Come here, fatty fatty fatty....

La oss innse det. Et par år med sykdom har satt sine spor i form av rynker, synlige arr og flekker på huden etter utslett som nekter å gå vekk slik at jeg ser litt spettete ut. I tillegg har jeg blitt myk på midten, som vi foretrekker å kalle det i vår familie. Andre vil kanskje gå så langt som å kalle meg litt overvektig, men uansett hvordan man vrir på det er det ikke til å komme bort i fra at magen er det største den har vært, muskelmassen min er patetisk og gudbedre la oss ikke gå inn på armene.

Nå som jeg endelig kan begynne å trene igjen har jeg kastet meg over det med liv og lyst. Jeg er tildels stormannsgal, og senest i dag var jeg på rød dansetime på sats, noe som gjorde det fullstendig soleklart at det er inmari mange år siden jeg danset aktivt. Armer og ben flagret overalt, men det var kjempemoro - og jeg kommer nok tilbake.

Jeg er overbegeistret over å merke at kondisjon og styrke stadig bli bedre, men akkurat like lite begeistret i andre enden av skalaen over at all denne treningen parret med sunn spising og kaloritelling ikke har gitt seg utslag på den myke delen på midten av kroppen min. Og det gjør meg sur, og litt bitter. Jeg vil gjerne bli kvitt sykdomskiloene mine og finne meg selv igjen i speilet. Det å føle meg friskere enn jeg kan huske på veldig lenge gjør at jeg finner igjen meg selv inne i hodet og sjelen min, og det kan gjerne få avspeile seg på utsiden også. For hun jeg bor inne i føles nemlig litt fremmed for meg.

Derfor har jeg nå krabbet til korset. Bitt i det sure eplet. Og alle andre analogier for å gjøre noe jeg hadde lyst til å unngå: Jeg har meldt meg på Grete Roede kurs... Det får meg til å føle meg som en veldig gammel dame, samt at det føles litt som et nederlag. På den positive siden har jeg innsett at jeg ikke kan få til alt alene og har derfor betalt 1800 kr for et internettkurs som skal strekke seg over to måneder.

Ønsk meg gjerne lykke til. Det kan virke som jeg trenger det.