Døren i enden av universet

Etter å ha blogget i ganske nøyaktig fem år kan jeg si at jeg nå offisielt er tom for ord. For de som har fulgt bloggen(e) mine gjennom denne tiden kommer det kanskje som en overraskelse at jeg kan bli ordløs, men saken er den at det er ukesvis siden jeg drev og fortfattet blogginnlegg i hodet mitt.

Ja, jeg lurer faktisk på om jeg har blogget om alt jeg noensinne kan finne på å kunne blogge om. Og i kombinasjon med en helse som sørger for at jeg for tiden har ganske begrenset med energi og ny input så er det mer enn like greit å henge fra meg denne frakken, ta på meg en ny hatt og spasere videre - ikke som bloggeren, men som bare meg.

Det har vært veldig givende å blogge disse årene, og jeg har satt stor pris på dere som lesere. Det har vært spennende og hyggelig med kommentarer - og denne kommunikasjonen via bloggen er det litt vemodig å stenge for.

Jeg kommer i alle fall inntil videre til å la bloggen min ligge her. Fra lesere har jeg fått tilbakemelding på at enkelte av innleggene mine har hatt og kan ha stor betydning, og jeg kommer til å ta det med i vurderingen om hvorvidt jeg til slutt sletter bloggen eller ei. I tillegg vet jeg jo ikke hvor veien bak denne nye døren vil føre meg; kanskje jeg til slutt har så mange nye inspirasjonskilder at jeg bobler over av ting jeg må få formulert, skrevet og presset på verden.

For spesielt interesserte kommer jeg mest sannsynlig til å fortsette med håndarbeidsbloggen (som for tiden ligger brakk). I tillegg holder twitter fortsatt på fascinasjonen min og jeg poster bilder på flickr. Skulle noen ønske å snakke med meg direkte kan jeg nåes på idsartha [@] gmail dott com - jeg kommer neppe til å svare regelmessig på eventuelle nye kommentarer i denne bloggen.

Takk for følget.

Delirium~

Livet i en boble

Etter et par uke med verkende muskler, plutselig evne til å sove like mye som en katt (og med behov for å gjøre det) samt generell utslitthet begynner jeg nå å bli passe lei. Jeg lever i en boble av Gossip Girl, neglelakker, internettsider, twittring, meningsløse ting på tv og pledd og te. Mine 50% på jobb noen dager har vært ypperlig og jeg er rent ekstatisk over å se folk. I går orket jeg i tillegg til litt jobb å vaske over kjøkkenbenken OG lage ørret til middag så livet og energien tar seg opp.

Jeg har sjelden sett så frem til en legetime som den jeg har på fredag. Jeg har etter grundig overveielse bestemt meg for at jeg skal spise hele det sure eplet og be om å få jobbe redusert en stund. Det hadde vært fint å få tilbake livet sitt, og sarkoidsen min har tydeligvis bestemt seg for å være ekkel med meg - slik at bruk av sykepengerettigheter er påkrevet. Det er ikke bare-bare å forsøke å leve livet til en 32-åring med energien til en 90-åring.

Mer spennende blogginnlegg kan hende dukker opp når jeg har funnet igjen overskuddet mitt.

Skredder søkes -

I dag forsøkte jeg meg på noe så vovet som å spasere fem minutter til en skredder som ligger i Trondheimsveien. Det ble fort klart for meg at han ikke forstod at jeg hadde mønster i konvolutten jeg hadde med, at han ikke ante hva en 1950-talls kjole innebærer samt at jeg strengt tatt syntes mannen var såpass slibrig at jeg foretrekker at han ikke tar mål av meg...

Kjolen jeg vil ha sydd er den på bildet. Den skal være i flaskegrønn bomull (jeg tror bomull...) og rekke til under kneet. Den skal ikke ha søm-mønstret rundt utrigningen, derimot har jeg noen sommerfugler i filt som skal syes på.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å sy kjolen selv da jeg ikke tror den er så veldig kompilsert. Men som både mamma og Kent var særdeles enige om på julaften så burde jeg kanskje ikke ta noen sjanser ifht om jeg orker å sy den all den tid dette er kjolen jeg skal gifte meg i. Og hvis jeg tre dager før avreise til Japan ikke har kjole og må løpe ut og finne meg en så er vi garantert sorg og tenners gnissel all den tid jeg er ganske sær og derfor nesten ikke eier pentøy.

Så det jeg trenger er en skredder! Er det noen som har en å anbefale? Eller kanskje til og med en av mine lesere er skredder/meget sømdyktig og vil ta på seg et oppdrag? Jeg er nemlig helt fortapt her, og har ikke funnet google til å være nevneverdig behjelpelig.

Vanskelige vurderinger -

Sånn.
Da har jeg jobbet et halvt år i nye jobben min. Jeg har opparbeidet meg nye, fulle sykepengerettigheter og nok sammenligningsmateriale slik at det er på høy tid å vurdere om jeg må benytte meg av muligheten til ett år med sykepenger, eller om jeg kan la ting fortsette å halte avgårde slik som de har gjort.

I løpet av dette halve året har jeg vært en del sykemeldt: Jeg har noen halve dager, en del hele dager og mange dager jeg kun har vært tilstedeværende rent fysisk uten å utføre faktisk arbeid. Jeg har vært sykemeldt noen dager hver eneste måned, og akkurat i dette øyeblikk er jeg sykemeldt igjen.

Hovedsakelig har jeg klart å gå på jobb. Jeg har enkelte dager spredt inne i mellom der jeg gjør ting helt normalt, men stort sett stjeler jobb såpass mye av energien min at jeg må velge om jeg skal trene, lage middag, vaske klær, dra en liten tur på cafe eller gå på posten eller i butikken. Jeg kan ikke beregne meg at jeg skal ha overskudd til mer enn en ting - har jeg trent er det garantert at jeg tilbringer resten av kvelden på sofaen. Jeg har mye mindre sosialt liv enn tidligere, og jeg sier ofte nei takk til ting jeg vil gjøre, gjerne på kort varsel. Til og med min bokglede går dette utover fordi jeg ikke har nok energi til å konsentrere meg om skrift på papir.

Det er de vanlige dagene.

De dagene jeg er syk orker jeg ingenting, sover like mye som en katt og det er omtrent umulig å bli uthvilt. Kroppen er betent av sarkoidose og det kjennes ut som om kroppen min har influensa/sterk forkjølelse (minus hoste, snørr, feber og sår hals). Jeg sover til tolvtiden, blir utslitt av å lage te og tilbringer dagene på sofaen med pledd.

Det lille man vet om sarkoidose tilsier at det er viktig å spise sunt (hjemmelaget, varier, sunne fettsyrer, trege karbohydrater, balansert med proteiner, lite sukker) samt å trene en god del (vil forebygge nedsatt lungekapasitet samt virker betennelsesdempende i seg selv). Blir man for sliten, vel - da skal man hvile.

At livskvaliteten min er mye dårligere enn den kunne ha vært er fullstedig innlysende. Selv i gode perioder har jeg energinivået til en 90 år gammel dame, en 90 år gammel dame som forsøker å leve som den 32 år gamle damen jeg faktisk er (og feiler stort sett ganske spektakulært på det). En lege sa en gang at syke mennesker skal få ha like mye fritid som friske mennesker, det har ikke jeg.

Rent mattematisk sett er det enkelt - jeg burde i det minste forsøke meg på en delvis sykemelding. Se om 50-60% arbeid vil gjøre at jeg er i stand til å fungere "som andre folk". Rent emosjonelt derimot er det ikke like enkelt - det føles som et nederlag å ikke klare å jobbe like mye som friske folk og av en eller annen grunn hører jeg ord som "dødkjøtt" og "snylter på samfunnet" inne i hodet mitt; jeg innbiller meg at det ikke er greit å korte ned på jobb "bare" for å ha fritid. En del av meg bekymrer meg for hva andre vil si, og hva jobben min vil si.

En annen del av meg igjen dagdrømmer begjærlig om en yogaklasse i uken samt å orke å pusse tennene hver eneste dag før jeg legger meg. Jeg ønsker meg et liv.

Jeg har legetime 23. januar. Innen den tid burde jeg ha klart å sortere dette i hodet mitt, selv om det føles skrekkelig komplisert...

Man kan ikke tvinge noen til å være gravid...

Noen jeg kjenner godt gikk fra hverandre i går, og jeg er mer frustrert, forvirret, trist og klønete irritert enn jeg kan huske å ha vært under slike omstendigheter før.

I følge den delen av historien som jeg følger (Mannen) så har de kranglet en stund - ting har drevet og skjært seg i sakte tempo med gråt, roping, bitterhet og generell uhygge. Det har vært som en ulykke i sakte tempo ingen av dem ville være med på at faktisk skjedde fordi de er glade i hverandre, bor sammen og tar vare på hennes barn fra et tidligere forhold.

Det første som forvirrer meg er at de oppe i dette bestemte seg for å få et felles barn. At folk i forhold som driver og skranter ikke venter til det er avklart om forholdet vil overleve før de setter i gang med reproduksjon er over min fatteevne. Hverken baby eller oppussing har noensinne reddet et samboerskap; noe som tydeligvis ikke hindrer folk i å prøve de strategiene stadig vekk.

I julen fortalte de familie og venner gledsstrålende at de ventet barn, og ba alle om å krysse fingrene for en liten pike. Fingre har vært krysset, og alle har gledet seg til å bli tanter, onkler, besteforeldre og generelt begeistret på parets vegne.

Men i går røyk forholdet. Mannen fikk beskjed av Damen om å pakke en bag og dra hjem til moren sin. Noe han gjorde og han har sittet og grått der siden. Han hadde håpet at alt skulle fikse seg; han er så glad i både Damen og Stesønnen trass i alt som har vært mellom dem den siste tiden.

Men det han gråter mest over er nok at hennes avskjedsord var at hun ikke vil ha noen unge med ham og skal ta abort. Hun er ca 11 uker på vei - så det er akkurat tid til å gjøre alvor av trusselen. Han sitter knust og gjentar "jeg skal visst ikke bli pappa likevel" og jeg sitter sjokkert og lurer på hva som skjedde kombinert med hvordan kan hun gjøre dette...

Og man kan ikke tvinge noen til å forbli gravid i seks måneder til etterfulgt av fødsel og omsorg for et barn, men det er nesten så man skulle ønske man kunne. Dette er et planlagt barn, og hadde de ventet en uke til med å ha Den Store Krangelen Som Ødela Alt så hadde Mannen blitt pappa til Babyen han har gledet seg vilt til helt siden unnfangelsestidspunktet.

Hodet mitt er fullt av tanker om etikk, bestemmelsesrett over egen kropp, om forhold, flere sider av en sak og foreldrerett. Det surrer og summer der oppe sammen med det gjentagende ordet urettferdig, urettferdig, urettferdig.

Dette er en umulig situasjon som det ikke finnes skikkelige ord for. Det eneste jeg er helt sikker på at noe her bare er veldig, veldig feil -

Svunnen kjærlighet

Før, i gamle dager da jeg var en yngre dame enn jeg er nå, var biblioteker og bokhandlere de beste stedene i hele verden. Biblioteker fordi de har omtrent uendelig med bøker der og man kan ta med seg hjem så mange man kan bære helt gratis. Bokhandlere fordi alle bøkene er nye, blanke, lukter godt og man får ta med seg hjem til odel og eie.

Det er en stund siden jeg sluttet å være forelsket i biblioteket - bøkene lukter ofte litt gammelt og vondt og jeg har funnet for mange tilfeller av andre menneskers buser og matrester mellom sidene. I tillegg, hvis man ikke er så ofte i nærheten av biblioteket, er det stress å huske og levere tilbake, man må tvangslese ferdig bøkene innen en frist og hvis man glemmer det hele bort blir det fort like kostbart som å kjøpe bøker.

I dag tror jeg at jeg ramlet ut av forelskelsen min med bokhandlere. Jeg har tilbrakt en del tid de siste dagene med å tenke ut hvilke bøker jeg vil ha for gavekortene mine på hhv Norli og Tanum. Den ene boken (125 Best Cupcake Recipes) visste jeg at var tvilsomt at de hadde, men de andre bøkene var ganske standard krim og chick-lit fordi jeg var på utsikt etter noe lett underholdning inn i det nye året. Etter å ha gått igjennom mesteparten av listen min (på drøyt 15 bøker) og ikke funnet noe av det plukket jeg med meg en chick lit jeg ikke hadde hørt om samt Kompani Orheim. Helt grei fangst det, men det var ikke spesielt moro å stå der ved hyllene og lete formålsløst i et par av Oslos største bokhandlere.

Så i dag har jeg oppdaget at bokhandlere i stedet for å gjøre meg litt ekstra lykkelig nå bare gjør meg litt sur og grinete. Og jeg skylder på internett (samt at de har bygget om favoritt Ark'en min på Egertorget).

Jeg er nemlig vant til å ha all verdens bøker rett ved mine fingertupper; jeg kan velge og vrake - de har alt mulig inne, er billigere enn den jevne norske bokhandler og jeg får varene levert rett hjem i postkassen min. Internett har rett og slett skjemt meg grådig bort slik at jeg blir et survete lite barn når jeg ikke finner noenting jeg vil ha i butikken.

Men kanskje det er greit å forsake to gamle forelskelser til fordel for noe som jeg innbiller meg at er dyp, ekte og varig kjærlighet?

The Book Thief / Boktyven

Du vet disse til dels irriterende menneskene som kontinuerlig forteller deg om en bok du bare må lese? Vel, jeg tror jeg har blitt en sånn.

Fordi den første boken jeg har lest i år blir nok mest sannsynlig den beste.

Jeg var ganske nøytral til hele romanen selv om jeg har fått den anbefalt fra flere og satt på gjerdet og dinglet med føttene i vinden. Heldigvis har jeg venner som vet bedre enn meg og jeg fikk The Book Thief i fødselsdagsgave i september, men den har blitt liggende i bokhaugen min inntil nylig.

The Book Thief er en historie om død, et fosterbarn, kjærlighet, vennskap, ord, bøker, hverdagsmagi, krig, forfølgelse, omsorg, sult, ondskap, godhet og om alt som eksisterer i mellom. The Book Thief er en av disse bøkene som flytter inn i kroppen din og som du bare gleder deg til å komme hjem til. Det er en bok så velskrevet og så monumental at jeg er ytterst takknemlig for at det finnes forfattere med slike evner til å skrive. Denne boken tok og rev innsiden min i bittesmå fillebiter. Det er langt mellom bøker som får sjelen min til å vokse og knuse samtidig. Denne boken er så fantastisk at det gjør vondt inne i brystkassen å lese den. Denne boken gjorde noe med meg.

Kort sagt.
Denne boken burde du også lese. Gjerne snarest.

Forsettelige meg

Jeg tror ikke mer på nyttårsforsetter enn forsetter man bestemmer seg for andre ganger i året. Faktisk er det nesten som om jeg kvier meg for å starte med noe nytt i januar: det er så klisjeaktig og angstfylt.

Likevel la jeg i fjor nyttårsplaner. Mitt ønske om endring sammenfalt med nyåret så da ble det slik. Og ved opptelling klarte jeg å nå opptil flere av målene for i fjor; jeg har både kuttet ned på sukker og på mengden penger jeg bruker på mat. Desverre nådde jeg ikke målene om å shoppe mindre samt å trene 3-4 ganger i uken, men for begge de skylder jeg på sykdom og slipper unna uten et gram dårlig samvittighet.

Og dette med planer for det nye året er et konsept jeg kan like. Det er noe fint og selvbekreftende med å sette seg ned og tenke over hvordan man ønsker at livet skal være og så legge noen delmål i løpet av det kommende året.

For 2009 har jeg følgende planer

• Fortsette å spise sunt. Kroppen min elsker meg når jeg gir den sunn mat regelmessig og spiser massevis av nøtter og frukt.
• Fortsette å trene 2 ganger pr uke. Er jeg sarkoidosete er 15 minutter spasertur trening, er jeg i god form kan jeg gjerne være tøff og modig og øke til 3 ganger i uken med skikkelig trening. Får jeg ikke til å trene på egenhånd skal jeg investere penger i en PT. Jeg starter ellers friskt og skal på en sannsynligvis veldig full stramopppuls time på Sats etter jobb i dag.
• Få inn god rutine på å meditere daglig. Dager jeg trener yoga funker det som kombinasjon av meditasjon og trim.
• Og det viktigste av alt er at jeg skal lytte til den lille stemmen i hodet som sier "er du sannelig sikker på at du orker dette, da?", og på den måten ikke overanstrenge meg og være lykkeligere og ha overskudd til de gode tingene i livet.

I tillegg er det vestentlig å le. Masse. Og det synes jeg vi skal starte med umiddelbart - brakt til oss av den geniale Tim Minchin.