Jeg har lest :: Song for Eirabu

Det aller første avsnittet jeg hørte var Avil selv som leste på lanseringsfesten for Song for Eirabu. Hun hadde valgt et kapittel som gjorde henne lykkelig å skrive - og det var et kapittel som gjorde meg ytterligere spent på å lese boken.

Jeg kjøpte (selvsagt) med meg et eksemplar, og til venstre her kan man se Kristine Tofte i pen kjole som signerer. En del av det hun skrev ba meg om å komme i gang med å blogge igjen, og sannelig ser det ikke ut til at forfatteren fikk et ønske oppfylt der.

Det er mange år siden jeg startet å lese fantasy. Jeg tror mitt første storøyde møte med sjangeren var The Last Unicorn av Peter S Beagle. Jeg har nok lest den på norsk siden jeg må ha vært i åtteårsalderen da jeg lånte den på biblioteket. Etter å ha drømt meg bort i denne verdnen så jeg meg aldri tilbake og har vært stendig fortapt i sjangeren siden.

Men jeg kan jo innrømme, siden vi alle er venner her, at jeg kanskje har gått litt lei av fantasy de siste årene. Jeg er ikke sikker på om det er Robert Jordan sin skyld, eller om det skjedde i bind seks av Stephen Kings The Dark Tower serie. Saken er i alle fall den at fantasy tidvis er synonymt med alt for lange bøker, for mange plotlinjer og forfattere som er for glad i sin egen stemme samt i å lage ord og uttrykk ikke noe menneske kan uttale (eller huske).

Det sagt tror jeg at jeg skal slå på stortrommen for Song for Eirabu og si at den har gitt meg tilbake troen på fantasy som sjanger. Jeg vet at dette er store ord, men jeg er virkelig begeistret!

Søstrene Berghitte og Ragna har hver sin skjebne og første bind i boken forteller om disse; nøster og lokker og beskriver og maler. Tofte kan ikke fordra spoliere så jeg henviser til hennes egen side for beskrivelse av historien slik at jeg ikke røper for mye. For meg ressonerte boken i meg; så mye av hvordan den var bygget opp speilet gamle norske og norrøne sagn og historier og på den måten virket boken kjent samtidig som alt er nytt og spennende. Jeg synes tidslinjene er bra, subplottene nydelige og tydelige og jeg kan se linjene som trekkes mellom de ulike karakterene mot noe stort i andre bind. Persongalleriet er rikt og spennende, men uten å være overdådig slik at det går enkelt å greit å holde oversikt over alle.

Tofte har fått kritikk for at boken er vanskelig tilgjengelig språkmessig. Jeg leser sjelden nynorsk og var derfor usikker på hvordan det ville oppleves å pløye meg gjennom fantasy i en språkdrakt jeg ikke er fullstendig komfortabel med. Det viste seg at dette ikke var noe problem da flyten i språket er godt og etter at jeg først hadde måttet tenke meg om noen ganger om hva en skjore var så gikk resten greit. Jeg er også stor fan av å oppdage ordet duggurd som jeg ikke har hørt siden Gomo døde (en Gomo er en farmor). Enkelte andre som har anmeldt boken ønsker seg en ordliste, jeg synes dette er fullstendig unødvendig både fordi en del av ordene er norrønne i sin opprinnelse (og således burde være en del av den norske språkforståelsen) og dernest fordi det ikke er fantasy hvis man ikke må gjette litt på ord og uttrykk (noe som også gjør seg gjeldende i sci-fi for de som lurer).

Tofte har også en måte å beskrive natur på som gjør at jeg i starten av boka følte meg transportert tilbake til barndommen der jeg løp rundt i Telemarks fjell og skoger. Alt ble så levende og så tilgjengelig - noe som jeg synes tilsier at denne boken er fabelaktig skrevet!

Er dette "fantasy for kvinner"? Jeg har ingen anelse om hvordan ryktet kan ha oppstått. Fantasylesere er tradisjonelt sett menn (fuglene skal vite at jeg en periode var en av tre kvinnelige kunder på butikken Outland i Oslo), men fantasylesere skiller ikke så mye mellom om forfatteren er kvinne eller mann eller kjønnet på persongalleriet for den saks skyld. Dette er fantasy. Punktum.

En del av meg skulle så gjerne hatt noe å utsette på denne - få inn litt kritisk anmelderstil her, men i stedet merker jeg at jeg stiller meg uforstående til den kritikken Song for Eirabu har fått. Jeg mistenker at flere av anmelderene ikke er så godt kjent med sjangeren og at det er grunnen til at det butter litt for dem i kompleksitet og språkdrakt. For som den fantasy-dotten jeg er kan jeg si at det er lenge siden jeg har fulgt historien så enkelt og følt at alt har vært så tilgjengelig.

Og du, Kristine, husker du at du var spent på hvordan "fantasy-folket" ville ta i mot boken din? Vel. Denne delen spesifikke delen av folket tror ikke det ville vært mulig å gjøre det bedre, og du er nå oppe på topp fem listen min over favoritt fantasy-forfattere. Jeg gleder meg hemningsløst til neste, og siste, bind.