Meg og magen min

Julaften tilbrakte jeg med svigerfamilien min, og som seg hør og bør var Lille Nevø ganske gira mens vi ventet på nissen. Så mens det varte og rakk før nissen kom lekte vi gjemsel som tanter gjerne gjør mens de fniser og ler der de har gjemt seg på forhåndsavtalt sted.

Underveis i denne lekingen stod vi rett overfor hverandre, og Lille Nevø hadde et øyeblikk der han var avgiret nok til å faktisk legge merke til hva som befant seg i hans øyenhøyde og han utbrøt "oi! Du har stor mage, du!", før han uten videre dikkedarer løftet opp både kjole og singlett på tanten for å få tatt en nærmere titt. Lille Nevø har nylig fått en lillesøster, og som den eksperten han nå er på slikt kunne han konstantere med sikkerhet at det var en baby inne i der. Noe han jo har helt rett i. Da vi kom til at det er en jentebaby i vente, ble det hele straks mindre spennende og vi var tilbake på gjemsel veldig fort.

Hvilket forhold andre har til magen varier veldig. Noen mener at den er veldig stor, andre synes den er liten og nett til å være på dette stadiet i forløpet. Jordmor mente jeg hadde en veldig fin gravidmage, og selv synes jeg den veksler mellom å være fin og ganske betraktelig i veien. Hvor mye folk tafser på magen varierer også veldig. Jeg trodde jeg skulle bli irritert når folk gjorde det, men de gjør det med så mye entusiasme og interesse at jeg ikke kan bli sur - det er jo kun med gode tanker at de ønsker å ta på den. Jeg foretrekker dog at folk spør fordi jeg skvetter så veldig om jeg får en hånd på magen før jeg omtrent ser hvem den tilhører.

Jeg innser at magen min skal bli ca tre ganger så stor som den er nå før den punkterer som en oppblåst ballong, og har ingen anelse hvordan jeg skal få utført de enkleste oppgaver når den blir større. Å ta på seg skoene er allerede en utfordring som gjør at jeg huffer og puffer mer enn ulven som skal blåse ned huset til de tre små grisene. Alt som skjer på gulvet er for langt ned for mitt vedkommende, og i det hele tatt er "ned" en dimensjon jeg vurderer å overse de neste fire månedene.

Den merkeligste tingen som skjer med magen min er forresten at den har fått pels. Etter at jeg ble gravid har jeg sluttet å få hår på leggene (meget praktisk siden leggene er i retningen "ned"), men jeg hadde kanskje ikke trodd at mengden behåring må være konstant slik at håret bare har flyttet seg til magen. Det har nemlig dukket opp masse sort, mykt, dunete hår på magebulken min - som Kent morer seg med å klappe på mens han lager kattepuslyder. Jeg har ingen anelse om hvorfor naturen synes jeg skal bli enda mer lik en yeti under graviditeten - kanskje det er for at jeg ikke skal fryse? Mange av klærne jeg trodde jeg kunne bruke en stund til gir meg allerede nå mageglipper.

Og inne i magen?
Der ligger det et lite foster som er 23 uker på vei til å gro seg ferdig til et bittelite menneske. Hun liker å sparke meg hver gang jeg skal sove fordi da er jeg kjedelig og gjør ingenting som kan rugge henne i søvn. Hvis man er tålmodig kan man i sparkeperiodene hennes kjenne det på utsiden av magen, noe alle involverte synes er veldig koselig.

Og når det gjelder jul og graviditet vil jeg si at den eneste innlysende ulempen så langt er at når jeg deler innsiden av kroppen min med noen andre er det plass til mye mindre julegodterier enn normalt. Mye, mye mindre godter - faktisk er julestrømpen min bare halvspist og jeg har knapt nok pirket i det hjemmelagde snopet jeg har i kjøleskapet!