Dagen for bronkoskopi

Som en av mine lesere korrekt påpekte driver min helsetilstand for tiden og minner om en Dr House episode. Nyeste kapittel i min personlige dr House-serie er "Delirium tar en bronkoskopi".

Det første jeg måtte gjøre var å faste fra midnatt. Dette innebar selvsagt at jeg allerede fra morgenen av var utrolig tørst, og så våget jeg ikke pusse tennene mine i tilfelle det ville få meg til å svelge vann...

Vel fremme på sykehuset fikk jeg og min bedre halvdel informasjon av en sykepleier og jeg tok en pusteprøve som etablerte at lungene mine fungerer ypperlig (ikke overraskende siden jeg er frk God Allmennhelse). Deretter fikk vi hilse på legen min - og han er uten tvil den beste legen på hele lungeavdelingen på Ullevål! Mannen hadde nemlig masse stort krøllete sort hår i reneste "hvit-mann-afro" stil. Vi la umiddelbart vår elsk på ham, og flink var han til å forklare og sånt også.

Siden selve bronkoskopiundersøkelsen er lite pårørendevennlig måtte Kent vente på gangen. Like greit. Hadde jeg observert noen jeg er glad i bli utsatt for det jeg gikk igjennom i dag hadde jeg nok fått et beleilig anfall med fnatt.

På den positive siden fikk jeg beholde mine egne klær på, og jeg måtte ikke ta ut noen smykker; selv ikke tungepiercingen.

For de som lurer på hvordan en bronkoskopi med formål å ta biospi av lymfevevet utføres så gikk historien omtrent slik som dette:

Først fikk jeg en pustemaskin med bedøvende damp som skulle bedøve svelg, pusterør og lunger. Den skulle visstnok smake vondt, men det plaget ikke meg. Mens jeg hadde denne maskinen i munnen en ti-mintters tid satt sykepleieren en sprøyte i armen med noe stoff som tørker ut slimhinner, deretter puttet hun intet mindre enn to q-tips med bedøvende middel i hvert nesebor, så fikk jeg et håndkle rundt halsen fordi de "kom til å søle litt" toppet med en veneflon i hånden til beroligende midler. Det var ... litt mye, men humøret mitt var fortsatt helt ok. Såpass ok at det ikke plaget meg så mye heller at halsen min kjentes tykk ut etter dampen jeg hadde pustet inn.

Det er essensielt under en bronkoskopi at man slapper av - i mitt tilfelle ble det oppnådd (mer eller mindre) av at jeg kombinerte yogapust med at jeg oppmuntret dem til å gi meg beroligende i veneflonen min. Jeg hadde nemlig en ide om at bronkoskopi kunne være stressende greier.

Og det var det.
Ja, det er vondt når slangen med kameraet lirkes gjennom det smaleste punktet i nesen din, ja det er ekkelt når de sprayer bedøvelse gjennom tuppen på bronkoskopislangen ned på stemmebåndene dine, ja det er vondt når de lirker kameraet mellom stemmebåndene dine før det smettes inn i lungene dine. Når de deretter forsøker igjen og igjen og igjen å ta biopsi av lymfevevet mitt førte det til at jeg hostet en del (helt normalt når noen stikker et fremmedlegeme ned i lungene dine), men det igjen førte bare til at jeg fikk mer avslappende. Jeg snek meg til og med til å kikke litt på skjermen med live-action-shots av innsiden av lungene mine (og ja, det var veldig som på dr House).

Til å begynne med var det hele mest ekkelt. Men siden det trakk ut mye lenger enn en normal bronkoskopi ble det ganske fælt etterhvert. Jeg syntes jeg kjente mer at de romsterte der inne og jeg synes jeg kjente at de stakk meg. Jeg fikk også noen kjipe hostekuler. Og de gjorde vondt i nesen siden de beveget rundt på dette kameraet sitt. Men aller verst var det da instrumentet skulle ut av lungene mine: Jeg var stresset og syntes alt var fælt og så skylte de innsiden av lungene med saltvann og det var helt uvirkelig horriblet og det kjentes ut som om jeg skulle kveles og jeg bare hostet og gråt da de fikk lirket bronkoskopislangen ut av meg.

Så var jeg bare litt svimmel og ustø og ble fulgt av damen inn på et rom der jeg fikk sove og Kent holdt meg i hånden og jeg var så glad for at jeg ikke var alene etter at bronkoskopien var ferdig fordi jeg var helt utslitt og syntes at alt i hele verden var ganske ille, og gledet meg veldig til de neste tre timene var over slik at jeg A) kunne få vann (man kan ikke svelge før all bedøvelsen er gått ut av svelget) og B) dra hjem og spise mat og slappe av der.

Resultatene kommer om en uke. Det er usikkert om noen av biopsiprøvene var gode nok, men vi satser på det! Det betyr at med litt flaks er det bare en uke til jeg vet hva som er galt med meg (hurra, og litt skummelt). Og akkurat hva som man tror er galt med meg varier i virkeligheten på samme måte som på dr House - nemlig etter hvilket spesialfelt legen man snakker med har. Legen med håret i dag var nemlig veldig oppsatt på å fortelle meg om sarkoidose.

Så akkurat nå er jeg sliten, slapp, litt uttafor og med skikkelig sår hals. Jeg spiste veggisburger til frokost (da vi kom hjem klokken tre), og ellers kom jeg frem til at potetgull, en hel pose med marsipan og en kopp te helt sikkert var ok middag akkurat i dag.