Jeg er en av de andre

"Jeg tror du har kreft" sa legen til meg.
"Å ja" svarte jeg. For jeg hadde ikke noe annet å si. I tillegg hadde jeg jo tenkt tanken da legen ville snakke med meg om ct-røntgenbildene mine på tre timers varsel. Og han ringte meg selv.

Det er så mye man tenker når man får vite at man kanskje har kreft.

Her er et lite utdrag.

Fredag 15. februar
Når legen ringer deg selv er det aldri gode nyheter. Når legen ringer deg for å fortelle deg at CT-svarene har kommet tilbake og du må komme opp til ham i dag er det ikke gode nyheter. Når legen ser på deg med trist blikk og alvorlig ansikt er det ikke gode nyheter.

Det er dårlige nyheter. Veldig dårlige nyheter.

Jeg har forstørrede lymfeknuter ved lungene. Grunnen til at jeg fikk pustebesvær og måtte på legevakten den dagen var fordi lymfeknuten presset mot luftrøret mitt.

De forstørrede lymfeknutene er nemlig mest sannsynligvis lymfekreft. Det er en liten sjanse for at det kan være noe mer obskurt som sakriodose eller et par andre ting jeg ikke husker navnet på - andre sykdommer som også er alvorlige. Det er ingen sjanse for at det er "ingenting", det er noe alvorlig - og det er mest sannsynlig kreft.

I løpet av en uke eller to skal det tas CT av magen min for å se etter forstørrede lymfeknuter der. Og så skal jeg få time hos onkolog på Kreftsenteret på Ullevål.

Lymfekreft har visst nesten 100 prosent helbredelse sa legen. I alle fall når den blir oppdaget tidlig. Takk og pris for at jeg bestemte meg for å gå til jeg var skikkelig andpusten slik at jeg fikk pustebesvær og måtte på legevakten.

Akkurat nå er jeg i sjokk. Jeg har snakket med kjæreste, med en venninnekollega som visste jeg skulle til legen og mamma. Kjæresten er i sjokk, venninnen sier hun kan gjøre hva som helst for meg bare si i fra, mamma gråt og jeg fortalte at hun ikke må bekymre seg vi vet ikke noe mer før om et par uker.

Jeg veksler mellom å gråte, se foran meg og lese om lymfekreft på nettet. Men ikke det siste så mye fordi jeg ble bare så inderlig redd. Jeg drikker te og er i sjokk. Hver gang jeg trekker pusten og er tungpustet (som er ofte, og har plaget meg noen uker) vet jeg at det mest sannsynlig er kreft som gjør det vanskelig å puste. Og forsøker å samle nok mot til å skrive e-post til venninnen min i Japan for å fortelle at jeg må avlyse ferieturen jeg har gledet meg over halve livet til å reise på.

Lørdag 16 februar
Kreft? Nei ikke jeg.
Jeg tenker at kanskje legene tar feil, at det ikke er noe galt med meg overhodet. At jeg skremmer meg selv og de jeg er glade i for ingen grunn.

Kent sier jeg er i fornektelsesfasen. Minner meg på at legen ikke noen som helst gang i løpet av samtalen i går sa "det kan hende det ikke er noe, men vi må sjekke for å være sikker", men at han derimot understreket at noe er galt med meg, at noe er alvorlig og at noe mest sannsynlig er kreft...

Jeg orker ikke ringe folk. Hva skal jeg si liksom?

I natt drømte jeg at jeg ikke fikk puste. At det var helt umulig å trekke pusten fordi kreften plutselig blokkerte hele pusterøret mitt. Jeg prøvde å vekke Kent, men han var uvekkbar i drømme, han åpnet øynene og smilte et skummelt smil men i søvne. Jeg bråvåknet i beste filmstil med et gisp og hodet som rykket opp fra puten-
Det var usannsynlig ekkelt.

Jeg har ikke lyst til å forholde meg til en foreløpig kreftdiagnose, men klarer selvsagt ikke å tenke på noe annet og har nesten ikke sovet i natt. Hver gang jeg trekker pusten og legger merke til at jeg er tungpustet blir jeg redd.

Symptomer
Jeg har søkt frem symptomer på lymfekreft. Det er ikke sånn at jeg leser symptomene og så leter etter ting, det er mer som om ting bare faller på plass og så blir det til "it all fits" i beste dr House stil.

• Jeg klør over hele kroppen. Jeg har klødd som en gal i noen uker - har delvis drevet meg til vannvidd.
• Jeg har småblødd litt fra nesen slik at jeg har tatt ut nesedobben, og på onsdag begynte jeg å blø ganske iherdig neseblod selv om jeg bare pusset nesen litt.
• Ja, jeg er sliten og trøtt, men det har jeg bare skyldt på Remeronen for
• Funksjonell B12 mangel kan skyldes lymfekreft
• Og selvsagt pustebesværet da som satt hele prosessen i gang og som bare har blitt verre de siste par ukene

Søndag 17 februar
Pollyannamentalitet
Å få beskjed om at man mest sannsynlig har kreft er et sinnsykt sjokk. De siste dagene føles om uker, og det å måtte vente kanskje to uker på time hos onkolog er bare altfor altfor lenge. Jeg er kjemperedd.

Men jeg er ikke et menneske som klarer å sitte bare og være redd. Derfor har jeg nå funnet ut at jeg trenger kule lounge pants til å tasse rundt i sammen med alle mine t-skjorter med trykk i de periodene jeg kommer til å være for syk til å gå i normale klær. Jeg trenger også et par fine tøfler.

I tillegg får man parykk sponset av staten fordi det å miste håret er en ganske stor tilleggsbelastning. Jeg tror ikke det kommer til å plage meg nevneverdig fordi skallet er omtrent den eneste hårfrisyren jeg ikke har hatt så det kommer til å være greit nok. Og med alle mine tatoveringer kommer det til å se ut som om jeg gjør det med vilje. Men jeg sier ikke neitakk til parykk, og da skal jeg gå for lys blond - en hårfarge jeg aldri har hatt. Blondes have more fun og alt det der.

I tillegg har jeg planer om å gå for fargerike skjerf bundet artisisk rundt hodet - så da får jeg bare finne ut hvordan man gjør det.

Og neglelakk kan man også alltids bruke.....

***
Jeg er redd.

Mandag 18 februar
Jeg synes 90 prosent overlevelsesjanse for lymfekreft er alt for dårlig.

Jeg vil dø av alderdom i en seng omkranset av barn og barnebarn.

I dag har jeg snakket med sjefen på jobb og hva legene har sagt så langt. Jeg har carte blanche til å komme og gå på jobb som jeg vil. Jeg har ringt Ullevål og hørt om det er satt opp noen tid for meg, men de hadde ikke engang fått papirene mine. Hver dag føles som flere uker. Å vente er tortur. Vi er alt for redde.

Jeg har begynt å ringe vennene mine. Det er vanskelig å fortelle dem at jeg mest sannsynlig har kreft. De er glade i meg, de gråter, de engasjerer seg, de sier at de kommer og stiller opp uansett hva det er, de tenker på kjæresten min og de tenker på meg.

Familien min er kjemperedde, men forteller meg historier om kolleger og kjente som har hatt lymfekreft og vært tilbake på jobb etter et halvt år. De sier at de kan ta fri når som helst og komme til Oslo om jeg så bare vil dra på cafè og drikke en kopp kakao.

Jeg har flere mennesker som skal ringes. Hver gang jeg forteller hva som skjer blir det mer ekte. Dess mer ekte det blir dess reddere blir jeg.

Jeg leser på internett og noen burde stoppe meg. Jeg blir kvalm av frykt for lange nåler som skal stikkes inn i ben og ryggmarg, for venefloner og strålingsskader og kvalme og hårtap og blodprøver og en evig lang runddans.

Jeg er redd for at det er lymfekreft. Jeg tror det er det. Alt passer. Jeg er redd for spredning. Jeg er redd jeg er kjempekjempesyk. Og inne i hodet mitt er 90% overlevelsesjanse fortsatt altfor altfor liten.

Jeg kan ikke forstå hva som skjer med meg. Kreft er noe som skjer med andre folk. Jeg føler det som om jeg svever som en ball i luften.

Tirsdag 19 februar
Yey!
Av ting jeg nok aldri trodde jeg skulle si: Hurra, jeg har fått time på kreftsenteret på Ullevål!

Det er en hel uke til, men så langt har bare det å få et tidspunkt etterlatt meg hoppende glad. Nå har jeg i alle fall noe konkret å forholde meg til!

Onsdag 20 Februar
Kvalitetsmareritt
Det er høy klasse over marerittene mine for tiden.

I natt drømte jeg at jeg skulle spise mat og ut av maten kravlet det en slags edderkopper med lange sorte ben som forsvant i kaskader opp i håret mitt så man bare så masse lange, tynne ben som stakk ut av håret, så begynte de å krype nedover kroppen min og inn under huden og det var en type edderkopper som legger 100 egg i minutten under huden din og spiser deg innenfra og jeg løp hjem for å dusje de av meg mens jeg nesten ikke kunne ta hendene opp i håret fordi det var så ekkelt og det klødde, klødde over hele meg...

Full 3D, surroundlyd, lukt, farger og følelse.

Dust
Jeg føler meg frisk, men det er ikke sant.

Jeg er sur og lei og vil egentlig ikke snakke med noen.

Alt er dust :(

Torsdag 21 februar
Legen jeg traff i dag for å bli sykemeldt og snakke om pustebesværet mitt drev konsekvent og brukte ordet lymfekreft. Det er slik et stygt ord.

Men han mente i det minste at min mestringsstrategi som består av smågodt, tv-serier og massive doser fortrening er helt fin og adekvat. Han synes jeg var strålende optimistisk, heiet på meg og ba meg om å ikke miste motet. Og så skrøt han av allmenntilstanden min. Og den er det jo fint at er i form for tiden hvis de har tenkt til å stråle immunforsvaret mitt sønder og sammen. Og så sykemeldte han meg halvannen uke.

Så på vei hjem kjøpte jeg smågodt for 50,- kr, en poste med Freia Eventyrsjokolade og en dyr appelsinjuice. Alle lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe meg, jeg lurer på om jeg skal begynne og svare "send smågodt" :D

Lørdag 23 februar
Jeg er så sliten og trøtt. Jeg vil bare sove mest hele tiden, ryggen verker og hodet dunker og jeg spenner meg hele tiden. Jeg kan ikke trimme det bort for da får jeg tydeligvis bare pusteproblemer. Og siden legen ikke ga meg noe for pustevanskene mine pga utredningen på Ullevål til uken så er pusterøret mitt for trangt og jeg blir sliten av å gå opp trappen.

Jeg vil ingenting annet enn å sitte i stolen min og spise sukkerholdige varer. Og rydde. Jeg gyver løs på skaper og skuffer til jeg blir utslitt og må sette meg ned for å hvile mer.

Jeg er sliten av å være engstelig. I går så jeg en dame med sånn kreftskjerf på hodet og da måtte jeg nesten kaste opp så ekkelt var det. Jeg ville på kino for å bli distrahert, ikke for å bli påminnet.

I det minste er jeg sykemeldt ut neste uke. Jobb føles meningsløst. Ikke det at å surfe på nettet, lese bok, se på tv og spille wii nødvendigvis er fantastisk berikende, men det er rolig og fredelig, og jeg slipper å snakke med mennesker som ser på meg med hemningsløse mengder medynk i øynene.