Valg - Hode vs kropp

Her om dagen på twitter diskuterte jeg med meg selv og andre om jeg skulle sette i gang med skikkelig litteratur som ligger klar på bordet, eller om jeg skulle plukke en sukkerspinnbok ut av hyllen i stedet for re-lesing. Det har vist seg at dette var en fullstendig unødvendig avveining da jeg for tiden er komplett ute av stand til å konsentrere meg om noe mer anstrengende enn ting på tv, gjerne folk som danser.

I stedet for mental stimulans har jeg nemlig valgt trening av kroppen. Et par år plaget av sykdom har etterlatt meg stiv, svak og alt for myk på midten. Jeg har prøvd å måle BMI, fettprosent, livvidde og liv-hofte-ratio alt i et håp om at noen av dem i det minste kunne fortelle meg at det ikke er sååå dårlig stelt (sånn for selvtilliten bare). Men alle de objektive målene var på linje med den subjektive oppfattelsen, og resultatet er at jeg i det siste selv synes jeg har vært inmari flink til å spise riktig (kun avbrutt av bryllup og sånt) og trene samt å gå mer enn jeg noensinne har gjort.

Men altså. Det går jo sakte. En kvart kilo i slengen og alldeles ikke den progresjonen på kondis og styrke som jeg kunne ha tenkt meg ettersom jeg er ganske så storforlangende. Derfor slo jeg til for et par uker siden og gikk til anskaffelse av en personlig trener. Meg! Min helt egen PT!

PT'en min er selvsagt gal - Derfor skal jeg nå trene 4 dager i uken. Jeg trener høypuls, styrke og mer cardio og en klasse til. Visstnok skal vi øke med en styrketime til om et par uker. Noe annet enn maks på hver time er ikke godt nok for meg, og derfor blir kveldene tilbrakt med restitusjon (les: sitte som et slakt i godstolen med et stort glass vann).

I tillegg teller jeg kalorier og spiser sunt, passe og fint. Jeg har hodet fullt av proteininnhold, GI og gode karbohydratkilder, og synes dette er spennende samtidig som jeg gleder meg til det går litt mer av seg selv enn det gjør i dag.

Og hvordan er det å trene med PT? Det er en kombinasjon av moro, hardt og ørlitegranne klamt. Han er superflink og gjør at jeg trener riktig og jeg føler musklene mine jobbe utrolig godt - jeg storkoser meg med å kjenne på kroppen min i arbeid og er fullstendig motivert. En PT for meg gir meg i tillegg økt motivasjon for å dra på alle de andre øktene han har satt opp for meg, og jeg føler meg i veldig gode hender. Det eneste jeg ikke liker så godt er pausene mellom øktene, men det er nok mest fordi jeg suger på smalltalk - ikke for det; halvveis inne i timen er jeg så sliten at smalltalk utgår med høye kneløft (de er nemlig mye bedre for deg enn lave kneløft må vites...). Jeg er kanskje heller ikke noen blodfan av intervalltrening akkurat, men her helliger målet midlene og jeg er altfor makelig anlagt til å klare en eneste intervall uten en fyr som står og forteller meg at jeg klarer to minutter til. Eller ett. Eller 15 sekunder.

Og når jeg virkelig tror jeg skal omkomme av ren forhøyet puls hører jeg Jillian Michaels i hodet mitt som roper "you ain't getting off this threadmill untill you die or I tell you to get off", og så fortsetter jeg litt til.

No pain. No gain.