk selvsagt alle planer om å se det minste kul ut - heldigvis er jeg for gammel nå til å inneha noe som helst streetcred lenger. Bare se på bildet - det er meg: null kulhet, null cred; men både tørr og varm.

Det første bandet Heroes&Zeroes var fullstendig ukjent for meg, men spilte sånn norsk deppe-rock ala Madrugada som jeg kan like. Ikke nok til å løpe ut og kjøpe cd-en deres ettersom de var litt generiske, men like nok til vippe med foten til på festival.

Nick Cave & The Bad Seeds var av alle ting helt presise ut på scenen, og det suste så fint i publikum da de dukket opp. Og det viste seg at suset var velberettighet - de gamle på scenen rocket som bare det og slang festvialvennlig nok ut en haug med gamle hits blandet med noe av det mer nyere materialet. Personlige høydepunkter for i går var en versjon med trøkk av "Dig, Lazarus, dig!!!" og en helt sinnsyk live-versjon av "Stagger Lee" som fikk det til å knitre av pur glede i fingertuppene mine. For ordens skyld synes VGs anmelder at denne sangen ble fullstendig ødelagt, men der tror jeg sannelig han er i mindretall ut i fra de jeg har snakket med. Og man burde da ikke klage når band har lagt live-versjoner av ting i stedet for å bare lire av seg så man like gjerne kunne satt på CDen hjemme?

Forrige gang jeg så Nick Cave slepte han og the Bad Seeds seg ut på scenen, tydelig medtatte etter en lang konsertsommer. Nick Cave meddelte at dette var siste konserten, og nå skulle de hjem til Australia for å gro tomater - noe som hørtes ut som en god ide. Hele bandet var fulle/bakfulle/rusa, men de leverte en helt grei konsert for Kalvøya-publikummet - proffe som de er. I går fikk jeg et nytt og forbedret konsertminne med en av mine gamle helter og det er jeg sannelig glad for.

Og hvis du kan unnskylde meg, nå skal jeg gå og nynne på "Dig, Lazarus, dig!!!", mens jeg funderer på hvordan Tori Amos i september nå har tenkt til å bli årets konsertopplevelse som jeg opprinnelig hadde planlagt at hun skulle bli.

Jakten på treningstøy

I dag har jeg vært uheldig nok til å sample et lite utvalg av Oslos dårligste kundeservice på jakt etter litt fancy treningstøy og en skikkelig sports-bh. Armert med pågangsmot, lyst, gavekort på 500,- kr samt feriepenger på konto skulle man tro at dette ville gå lett som snus (uten at jeg vet hva snus skulle ha hatt med saken å gjøre).

Siden treningsbh for folk med 70F i bh-størrelse ikke akkurat er noe du finner på de fleste butikker hadde jeg først sjekket om Nike hadde sånn sportsbh jeg ville ha (to-cup'er for maks støtte og regulerbare stropper), men det hjelper jo lite når Nike Concept Store i Oslo er utsolgt for noe over C-cup. I tillegg var damen på jobb en fantastisk kombinasjon av gnålete og uinteressert på en gang så da ga jeg opp å finne annet treningstøy der.

Ok. Over gata, inn på Chance undertøysbutikk på Oslo City der jeg pleier handle undertøy. Kundeservicen der varierer mellom beste jeg har fått og hårreisende elendig. I dag var det hun dama i 50 årene med dårlig hårfargejobb som kompenserer for et eller annet med å være konstant grinete og bossy. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å aldri handle der mens hun er på jobb igjen, men jeg var en kvinne with a mission så jeg lot meg ikke stoppe av slike detaljer. Treningsbh'en damen fant frem til meg var i alt for tynt stoff og uten to separete cup'er, men jeg lot ikke slikt hindre meg heller og prøvde den på. Litt hopping i prøverommet kunne avsløre at toppen ikke tok oppgaven sin på alvor slik at brystene mine spratt som løpske kanonballer inne i der. Så da bare tok jeg den av og ga den til damen med det sedvanlige "den passer desverre ikke". Det resulterte i følgende meget spesielle samtale:

Damen: Å, er den for liten under?
Meg: Nei, den ga ikke nok støtte.
Damen: Jo, det gjør den.
Meg: Eh, nei - da jeg hoppet i prøverommet skjedde det litt for mye der fremme.
Damen: Du har bare ikke stilt den stramt nok
(hadde jeg stilt den strammere hadde den gnagd seg gjennom skuldrene mine)
Jeg: Det spiller ingen rolle, den er ikke solid nok for meg.
Damen: Jeg ser her, du har ikke stilt stroppene, den er bra nok!
Jeg: Nei, ikke for meg.
Damen: (nå direkt sur, med hissige armbevegelser) Vi selger denne til haugevis av atleter, altså - den er kjempebra!

Det er jo her jeg skulle svart ting som: "du må jo se at denne ikke er konstruert for damer med svære mugger", eller "hvor ofte ser du atleter med digre hyller?" eller noe annet syrlig og passende. Men siden jeg er en av dem som kommer på passende replikker alt for sent nøyde jeg med med å glo olmt før jeg snodde meg ut av butikken. Mellom irriterte kjever sverget jeg i det minste på å aldri handle på Chance på Oslo City igjen.

Nå trengte jeg både treningstøy samt å bli muntret opp litt. Gavekortet kunne brukes på G-sport, og det er jo en to-etasjes rett ved siden av Oslo City. Jeg strenet over gaten, fortsatt med et lite håp om å få treningsbh, men mannen kunne ingenting om det og vi kunne begge konstantere at det var ikke noe i riktig størrelse på stativet. Jeg tenkte at jeg i det minste kunne få meg noe fancy treningstøy som puster og frakter svette og i det hele tatt gjør at treningen går av seg selv, så jeg shashaet forhåpningsfull opp til aerobics-avdelingen der jeg ble stående ute av stand til å vite hva som var fancy nok for meg. Da jeg spurte om hjelp kunne pinnedyret som jobber der informere meg om at hun ikke visste noe om treningstøy egentlig og ikke hadde prøvd noe av det selv så jeg måtte bare se meg rundt og sånt og bare prøve det... Like langt der, altså.

Så. Konklusjonen er at ingen ville selge meg noe i dag bortsett fra damen på Chance som veldig gjerne ville selge meg noe, men jeg handler ikke hos noen som a) tar feil og b) er en komplett bitch about it.

Så nå har jeg hverken treningstøy, treningsbh eller butikk å handle undertøy i lenger. Noen som vennligst kan peke meg i retning av et sted med bra utvalg og hyggelige og kunnskapsrike ekspeditører - både for trenings- og undertøy?

Valg - Hode vs kropp

Her om dagen på twitter diskuterte jeg med meg selv og andre om jeg skulle sette i gang med skikkelig litteratur som ligger klar på bordet, eller om jeg skulle plukke en sukkerspinnbok ut av hyllen i stedet for re-lesing. Det har vist seg at dette var en fullstendig unødvendig avveining da jeg for tiden er komplett ute av stand til å konsentrere meg om noe mer anstrengende enn ting på tv, gjerne folk som danser.

I stedet for mental stimulans har jeg nemlig valgt trening av kroppen. Et par år plaget av sykdom har etterlatt meg stiv, svak og alt for myk på midten. Jeg har prøvd å måle BMI, fettprosent, livvidde og liv-hofte-ratio alt i et håp om at noen av dem i det minste kunne fortelle meg at det ikke er sååå dårlig stelt (sånn for selvtilliten bare). Men alle de objektive målene var på linje med den subjektive oppfattelsen, og resultatet er at jeg i det siste selv synes jeg har vært inmari flink til å spise riktig (kun avbrutt av bryllup og sånt) og trene samt å gå mer enn jeg noensinne har gjort.

Men altså. Det går jo sakte. En kvart kilo i slengen og alldeles ikke den progresjonen på kondis og styrke som jeg kunne ha tenkt meg ettersom jeg er ganske så storforlangende. Derfor slo jeg til for et par uker siden og gikk til anskaffelse av en personlig trener. Meg! Min helt egen PT!

PT'en min er selvsagt gal - Derfor skal jeg nå trene 4 dager i uken. Jeg trener høypuls, styrke og mer cardio og en klasse til. Visstnok skal vi øke med en styrketime til om et par uker. Noe annet enn maks på hver time er ikke godt nok for meg, og derfor blir kveldene tilbrakt med restitusjon (les: sitte som et slakt i godstolen med et stort glass vann).

I tillegg teller jeg kalorier og spiser sunt, passe og fint. Jeg har hodet fullt av proteininnhold, GI og gode karbohydratkilder, og synes dette er spennende samtidig som jeg gleder meg til det går litt mer av seg selv enn det gjør i dag.

Og hvordan er det å trene med PT? Det er en kombinasjon av moro, hardt og ørlitegranne klamt. Han er superflink og gjør at jeg trener riktig og jeg føler musklene mine jobbe utrolig godt - jeg storkoser meg med å kjenne på kroppen min i arbeid og er fullstendig motivert. En PT for meg gir meg i tillegg økt motivasjon for å dra på alle de andre øktene han har satt opp for meg, og jeg føler meg i veldig gode hender. Det eneste jeg ikke liker så godt er pausene mellom øktene, men det er nok mest fordi jeg suger på smalltalk - ikke for det; halvveis inne i timen er jeg så sliten at smalltalk utgår med høye kneløft (de er nemlig mye bedre for deg enn lave kneløft må vites...). Jeg er kanskje heller ikke noen blodfan av intervalltrening akkurat, men her helliger målet midlene og jeg er altfor makelig anlagt til å klare en eneste intervall uten en fyr som står og forteller meg at jeg klarer to minutter til. Eller ett. Eller 15 sekunder.

Og når jeg virkelig tror jeg skal omkomme av ren forhøyet puls hører jeg Jillian Michaels i hodet mitt som roper "you ain't getting off this threadmill untill you die or I tell you to get off", og så fortsetter jeg litt til.

No pain. No gain.

Dette er hjertet mitt -

Jeg er så trist inne i meg. Det flommer over og fyller meg, triller som små sølvfargede kvikksølvballer rundt i kroppen min og fyller opp hulrom, innvaderer knokler, presser seg inn i blodårer og muskelmasse. Hjertet mitt gråter og det finnes ingen teip i verden som kan reparere dette.

Jeg ser venninnen snakke, snakke, snakke og skrive. Hun står oppreist, smiler høflig i telefonen til beskjeder om at mannen hennes er sykere der han ligger slukt av sykehusmonsteret før hun snur seg mot ungene og smiler mer, stryker over lubne barnekinn og leker med dem. Små lubne barnekinn som tilhører forskremte små barn som skrekkslagent sier at "mamma ikke sykehus" hvis mammaen er forkjølet. En venninne som bare eksisterer nå og er mer redd enn noen burde være.

Armene mine vil så gjerne strekke seg ut og gjøre noe, tilby noe, men det bare prikker i dem der de henger slapt ned langs siden av kroppen min. Det er ingenting jeg kan gjøre. Ingenting. Ikke et fnugg. Jeg kan bare se på mens hjertet mitt brytes sammen av ren empatisk smerte forsterket av at jeg vet så alt for godt hvordan det er å sitte i venterommet på intensivavdelingen mens verden din ramler sammen rundt deg og noen du er unikt glad i aller mest sannsynlig kommer til å dra fra deg for godt.

Kreften har spist ham bit for bit, tatt over kroppen hans til alt bare er så fysisk vondt at jeg ikke kan tenke meg det. Noen har beskrevet det som å brenne opp innenifra og jeg får lyst til å skrike høyt uten lyd fordi det er så urettferdig og det finnes ingen plasterlapper som kan dempe svien hans eller kløen eller desperasjonen.

Dette er livet. Og livet er så rojalt føkka.